|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P.
1 Comment
Jeg og Kristoffer har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Vi har spilt fotball sammen, vi har vært på sommerleir sammen, og vi har vært i samme menighet. Når jeg forlot menigheten mistet vi kontakten. Men for et halvt år siden ringte han meg og sa at han trengte hjelp. Han hadde også valgt å gå ut, og visste ikke om andre han kunne snakke med. Klart jeg skal hjelpe, vi er jo bestevenner.
Jeg holder deg i hånden mens båren blir trillet inn på legevakten. "Pust rolig", gjentar jeg. "Alt kommer til å gå bra" forsikrer jeg, uten å helt tro på det selv. Jeg er redd. Jeg er så redd for bestevennen min.
De forsøkte å drive demoner ut av deg når du var bare 14 år. Fire år senere ga dette deg diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Jeg forteller din historie for at folk skal vite at dette har skjedd med barn i Norge. Og for at det ikke skal skje igjen. Jørgen.
Jeg er en av de heldige, egentlig. Jeg levde ikke i noe ekstremt regime, ingen lukket sekt, trodde jeg. Jeg trodde jeg var en helt ordinær "glad-kristen", i en vanlig pinsemenighet. At Gud var både min og Jesu far, og at Jesus var min beste venn, og den Hellige Ånd en styrke og hjelp var alle etablerte sannhet er jeg aksepterte fra jeg var liten. Da jeg var 11 år begynte jeg å engasjere meg sterkt i ungdomsarbeidet i menigheten, og fikk en slags "ungdomsleder rolle". Hele familien var i samme, eller tilsvarende menigheter, og de fleste av barna i familien gikk og på kristne privatskoler, jeg først ifra ungdomsskole nivå. Jeg ble selvfølgelig mobbet, barn er grusomme, og de tar deg på det de kan. På et så lite sted som det jeg kom fra, er det lett å se hvem som er "kristenskole" elevene og man skiller seg plutselig ut. Jeg husker at jeg gikk rundt med boller, kaffe og flyers i ungdomsskole alder, i håp om å frelse folk, og jeg ble kjempestolt hver gang jeg møtte mine gamle klassekamerater og klarte å stå der og smile og tenke at jeg hadde "sådd et frø" om tro. Bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer Da jeg var 19 flyttet jeg, til min families store fortvilelse og skam, sammen med kjæresten min. Han var ateist, og de var ikke veldig fornøyd med min avgjørelse. Jeg er likevel en av de heldige, jeg ble aldri utstøtt. De snakket aldri om det, og spurte noen, ville de ikke vedkjenne seg at vi bodde sammen, men de holdt likevel kontakten. På grunn av min overbevisning, la jeg mye press på min kjære om ekteskap, og allerede sommeren før vi flyttet sammen 18 år gamle stod vi klare til å gifte oss. Heldigvis var han mer moden enn meg på en del områder, og steilet på det. Vi hadde likevel begynt å ligge sammen, for jeg trodde vi skulle gifte oss. Skylden og skammen rev mye i meg over dette, for man skulle jo egentlig vente. Det forekom og at jeg syndet i form av litt alkohol på fest, noe min far til og med godtok og rettferdiggjorde med "Jesus gjorde jo vann til vin, bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer vennen min". Jeg og min samboer hadde mange diskusjoner, for ikke å si svært høylydte krangler. Jeg ville ha ham til å tro, han skulle "redde meg" fra min tro. Jeg syns ofte ateisme, i den måten mange prøver å "frelse troende til å ikke tro" nesten er religionspreget, men det blir en helt annen diskusjon... Jeg husker enda smerten disse kranglene førte med seg, jeg trodde ikke, jeg visste, at mannen jeg elsket så høyt, kom til å brenne i helvete fordi han ikke trodde. Jeg ville ha ham til å tro, han ville "redde meg" fra min tro Denne sommeren ble jeg og alvorlig, kronisk syk, og det er jeg, naturlig nok, fortsatt. Igjen er jeg en av de heldige, jeg har en familie som tok meg med til legen for å få medisiner. Dessverre er det lite som virker på min sykdom, og den går opp og ned i perioder. Vi begynte naturligvis også å be. Jeg ba, jeg ropte, jeg skrek ut i fortvilelse og kraftige smerter etter en gud som hadde lovet å helbrede hvis man ba. Jeg ba om tilgivelse for alle mine synder, tok avstand fra alkohol, samleie og alt annet som kunne vitne om synd, i håp om å bli tilgitt, og på den måten bli frisk. Jeg var på et punkt så syk, og hadde så kraftige smerter, at jeg gladelig hadde takket ja om noen hadde brutt seg inn og pekt en pistol mot meg, bare for å kunne slippe plagene. Det var når jeg var så langt nede, at min samboer satte inn nådestøtet; "Kan du ikke bare be om å bli frisk da?" Jeg husker jeg ba en stille bønn; "Gud, hvis du bryr deg om meg, nå har jeg gjort alt jeg skal, og jeg trenger å bli bedre, og det har du sagt man skal". Min samboer ba til og med sammen med meg etter mitt ønske, og jeg tenkte at "NÅ! Nå blir jeg frisk, og han vil se at det finnes en Gud som elsker oss". Og ingenting skjedde Ingenting Jeg gikk fortsatt i over en måned med kraftige smerter før denne runden sykdomsoppbluss endelig roet seg, noe den tidvis, heldigvis gjør. Det skulle likevel gå lang tid, før tvilen virkelig kom til overflaten, men jeg tok mer og mer avstand fra troen, og begynte da å se den med et annet perspektiv. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så medlemmer i menigheten som dømte min søster nord og ned fordi hun var gother, og dermed "så ut som en satanist", jeg så menn som sjefet rundt på konene sine, kvinner som prøvde å fortelle meg og mine venninner at en naturlig del av livet var å underordne oss en mann, som om de visste best hva som var bra, jeg så mennesker som ikke tenkte over naturlige ting som barnearbeid, fairtrade, miljøvern, dyrevelferd. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så hykleri, og jeg ble mer og mer frustrert over at ingen andre lot til å se det. Prøvde jeg å påpeke noe var jeg bare ung, rar, dum, til og med uoppdragen, og alle disse "engasjementene og spørsmålene" mine var bare søte påfunn jeg nok kom til å vokse av meg. Jeg begynte å leve mer "i synd", nyte alkohol ved fest, slike ting. Forholdet med min samboer skrantet, og vi dro til Syden en uke for å prøve å reparere litt. Det var her, etter en svært alkoholisert kveld, jeg tilsto at jeg sleit med å tro. Ja at jeg egentlig ikke trodde i det hele tatt, eller hadde kommet fram til at hvis det var en gud der oppe, så hadde han nok glemt meg. Og jeg har aldri vært så redd før. Straks ordene kom ut av munnen min, hogg en dødsangst tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig, ingen skulle. Det som er i det livet her, er alt vi får. Jeg husker ikke hele kvelden, alkohol og panikkanfall går ikke veldig bra sammen, men min samboer hadde sin fulle hyre, jeg løp rundt, skrek, gråt, nektet å sove fordi jeg var redd for å dø... I følge han endte kvelden med meg over skulderen i et brannmanns grep etter at han hadde skrelt meg av en lyktestolpe jeg klamret meg i som en livbøye mens jeg gråt "jeg vil ikke dø". Dødsangsten hogg tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig. Jeg husker ikke alt, men jeg husker frykten, og den påfølgende angstpregede tomheten. Adskillelsen fra religionen bød på mange måneder med dødsangst og problemer. Jeg ble kjempestresset over hver time jeg ikke gjorde minneverdig og gråt meg ofte i søvn fordi jeg hadde kastet bort dagen, og fordi jeg ikke kom til å se folk (og dyr) jeg har mistet gjennom livet igjen. Flere år er gått siden den skremmende natten, og nå kan jeg si at jeg virkelig har det bra. Jeg er fortsatt syk, men jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med det, er meg selv med symptomlindring etter beste evne. Og det er nå jeg lever. Jeg har "kastet bort" 19 år av livet på å tenke at det er det som skjer etter døden som teller. Nå fokuserer jeg hver dag på å nyte livet, gleden i de små ting, huske at livet er nå, mens jeg enda er her, for i morgen vet ingen hva som skjer. Jeg har ikke fortalt familien min at jeg har "brutt ut", så på en måte har jeg ikke det, og folk kan dømme meg for det alt de vil, for nå er det jeg som er hykleren. Jeg er med på møter og smiler pent når jeg er i hjembyen min.
Jeg tviler ikke et sekund på at familien min fortsatt ville elsket meg om jeg sa jeg ikke tror, og nettopp derfor sier jeg ikke noe. Etter å ha kjent på den dødsangsten, ønsker jeg ikke at de skal utsettes for den samme smerten. Dersom jeg ikke tror, "vet" de at jeg kommer til å brenne i helvete, og de vil aldri få tilbringe evigheten med meg, og jeg unner dem ikke den smerten Som et tilleggs notis, så brøyt jeg og med min stolte ateistiske samboer. Han skulle ha meg til å fortelle min "utbryter historie" på ateistiske forum, og han var SÅ stolt av meg. Jeg ønsker ikke å forlate en trosretning, for å slutte meg til en annen, selv om det er en tro som går ut på å ikke tro på noe. Charlene Jeg ble lagt inn på psykiatrisk dagen før min trettisjette fødselsdag. Fordi jeg ikke ønsket å dø lenger. Fordi jeg for første gang på halvannet år ønsket å leve.
Selvmordstankene hadde vært en del av livet mitt i over tjue år, en venn jeg ikke trengte i lange perioder, men like fullt en trøst når livet ble for tungt, for vanskelig, for fullt av angst. De elleve dagene jeg var på psykiatrisk brukte jeg til å ta farvel med suttekluten min. Det var vondt, trist og sårt, og jeg følte at det å skulle ønske å leve var nytt og utrygt farvann, men vi skiltes som venner da oppholdet var over. Jeg trenger ikke suttekluten min lenger. Da jeg var ni år sendte jeg et kort med Fader Vår omkranset av blomster på til mormors søster, min gamle tante Ingeborg. “Jeg har det bra. Har du det det bra? Er ikke dette et fint kort, det synes jeg”. I dagboken min fra den tiden tegnet jeg engler. Lys. Blomster. På bilder fra den tiden ser jeg en livsglad niåring. Et barn av åttitallet, med en forferdelig hårsveis, men et barn med vakre, rolige, uredde øyne og et nydelig smil. Jeg lurer på hvor hun ble av. Fire år senere. Jeg leser i den gamle dagboken min at niåringen har kommet i puberteten, og blitt til en opprørsk tenåring. Men det var ikke noe vanlig tenåringsopprør. Jeg husker at de andre barna begynte å døpe seg omtrent på den tiden, og jeg visste allerede da, at det kom jeg aldri, aldri til å gjøre. Jeg var ikke det minste i tvil en gang. Jeg så rundt meg, og jeg så mennesker som var opptatt av å holde Guds ord, gjøre Guds handlinger, leve livene sine for Gud, mens jeg selv ønsket å leve livet mitt for Meg. Jeg bare visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. De neste par årene begynte jeg å gjøre alle de tingene jeg visste at jeg ikke hadde lov til. Jeg drakk cola, spiste svinepølser, brukte overdådig øyeskygge. Jeg tenkte på sex, og jeg tok på meg selv. Listen over syndige ting blir lang, når det er så mye som er forbudt. Jeg fikk høre at jeg var et dårlig menneske, og jeg og venninna mi ble kalt inn til samtale med klasseforstanderen vår i 8. klasse, etter at vi hadde tatt hull i ørene. “Jeg ser helst at dere tar ut de greiene dere har i ørene, dere er en dårlig påvirkning på de andre i klassen. Jeg kan ikke tvinge dere til noe, for jeg har dessverre ikke myndighet til å utvise dere, men jeg ser helst at dere tar dem ut”. Vi lot dem bli. Mange år med trass, sinne, bitterhet, frustrasjon, tårer og angst fulgte. Og ensomhet. Mye, mye ensomhet. Jeg må gjøre ting på min egen måte, følge mine egne veier, det ligger ikke i min natur å følge den stien som allerede er tråkket opp, bare fordi noen forteller meg at det er den enkleste veien. Jeg må finne det ut for meg selv… Det gjør livet vanskeligere, men jeg tror kanskje at jeg føler mer eierskap til livet også, det er MITT liv. Og jeg tror ikke at jeg ville ha valgt å gjøre så mye annerledes om jeg kunne ha skrudd tiden tilbake og tatt valgene mine på nytt. Jeg begynte å feste da jeg var seksten, og jeg har tatt så mange usannsynlig dårlige valg, særlig i fylla. Men det er valg som jeg selv har tatt, og jeg står for dem. Etter ni år på kristen grunnskole var det et sjokk å begynne på en offentlig videregående skole. Jeg husker veldig lite fra det første året. Selv om jeg bodde i samme kommune som skolen lå i, så kjente jeg kun en jente litt fra før, av mer enn seks hundre elever. Naturfagstimene i første klasse var merkelige. Det siste året på ungdomsskolen hadde vi skrevet semesteroppgave om hvorfor evolusjonsteorien ikke er riktig, det første året på videregående var det en selvfølge at Gud ikke hadde skapt verden. Iallfall ikke på seks dager. Jeg var desperat etter å passe inn på videregående, men jeg følte meg ikke hjemme i den store verden. Akkurat som jeg heller ikke hadde følt meg hjemme i den lille verdenen jeg kom fra. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å ønske meg bort, ønske at jeg var et helt annet sted, fordi jeg ikke passer inn noe sted. Det er først de siste årene at den følelsen har begynt å slippe taket. Jeg har lett etter en tilhørighet i mange miljøer, det nærmeste jeg kom var i homomiljøet. Seksualitet var tabu i menigheten. Vi hadde ingen seksualundervisning på skolen, men vi ble lært at det var en synd å ta abort. Sex hørte hjemme innenfor rammene av ekteskap mellom mann og kvinne, og homofili var et ikke-tema. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste da jeg var atten, en gutt som gikk i samme klasse som meg på videregående. Men jeg klina også med venninnene mine i fylla, og jeg likte det i grunn bedre enn å kline med kjæresten min. Jeg fortalte det til den nye bestevenninna mi, og hun syntes ikke det var så mye å stresse med: “Hvorfor ringer du ikke bare ungdomstelefonen for sex og samliv, eller noe?”. Jeg turte aldri å ringe. Jeg prøvde å snakke med moren min om det, men ble kontant avspist med et “Dette snakker vi ikke om. Det er bare en fase som kommer til å gå over”. Men det gikk ikke over, så da jeg var noen-og-tjue kom jeg ut av skapet og fikk min første jentekjæreste. Vi hadde det fint sammen i flere år, men jeg hadde ingen plan for forholdet, eller for livet, for den saks skyld. Hun var hetero, og til syvende sist, så visste vi begge at hun ønsket seg noe mer i lengden. Jeg visste ikke hva jeg ønsket meg, for da jeg var ung kunne jeg aldri se for meg at jeg kom til å bli gammel. Året som fulgte etter bruddet var et av de vondeste årene i livet mitt, men så fant kjærligheten meg, og for første gang møtte jeg et annet menneske som var mer enn tidsfordriv, som jeg så for meg at jeg skulle bli gammel sammen med. Nå har vi vært livspartnere i mer enn åtte år, og jeg har fått en svigerfamilie med på kjøpet som jeg har blitt veldig glad i, og som er fantastiske besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner, for den lille sønnen vår. Å være skeiv har blitt en naturlig del av identiteten min, så naturlig at jeg verken skammer meg eller er stolt av å være skeiv, jeg bare ER skeiv. Ikke alle i familien min synes at det er greit. Selv om de ikke tør å si det til meg ansikt til ansikt, så vet jeg at enkelte familiemedlemmer synes det er en skam. Noe syndig. Men det bryr jeg ikke så mye om, for jeg ser verken skam eller skyld i et forhold mellom to voksne mennesker av samme kjønn. Jeg ser kjærlighet. Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet, så mye vondt i livet som har gjort inntrykk, så mye ensomhet og smerte som jeg har båret inne i meg men ikke klart å dele med noen fordi jeg har følt meg på utsiden av alt og alle. Når jeg nå leser dagbøkene mine fra de siste tjuefem årene, leser notater, brev jeg har skrevet men aldri har sendt, så ser jeg at jeg har hatet meg selv. Jeg har trodd at jeg har vært et ondt og dårlig menneske som ikke fortjener å ha det bra, og jeg har straffet meg selv for det. Om igjen og om igjen. Men nå som jeg lærer meg å elske meg selv, for første gang siden jeg var hun livsglade niåringen, så skjønner jeg hvor galt det er har vært. Jeg gir meg selv lov til å sørge over tapet av en god og kjærlig Gud, som ble ond og streng. Jeg gråter fordi jeg ikke har en mamma som elsker meg betingelsesløst for den jeg er. Jeg kjenner på savnet etter en trygg og varm armkrok å få lov til å krype inn i når verden føles farlig og utrygg. Men jeg har etter hvert skjønt at alt som er godt tar slutt en dag, og det gjør også alt som er vondt. Når et eventyr er over, så begynner det et nytt. Hver dag kan være starten på et nytt eventyr. Det som har vært, det har vært, og det bærer jeg med meg hver dag. Noen dager er det veldig, veldig tungt å bære på. Jeg øver meg på å slippe til mennesker som vil bære steinene i ryggsekken min sammen med meg, støtte meg, og gi meg litt drahjelp på de tyngste dagene, slik at jeg kommer meg over kneika og klarer å gå litt til på egen hånd. Jeg har vært så redd for mennesker, for Gud, for følelsene mine, for så mye… men nå ser jeg etter det gode i menneskene, for jeg har oppdaget at det er så mange fine mennesker der ute i verden. Bare jeg våger å invitere dem inn i livet mitt. Selv om jeg fortsatt har mange vonde og tunge dager, så har jeg også dager med mye tant og fjas, korte såpeboble-øyeblikk av lykke, og trua på at livet er verdt å leve, tross alt. Hver kveld når jeg legger meg, så kjenner jeg på hvor heldig jeg er. Som er født i et godt og trygt land. For at jeg ikke har noen fysiske lidelser. For at jeg har fått lage min egen, lille familie som er glad i meg for den jeg er. For at jeg har så mange vakre mennesker i livet mitt. Jeg har lært mye av det livet jeg har fått tildelt, på godt og vondt, og jeg føler at jeg har funnet mange menneskelige diamanter som skinner på meg, og gjør meg til et bedre menneske. Det er så mange jeg ønsker å takke, bare fordi de gjør livet bedre for andre ved å være seg selv, men ingen nevnt, ingen glemt. Så jeg sender en takk til Livet i stedet for, for at jeg får lov til å være, og kanskje også skinne litt på andre. F. Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.
Han lærte at snart kommer denne dagen. Hvis han skulle være en av de få som overlevde, var det viktig at han gjorde det som var riktig. At han var på alle møtene de hadde i Rikets Sal, fem møter i uken, at han deltok på familiens bibelstudier, og at han var med de voksne på felttjenesten, der de forkynte det samme budskapet for fremmede mennesker.
Samtidig var det viktig å ikke gjøre det som var galt. Som å få seg venner som ikke var Jehovas Vitner. For de skulle jo snart dø, og siden de var av Satans verden, kunne de påvirke han til å falle for umoral eller falske guder. Og siden Satan var denne verdens gud, måtte man vite at bøker, musikk, film og media generelt, var et nyttig redskap for Satan for å påvirke barn og unge. Derfor ble rommet hans stadig raidet av foreldrene for å finne farlig musikk eller bøker. På talerstolen sa de at det var nok å ønske å gjøre noe galt, så kunne Satan besette dem. "Husk", sa den myndige forstanderen mens han rettet en pekefinger, "vi sover hver natt, men demonene sover aldri". Den lille gutten var fryktelig redd demonene og Satan, som foreldrene og publikasjonene deres stadig snakket om. Og en gang hadde han ønsket å feire 17. mai sammen med de andre barna. Betydde dette at han ville bli besatt av Satan og hans demoner? Kanskje ville de komme mens han sov? Jeg har sett denne metoden før, der man kontrollerer medlemsmassen ved hjelp av å skape angst og redsel, samt isolasjon fra omverdenen. Det er enkelt og effektfullt. Og livsfarlig. Jeg så denne metoden senest da jeg så en barnefilm med min eldste datter for noen uker siden, om Rapunzel, jenta med det lange håret, som bodde oppe i et tårn. Prinsessen ble kidnappet av heksen, siden hun hadde et magisk hår som ga heksen evig ungdom. For å holde jenta i tårnet, ble jenta helt fra hun var liten fortalt at verden utenfor var ond, og at hennes eneste sjanse til å overleve var å forbli i tårnet. Det er lenge siden den lille gutten lik Rapunzel forsto at det hele var en bløff, og at verden utenfor slettes ikke var så farlig som de sa. Vi er ikke besatt av demoner, vi som står utenfor Jehovas Vitner. Rent logisk forstår han at det er feil, rent logisk forstår han at dette er en av mange metoder de bruker for å holde på medlemsmassen, som utgjør en kilde til et behagelig liv for de på toppen. Rent logisk forstår han at alt han ble lært som barn er en løgn. Men han har fremdeles mareritt om demoner om natten. Jeg har sovet ved siden av han i 20 år, og hver eneste natt klynker den store mannen ved min side som et lite barn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ristet i han for å vekke han fra mareritt. Hvor mange av dere andre drømmer om demoner? Hilde Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn.
Det første minnet Jonny har fra sitt liv er knyttet til en gul regnbukse. Han kan huske at den var ny, og han kan huske sin mors gjentatte formaninger mens hun kledde den på han, at han ikke måtte klatre over gjerdet. Gjerdet hun siktet til var gjerdet mot besteforeldrenes hus, det var et typisk nettinggjerde fra den gangen som vi barn lett kunne klarte på, siden våre små sko gikk akkurat inn i hullene. Dette gjerdet hadde ingen jernkant på toppen, av den typen vi gjerne balanserte på, slik at endene på dette gjerdet stakk opp på toppen. Det var med andre ord svært uheldig å klartre over gjerdet, siden klær lett kunne sette seg fast i disse jerntrådene. Den lille gutten hadde kanskje ikke tenkt på dette med gjerdet før hans mor advarte mot det, så dette ga han en god ide, jammen skulle han prøve å klarte over det gjerdet. Slik det gikk det til at det lille barnet gikk til gjerdet, klartret over det, og regnbuksen, som hans mor hadde forutsett, satte seg fast på toppen, revnet og ble så ødelagt. Den var sikkert dyr, den gule regnbuksen. De hadde kanskje lite med penger på den tiden. Kanskje hadde de satt av penger i et par måneder slik at de kunne kjøpe nye regnklær til den aktive lille gutten. Dette var sikkert fortvilende for foreldrene, nå måtte de bruke penger de ikke hadde på ny regnbukse. Men han gjorde det ikke med vilje. Han gjorde motsatt av hva de hadde sagt, ja, men hans intensjoner var ikke å ødelegge regnbuksen, han gjorde det ikke for at de skulle få økte utgifter. Jeg skulle så gjerne fortalt dem det, da. De var nye i "sannheten", som de kalte den nye religionen de hadde funnet ikke så lenge etter at Jonny ble født. De var svært opptatt av å gjøre det som var riktig, de skulle være gode kristne. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. Følte de at de ikke hadde noe valg? Valgte de å ha blind lydighet til organisasjonen for å være sikre på at de selv var gode kristne, slik at de selv ville overleve? Og betyr det at de ville gjort hva som helst hvis instruksjonen kom fra det styrende råd? Slik som Abraham? Som var villig til å ofre sin eneste sønn? Eller var det bare ønsket om å ha et lydig barn, og dette var eneste metoden de kjente til? Jonny gikk aldri over det gjerdet igjen, så han lærte, han ble kanskje litt mer lydig. Men det var en liten bieffekt, som jeg gjerne vil fortelle om. På sykehuset sier de at denne hendelsen, der det lille barnet blir lugget, lagt over kneet til sin far og slått så voldsomt at han faktisk tenker at han nå kommer til å dø, alene påførte barnet det som heter posttraumatisk stresslidelse, forkortet heter det PTSD. Det er sånn lidelse gjerne soldater får, som følge av grusomme opplevelser i krigen de har deltatt i. Den behandlingsmetoden soldatene får, kan ikke brukes på Jonny. For Jonnys del var det ikke enkeltepisoder, det var gjentagende barnemishandling fra han knapt kunne gå til han ble 14 år og var blitt så stor at han la sin egen far i bakken. Sykehuset kan fortelle at han ble utsatt for PTSD så mange ganger at dette ikke lenger kan behandles. PTSD har for Jonnys del vært så langvarig og så gjentagende at det har ført til permanent personlighetsforstyrrelse. Man kan faktisk si at dette er en spesiell form for hjerneskade. Dette kan ikke repareres. Den eneste behandlingen vil nå dreie seg om å leve videre med dette. Første gang Jonny fortalte meg denne historien, fortalte han den til meg med et smil om munnen, som om at det var en morsom historie. Men han fortalte den så mange ganger, og jeg forsto snart at hendelsen var langt mer alvorlig enn hva den først virket. Det var ikke bare et lite klaps på baken. Armene til far, som bare skulle være trygghet, som bare skulle holde og trøste, de holdt han fast, og han ble slått så voldsomt at han trodde han skulle dø. Og dette er hans første minne fra livet. K. Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" Jeg har veldig lyst til å dele en opplevelse jeg hadde og som jeg med hånda på hjertet kan si fikk meg ut i en utrolig større frihet enn jeg kunne ane konsekvensene av. Dette skjedde etter et opphold på Vita-gruppen på Modum Bad som jeg på det varmeste kan anbefale hvis en har kommet til et punkt hvor ting har låst seg fast.
Så her starter min histore til en frihet med et gudsbilde som ikke var til å leve med. I løpet av oppholdet fikk vi tilbud om å ta i mot sjelsorg med presten på avdelingen. For meg satte dette igang en ufattelig frykt og angst samtidig som jeg hadde fått et tilbud jeg ikke viste noe om. Med min bakgrunn så er det å skulle snakke med en prest noe som i prinsippet er en umulig oppgave. Skulle jeg som har sett på kirker og prester som satans stedfortredere nå plutselig sitte med dette menneske og dele noe av de absolutt innerste jeg har. Det var noe jeg brukte mye tid på og jobbe meg igjennom. Men jeg tenkte, at her jeg på et sted hvor noen vil hjelpe meg, da gjør jeg et forsøk, og stemmer det ikke for meg så kan jeg bare slutte med det. Så kom dagen, pulsen sto langt ut på halsen, og jeg var drit nervøs. I det jeg knakker på døren og går inn, møter jeg den mest tilstedeværende personen jeg noen gang har møtt. Han starter med og si at et bilde jeg har jobbet med i bildeterapien har gjort så stort inntrykk på han. Han forstår at det det har hatt å gjøre med må være et gudsbilde som ikke kan være til å leve med. Vi snakker så litt frem og tilbake før har foreslår at han gjerne vil utføre en symbolhandling med meg. Jeg er utrolig spent på hva han mener og når har foreslår det så er jeg helt på nett med en gang. Som person så er jeg veldig glad i metaforer og billedlig språk så for meg kjentes det helt rett. Jeg ble spurt om jeg var villig til og gjennomføre en begravelse av det gudsbilde jeg ikke lengre kunne leve med. Vi skulle lage en begravelse i Olavskirken ved Modum Bad, hvor vi en gang for alle skulle begrave det som ikke var til å leve med mer. Jeg var i hundre! At jeg skulle få denne anledningen av en prest, var helt uforståelig, men jeg var veldig glad og samtidig nervøs. Min oppgave nå var at jeg skulle lage en fysisk kiste og i den skulle jeg legge alt jeg kjente som hadde ødelagt meg. Husker enda hvordan jeg satt på rommet mitt og som "lydig hund" laget en helt perfekt kiste av kopipapir med tape og lim. Så var det jobben med og finne ut av hva som skulle ligge oppi. Det som slo meg var teokratiske ord: siste dager, hellige ånd., 144.00, levningen osv. osv. I tillegg ble jeg bedt om å skrive et minneord og det kan jeg love dere at ble en ufattelig vanskelig oppgave. Men jeg gjorde som jeg ble bedt om, og hadde ingen dårlige følelser, bare veldig spent. Så kom dagen, begravelsen. Min psykolog var kanskje litt urolig for at vi hadde gått for fort frem, men for meg så var dette dagen med stor D. Min psykolog og jeg møter til avtalt tid ved kirken, og blir møtt av presten i sivil. Har tar oss med inn og viser meg veien hvor jeg skal sette kisten. Jeg er nå så nervøs at det neste ikke er til å holde ut. Så sier han at han nå skal gå i sakrestiet, ta på seg prestekjortelen og så starter vi seremonien. Det er så stille som jeg aldri har hørt en stillhet. Så begynner kirkeklokkene å ringe og ut fra sakrestiet kommer presten i fullt utstyr. Han holder så en innledende tale om dette gudsbilde som ikke var til og leve med og som vi nå alle er kommet til å ta farvel med. Så blir jeg bedt om å komme opp og holde mitt minne ord. Prøv og tenkt hva dette innebærer for meg………phhuuu. Jeg gjør det, og etter dette sier presten at jeg skal bære med meg kisten ut, bak altertavlen. Der holder på nytt presten en liten tale før han tenner lighteren og brenner opp kista med mine teokratiske ord inne i. Jeg sier ikke mer om det, men håper alle her inne kan klare å forstå at, å ta et oppgjør med noe som har nesten kvalt deg gjennom år, det har vi alle våre måter å komme igjennom på. Håper jeg kan være en inspirasjon til at det finnes muligheter uansett hvilke måter som melder seg. Dette er "hard shit" å bli kvitt, men jeg er veldig fri fra tanken om at jeg skal drepes i Harmageddon. Så får jeg bare gjøre så godt jeg kan med alle de kroppslige og psykiske utfordringene jeg fortsatt har…. T. Det er en vakker høstdag. Jeg går gjennom parken og beundrer de vakre fargene på lønnetrærne. Jeg ser barna som leker i lekepapparatene lenger borte og mødrene som sitter på benkene rundt. Marie løper fra meg bort til de andre barna, hun virker trygg og glad. Med ett føler jeg meg så vanvittig lykkelig. Jeg har klart det! Jeg har kommet meg ut av sekten som holdt meg i sitt jerngrep i så mange år.
I mai år 2000 opplevde jeg noe av det mest dramatiske jeg tror et menneske kan oppleve, jeg opplevde at angsten i løpet av et par minutter, på dramatisk måte, tok fullstendig overhånd i livet mitt. Og dette på en slik måte at livet mitt plutselig stod i fare! Og slik fortsatte det i flere år. Jeg forsøkte å overleve fra minutt til minutt! Livet var plutselig blitt en eneste lang kamp for ikke å dø!!
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed