Jeg gikk ikke ut av mormonerkirken fordi det var kvelende å være kvinne der, selv om det virkelig var sånn. Men det hadde jeg sikkert fortsatt å tåle hvis det ikke hadde vært for at jeg sluttet å tro på budskapet kirken underviste om. Det var det at jeg sluttet å tro som gjorde at jeg gikk, ikke at det var vanskelig å leve der. Det føler jeg meg veldig sikker på akkurat nå. Det går an å tilgi meg selv for dette. Altså at jeg var der såpass lenge og holdt ut det jeg gjorde. Fordi jeg seriøst trodde på det, noe som innebar at jeg trodde det skulle være verdt det i det lange løp. Jeg kan egentlig ikke skylde på noen av de som plagde meg. Jeg kunne gått når som helst. Men jeg gikk ikke før fordi jeg fremdeles trodde på det. Og om de hadde vært enda verre, så hadde jeg sikkert ikke gått da heller. Før jeg hadde mistet troen. Det forteller meg noe om meg selv. Jeg er en veldig tålmodig og utholdende person som virkelig klarer å gå trofast og tappert inn for det jeg tror på med hud og hår under de utroligste omstendigheter. Og når jeg mister troen på noe, så klarer jeg å forlate det. Dette kan jeg faktisk leve med. Jeg kan tilogmed være stolt av meg selv for disse egenskapene. Det å kunne være så dønn dedikert overfor det jeg oppriktig tror på med så lite støtte og så lite cred å få liksom, og så lenge. Jeg føler meg sterk og glad for å se meg selv som så ....modig! Nå som jeg har skjønt at jeg har disse sidene som jeg egentlig syns er ganske fantastiske, så har jeg jo en spennende framtid foran meg. Hva tror jeg på nå? Hva er det jeg vil leve og ånde og virke for nå? Med all denne dedikasjonen og utrettelige trofastheten jeg har skjønt at jeg besitter, så må jeg jo kunne nå hvor langt som helst innen hva som helst jeg setter meg fore. Jeg kan ikke skjønne annet. Jeg har jo noen ting jeg elsker å gjøre, og som jeg brenner veldig for. Det jeg må gjøre istedenfor å ergre meg over at jeg tidligere brant for noe annet, er jo å gå og gjøre de tinga jeg brenner for nå. Livet er liksom dynamisk. Gudene vet hva jeg brenner for om ti år. Men det jeg vet, det er at det jeg brenner for, det kommer jeg til å virkelig kunne stille opp for selvom det ikke alltid er hysterisk morsomt og veldig givende. Og jeg kommer til å gi alt, selvom det kan hende jeg tror noe annet senere i livet. Lidenskapene mine kan virkelig regne med meg. Det føles faktisk veldig bra! Ja, det var latterlig det jeg trodde. Og man kan jo lure på hvorfor jeg trodde noe så latterlig. Vel, jeg vokste opp i det og fikk det inn med morsmelka. Men jeg trodde på det, og derfor kan jeg stolt leve med at jeg helhjertet ble der helt til jeg slutta å tro på det. H.
0 Comments
And, to be perfectly frank, there have been times when members or leaders in the Church have simply made mistakes. There may have been things said or done that were not in harmony with our values, principles, or doctrine. I suppose the Church would be perfect only if it were run by perfect beings. God is perfect, and His doctrine is pure. But He works through us—His imperfect children—and imperfect people make mistakes. "Har du tilfredsstilt han oralt?" spurte den eldste av de tre mennene meg, mens han flyttet seg litt i stolen. De andre så granskende på meg, vurderte meg, slik de hadde gjort i en time eller to, jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet skolerett foran dem.
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|