Illusjonen som brast

I dag dukket det opp en utfordrende tanke. Hva om pappa eller mamma skulle meldt seg inn hos oss i Hjelpekilden? Hvordan ville jeg reagere? Hva ville min innstilling vært?

En periode av livet hatet jeg dem nemlig. Så gikk hatet over i vemmelse over de følelsene og den kjærlighetssorgen de har skapt grobunn for i meg, og som jeg i egen svakhet hadde vannet og latt gro. Etter å ha arbeidet fulltid i ett år med meg selv, i terapi og veiledning fra profesjonelle innen psykiatrien kjenner jeg ikke noen følelser for dem lengre. 

I dag føler jeg ikke skuffelse, sorg, vemmelse eller noe. jeg har ikke lengre noen følelser eller noe jeg opplever som usnakket eller usagt.

Jeg er død, og ettersom jeg ikke vil etterkomme deres inderlige ønske om at jeg skal forandre meg, så vil jeg være død for dem for alltid. De døde kan ikke føle noe, tenker jeg. De døde sover en drømløs søvn lærer de, foreldrene mine.

I restaureringen av meg selv har jeg ikke lengre behov som de kan dekke. Og uten behov vil heller ikke noen følelser finne sin plass. 

I terapien lærte jeg meg selv å se at det jeg til forveksling kaller mine foreldre, er, har vært og kommer til å bli en illusjon. Fantasi. Foreldre som ikke oppfyller sin eneste og viktigste forpliktelse å vise ubetinget kjærlighet med de ressurser de har tilgjengelig, har jo sviktet og kan ikke defineres som annet enn mor og far. Alle kan være mor eller far biologisk, men å være pappa og mamma, det krever noe. Jeg lurte meg selv til å tro på en illusjon der manipulering og daglig press til å gi avkall på den jeg egentlig er, var en måte de viste omsorg for meg, beskyttet meg på.

Dette har fått meg til å forstå at jeg ikke har fått det jeg og alle barn hadde krav på i oppveksten, omsorg og udelt, betingelsesløs kjærlighet. Det er for sent nå. Dessverre. 

Jeg har lært meg kjærlighet, for jeg er i dag først og fremst ektemann og pappa til fire barn. Min nysgjerrighet på dette fenomenet kjærlighet har etter året med fulltids terapi avslørt min egen oppvekst som kald, kalkulerende og belastende.

Det er når man definerer sitt innerste indre, at man finner kimen til hva man vil, og jeg vil elske. Jeg har oppdaget et reservoar inne i meg av kjærlighet, og det bare venter på å få renne ut i livet mitt, skape forbindelser og få det til å gro. Vokse opp friske skudd der jeg lar det dryppe friske klare dråper kjærlighet.

Jeg har lært at man kan miste sin kjærlighet, og derfor må verne den. Jeg tror denne kunnskapen skyldes opplevelsen av at noe var galt. Det var noe feil hjemme hos oss når jeg var unge. Vi pratet mye om Guds kjærlighet, men jeg var alltid redd. Jeg tenkte alltid på å beskytte mine tanker og meninger slik at jeg ikke ble stilt til ansvar får å være meg selv. Jeg laget en rustning som så ut som meg. Og denne rustningen gjorde og sa alt de bad meg om å gjøre og si, som en papegøye eller en kråke.

Kjærligheten var det jeg beskyttet og vernet om. Jeg gjemte den så dypt i min indre brønn at når jeg fant den igjen, så ble jeg overveldet, redd. 

Min kilde hadde rent over i mange år, uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var som drev meg. Denne kilden var kjærlighet til alt som er fint.

I dag var min siste dag i terapi trinn 1. Jeg skal gjennom litt til men det er veien til livskvalitet.

Det som har falt på plass er opplevelsen av hvem jeg er. Det er som om jeg ikke har kjent meg selv særlig godt. Visst særlig godt om hva som er kilden til smerten jeg har båret rundt på. Sorgen. Men nå kan jeg liksom se et landskap, og danne meg et slags bilde av hva jeg egentlig har opplevd.

Nå oppleves det som om jeg kan forme meg selv og nyte fruktene av arbeidet jeg har gjort for å rendyrke min person, og også forstå bedre hva jeg er. Jeg har ikke så vondt lengre, og knaggen jeg hang dette på er borte. 

Jeg kan ikke tilgi eller glemme, jeg er jo død. Jeg kan ikke føle eller tenke, min død tok bort alt det der.

Men jeg reiste meg selv opp på den tredje dagen. Jeg ble ny. Og alt det gamle var borte med min død. Døden de påla meg dro med seg hele livet mitt, alt jeg hadde opplevd ned i ødeleggelsen, og opp av asken reiste jeg meg, og kunne se at alt dette vonde og unyttige, det var bare en illusjon jeg hadde forholdt meg til som om den var virkelig. 

Opp av asken reiste jeg meg, og oppdaget at jeg var ny.

Så hva ville jeg føle, hva ville jeg si? Hvordan ville jeg forholde meg til dem eller en av dem om kun den ene hadde kommet til å velge sannheten om sannheten, og handle etter sin kunnskap?

Som et helt vanlig menneske i min hverdag. Jeg ville ikke gjort forskjell på dem og andre når det gjelder å la min kjærlighet renne over dem jeg tror på og elsker, mine medmennesker. Jeg ville ikke gjort noe mer heller.

Alt vi hadde har dødd og sorgen er borte, minnet er ikke lengre noe mer enn en hvit strek, en svakt bleknende linje som forteller at en gang så hadde dette livet et åpent dødelig sår, ja dette individet måtte dø i prosessen for å få beholde livet og kjærligheten. Bare arret er igjen på kroppen som er eneste vitnesbyrd om at jeg en gang var en annen, en som lignet på meg. 

Jeg kan ikke gå tilbake for døren er lukket, jeg kan ikke redde det som er brent bort, jeg kan bare fortsette å leve resten av det nye livet, nyte dem jeg elsker og gi, og få og så få dø mett, lykkelig etter et liv der kjærligheten overlevde selveste døden.

"S"