 De sier at hvis noe ikke dreper deg vil det gjøre deg sterkere. Etter mange års kamp med min fortid, har jeg forsøkt å adaptere denne tilnærmingen til mitt liv. Når jeg i dag ser tilbake, kan jeg på gode dager se fremveksten av et mønster, spesielt når det gjelder de mer ubehagelige hendelsene i mitt liv. Kanskje hver utfordring faktisk har vært en del av en Stor Plan, skapt for at jeg skal finne mitt medfødte potensial. Jeg har ofte hørt mennesker si at det bare er i krise at du oppdager din indre styrke og utholdenhet. Jeg mener at dette utvilsomt er tilfelle for den første delen av mitt liv, spesielt i forhold til det å vokse opp i Den Forente Familie, også kalt Moon-bevegelsen, noe jeg opplevde som en evigvarende krise. Sett i et mer positivt lys, antar jeg at på noen måter har denne vedvarende krisen gitt meg muligheten til å vokse og utvikle meg på måter jeg tidligere ikke hadde forestilt meg. Jeg har alltid tenkt på meg selv som sterk og spenstig. Jeg har nektet å være et offer for fortiden, og på mange måter har jeg vært takknemlig for de utfordringer som livet har gitt meg, for de har gjort meg sterkere og klokere på så mange nivå. Samtidig er jeg også lei av å stadig kjempe denne indre krigen samt bære på arr som ingen andre kan se. Til tider har mitt liv lignet et uendelig mareritt, og minner jeg trodde var døde og begravet kan plutselig dukke opp igjen. Da er de manifestert i en rekke destruktive forkledninger på de mest usannsynlige steder, igjen og igjen til hver dag begynner å ligne en uoverkommelig kamp mot usynlige demoner som venter bak hvert hjørne for å angripe meg, og etterlater meg livløs og drenert. Kanskje vil det hjelpe å skrive om det, kanskje vil det hjelpe å sette ord på de skjulte fasetter av mitt liv, fasetter som har vært holdt usagte og uutforskede til nå. Bør jeg påkalle demonene og gi dem et navn, møte dragen ansikt til ansikt, og kaste lys på skyggene? Kanskje vil dette endre noe, kanskje vil jeg finne fred og klare å hjelpe andre som meg til å gjøre det samme? Hvem vet, det er uansett verdt et forsøk.
Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig, er det noen som har sagt. For lenge siden oppdaget jeg at smerte bare kan ha makt over meg hvis jeg dyrker de vonde minnene og gir etter for sinnet de egger. Friheten ligger i tilgivelsen. Sinne og bitterhet er til en viss grad naturlige reaksjoner, men til slutt tjener de bare til å stramme båndene til det som forårsaket harmen i første omgang. Sinnet dyrker på denne måten mer smerte, og ender opp med å forlenge lidelsen. Tilgivelsen vil ha motsatt effekt. Jeg godtar ikke på noen måte det som skjedde meg og andre med samme bakgrunn, men min egen reise mot helbredelse har sakte ført meg mot en dypere forståelse, mot tilgivelse og en gang i blant en liten smak av frihet. Jeg har absolutt veltet meg i sinne, hat, bitterhet og harme, noen ganger gjør jeg det stadig, og vet godt at dette er reaksjoner som er forståelige og berettiget. Likevel, jeg ser at reaksjonene har ingen nyttig hensikt. Med dette i mente vil jeg også påpeke at motivasjonen bak dette stykket ikke er hevn, men et håp om at det på noen måter kan styrke andre som meg til å gi slipp og gå videre, i tillegg til å muligens kunne forhindre segrering av barn i framtiden. Det er derfor jeg føler at min historie trenger å bli fortalt. Jeg ønsker at den skal ha en nyttig hensikt, ikke at den skal avle mer bitterhet. Jeg har stor tro på at jo større utfordringene er, jo større er mulighetene, eller velsignelsen i denne utfordringen. Sett i lys av dette er jeg faktisk ganske heldig, og uansett nekter jeg å se på meg selv som et passivt offer. Jeg tror at alle mennesker har et iboende ubegrenset potensiale, men det å få tilgang til dette potensialet krever i noen tilfeller ekstreme omstendigheter. Selv om mange av mine erfaringer fra barndommen var på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll, så har jeg alltid hatt et valg i forhold til hvordan jeg reagerer på disse omstendighetene, og det er dette som utgjør hele forskjellen. Hjertets erfaring Hvis jeg skulle trekke fram en av de mest utfordrende sidene ved å vokse opp i Den Forente Familie, må det være den nådeløse, nesten hjemsøkende, men først og fremst utmattende følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. Denne følelsen henger stadig ved den dag i dag, og jeg har ennå til gode å oppdage om det er en velsignelse eller forbannelse, kanskje er det litt av begge deler. Som så mange andre sektbarn ble jeg generelt isolert fra samfunnet utenfor og vokste opp i noe som for meg føltes som en dogmatisk kokong i de fleste av mine formative år. Hensikten var åpenbart å beskytte meg fra farene i verden, men paradoksalt nok førte det til at jeg fikk et turbulent og ustabilt liv. Fra fylte to eller tre har jeg aldri bodd lengre enn to år om gangen på et sted. Da jeg fylte åtte hadde jeg allerede bodd i fire forskjellige land og lært tre forskjellige språk. Jeg kan ikke huske hvor mange dagmammaer jeg hadde, flere enn tyve og færre en femti. Mine foreldre var ivrige misjonærer og var opptatt med å redde verden alle andre steder. Min mor pleide å fortelle meg at jeg måtte ofres for et større gode. Hun satte meg i Guds hender, og med hjelp av mye tro og en tilsynelatende endeløs rekke dedikerte bønner, sikret hun at Han ville beskytte meg. Litt som å betale hellige avdrag til forsikring for mitt hellige liv, antar jeg. For alt jeg vet kunne dette ha virket, jeg var et unormalt friskt barn. Selv i dag er influensa og noen ille mageproblemer i India det nærmeste jeg har vært av alvorlig sykdom. Likevel, dette offeret var ikke lett for min mor, smerten over å måtte forlate sitt eneste barn i så ung alder hjemsøker henne den dag i dag. Jeg håper virkelig noe godt har kommet fra dette valget, for det har virkelig vært et valg som har tynget henne og et valg som nesten ødela meg. Jeg var for ung til å huske når hun forlot meg for første gang, alt jeg kan huske er et stort hus og diffuse ansikter. Mitt første minne er at jeg hoppet på en støvete gammel sofa i en kjeller sammen med en gammel mann. Vi lo oss skakke og hadde det kjempegøy da en kvinne plutselig skrek til oss. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun ble så sint, det var jo bare en gammel skitten sofa. Kanskje holdt mannen på å bli senil, og det var noe som gjorde henne engstelig? Gamle menn bruker ikke å hoppe i sofaen, men det visste ikke jeg dengang. Som barn var jeg stort sett snill, glad, jeg tilpasset meg lett, og fra hva jeg kunne huske var jeg fleksibel og med et litt vilt snitt, noe som har holdt seg til den dag i dag. Likevel, mange år med flyttinger, nye språk og nye miljøer, bare for så å bli revet bort fra alt og gjenta prosessen på ny igjen og igjen ble til slutt noe som fikk sine kostnader for meg. Etter en stund begynte jeg å føle meg mer og mer merkelig, rotete og utilpasset, jeg var alltid en fremmed, alltid en utlending. Den prosessen der små barn utvikler en følelse av tilhørighet, og begynner å identifisere seg med sine nærmeste, førte til at jeg ble et bisarr produkt av slurvete sosialisering. I ung alder klarte jeg ikke helt å forstå min situasjon. Jeg følte meg mer og mer ensom, og det å være enebarn hjalp heller ikke. På mange måter føltes det som at jeg døde mange små dødsfall for hver gang min verden forsvant om og om igjen, og det som hadde virket stabilt og sikkert forsvant og ble borte. Et varig minne Den første og mest ødeleggende døden som jeg kan huske var da jeg som femåring forlot Tyskland, slik at jeg kunne være nærmere min mor som da bodde i England. Jeg mistet da min bror og den beste venn jeg noensinne kunne hatt. Han var ikke min biologiske bror, mer som en åndelig bror, og jeg elsket han overalt i verden. På mange måter var han min verden, han ble den viktigste personen i mitt liv etter at min mor hadde forlatt meg. Vi bodde i samme hus for et eller to år, hans rom var ved siden av mitt, og vi var alltid nære. Jeg tror aldri vi kranglet, men jeg kan huske at han skjelte meg ut siden jeg stadig ønsket å gjøre ting vi ikke hadde lov til. Han var to år eldre enn meg, og veldig omsorgsfull og beskyttende. Han lot meg alltid leke med lekene sine, og sørget for at jeg ikke gjorde noe rampete. Han var den eneste personen jeg noensinne ble knyttet, og de dagene jeg fikk vite at jeg skulle skilles fra ham var de verste i mitt liv. Tross alt så hadde jeg ingen andre å elske, og når vi ble skilt var det som at en del av mitt hjerte ble dratt ut av meg. Jeg tror ikke jeg noengang kom meg over sjokket over å ha mistet ham. Selv i dag kan jeg felle tårer hvis jeg tenker på denne hendelsen. Jeg har aldri glemt ham, og hver lille «død» jeg gjennomgikk i årene etter var nesten smertefri sammenlignet med dette, fordi før jeg fødte min sønn har jeg aldri elsket noen som ham.
For å gjøre frykten og ensomheten verre, sendte de meg bort med en fremmed som verken snakket tysk eller kunne noe om barn. I Den Forente Familie var alle medlemmer som familiemedlemmer, men for meg var han bare en person som virket misfornøyd med å måtte dra meg med rundt Europa. Jeg kan huske at jeg sto alene i mørket et sted i London omgitt av kofferter mens han gikk avsted for å kjøpe billetter eller noe, og mens jeg sto der og ventet ble jeg overveldet av en bølge av tap og smerte. Jeg begynte å gråte ukontrollert da noe uventet skjedde, noe jeg fremdeles husker med et smil. En gruppe sorte menn alle iført skinnende hvite drakter hadde oppdaget meg og kom bort for å prøve å trøste meg. Siden jeg ikke forsto et ord av hva de sa, begynte de isteden å synge for meg. De bare sto der i sine glitrende hvite drakter og sang og sang i noe som virket som en evighet, bare for meg. Jeg vil aldri glemme denne opplevelsen. Selv om de ikke klarte å stoppe verken mine tårer eller smerte, så klarte de absolutt å fange min oppmerksomhet. Noen ganger tror jeg at jeg kanskje ikke var helt alene ved det gatehjørnet likevel. Kanskje noen så meg, og sendte de mørke syngende menn i blendende hvite drakter bare for å distrahere meg, om bare for et øyeblikk, fra min fortvilelse. De var litt av et syn. Vokse opp til å bli en annen I årene som fulgte gjorde jeg mitt beste for å passe inn overalt hvor jeg gikk, barn liker vanligvis ikke å skille seg ut. Heldigvis hadde jeg lett for å skaffe meg venner, jeg var svært utadvent og lærte språk og dialekter i rekordfart. Jeg var medlem i jentespeideren, svømmeklubben, skiklubben og selv i et kor. Jeg hadde på meg de riktige klærne og likte de riktige tingene, men til ingen nytte, følelsen av ensomhet forlot meg aldri. Og alt dette er relatert til min kunnskap om den falne verden. Dette er Den Forente Families begrep om verdenen utenfor deres samfunn, det som menneskene utenfor oppfattet som det normale samfunnet, dvs resten av verden. Barn som vokser opp i sekter eller i noen form for fundamentalistisk bevegelse, for den saks skyld, blir alltid sittende fast mellom minst to verdener. Det er en konsensus virkelighet, og så er det en liten boble innenfor denne virkeligheten, bestående for det meste av trossystemer og/ eller ritualer tilhørende de ulike politiske eller religiøse bevegelsene. Problemene oppstår når barn og medlemmene erfarer at de to virkelighetene kolliderer. På et eller annet tidspunkt blir alle tvunget til å gjøre et avgjørende valg, et valg som vanligvis innebærer å enten kontinuerlig blokkere ut og devaluere viktige aspekter ved konsensus-virkeligheten, eller, i mange tilfeller, å snu ryggen til ens egen familie og nærmeste nettverk. Mange barn sliter mellom disse to alternativene i årevis før de må velge å enten forlate alt eller finne en form for kompromiss.
Mitt problem med sektens ideolgi Når det gjelder mine egne valg, så ville mye kanskje vært annerledes hvis jeg hadde følt tilhørighet til Familien. Min sjebne kan ikke alene forklares av Den Forente Families trossystem. Familien kom med et sett Sanne foreldre og Sanne Barn (deres 14 etc barn) Dermed ville alle medlemmene kalle hverandre Sanne Brødre eller Sanne Søstre, for å slik fullføre den hellige metaforen. Dette var også for å symbolsk avverge seksuelle forbindelser mellom medlemmene, som var åndelige søsken. Familien så på førekteskapelig seksuell omgang som en nærmest utilgivelig dødelige synd, og slik jeg oppfattet det når jeg vokste opp var denne synden nesten mer alvorlig enn mord. Sex var så grusomt at ethvert barn født som følge av en slik uren handling, for alltid ville forbli uren av denne flekken av den Opprinnelige Synd, en flekk som hadde blitt overlevert gjennom generasjoner helt tilbake til da Adam og Eva hadde sex før ekteskapet. Dette er det store Syndefallet. I henhold til Den Forente Families Bibel (ellers kjent som Det hellige prinsipp) så var også Eva den som hadde skylden, siden hun hadde hatt sex med Lucifer først. Dette førte til en skyldfølelse overfor Adam, da det var han hun burde hatt sex med. Så hun forførte Adam etter Lucifer, men det var for sent, eller kanskje for tidlig, eller kanskje begge deler, for resultatet ble at Gud forviste Adam og Eva fra Edens hage. Siden Eva var den som var å klandre, ble kvinnene som følge av dette det mindreverdige kjønn, forbannet til å bli voldtatt, til å føde, ha menstruasjon og alle slags kvinnelige ulykker. Alt dette pga en dårlig timet og litt inkompetent seksuell handling. Jeg husker at jeg tenkte at Gud var grusom som kunne straffe oss så sterkt for en feil som alle kan gjøre. Tross alt, de var jo bare tenåringer (I følge Det hellige prinsipp) Selv om det å ha sex med onde engler ikke akkurat er en utbredt praksis blant tenåringer i dag, så har de en tendens til å komme i trøbbel. Dette er noe alle vet. Heldigvis var det noen måter å avhjelpe denne ulykken. En av de var å betale en erstatning, og dette gjaldt både menn og kvinner. Enhver form for personlig ulykke kunne sees som en form avbetaling på gjeld. De fleste medlemmene ville derimot supplere denne avbetalingen med ekstra lidelse, bare for å være sikker på at erstatningen faktisk ble betalt. Lidelsene gjorde man gjennom faste (opp til 21 dager uten fast føde), gjennom kalde dusjer, ved å stå opp tidlig for å bruke mange timer på bønn og studier av læresetningen. De virkelig dedikerte medlemmene gjorde dette i årevis. Min mor står for eksempel stadig opp hver morgen kl 04 for å be og studere, selv om jeg ikke tror hun ser på dette som avbetaling på gjeld lenger. For henne er det rett og slett blitt en godt etablert åndelig praksis og en del av hennes daglige rutine. Andre ting man kunne gjøre som bot, var å delta i misjoneringen og gjennom pengeinnsamling. Den eneste andre aktiviteten som kunne gjøre opp for Arvesynden, overlevert gjennom generasjoner gjennom fallet, var Velsignelsen. Her ville flere hundre, noen ganger flere tusen par, gifte seg samtidig på et stort sted som for eksempel på en fotballstadion. Parene var satt sammen av Sanne Far fra bilder eller gjennom en stor samling kalt ”The Matching”. Ved denne begivenheten ville alle framtidige barn født i disse ekteskapene bli frigjort fra Arvesynden. Dette forklarer hvorfor dette var populært. Jeg tror Den Forente Familie innehar rekord i verdens største massebryllup, omtalt i Guinnes Rekordbok. Disse ekteskapenes barn ble senere kalt de ”Velsignede barna”, da de kom plettfri inn i verden, fri for arvsynd, så perfekt som man kan bli. Det uvelsignede barn. Dessverre – eller heldigvis, avhengig av ståsted, jeg var ikke et slikt barn. Jeg var født utenfor ekteskap før min mor ble med i kirken, og dermed dømt til å bære byrden fra Arvesynden. Jeg og andre som meg ble ofte påminnet dette, og fikk også den lite flatterende betegnelsen ”Det uvelsignede barn”. Som et uvelsignet barn ble jeg ekskludert fra familien på flere måter. Rituelt, ved at jeg under bønnestunden kl 05 søndags morgen ikke hadde tillatelse til å si ”The Pledge Of The Families”. Sosialt, under store feiringer som Guds Dag, hvor medlemmene ofte hadde egne sitteplasser for ”De velsignede barna” (selv om jeg av og til fikk sitte der, men ikke uten å først ha fått høre at disse setene egentlige var for De Velsignede Barna) Så var det den obligatoriske turen til Korea, vanligvis fra 10 år og oppover. Reisen var ansett som en absolutt nødvendighet for ”De Velsignede Barna”, men ikke for meg. Skjønt, i ettertid har jeg forstått at det nok var en velsignelse å slippe å reise.
Til slutt, i motsetning til mange av de andre Velsignede Barna, så måtte jeg være med på både misjonering og pengeinnsamling. Jeg har mange mindre gode minner fra å stå på et gatehjørne og selge blomster sammen med min mor, vanligvis for en verdig kristen sak. Vi sa nesten aldri at det var for Den Forente Familie, med mindre vi var i humør for litt ubehagelig forfølgelse, som var det vi kalte steinkasting, skjellsord og annen verbal mishandling. Forståelig nok, etter mange år med denne typen behandling, begynte jeg vagt å føle en utilstrekkelighet og svak følelse av mindreverdighet i forhold til de som var helligere enn meg. På toppen av det hele ble jeg ansett som dårlig innflytelse på ”De Velsignede Barna”, pga min trassige og uregjerlige oppførsel. 13 år gammel ble jeg kastet ut av Camp Sunrise (sommerleir for barn i regi av Den Forente Familie) etter å ha gått ut av en viktig lysseremoni. Selv hadde jeg trodd at jeg gjorde en ærlig og modig ting, da det i begynnelsen av seremonien ble sagt at de som ikke tok dette på alvor burde forlate, så jeg dro. Jeg ble raskt kalt tilbake og offentlig ydmyket for å angivelig forføre de unge ”Velsignede Guttene” fordi jeg hadde glemt å ha på BH og ble deretter dratt ut etter øret. Gråtende stakk jeg av og overnattet i en bil jeg fant ulåst. Neste dag tvang min mor meg til å be om unnskyldning. Så mitt poeng her er; selv i den indre krets, blant mine egne sanne brødre og søstre, følte jeg meg som en utstøtt, som eneboer, en mistilpasset og igjen, et utskudd i gruppen. Psykologisk kunne jeg håndtert dette på forskjellige måter. Jeg kunne ha akseptert den bisarre virkeligheten – eller ikke. Den første tilnærmingen ville vært ødeleggende for min skjøre psyke, og her er nok en kompleks psykologisk analyse unødvendig. Jeg bare fastslår det åpenbare; å tro at man er fundamentalt dårligere enn de fleste av ens jevnaldrende, uansett grunn, kan sinke ens personlige vekst og utvikling. Videre, troen på at ens overlegenhet skyldes et noe mer forseggjort parringsrituale mellom foreldrene enn ens egen, er også absurd, selv om dette var en vanlig holdning til ugifte mødre og ”uekte” barn for bare 50 år siden, og også enkelte steder stadig. Derfor, sikkert for å beskytte meg selv og for å unngå alvorlige skader i det lange løp, bestemte jeg meg relativt tidlig for at jeg var omgitt av en gruppe bablende idioter. Kanskje ikke den mest sofistikerte strategi, men effektivt nok, og gjorde underverker hva angikk min evne til å ignorere og stenge ute det meste av spetakkelet rundt The Family på den tiden. Utslitt av å stadig være i opposisjon ville jeg noen ganger vurdere å godta deres trossystem bare for å unngå belastningen ved å være slitt mellom to verdener. Da gjorde jeg mitt beste for å overbevise meg selv om at en liten lubben fyr som energisk hoppet på scenen, og som flagret med armene og og bjeffet høylytt på koreansk virkelig var Messias, her for å redde verden og befolke planeten med Velsignede Barn.
Denne fasen var som regel flyktig, siden jeg til tross for mine anstrengelser aldri ville klare å etablere den nødvendige tro og hengivenhet for å kunne bli langsiktig troende. Mannen på scenen forble for meg intet mer enn en energisk koreansk fyr med sterk utstråling og imponerende lederegenskaper – og selvfølgelig reproduktive evner, og en mann som jeg holdt ansvarlig for den triste og ubehagelige tilstand mitt liv hadde utviklet seg til å bli. Så etter et kort glimt med lunken tro, og nok et slag mot hva som ser ut til å ha vært en bemerkelsesverdig underutviklet åndelig følsomhet, var jeg tilbake til mitt kjente, ikke-troende kyniske selv. Hadde jeg derimot vært et Velsignet Barn, tror jeg nok det ville vært vanskeligere å utvikle vantro og skepsis i så ung alder. For De Velsignede Barna hadde hele livet fått vite at de var spesielle, viktige og unike. Som hellige Super Barn, var hele verden avhengig av deres eksistens, og enhver elendighet i lidelse i dag er som følge av at de ikke har tatt sin rolle og oppgave alvorlig nok. (For en byrde, stakkars barn) Mitt poeng er at det er nok mye vanskeligere å ignorere og stenge ute positive affirmasjoner som skal bygge opp selvfølelsen og gi den nødvendige VIP-følelsen, enn å ignorere og stenge ute et trossystem som bare får deg til å føle deg liten. Med andre ord; jeg tror at det for meg var en velsignelse å ikke være et Velsignet barn. En annen faktor verdt å nevne er at mange av de Velsignede barna, som i tillegg til å praktisk ble matchet til hverandre, noen ganger ble økonomisk avhengig av kirken. Medlemmer av kirken kunne støtte og sponse både arbeidsplasser og høyere utdanning, noe som gjorde det vanskelig for mottagerne å bryte helt fri selv om de hadde begynt å tvile eller utviklet et annet trossystem. Jeg vet at mange av de Velsignede Barna som jeg vokste opp med, om ikke de fleste, er fremdeles tilknyttet kirken på en eller annen måte, til tross for at de færreste er troende. Jeg tror kirken for mange først og fremst er en trygg og praktisk ordning. De har hverandre og en familie som støtter dem, og kan for så vidt gjøre som de vil. De fleste jeg kjenner er voksne nå, har egne familier, og har det så vidt jeg vet, fint på overflaten i hvert fall. Så hvorfor ødelegge en god ting? Hvordan jeg overlevde Det er flere faktorer som gjorde min exit lettere enn for andre. For det første, uten søsken og med all den flyttingen vi gjorde i min tidlige barndom, var noe som hadde gjort meg ekstremt individualistisk, i tillegg til å aldri ble virkelig tilknyttet mine foreldre. Min mor var fraværende i årevis, og selv om hun både besøkte meg og av og til ringte, så tok det lang tid før jeg forsto at hun var min mor. Jeg kalte henne ved samme navn som de andre barna gjorde. Min far kom ikke inn i mitt liv før mye senere. Faktisk var tanken om at jeg hadde en far en idé som ikke hadde streifet meg før jeg var rundt 5 år, da jeg traff han for første gang. Siden ville han besøke meg sporadisk. Dermed fikk ikke datterlig fromhet eller rollen som lydig og respektfull datter få mulighet til å utvikle seg til en stabil del av min psykologiske væremåte. Jeg var altfor selvstendig og altfor selvforsynt til å kunne adoptere en tro bare for å glede andre. Siden, når min far forsvant ut av mitt liv da jeg var tolv år, fantes det ingenting som holdt meg igjen. Jeg har ofte lurt på hvorfor det var så lett for meg å snu ryggen til Den Forente Familie, og nesten aldri se meg tilbake. Jeg antar det bare ikke var nok i det for meg den gang, ingenting som fristet og holdt meg igjen, bare en hel haug med skyld, ensomhet og forvirring. Som 14-åring flyttet jeg først til California for å bo sammen med min X-Moonie-far. På den tiden kranglet jeg mye med min mor, oftest om saker som handlet om min ”renhet”. Hun forsøkte forgjeves å forme meg til å bli noe som lignet en pliktoppfyllende, kompatibel, kjønnsløs og lydig søndagsskolejente, mens jeg i økende grad så ut til å utvikle meg i motsatt retning. I California opplevde jeg min første virkelige dose av verden utenfor, ufiltrert og rå. Denne perioden varte ca 2 år, og jeg tror omverdenen egentlig ble litt for mye for meg i en så sårbar alder, ting gikk egentlig fra ille til verre. Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen. Eller som en annen beskrev det i en avis jeg lest; å vokse opp i et romskip, beskyttet og trangt, og så en dag skal hoppe ut i verdensrommet. Sammenlignet med den kulde, ensomhet og overveldende frihet jeg følte i den store grusomme verden, virket livet som et uvelsignet barn som småtterier. Jeg måtte flykte før verden oppslukte meg helt og jeg mistet det som var igjen av min vilje til å overleve. For å gjøre en lang historie kort, jeg falt for en gutt som knuste mitt hjerte, jeg ble gravid som 15-åring, og mistet alle mine venner og det lille jeg hadde igjen av selvrespekt på rekordtid. Dette ble som en reprise av den oppgivelse, hjertesorg og isolasjon jeg hadde opplevd som barn. Denne gangen var smertene så store at en del av meg ønsket å dø, men av en eller annen grunn vant den andre delen, og jeg dedikerte mitt liv isteden til sex, alkohol og narkotika. En morgen våknet jeg opp og visste at jeg måtte forlate California, noe i meg var døende og det hadde ingenting med narkotika å gjøre, det var rett og slett et symptom på en truende tomhet inni meg. En sjaman vil kanskje kalle det for sjeletap, jeg mistet bit for bit av min sjel. Tilslutt er du bare et levende lik. Men jeg forsto at jeg var døende, og at jeg måtte redde det som var igjen. En kveld hadde jeg en uvanlig klar drøm om Paris, og da visste jeg. Neste morgen spurte jeg min far om å få en enveisbillett og det var det. Jeg tror han så at jeg holdt på å synke og at jeg trengte en redning, han visste bare ikke hvordan. Jeg avsluttet eksamen og dro til Frankrike for å selge orkideer og overbevise andre fortapte sjeler om å komme til våre hyggelige helgekurs og møte Familien. Igjen fremmed i enda et fremmed land, men dette skulle vise seg å bli en av mine klokeste beslutninger. Min mor bodde i Frankrike på den tiden, og jeg jobbet der som misjonær i nesten et helt år. Dette var antagelig mitt mest alvorlige forsøk på å ”kjøpe” det livet. Å vokse opp i Den Forente Familie var pga omstendighetene utenfor min kontroll, men beslutningen om å bli med igjen i Frankrike var et desperat og bevisst valg. Det var et spørsmål om overlevelse. Nå kunne jeg være en del av noe. Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd til Moderskipet, var jeg fortapt og alene. Egentlig er det rart at jeg ikke ble mer skadet enn hva jeg ble.
Dette vendepunktet skulle bli mitt siste forsøk på bli en forpliktet tilhenger. Så, etter mange måneder med endeløse diskusjoner, kamper og alt for mange ubesvarte spørsmål, forsto jeg at dette var et dødfødt prosjekt. Det Guddommelige Prinsipp var ikke utstyrt til å kunne romme det kaleidoskop av rariteter som omfattet min rare og vidunderlige verden. Gjennom min barndom, ungdom og spesielt under det siste møtet med kirken, følte jeg at jeg ble gradvis presset lenger og lenger inn i en trang boks. En ubehagelig følelse når hver del av meg bare ville fly og sveve fritt over en uendelige himmel. Å lytte til sin indre stemme På denne tiden ble jeg stadig mer klar over en økende friksjon mellom kirkens lære og hva jeg heretter vil kalle min indre stemme. Min indre stemme hadde vært en guide og en kraftkilde så lenge jeg kan huske. Selv om jeg ikke alltid hadde et navn for det, hadde jeg følt dens tilstedeværelse, spesielt i krisetider. Noen ganger lurer jeg på om smerte og lidelse kan gjøre en mer mottakelig for denne stemmen. Hver gang smertene nærmet seg å bli uutholdelige, var det en slags åpning, en del av meg overga seg, jeg slapp kontrollen, og Stemmen slapp gjennom. Dette talte ikke i vanlig forstand, men guidet meg forsiktig til stedet forbi ord, der bare kunnskap og sensing eksisterte, forbi konsepter og trossystem, til den Opprinnelige Godhet og Renhet, som aldri kan tilsmusses av noen som helst synd. Jeg tror at vi alle kan benytte oss av denne indre stemmen, vi er sterkere enn vi våger å tro, men noen ganger må det ekstreme omstendigheter til for å finne denne. Barn er unike individer med ulike behov og ulike veier. Foreldre ønsker naturlignok å beskytte dem for farene som finnes i verden, skapet et tilfluktsrom i de beste intensjoner. Andre synes å glemme at det som ser ut til å fungere for dem ikke nødvendigvis trenger å være riktig for deres barn. Noen barn trenger mye plass, andre kan trives i en kokong, så lenge de er elsket og respektert. Kvelende trossystemer finnes ikke bare i kulter, de finnes overalt, det er det som begrenser hvem vi er og hva vi tør å oppnå. Kultene er i utgangspunktet en ekstrem manifestasjon av en utbredt dynamikk over hele planeten. Den Forente Familie er kanskje en av de minst destruktive sekter i forhold til mange av de andre, de fremmet sterke familieverdier, antirasisme og en slutt på ideologisk krigføring. De har åpenbart gjort tabber, men jeg antar at det bare er menneskelig. Jeg kommer ikke på en eneste religion som ikke på et tidspunkt i historien har påført ufattelige lidelser i Guds navn. Dette gjør det ikke riktig, men det er et faktum ved livet.
Selv den største visdom vil i gale hender skape mer lidelse, og det skal ekstraordinære evner til for å kunne være et fartøy for kjærlighet og lys i denne verden. Jeg vil tro at et viktigste formålet med en sann åndelig lærer er å hjelpe søkende å finne fram og kontakte sin egen kilde til visdom. Når man er i stand til å forbli åpen og mottagelig for veiledning av den medfødte indre visdom er det ingen grenser for hva som kan oppnås. I mitt tilfelle, etter å ha avgjort en gang for alle at Arvesynden var en unødvendig byrde som jeg ikke hadde noen intensjoner om å dra med meg videre, valgte jeg å følge min indre stemme. På denne måten gjenvant jeg makten over meg selv og kunne skape min egen vei. Til slutt var jeg dermed fri. For å gjøre en lang historie kort, jeg traff en norsk filosofistudent, ble forelsket, flyttet til Norge og oppdaget for første gang i mitt liv et sted som jeg kunne kalle et Hjem. Og levde lykkelig alle mine dager, selvfølgelig. Vel, det kunne vel neppe være lengre fra sannheten. Jeg bodde med han i et år, og etter bruddet gikk jeg gjennom en rekke destruktive forhold, og jeg døyvet min smerte med alkohol og det som fantes tilgjengelig av narkotika til enhver tid. Jeg pleide å tenke at jeg gikk rundt med et usynlig skilt på hodet mitt som sa ”Spark meg”, jeg kunne bare ikke forstå hvorfor dette skjedde meg. I Norge møtte jeg mange barn på egen alder som også bodde alene, flyktninger fra krig og vold som hadde rømt fra årelange konflikter, kaos og uro. Vi dannet sterkt bånd og de ble som en surrogatfamilie for meg. Det var som jeg endelig tilhørte et sted, endelig kunne jeg passe inn og folk likte meg, jeg hadde funnet mitt hjem, min stamme. I dag innser jeg at de fleste av disse menneskene var like traumatisert som jeg, vi fant trøst og støtte i hverandres selskap og i en slags kollektiv disossiasjon. Det er nå over 20 år siden jeg gjorde min endelige flukt fra kirken, men på mange måter er det først nå jeg har kunnet forsone meg med den delen av meg selv. På et vis hadde jeg gjennom det hele klart å utvikle et svært kritisk og analytisk sinn som har hjulpet meg til å ta utdannelse og siden få en doktorgrad i antropologi. Akademisk arbeid ble for meg et fristed siden det tillot meg den fleksibilitet jeg trengte for å kunne takle kaoset i mitt liv uten at noen engang merket det. Jeg kunne være borte i flere uker av gangen, og ingen har noensinne gjort et nummer ut av dette, så lenge jeg oppfylte kravene til arbeidet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var kompatibel med en 9-5 jobb. Jeg led av hyppig tilbakevendende mentale og emosjonelle kollapser som etterlot meg nesten lammet av depresjon, selvforakt og angst, og hver kveld ble jeg angrepet av en slags bisarr nervøs energi eller rastløshet som gjorde avslapping nesten umulig. Jeg kaller disse angrepene for mine "demoner", og ville som regel selvmedisinere meg med alkohol, noe som resulterte i at jeg neste dag var enda mer drenert og utmattet. Jeg kunne også få uforklarlige raseriutbrudd helt ute av proporsjon i sammenlignet med hva enn som utløste det, noe som dessverre gikk mest ut over de som sto meg nærmest, som min sønn. Jeg ble mer og mer utslitt, gradvis mistet jeg korttidshukommelsen, evnen til å tenke klart, konsentrere meg eller fokusere på en oppgave over lengre tid. Jeg har aldri kunnet sove godt, men har heller tilbragt de fleste netter hypervåken, halvt våken, ute av stand til å sovne, og deretter følt meg som et vrak neste dag. I tillegg har jeg utviklet bisarre muskelsmerter, spesielt i korsryggen og har generelt følt et ubehag. Som resultat av dette ble jeg stadig mer isolert i årene som gikk. Intimitet, som uungåelig resulterte i smerte og re-traumisering, skremte meg. Den indre kampen jeg hele tiden slet med gjorde meg utmattet, og jeg kunne ikke risikere å la noen se den ekte skadete meg. Jeg hadde tross alt en fasade jeg måtte opprettholde, av en sterk og kompetent kvinne, og særlig som enslig mor uten noe nevneverdig nettverk, kunne jeg ikke risikere å falle sammen. Jeg har prøvd yoga, meditasjon og retretter, antagelig har jeg brukt tusenvis på alternativ behandling for å finne en ”kur” for hva som var galt meg, uten nytte. Jeg skriver i fortid, antageligvis for å skape en trygg avstand, men jeg sliter stadig med disse problemene. Noen gang undres jeg på om jeg noen gang vil bli bra, men heldigvis har jeg funnet en god psykolog, og etter år med terapi vet jeg i hvert fall hvorfor jeg gjenskaper så mye smerte. Jeg fikk en ADD diagnose i 2007 og kronisk utmattelsessyndrom nå nylig, men den som har hatt størst betydning for meg er diagnosen Kompleks PTSD, som min psykolog kom fram til etter fem års behandling. Selv om ikke dette er en offisielt anerkjent diagnose, er det den eneste som forklarer min frykt for intimitet, manglende evne til å binde meg og det faktum at jeg synes å på besettende vis stadig gjenta de relasjonelle traumer som fikk meg inn i dette rotet. Livet har blitt en slags syk og vridd replay av min barndom med å bli forlatt, misbrukt og sveket som de viktigste tema. Dette i sin tur har ført til en sviktende selvfølelse og en tilsynelatende endeløs syklus med vanedannende adferd i et forsøk på å døyve smerten, noe som etterlater meg mer og mer livløs og oppbrukt for hvert år som går, jeg blør i hjel fra sår ingen kan se. Selv med mange venner begynner tviler jeg på at jeg noen gang vil kunne oppleve nærhet eller kjærlighet, eller å kunne stole på noen igjen. Mitt liv i verden utenfor var alt annet enn lett, bare annerledes. Men det var mitt liv og jeg klarte å finne min egen vei. Uansett hvor mange hinder jeg videre erfarte, fortsatte jeg å leve mitt eget liv og min egen virkelighet, samt å ta ansvar for det, og nettopp gjør hele forskjellen. Selv om jeg stadig snubler og faller, så er dette mine egne kamper, og jeg er fri til å navigere dem så klønete som jeg måtte ønske. Jeg er både fortelleren og heltinnen i min egen fortelling.
De sier at smerte kan åpne døren for visdom hvis du lar den være din lærer, lar den kle deg helt ned til beinet til den nakne virkeligheten, og lar den gjennombore ditt hjerte så fullstendig slik at ingenting annet enn den høyeste form for kjærlighet kan komme inn der. Kanskje det er noe sant i det, sublim smerte kan heve deg opp samtidig som den drar deg ned i den dypeste avgrunn. Etterpå, når du ser det rundt, så vil du se at du slettes ikke er alene. Før eller senere vil vi alle gå gjennom denne porten og ned i avgrunnen, jeg møtte min mor der, og det er mange flere. Jeg kan nå ut til dem fordi jeg har vært der, jeg kan se dem i øynene og føle deres smerte. Jeg har lært min lærdom godt, men det er på tide å gå videre nå, det er nye lærdommer. Jeg har vært en smerte-junkie så lenge at jeg har glemt hvordan det er å smile uten tårer og å le uten å gråte innvendig. Jeg antar at må mange måter er jeg fortsatt den lille trassige utilpassede jenta, som står på utsiden og ser inn. Men på et dypere nivå var jeg aldri helt på innsiden, akkurat som jeg aldri vil være på utsiden. Du finner meg flytende i de uklare gråsoner i mellom, der det ikke er noen grenser, konsepter eller begrensninger. Min fortid har lært meg dette, og for det er jeg takknemlig. Jeg er virkelig velsignet. "May" "May" skrev opprinnelig denne teksten på engelsk, og vi har vært så heldige å få oversette denne til norsk. Noe av meningen i teksten forsvinner med oversettelsen, så vi vil sterkt anbefale å lese den engelske orginalteksten her.
0 Comments
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed