Jeg ønsker å rette et fokus på hvordan ekstreme religiøse miljøer kan påføre barn skader gjennom skremmende religiøse forestillinger og gjennom å hemme barnets naturlige sosiale og personlige utvikling pga ekstreme leveregler og grunnleggende skepsis til og manglende kontakt med resten av samfunnet.

​Til tross for en vanskelig barne- og ungdomstid, har jeg vært heldig og har i dag et godt liv som voksen. Jeg har også vært en av de heldige som ikke har opplevd å miste kontakten med nære familiemedlemmer pga løsrivelsen, som mange andre avhoppere dessverre opplever, ofte med store konsekvenser. Jeg har heller ikke vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i vanlig forstand.

Moren min ble Jehovas vitne da jeg var 6 år. Jeg lærte raskt i «sannheten», som Jehovas vitner kaller læren sin, at Harmageddon (verdens undergang) var nært forestående, og at det gjaldt å holde seg på den smale sti for å redde
livet og komme til Paradiset. Jeg ble innprentet at alle som ikke var Jehovas vitner var influert av djevelen, spesielt kristne fra andre trossamfunn. Disse ble regnet som dårlig omgang, og man skulle derfor ha minst mulig med utenforstående å gjøre. Jeg lærte at Jehova kunne se og høre alt jeg gjorde, sa og tenkte, så det ble en strevsom og angstfylt tilværelse, der jeg brukte mye krefter på skyldfølelse og angst.

Jeg skjønte imidlertid fort at jeg ikke var verdig et liv i Paradiset, for jeg klarte ikke å holde «verdslige» tanker og handlinger fullstendig på avstand. Jeg nådde liksom aldri opp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne i mange år.

Andre medlemmer i menigheten passet nøye på å påpeke eventuelle tegn til at man kunne være under uheldig påvirkning. Når jeg tenker tilbake på tilværelsen i Jehova vitner, husker jeg først og fremst detaljkontroll og kritisk overvåkning. Religionen var preget av teori og regler, først og fremst teorien om endetiden og verdens undergang, det var mindre fokus på glede og kjærlighet til Gud. Skal ikke kristen tro være basert på kjærlighet til Gud og vår neste? Jeg har slektninger som er «kirkekristne», de har helt andre holdninger, der handler det om kjærlighet til Gud og glede over troen, og en grunnleggende «godhet» og barmhjertighet overfor medmennesker, uansett om de deler din tro eller ikke. Veldig forskjellig fra Jehovas vitnersdømmende og ekskluderende holdninger til andre mennesker.

Da jeg begynte på skolen, var jeg det første barn av Jehovas vitner i denne skolens historie. Jeg ble raskt tatt ut av
kristendomsundervisningen, med «frøken» som sjokkert vitne, og kunne ikke delta i noe som hadde med jul eller andre høytider å gjøre. Det var ikke det at jeg ikke «fikk lov», nei, jeg jeg fikk beskjed fra menigheten om at dette var noe jeg kunne velge selv. Men hvem velger vel å dø i verdens undergang? Så jeg «valgte» å avstå fra alle aktiviteter som direkte eller indirekte kunne forbindes med jul, påske, bursdager eller kristendomsutøvelse, og måtte allerede fra 1. klasse på barneskolen «tone flagg» og stå frem med min «tro», og presentere det overfor lærere og medelever som mitt eget valg. Jeg måtte også «velge» å avstå fra å delta i elevrådsvalg, fordi dette ble regnet som politiske aktiviteter, og politikk var pr definisjon influert og styrt av djevelen. Det var ikke lett å få medelever til å forstå dette.

Jeg, som i utgangspunktet var en veldig sjenert og stille jente, måtte altså for å redde livet, allerede fra 6-7-årsalder stå i en rekke pinlige og krenkende situasjoner, og tåle å skille meg ut på de aller mest aparte måter. Jeg var virkelig ANNERLEDES.

Julen var et kapittel for seg. Familiemedlemmer som ikke var Jehovas vitner, f eks besteforeldre, ville naturlig nok gi oss julegaver. Det forekom at vi barn ble pålagt å levere gavene tilbake, fordi det var krenkende overfor troen vår at de prakket på oss julegaver.

Forbudet mot å innta blod førte også til bisarre situasjoner. Hvis jeg skulle spise middag hos andre, og det var kjøttprodukter på menyen, måtte jeg be om å få lese innholdsfortegnelsen på produktet for å unngå inntak av blodprodukter. Bl a endel pølser inneholdt «fremmedprotein», som angivelig kunne være blodprodukter, og var derfor forbudt. Jeg var så redd for å dø i Harmageddom at jeg tok disse forholdsreglene, uten at noen direkte tvang meg til det, det holdt jo lenge for meg at Jehova så alt.

Jehovas vitner overlot altså mye av ansvaret for religionsutøvelsen til småbarn, ved å skremme dem med Harmageddon. Burde ikke de voksne ta det fulle og hele ansvaret for forholdet til skole og omgivelser for øvrig?

Det var ikke nok å holde sin sti ren for å overleve Harmageddon. Man måtte forkynne også. Vi ble oppfordret til å levere inn timelister for utført forkynnelse. Jeg gikk ennå i barneskolen da vi barn ble sendt ut to og to, fra dør til dør, uten voksne i umiddelbar nærhet, de gikk fra dør til dør et annet sted i nabolaget, som kunne være kilometervis unna. Da skulle vi forkynne for voksne folk ved dørene. Fullstendig latterlig, jeg hadde jo ingen forutsetninger for å argumentere fornuftig overfor et voksent menneske. Jeg skjønte vel innerst inne at ingen kunne tro på dette. Ved en anledning ble noen forkynnende smågutter truet med hagle ved en dør. Men det ble ikke slutt på å sende barna ut av den grunn. Med jevne mellomrom kom vi til dører der det bodde klassekamerater, samvittigheten tvang oss til å banke på disse dørene også.....Av en eller annen grunn ble jeg aldri mobbet for dette, antakelig var dette for vondt for selv mobbere å se på.

De eldste snakket alvorlig med meg om mitt enorme ansvar for å omvende faren min, som ikke var Jehovas vitne. Jeg var da ungdomsskoleelev. Jeg hadde altså ansvaret for å redde livet til min far. Jeg ønsket jo gjerne å forhindre at han døde i Harmageddon, men jeg visste innerst inne at det var nytteløst å forsøke å omvende ham, så jeg gjorde bare et halvhjertet forsøk. Det var også trist å vite at besteforeldrene mine snart kom til å dø i Harmageddon, men jeg så ikke
at det var noe jeg kunne gjøre noe med.

Menigheten var preget av en stemning av kontroll og konkurransementalitet, det handlet om å være den mest prektige og den mest gudfryktige. Det foregikk rapportering til de eldste om andres livsførsel. Folk fikk kritikk for å ha samvær medfamilie som ikke var Jehovas vitner. De voksne som hadde verdslige ektefeller ble baksnakket, og familiene deres stemplet som «ikke ordentlige Jehovas vitner», de var «dårlig omgang». Dette gjaldt bl a oss, fordi min far ikke var med. Det gav meg enda mer skyldfølelse.

Jeg tror ikke hjertet mitt noen gang fikk en sjanse til å bli «med» i Jehovas vitner, men jeg var hjernevasket til å «tro», og da mener jeg tro på Harmageddon og på detaljerte regler. Det var ikke en tro som man vanligvis forbinder med kristen tro, som f eks innebærer ektefølt glede og kjærlighet til gud.

Livet ble altså tidlig fylt med blodig alvor, det var jo spørsmål om liv eller død, og fullt av rigide, detaljerte regler i et fullstendig undertrykkende regime. Man fikk lite trening i refleksjon og selvstendig tankegang, det var jo syndig og farlig å tenke noe feil. Barndommens bekymringsløshet er ukjent for meg.


Innebar oppveksten i Jehovas en form for barnemishandling, selv om jeg ikke ble utsatt for mishandling eller omsorgssvikt i vanlig forstand?


Jeg kjenner noen Jehovas vitner i dag. De hevder at mye er annerledes og bedre i sekten dag i forhold til i min barndom på 70- og 80-tallet. Jeg ser likevel det samme regelrytteriet og konkurransementaliteten, og jeg har fremdeles vanskelig for å få øye på nestekjærligheten og barmhjertigheten. De forteller stolt at ingen tvinges til noe i menigheten, at det er opp til alle, selv barn, å velge selv hva samvittigheten deres tillater av handlinger. Greit det, men velger du feil, risikerer du jo å dø i Harmageddon. Akkurat som da jeg var barn.

Da jeg var midt i tenårene, gled moren min ut av sekten, og jeg gled villig med, dekket bak min mor. Det var en stor lettelse å slippe ut, det var en enorm bør som forsvant fra mine skuldre, men «troen» forsvant paradoksalt nok ikke av den grunn. Dermed opplevde jeg at jeg for alvor kom på kant med Jehova, jeg deltok ikke på møter, og jeg begynte å leve et verdslig ungdomsliv med fester og gutter. Pga dette var jeg overbevistom at jeg nå var dømt til å dø i Harmageddon, og det utløste en tøff livskrise. Min mor kunne ikke hjelp meg med dette, antakelig var hun i tilsvarende krise selv. Etter løsrivelsen snakket hun aldri med oss barna om Harmageddon, og jeg hadde absolutt ingen andre å snakke med det om.

Frykten for Harmageddon satt i meg i flere år, jeg trodde og følte at jeg var fortapt, og levde en periode som om hver dag kunne være den siste. Det gikk noen år før jeg klarte å se at det fantes en fremtid for meg i det hele tatt. «Troen» på «sannheten» forsvant gradvis i årene som kom. I dag kan jeg snakke ordentlig om dette, men foreløpig bare til utvalgte personer. Selv om det er lenge siden jeg sluttet å tro på Harmageddon, frykter jeg fordømmelse, jeg er redd for å bli stemplet som naiv og dum som kunne frykte noe sånt som verdens undergang.

Det er underlig og tankevekkende hvor få anstrengelser som ble gjort fra våre såkalte brødre og søstre i Jehovas vitner for å beholde oss i menigheten, selv om de trodde at vi kom til å dø. Nestekjærlighet?

I ettertid har jeg også hatt et vanskelig forhold til skyld og skam, det har vært vanskelig å tro at jeg er likeverdig med andre mennesker, vanskelig å «oppfylle kravene» til å være et fullverdig menneske, og derfor vanskelig å se at jeg har noen rettigheter. Et annet problem er svart/hvitt-tenkningen hos Jehovas vitner, manglende rom for fleksibilitet og refleksjon. Dette har vært med på å forme meg som menneske. Min sosiale og personlige utvikling ble selvfølgelig skadelidende, det var jo mye man gikk glipp av, som erfaring med vanlige sosiale koder, hvordan håndtere relasjoner mtp egne og andres behov, egen og andres innflytelse, hvordan ta sin plass i verden. Jeg skulle ønske at barndommen min var mer fylt av glede og bekymringsløshet.

Jeg regner med at mange sliter med den samme angst og fortvilelse i forhold til konsekvenser av å ikke lenger leve etter religiøse regler, f eks frykt for verdens undergang. Det er åpenbart at dette fører til psykiske vansker for mange. Dette er imidlertid skambelagt og vanskelig å snakke om, da man i samfunn og hjelpeapparat risikerer å bli sett ned på og avfeid hvis man sier at man har indrekonflikter pga uvanlige religiøse forestillinger.

Jehovas vitners teorier bleknet gradvis for meg etterhvert som jeg ble voksen og lærte mer om verden og livet, før de til slutt framstod som fullstendig usannsynlige, som kuriositeter. Jeg er i dag en trygg og lykkelig voksen kvinne, jeg har utdannelse, familie, venner og en givende jobb. Jeg ser tingene i perspektiv og all bekymring og angst rundt religiøse spørsmål er for lengst et tilbakelagt stadium. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke vet om gud finnes eller ikke, og lever godt med det. Og jeg er helt trygg på at Harmageddon ikke kommer.

Jeg vil så gjerne formidle til andre som sliter, at det finnes en vei HELT ut av dette, og at det er mulig å få fred med seg selv, utenfor Jehovas vitner. Min historie er preget av at dette er et barns opplevelser, jeg tror likevel at det kan være gjenkjennelig for andre.

Bille

I -81 ble hun så døpt etter å ha kjempet med å legge røyken fra seg i et par år. Jeg hadde ingenting til overs for hennes nye tro, og hadde mildt sagt et anstrengt forhold til henne. Min lillebror derimot gled stille og rolig inn i sekten sammen med henne og ble døpt noen år etter. Dette tross at han ikke bodde sammen med oss, men hos vår far i et av nabohusene. De ble skilt da vi var små. Mamma var jeg mere redd enn glad i. Hadde mistet respekten for henne etter en oppvekst med vredesutbrudd og umotiverte voldsepisoder. Pappa var en perifer skikkelse i mitt liv selv om han bodde så nært. Med hodet begravd i en avis eller en øl foran tv'n. Mamma ble gift på ny og den nye mann brakte 3 nye barn inn i livet vårt. Det ble ikke noe bedre av den grunn.

Jeg valgte å flytte til pappa da det ble for uutholdelig å bo sammen med en nyomvendt mamma i total ubalanse i et kaotisk familiesammensurium. Jeg var aldri hjemme. Alltid ute, sammen med venner, på fest og hva man ellers fikk tiden til å gå med i en liten bygd på 80-tallet.

Tiden gikk og savnet meldte seg etterhvert. Lengselen etter en trygg og stabil tilværelse. Et fast holdepunkt i tilværelsen, faste rammer, nøyaktig samme behov som drev mamma inn i sekten vil aldri oppleve 1990
Mamma og Jehovas vitner generelt hadde det lett på 80-tallet. Det var så mye utrygghet i verden. Kald krig og atomtrussel hang tungt over hodene. Forurensing, sur nedbør og skogsdøden, ustabil og utrygg oppvekst og vi hadde ikke internettet med all opplysning tilgjengelig med kontra info. Jeg leste bladene som hun så strategisk plasserte rundt i huset. Jeg syntes det jeg leste svarte på mange av de spørsmål jeg tumlet med. Jeg ble kjent med mange av de menneskene hun omgav seg med. Jeg ble invitert på besøk når det kom unge vitner hjem til henne. De virket glade, koselige og veldig imøtekommende og jeg følte meg godt tilpass i deres selskap. Jeg sa ja til et bibelstudie.

Studerte bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med et par virkelig trivelige søstre i nesten et år. Etter noe tid gikk det opp for meg at jeg ble nødt til å velge, velge mellom verden og livet som et Jehovas vitne. Jeg hadde fremdeles mine verdslige venner, kjærester, fritidsjobb på diskotek, røkte litt til selskapsbruk og fikk plutselig veldig dårlig samvittighet for den livsstilen jeg førte. En livsstil jeg i dag kan se var en absolutt normal livsstil for et ungt menneske. Men det jeg lærte fortalte meg at det jeg hadde gang i var helt feil og ikke mulig for Jehova å godkjenne. Jeg var dødsens hvis jeg ikke skiftet kurs i livet.

Jeg var svak og valgte verden fremfor Jehova, jeg tok pause fra bibelstudiet og sluttet å komme til møtene fordi jeg ikke maktet å "sitte på gjerdet" som de kalte det. Kastet meg ut i verden igjen med alt som hører seg til. Mamma og lillebror ble veldig skuffet. Men i mitt bakhodet hadde Matteus kap. 24 med tegnene på endetiden slått seg ned, og ordene til den presiderende eldste i den lokale menigheten; "En ting skal du være klar over Cirkeline... 1990 det opplever vi aldri!" Et temmelig kraftfullt statement som satte spor i et ungt sinn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å abstrahere. Men etter et par år kunne jeg ikke mere. Jeg bad en lang bønn om kraft å styrke til å kappe alle bånd til verden, alle mine verdslige venner, kjærester, sex, fest og farger. Ble helt forelsket i "sannheten" og gikk inn for min nye livsstil 100% og nærmest knebad om å få lov til å gå fra dør til dør fortest mulig. Følte meg spesiell og priveligert Kom til alle møtene, ble døpt 1/2 år etter. Droppet tanken om høyere økonomisk utdannelse. Forkynnelsen skulle prioriteres her rett før Harmageddon.

​
Nytt liv
Den unge mannen i stua med sideskillet fikk øynene opp for meg nå når jeg tok troen alvorlig og vi ble gift. Jeg syntes jeg hadde vunnet hovedpremien i lotto. Han var så åndelig, steg i gradene i menigheten og kom fra en perfekt kristen familie med hjemmegående ydmyk og underordnet mamma som støttet fullt opp om eldstepappa som brukte all tiden på viktige teokratiske oppgaver. Sannheten om denne lykkelige familien viste seg å være en ganske annen, men den viten tilegnet jeg meg først senere. De bodde langt vekk og vi sås høyst et par ganger om året.

Det falt meg vanskelig å innta en underordnet rolle. Vi kom fra to vidt forskjellige verdener. Jeg kunne ikke leve opp til hans krav. Det skapte en voldsom konflikt i meg. Jeg ønsket så inderlig å leve opp til min rolle som kristen hustru og alle de andre kravene religionen stilte, følte virkelig at det var den eneste sanne tro og at det kun var mulighet for frelse ved å leve som et dedikert Jehovas vitne. Jeg bet tennene sammen, gjorde mitt beste og holdt ut....holdt ut og holdt ut.

Vi fikk to deilige jenter som brakte lys og glede inn i livet. De ble oppdratt på beste vis i troen. Jeg var sliten. Hadde ikke overskudd til å analysere hverken tilværelsen eller troen. Dårlig ekteskap, små barn, 3 ukentlige møter, lang transport frem og tilbake til møtene, fremmøter, felttjeneste, forhåndsstudering, familiestudie, personlig studie. Alt dette er virkelige smarte trekk fra det styrende råd. Det holder virkelig medlemmene så opptatt og så utmattet at det ikke er overskudd eller tid til å tenke en eneste selvstendig tanke.

Årene gikk, og når jeg tenker tilbake kan jeg se at det har ligget tvilstanker på lur som aldri fikk lov til å se dagens lys. Det var jo tegn på åndelig sykdom og svakhet og det ville jeg ikke ha på meg. Hvem var vel jeg at jeg kunne opphøye meg til å sette spørsmålstegn ved den veiledningen vi fikk fra Jehova (aka det styrende råd)? Dessuten hadde jeg jo ansvaret for å redde livet til jentene mine, de skulle jo med inn i paradiset.

Men alle disse menneskene som skulle dø på den bekostning iHarmageddon, hva med dem? Jeg visste jo innerst inne at verden var full av gode mennesker som ønsket sine medmennesker det aller beste og gjorde hva de kunne for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine medmennesker. Hvorfor var de mindre verdt i Jehovas øyne enn Jehovas vitner?

Min lille datter på 4 år gråt seg i søvn over illustrasjonen i bibelhistorieboken av en fortvilt mor som klamrer sin baby inntil seg, våt og kald, på en sten midt ute i vannet med Noas ark i bakgrunnen, vel vitende om at hun og baby og alle andre skal lide en forferdelig druknedød. Hvordan forklarer man sin 4-årige datter at en kjærlig gud stod bak dette? Men selv ikke slike alvorlig skurrende faktorer fikk meg til å våkne opp. Jeg var virkelig dypt indoktinert og hjernevasket, og dette ga jeg videre til mine barn. Et svik av dimensjoner.Oppvåkningen
Det ble for mye til sist. Jeg sank. Jeg tillot meg selv å falle. Ble sykemeldt, kom på antidepressiva, sov og sov og sov. Hadde levd et unaturlig og forskrudd liv alt for lenge. Bestemte meg for ikke å miste meg selv. Begynte å tørre å se noen ting i øynene, og det var ikke et skjønt syn. Tidligere tvil og spørsmål kom veltende frem og fikk lov til å ligge lenge nok på overflaten til at jeg fikk tatt stilling til det. Det kom et menneske inn i mitt liv utenfra som fikk hugget hull i den kult-berlinmur jeg i så mange år hadde kapslet mitt naturlige jeg inn i. Han fikk meg til å se tingene fra en annen synsvinkel og hjalp meg til å våkne opp av dvalen. Jeg vil være ham evig takknemlig for den hjelp jeg fikk til det.


Jeg kom sakte men sikkert tilbake til livet igjen og skrev brev til de eldste og meldte meg ut. Tenkte at det nok skulle gå, at jentene mine ikke kunne finne på å slå hånden av meg. Vel, der tok jeg grusomt feil. De var godt oppdratt, dedikert til troen begge to. Pappa var blitt eldste igjen og støttet opp om deres avstandstagen til meg. De ble rost av brødrene og søstrene for deres standhaftighet nå når mor hadde vendt dem ryggen. Alle mine forsøk på kontakt med den yngste ble 100% avvist. Ikke fordi hun ikke elsket meg, men fordi hun mente at det var det riktige, og at hun på den måten hjalp meg til å komme tilbake til troen. Hjerteskjærende.


Hva skulle jeg gjøre? I min nyoppvåknede og veldig ensomme tilstand begravde jeg meg i bøker, alt jeg kunne komme over for å forstå det bedrag jeg var blitt utsatt for. Leste om Jehovas vitners historie, religions oppståelse, bibelens oppståelse, arkeologi, kult vitenskap, tanke-kontroll teknikker, naturvitenskap osv osv. Jeg elsket den friheten jeg følte fra troens klamme grep. Men kunne ikke holde tanken ut om et liv uten kontakt til døtrene mine.


Bestemte meg derfor til å gå tilbake for å gjøre det lovlig for jentene mine å ha et forhold til meg, og med det formål å hjelpe dem til å tenke selvstendig og se sannheten omkring sekten forat de kunne ta et reelt valg på et informert grunnlag hvis de så ville velge å bli i sekten.
​Den usynlige
Hver eneste celle i min kropp strittet imot. Jeg gikk til Rikets sal til møtene, satte meg på bakerste rekke. Jeg var usynlig, ingen snakket til meg. Etter 8 måneder søkte jeg om gjenopptakelse. Ble innkalt til et møte med to eldste som overbrakte info om at de i enstemmig eldsteråd hadde besluttet at det var for tidlig for meg å bli gjenopptatt fordi jeg etter deres mening hadde vært så dum å tro at Jehova lot seg narre. At jeg bevisst hadde begått umoral for å kvitte meg med min ektefelle for å kunne gifte meg på nytt. At jeg hadde kun meg selv å takke. Det var jeg som hadde valgt å vende mine barn ryggen.

Jeg fikk ikke lov til å fortelle min versjon, jeg ble kuttet av. Min datter skulle gifte seg den neste måneden og jeg ville ikke bli invitert fordi jeg ikke var gjenopptatt.Jeg var lamslått. Fikk vite at det skulle minst gå et halvt år mere med møtedeltakelse før jeg kunne sende en ny skriftlig ansøkning om gjenopptakelse.

Et halvt år gikk, og jeg søkte igjen og ble gjenopptatt etter et møte med 3 eldste hvor jeg fortalte dem nøyaktig det jeg visste de ville høre, og la den ydmyke innstilling for dagen som jeg visste de ville se etter. Ble sendt ut på gangen to ganger hvor de skulle votere. Ble kaldt inn igjen og stilt utdypende spørsmål. Med store smil ble jeg fortalt at jeg kunne gjenopptas. Jeg takket og de priste Jehova for hans barmhjertighet.

Opplevelsen da det ble opplyst at jeg nå igjen var å betrakte som et Jehovas vitne var en surrealistisk opplevelse... Det var svært vanskelig for meg å opparbeide den store gjensynsgleden nå hvor mine "venner" som i 14 måneder hadde gått forbi meg på gata uten å hilse, ikke verdiget meg et blikk i rikets sal, nå stod i kø for å klemme meg og ønske meg velkommen tilbake og fortelle hvor mye de hadde savnet megEt liv i limbo
Jeg ble gjenforent med jentene mine. Skal ikke en gang gjøre et forsøk på å beskrive den følelsen. Eldste jenta hadde jeg hatt endel mail-kontakt med den siste tida før jeg ble gjenopptatt, og hun var lyttende til de argumenter og fakta jeg turde dele med henne. Hele tiden i frykt for å bli oppdaget som "undercover" frafallen. Den yngste har veldig vanskelig for å takle at jeg har kritiske tanker og at jeg nå ikke kommer til møtene eller deltar i forkynnelsen. Hun veksler mellom å ville meg for så å ta avstand. På det siste har hun vært imøtekommende og tar selv initiativ til kontakt, men jeg tør aldri håpe at det varer. Plutselig har de studert en artikkel til et møte hvor det blir risset opp hvor farlig det er å ha kontakt til dem som har kritiske tanker omkring Jehovas vitners lære, og så kan jeg merke kulden igjen. Men nå kan jeg ha kontakt med dem begge to og ha en dialog og dermed mulighet for å gi dem noen fakta om troen som de aldri vil f å fra det styrende råd. Men det er vanskelig.

Det er min situasjon i dag. Jeg er i navnet registrert som et Jehovas vitne, men ser frem til den dagen jeg kan skrive mitt definitive avskjedsbrev. Fordi er det noe jeg aldri blir igjen så er det Jehovas vitne. Men det skjer først når jeg er sikker på at mine døtre forstår at det ikke finnes en gud som nekter dem å ha kontakt til sin mor eller andre mennesker som finner ut av at de ikke ønsker å være tilsluttet det religiøse samfunnet mere. Og jeg er optimist. Jeg ser tegn på at det kan lykkes.

Men jeg lever mitt liv i limbo akkurat nå. Kikker meg over skulderen, kan ikke leve mitt liv som jeg vil i frykt for å bli oppdaget i noe som kan bidra til at jeg blir utstøtt igjen og dermed miste kontakten til jentene mine. Jeg var årsaken til at de ble dratt inn i sekten. Jeg ser det som min plikt å hjelpe dem ut av det igjen.

Jeg forbanner den kvelden i -79...

Cirkeline
​