Nissedrakten

I fjortenårsalderen ble jeg lidenskapelig interessert i fotografering. Så oppslukt interessert som bare en tenåring kan bli. Min far oppmuntret min interesse og lånte meg sitt Baldakamera som han hadde kjøpt i 1942.

Senere kjøpte vi et litt mer moderne kamera og han lærte meg fremkalling i mørkerom. Jeg fotograferte alt, solnedganger og ringer i vannet. Til og med knuste tallerkener klarte jeg å ta riktig gode bilder av, tenkte jeg i alle fall selv.

Etter en stund oppdaget jeg hvor interessant det var å fotografere barn, de var så naturlige og morsomme. Jeg fotograferte barn hos venner i menigheten, men det skjøt fart når jeg begynte å fotografere den trivelige nabofamiliens nye baby. De til og med betalte meg for å fotografere deres lille pode.

En desemberdag når barnet fylte 2 år kom mammaen in til oss og spurte om jeg ville fotografere på deres bursdagsselskap. Først nølte jeg litt, for jeg ville jo ikke delta i et bursdagsselskap, det var jo hedensk feiring. Men etter å tenkt litt kom jeg til den konklusjon at det handlet ikke om å feire noen, men at jeg skulle fotografere. Det fantes ikke noe forbud mot dette, så med ro i sjelen ladet jeg kameraet og gikk over til naboens hus. 

Vel inne i entreen kom den store kalddusjen, nabofruen spurte meg om jeg ikke først kunne være julenisse for barna! Det var ikke engang julaften, men hun ønsket å gjøre det morsommere for barna på selskapet ved å la en hemmelig julenisse dele ut noen "førjulspresanger", som hun kalte dem. Hun hadde en nissedrakt liggende i entreen og holdt den opp til meg.

---

Julenisse, jeg? Jeg som var med i Sannheten, og i Sannheten er det hedensk å feire jul. Skulle jeg si nei? Skulle jeg forklare nabokonen at julen var en hedensk høytid som kunne lede til at man kunne dø i Harmageddon? Hva skulle jeg gjøre? Hun visst hvilken religion jeg og mamma tilhørte,  men hun visste tydeligvis ikke at for oss var julenissen like farlig som Satan. 

Men det var vanskelig å si nei til den snille nabofruen. Hun hadde tykt, blankt og vakkert bølgete hår, nydelig hud og dype mørke øyne. Hun var like vakker som Sofia Lohren som jeg hadde sett på TV, og jeg våget knapt se på henne uten å bli sjenert. Og nå så hun vennlig på meg og lo med sine blendende vakre tenner fullt synlige.

Før jeg visste ordet av det sto jeg der i en nissedrakt. Nå var det for sent. Og akkurat da kom jeg på den perfekte løsningen: Jeg hadde jo aldri syndet før noen gang, men jeg hadde hørt at man kunne be Gud om tilgivelse etter å ha syndet, så det skulle jeg gjøre. Nå var jeg klar for å tre inn i rollen som julenisse. 

Nabofruen åpnet døren og ropte på barna som hojende sprang inn i rommet der jeg sto i min nissedrakt. Når de fikk se meg ble de brått stille. To av de minste barna stirret på meg skrekkslagen som om at jeg var selve Døden, de andre barna lo med forventningsfulle øyne. Til min store overraskelse var det ikke vanskelig å spille nisse. Jeg showet, jeg trillet rundt, jeg sa feil og jeg delt ut feil. Barna lo, til og med de minste lo når jeg delte ut små pakker og tullet med dem. Det var utrolig gøy!

Når jeg var ferdig med min opptreden gikk jeg på nissevis ut i entreen, der nabofruen ga meg en klem (og nå ble jeg svært sjenert, for jeg kjente hvor godt hun luktet på nært hold) og takket for at jeg hadde vært så morsom.

Vel ute i naboens hage slo det meg at jeg hadde begått en stor synd. Mitt gode humør ble forvandlet til lett angst. Hva skulle jeg gjøre? Jovisst, jeg kunne be Gud om tilgivelse. Lent mot naboens gjerde som jeg brukte å hoppe over, begynte jeg å be en uvant bønn, dette var første gang jeg skulle be om tilgivelse for en synd. Jeg slet med å finne de rette ordene, så bønnen var ikke riktig klar når jeg svinget meg over gjerdet. Når jeg hadde landet på vår side av gjerdet, så kjennes det plutselig litt feil å be bønnen ferdig. 

Hvorfor skulle jeg plage Gud med en nissedrakt? Hvorfor skulle han bry seg om det? Barna hadde jo blitt kjempeglade, det kunne jo ikke være så farlig? Det viktigste var jo at vi forkynte budskapet om Harmageddon, så om jeg gikk noen flere timer i tjenesten fra dør til dør, så ville det vel jevne seg ut?


K.

---