|
Hvordan var prosessen ut av et lukket trossamfunn for meg? Den var full av sorg og glede, øyeblikk av galskap, fornuft, skuffelse, og kjærlighet. Slik var det å komme ut av organisasjonen som kalles for Jehovas Vitner. Jeg er en kvinne på 28 år, og jeg kom ut av Jehovas Vitner for litt over et år siden. Jeg vokste stort sett opp som et Jehovas Vitne. Jeg er fjerde generasjonen på min fars side – det vil si at det var oldemor som først «tok sannheten». Min mor ble en del av trossamfunnet i voksen alder. Hun døde av kreft når jeg var seks år gammel. Da begynte indoktrineringen for alvor med at de voksne sa at om jeg skulle se henne igjen i paradis måtte jeg oppføre meg fint. Jeg så for meg at jeg skulle se henne igjen, og det bar meg gjennom livet og alle vanskelighetene som kom. Flere ganger tenkte jeg at jeg ikke var god nok i Gud sine øyne, og hva var poenget da? Jo, for mamma hadde vært så hjerteknust hvis hun ikke så meg når hun eventuelt våknet fra døden. Så jeg pushet meg selv. Fra jeg var 14 var jeg sett på som, og fremhevet som, et godt eksempel for ungdommene i menigheten. Jeg var kronisk flink pike. Jeg studerte bibelen for meg selv, jeg forberedte meg til alle møtene våre, jeg deltok der jeg kunne, og jeg brukte nesten all fritiden min på feltet (forkynnelsesarbeid). Jeg var respektfull og snill, jeg snakket åpent om min tro på skolen, og ikke minst, jeg var genuint interessert og glad i «brødrene og søstrene mine». Men likevel var jeg ikke god nok. Faren min og stemoren min så på meg som en problematisk ungdom – fordi jeg turte å snakke om følelsene mine. Jeg turte å si ifra når jeg følte meg urettferdig behandlet. Det var galt, og kanskje at jeg ikke var så flink til å rydde rommet mitt som de ønsket. Når det ikke var god stemning hjemme (og det var ofte), var det jeg som fikk skylden. Og foreldrene mine var faktisk irritert over at de andre i trossamfunnet så meg i et annet lys.  «De vet ikke hvordan du er bak lukkede dører, men Jehova vet. Han ser alt.» Jeg tvilte alltid på meg selv, og tenkte hvis foreldrene mine, som kjenner meg bedre enn noen andre, tror at jeg er ond, kanskje jeg er det. Kanskje de andre tar feil. Kanskje jeg tar feil. Det var ikke før jeg flyttet ut, når jeg var 18, at jeg klarte å se på meg selv i et mer positiv lys. Men ironisk nok, var dette også en periode der jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke energi til å gjøre like mye som før og jeg ble mer og mer skuffet over meg selv. Ungdommene skulle bruke deres ungdom og energi til å tjene Jehova, og det kunne jeg ikke gjøre. Når jeg var 20 år giftet jeg meg. Jeg var fortsatt deprimert, og jeg visste at mannen jeg skulle gifte meg med ikke var mitt livs kjærlighet, men jeg ville ha min egen familie der foreldrene mine ikke kunne blande seg inn. Jeg tenkte at jeg kom ikke til å finne en bedre mann, fordi jeg var ikke god nok selv. Jeg trodde virkelig at Jehova kom til å hjelpe oss så lenge vi stolte på han. Men sånn gikk det ikke. Vi var en dårlig match, vi hadde en haug med økonomiske og psykiske problemer, og vi flyttet mye. Men til tross for alt det, klarte vi til slutt å bli, i det minste, utrolig gode venner. Jeg hadde stor respekt for hans intelligens og «stå på» vilje. Og vi lo mye sammen. Han var ofte helt oppgitt over hvor hard jeg var mot meg selv. Han sa til meg i etterkant «Jeg så hvor hardt du prøvde å gjøre alt riktig, og jeg så at du følte det ikke var godt nok. Og nesten ingen andre enn meg var villige til å si at det var godt nok. De ville at du skulle prøve hardere. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Du var helt knust over det. Du levde nesten ikke.». Det var min mann som «våknet» først, i desember 2020. Han kom tilfeldigvis over en artikkel om den store rettsaken i Australia angående misbruk av barn i trossamfunnet vårt. Det var en offentlig sak, der man kunne finne mye informasjon som ikke satte Jehovas Vitner i et godt lys. Han ble helt sjokkert, og begynte å undersøke litt nøyere. Og til slutt endte han opp på en YouTube kanal der en ex Jehovas Vitne avkrefter mange av overbevisninger på en veldig saklig måte. Jeg visste ikke hva han holdt på med. Men en dag kom han til meg og sa «Jeg tror ikke at jeg vil være en del av dette trossamfunnet lenger.» Jeg reagerte med sorg og frustrasjon. Dette handlet jo om liv og død. Og var dette nå enda ting til jeg måtte forholde meg til i ekteskapet vårt? Jeg ba noen om hjelp. Det var en eldste i menigheten vår som kunne snakke med han på samme nivå. Han fikk snakke med flere etter hvert. Men ingen kunne svare på spørsmålene hans på en saklig måte. Til slutt prøvde jeg å hjelpe han. For å kunne gjøre dette måtte jeg se på det fordømmende beviset selv. Det ble fort klart for meg at det var jeg som fikk hjelpen i denne situasjonen og ikke det motsatte. Det tok bare et par dager med undersøking før jeg var 100% overbevist over at jeg ikke hadde «sannheten» som jeg hadde trodd. Jeg leste gjennom «eldste boken» som hadde blitt lekket på nettet; jeg leste om alle gangene det hadde vært feil spådommer om Armageddon og hvordan de hadde prøvd å dekke over dem; jeg så bevis mot mange av datoene som er sentrale i trossamfunnets lærdom; jeg så på rettsaken i Australia og så en av «de salvede» - en av de «tro og kloke slavene» - lyve under ed. Og plutselig åpnet øynene mine seg. Det var både skuffende, spennende, en lettelse, og en byrde. Jeg ble både sint og glad. Jeg var sint fordi jeg hadde brukt så mye tid og energi på noe som ikke finnes. Jeg var skuffet over alle falske løftene. Det var utrolig skuffende å høre min far over telefonen anklage meg: «Tar du dop? Det er jo den eneste forklaring for måten du har begynt å tenke på. Det du sier gir ingen mening.» Det var hans siste ord til meg før han la på, og jeg har ikke hørt fra han siden. Jeg opplevde mye sorg over et par nære venner, og lille søstrene mine – de kuttet all kontakt med meg. Når jeg skulle skrive brev til mine nærmeste for å si «farvel», føltes det nesten som om jeg skrev mitt eget selvmordsbrev. Det føltes helt unødvendig. Jeg hadde fortsatt mye kjærlighet og forståelse for alle. Jeg trodde bare ikke lenger. Hvorfor måtte det bli sånn? Det var nesten latterlig. Uansett, jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen. Jeg ville ikke bare sitte der og se at alle «vennene» mine skulle unfriende meg på sosiale media – pine meg selv med å se på alt jeg mistet. Så jeg tok dem bort selv. Det var vanskelig å se vennetallene gå ned fra 300+ til omtrent 30. De som var igjen var folk jeg ikke kjente så godt – kanskje gamle kollegaer eller medstudenter fra videregående jeg hadde aldri faktisk hadde snakket med. Og noen få som jeg hadde bare mistet kontakten med. Jeg slettet alle samtalene på SMS og WhatsApp for ikke å bli fristet til å lese gjennom dem når jeg var sårbar. Jeg gjorde alt for å ikke pine meg selv videre.  Meg og min mann måte evaluere forholdet vårt, samt drøfte hva vi følte var rett og galt utenfor den religiøse boblen – men også de sosiale konstruksjoner utenfor trossamfunnet. Inntil nå var det ikke snakk om skilsmisse, det var utenkelig. Og tro meg når jeg sier at hvis det ikke hadde vært for troen vår, hadde vi ikke vært sammen mer enn et år. Vi var gift i 6 år. Men vi hadde bygget et liv sammen, vi hadde blitt gode, støttende venner for hverandre. Vi hadde nettopp flyttet inn i vår drømmeleilighet og funnet ro. Men vi måtte innrømme at dette var ikke noe ekteskap. Vi var to gode venner som bodde sammen. Så hva skulle vi gjøre? Fortsette uten ekte kjærlighet? Skulle vi utforske et polyamorøst alternativ? Eller skulle vi skille oss og få friheten til å finne noe vi begge to fortjente? Det var mange faktorer å ta hensyn til. En av dem var at jeg hadde funnet ut at jeg var bifil. Det var ikke noe jeg hadde mulighet til å utforske innenfor trossamfunnet, jeg hadde ikke engang tenkt tanken. En annen faktor var at jeg ble veldig klar over min dødelighet. Livet er alt for kort til å leve det utilfreds. Og nå som vi hadde kommet ut av et miljø der man satt seg selv sist, var tiden inne for å være litt selvisk. Hva ville jeg egentlig? Jeg begynte å skrive opp et slags «bucket list» - det vil si en liste med ting jeg ønsket å gjøre før jeg dør. Jeg tenkte på hvor jeg ville være når jeg ble gammel og jobbet meg så bakover til å forstå hva som måtte til for at det skulle bli en virkelighet. Hvis jeg ville slå meg til ro i en liten hytte i skogen, med en vinterhage og dyr, måtte jeg først ha hatt et spennende liv. Hvis jeg ville reise verden rundt, måtte jeg ha en fleksibel og godt betalt jobb som jeg liker. Hvis jeg vil ha en godt betalt jobb, må jeg få en god utdanning. Jeg vil hjelpe mennesker, men hvordan er jeg i stand til å gjøre det? Sånn tenkte jeg til jeg kom frem til et klart bilde av hva jeg ville gjøre med mitt liv. Men når det gjaldt meg selv, var spørsmålet egentlig: var jeg i stand til å være selvisk? Jeg hadde enda ikke noe jobb, ikke noe utdanning, ingen støtte noe sted. Hvordan skulle jeg klare meg alene? Jeg slett med depresjon og angst. Jeg hadde vært så avhengig av både familien min, trossamfunnet, Guden jeg trodde på, og min mann. Da sa mannen min noe til meg som har satt seg fast frem til i dag: «Hver gang du ba til Gud om hjelp, og du følte at du fikk den hjelpen, den indre roen, så var det faktisk deg selv som gjorde det. Kan du innse at du har klart deg gjennom hele livet ditt på grunn av din egen indre styrke? Jeg har tro på deg. Du kan klare alt.» Han hadde rett. Jeg var sterkere enn jeg trodde. Og med de ordene, begynte jeg å planlegge. Det var ikke så lett under pandemien, men jeg klarte meg. Jeg begynte å se etter et kollektiv, jeg meldte meg inn på Hey Girl! Oslo på Facebook for å bli kjent med nye mennesker. Jeg tok kontakt med gamle venner fra videregående som jeg hadde mistet kontakt med. Jeg søkte jobb og jeg søkte skoleplass på Universitetet i Oslo. Innen en måned flyttet jeg ut og jeg hadde venner jeg kunne snakke med og treffe. Innen to måneder hadde jeg fått jobb. Innen 3 måneder hadde jeg fått plass på UiO. Slik begynte mitt nye liv. Det var også veldig viktig for meg å utforske seksualiteten min. Det gjorde jeg, og jeg skammer meg ikke over det. Jeg føler meg nå fri. Fri fra skeptisisme, fri fra overhengende undergang, fri til å tenke som jeg vil, fri til å være helt meg selv, og fri fra skam. «I am unapologetically me». Og nå, ett år senere, har jeg nettopp fullført første året av bachelorgraden min i Religionsvitenskap, jeg bor med en annen ex Jehovas Vitne (hun har blitt søsteren min), jeg har flere venner og et godt nettverk, og jeg er i et lykkelig kjærlig forhold. Livet er vakkert, og jeg ser frem til hva fremtiden bringer. Ashley. 
5 Comments
Dette er en svært personlig historie som forteller om en sårbar og vond tid av mitt liv. Jeg håper at du som leser kan lese med respekt, og forståelse for at det er nødvendig for meg å dele dette. Jeg mener at ingen mennesker skal måtte gå igjennom det samme som meg i fremtiden uten at de vet at det finnes noen som vet hva de går igjennom, som kan relatere seg til det samme, og som vet hvor uendelig vondt det gjør. Jeg understreker sterkt at denne historien er min historie. Det er min opplevelse, og jeg er veldig klar over at mange har hatt en mye lettere, annerledes, og til og med fin, opplevelse av å gå ut av Bcc, enn det jeg har hatt. Jeg må tilbake til barndom og tidlig ungdom for å forklare. Jeg har alltid vært analytisk av natur. Spørrende. Flere ting med menigheten var vanskelig å forstå for meg. Først var det møtene, jeg synes de var dørgende kjedelig. Jeg likte de ikke. Da var jeg bare 11 år. Så kom vekkelsen og det var ikke tid eller rom for å stille spørsmål, nå var det bare å velge side. Jeg valgte som min far. Jeg så utrolig opp til min far. Det han gjorde, det «visste» jeg var riktig. Jeg var opptatt av å velge riktig. Jeg visste at pappa var stolt av meg, og jeg ville gjøre han glad. Dette er tanker jeg kan huske at jeg hadde. I ungdomsårene var det veldig viktig for meg å passe inn. Jeg ville gjøre det som var rett, og jeg kan huske at jeg var opptatt av hva andre mente om meg. Jeg følte meg aldri god nok. Jeg var aldri helhjertet nok, jeg ba ikke nok, jeg var ikke ren nok, ikke ydmyk nok, osv. Det var et hav av utilstrekkelighet. Jeg trodde mye av tiden at jeg var spesielt uren, at det var spesielt lite håp for meg. Siden jeg hadde så mye tanker som jeg ikke hørte noen andre i min omgangskrets prate om. Da leste jeg mer. Jeg leste mye i bibelen og skriftene. Jeg leste alt jeg kom over som kunne døyve denne følelsen av ikke å være god nok. Da jeg ble 16 begynte jeg å søke etter informasjon på internett. Jeg leste med stor interesse og undring om andre menigheter og hva de forkynte. Dette fascinerte meg på en skremmende måte men også med stor nysgjerrighet. Det var på godt og vondt. Jeg synes det var ufattelig rart at så utrolig mange kunne mene så mye bastant annerledes enn det min menighet gjorde. Hundrevis, flere tusenvis der ute, hadde en ærlig genuin personlig tro. I begynnelsen var jeg bare forundret. Etter hvert begynte også en gnagende tvil å melde seg. Hvorfor hadde Gud utvalgt akkurat meg? Hvorfor var ikke de andre som hadde et oppriktig, ærlig ønske om å bli frelst også utvalgt for evigheten? Sånne tanker skulle jeg ikke ha, det visste jeg godt. Mer skyldfølelse. Jeg kunne ikke prate med noen. Det var tydeligvis ingen som gikk med sånne tvilstanker som meg. Av og til pratet jeg med mamma. Hun lyttet til meg. Helt til hun ble forvirret av alle spørsmålene mine, da påpekte hun alltid at jeg ikke måtte få noe dårlig ånd inn i mitt sinn. Jeg skulle få høre den flere ganger. Senere. Når seminaret var på mitt hjemsted med Harald Kronstad (på den tiden en av menighetens medarbeidere som jobbet med forebygging av bl. a overgrep m.m), begynte tvilen for alvor å ta tak. Han snakket om selvstendighet. Identitet. Hvorfor tenker vi som vi gjør? Hva har formet oss til å bli den vi er? Bare fordi noen har fortalt meg en ting 200 ganger, betyr det da automatisk at det er sant? Dette var et av flere tema på seminaret. Jeg slukte informasjonen. Etter dette ble min personlige tro aldri den samme. Et frø av tvil var for alvor sådd, og jeg begynte seriøst å tenke gjennom ting. Nå begynte jeg også å låne bøker fra biblioteket om andre religioner, gjerne om de som lignet mest på mitt eget trossamfunn. En verden av kunnskap åpnet seg. Det ble ikke lett å holde tvilstankene på avstand. Det gikk opp og ned. Jeg opplevde etter hvert flere ting i menigheten på mitt hjemsted som jeg synes var horribelt. Jeg så maktovergrep fra personer med ansvar, de som var ledende. Dette opplevde jeg også selv. Jeg begynte å legge merke til budskapet. Det var oss mot verden, verden mot menigheten. Eliteforkynnelse kan man også kalle det. Jeg begynte å fundere på om det alltid hadde vært sånn.. Eller var det bare jeg som var begynt å se ting på en ny måte? Det var flere ting. Homofili for eksempel. Jeg klarte ikke tro at man ikke er født homofil. Mennesker som tar sitt eget liv i fortvilelse over sine følelser, fulle i skam og skyldfølelse for noe de ikke kan noe for. Og menigheten min forkynte at dette var en synd. Påførte de stakkars menneskene enda mer fortvilelse. Det gikk ikke opp i hodet mitt. Jeg tok dette opp med mine venninner en sjelden gang. Ekstreme reaksjoner møtte meg. Dette var mennesker Gud hatet. De var fordømt. De drev med det verste av de verste synder og her satt jeg og forsvarte dem? En annen ting som skurret for meg helt fra jeg var veldig ung, var det jeg mener var et absurd, usunt skille mellom gutter og jenter. Man skulle ikke sitte i samme sofa som sitt søskenbarn, man skulle ha tre stoler mellom på møter, osv. Jeg mente veldig tidlig, allerede som 12-13 åring, at det måtte være direkte skadelig å vokse opp sånn. I dag vet jeg at dette stemmer. Tilbake til meg. Sommeren 2003, visste jeg med sikkerhet at menigheten ikke var riktig for meg, det var for mye tvil, for mye som skurret. Bare å sitte å høre noen tale kunne gjøre meg sint. Det meste av det som ble talt trodde jeg ikke på. Jeg er en person som må gjøre det jeg gjør helhjertet, ellers vil jeg ikke gjøre det i det hele tatt.. Jeg tok et oppgjør med meg selv høsten samme år, og fra det så gikk det veldig fort til jeg var på et stadium der jeg egentlig befant meg på utsiden av menigheten. Jeg trodde ikke lenger på det budskapet menigheten forkynte. Like før jul 2003 prøver jeg å fortelle min søster hvordan det står til. På det tidspunktet kunne jeg ikke lenger kalle meg med i menigheten trosmessig sett. Jeg fortalte min søster at jeg slet med troen, «det er verre enn du skjønner» husker jeg at jeg sa. Jeg så at det ikke gikk inn. Hun fattet ikke hva det dreide seg om, det var ikke i hennes fantasi. Og jeg klarte ikke si det som det var. Skillet mellom sånn hun så meg, sånn alle så meg, og sånn jeg egentlig var, var blitt for stort. Det var ikke noen pen måte det kunne gjøres på. Dette at jeg aldri i forkant klarte å formidle hvordan ting var, tror jeg er en viktig årsak til hvorfor mitt brudd med menigheten ble så utrolig vondt som det ble. Like etter jul 2003, sender jeg en mail til min søster og foreller alt. 12.01.04. ( -Datoen som endret alt. Den dag i dag omtaler jeg fortsatt mitt liv som før og etter denne datoen.) Jeg visste det skulle bli tøft, vondt og forferdelig. Men ingen i hele verden kunne forberedt meg på det som kom. Av hensyn til de involverte i min historie vil jeg ikke gå inn på detaljer som kan såre noen. Derfor hopper jeg over en del av det som var av det vondeste for meg. Fortsatt den dag i dag, 17 år senere, kan jeg ikke skrive eller prate om dagene og ukene som fulgte uten å gråte. Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe sånt. Tekstmeldingene haglet når telefonen min var påslått. Natt og dag. Hvordan kunne jeg?? Hvordan våget jeg?? Hadde jeg ikke noen tro igjen?? For noe tull, man kan velge å tro! Jeg var en fallen stjerne, på vei til evig fortapelse. Bibelvers strømmet på, forbønns-meldinger i hopetall. Det var bedre om jeg var dø fikk jeg høre. Da var jeg i det minste i himmelen. Følelsesmessig i denne perioden var jeg totalt nummen. Jeg var iskald innvending. Det var som å holde pusten å vente på at alt det vonde skulle gå over. Som om jeg, eller noen, hadde trykket på knappen «freeze» og livet var satt på vent. Hver morgen i mange, lange, vonde måneder våknet jeg og håpte at det bare var en vond drøm. Uvirkeligheten var grusom. Jeg felte ikke en tåre i denne tiden. Dette var alt for, alt for vondt til at jeg kunne ta det innover meg i sin fulle gru. «Jeg synes du tar lett på dette her», fikk jeg høre. Ingen, ikke et eneste menneske i min omgangskrets, skjønte hvilken lidelse jeg sto i, og hvordan livet mitt aldri skulle bli det samme. Jeg hadde kjempet med min tro i flere år. Jeg hadde til slutt vært ærlig med meg selv, og siden alle andre, om hvordan det var. Og nå var alle imot meg. Sånn opplevde jeg det. Reaksjonen min kom 6 måneder senere. Jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde mistet hele min familie, hele min omgangskrets. Ingen så meg med samme øyne. Ting skulle aldri bli som før igjen. Alle så meg som syndig og uren. Venner og familie som før så opp til meg, ba nå for meg og min fortapte sjel. Skammen var uutholdelig. Skyldfølelsen enorm. Jeg hadde sviktet mine søsken, skuffet mine foreldre, forlatt mine venner. Jeg sto tilbake uten noe. En annen ting som også var uutholdelig å forholde seg til, og som jeg ikke skjønte helt hva var før mye senere, var det at jeg visste ikke hvem jeg var uten menigheten. Hvem var jeg egentlig? Hva var viktig for meg? Hva var mine egne holdninger og meninger? Hva var mine verdier? Før hadde det handlet om menigheten. Menigheten var meg. Nå måtte jeg mene noe selv. Min identitet var truet. Jeg opplevde min tilværelse som å være i fritt fall. Livet mitt raste sammen rundt meg. I dag vet jeg at dette er vanlige reaksjonsmønstre når man bryter med trossamfunn som er lukket på denne måten. Og menigheten på den tiden var, etter min personlige mening, definitivt lukket. Jeg vet også at mange mennesker som har gjort det samme som meg, fra enten samme trossamfunn, eller lignende trossamfunn, har opplevd sterke selvmordstanker i perioden etter et brudd. Tomheten, depresjonen jeg kjente på, skulle jo komme, det var jeg blitt fortalt mange ganger etter at jeg gikk ut. Årsaken skulle være at jeg hadde forlatt Gud og sluppet inn satan. I dag vet jeg at det var selve bruddet som gjorde at jeg hadde disse vonde følelsene. Det jeg opplevde i tiden etter bruddet var en psykisk reaksjon på selve bruddet, ikke at Gud tok avstand til meg. Dette er det så viktig at de som forlater får vite om. Det er ikke sånn som du er blitt fortalt, at du blir deprimert, eller føler en enorm tomhet, fordi du har forlatt Gud eller han har forlatt deg. Det er ikke sånn at du er dømt til et ulykkelig liv uten menigheten. Tomheten og tristheten kommer fordi du har mistet noe som var en del av deg selv. Og dess større og mer inngripende troen har vært i ditt liv, dess større blir denne tomheten. Du føler tomhet fordi du mister familie, venner, fellesskap, felles mål og retning med livet. Og ikke minst føler du tomhet fordi du har mistet en stor del av din identitet. Du har mistet en del av den du var. Jeg klandret meg selv mye. Jeg følte en enorm utmattelse i det voldsomme jeg sto i. Jeg var ikke forberedt meg på et liv utenfor menigheten. Ingen hadde sagt at det var ok å velge det som føltes rett for meg. Ingen hadde noen gang sagt at jeg hadde en grunnleggende rett til å velge hva jeg ville tro fra den dagen jeg kom til jorden og at denne retten er nedskrevet i Norges lover. Tvert imot. Menigheten er det eneste rette, var det jeg hadde lært. Du blir ulykkelig uten menigheten. Uten menigheten går det deg fryktelig galt. Ikke bare deg men hele slekten din. Bare vent til det skjer barna dine noe, sa de til meg. Da kommer du tilbake. Angsten når jeg senere gikk gravid med barna mine var enorm. Tenk om Gud skulle straffe meg ved å skade barna mine? Sånne uttalelser skulle jeg ønske ingen mennesker i hele verden fikk høre. Dette er trusler. Trusler om straff om man ikke velger riktig. Dette er overgrep. Man prøver å skremme mennesker til Gud. Å true noen til å tro er et psykisk overgrep. Hvordan kan man si at menigheten var frivillig, når det ble truet og advart om at det går deg fryktelig galt om du forlater?? I dag tror og håper jeg at denne forkynnelsen er tonet ned i menigheten, men for meg er det liten tvil om at den menigheten jeg vokste opp i var sekterisk på dette området. Det var mye forkynnelse om at de (verden) tar feil og vi har rett, sort/hvitt tankegang, lite rom for spørsmål, ikke kritiser lederne, osv. Det er klart at mine søsken, familie og venner hadde ikke følt sorg i den grad de gjorde, om ikke den verden jeg gikk ut i var så svartmalt som den var for oss alle. En verden som er malt nøytral er ikke skummel. Menigheten skal være en hjelp til et godt liv, den skal ikke være noens ALT. Da er det varseltrekant. Gud kan være ditt alt. Gud kan være overalt. Gud er også tilstede utenfor menigheten. Når du tror på denne måten så er det jo ingen sorg at noen forlater. For det kan gå mennesker svært godt uten menigheten. Det finnes ti tusenvis, kanskje millioner av ærlige, oppriktige, sannhetssøkende, gode, lykkelige, ydmyke mennesker utenfor menigheten. Den tanken om at å gå ut av menigheten er en vei til fortapelse er sekterisk. Det er en blindvei. Budskapet er godt nok i seg selv, man trenger ikke skremme med at verden er så svart. Man skal ALDRI true eller skremme noen til å tro. Min familie og omgangskrets opplevde min utgang av menigheten så fatal, så sorgfull, og så utrolig skremmende, nettopp fordi noen hadde malt verden der ute så skremmende og livsfarlig at vi alle trodde jeg kunne falle dø om, om jeg gikk ut dit. Det er sannheten. Og det er menigheten som må bære det ansvaret, ikke meg, og ikke de som tok avstand fra meg. Personer som har fått malt et «fiendebildet« av verden utenfor trossamfunnet som liten har MYE større psykiske utfordringer etter et brudd, enn de som ikke har det. Det er min påstand. Og det er litt å tenke på. Det er altså ikke sånn som jeg var opplært til å tenke, at noen sliter etter et brudd fordi de har forlatt Gud, eller fordi Gud straffer, eller fordi de lever i synd. Først og fremst sliter disse menneskene psykisk fordi de ikke får fred i sine tanker for det trusselbilde som sitter fast i deres bevissthet eller underbevissthet og som de ikke klarer å kvitte seg med. Er du en av disse som har forlatt et trossamfunn og du finner deg ikke til rette i verden utenfor på grunn av det skremmebildet noen har malt for deg fra du var liten? Kanskje du også drives tilbake til trossamfunnet ditt gang på gang på grunn av frykten som henger fast i din underbevissthet? Frykten for Guds vrede, frykten for fortapelsen. Du greier ikke tro mer enn kort stund om gangen, og kanskje du også er dypt fanget i psykiske følger eller sliter med rusproblemer? Til deg vil jeg bare si en ting. Det finnes ingen Gud du skal stå til regnskap for som ikke godkjenner det faktum at du har gjort så godt du har kunnet. Klarer du ikke tro, så klarer du ikke tro. Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ikke klarer å tro og det går veldig bra med de fleste. Du går ikke fortapt, du er ikke fordømt til et ulykkelig liv. Du har alle muligheter foran deg. Det går an å bli lykkelig uten menigheten, det har jeg selv erfart. Skuffelse handler om en forventning som ble brutt. Aldri forvent at dine barn skal velge menigheten. Vis barna dine at menigheten kan være en hjelp til å leve et godt liv, la menigheten være nok i seg selv, ikke mal et fiendebilde av verden der ute. Ditt barn kan en dag ha et inderlig ønske om å få velge selv. Da må det få en sjans til å etablere et godt liv på utsiden. Å true noen fører ingen til Gud.
Til slutt vil jeg understreke at jeg overhodet ikke bærer nag mot foreldre, søsken eller venner. Jeg mener at i den grad det har forekommet usunn og trakasserende oppførsel fra de involverte så mener jeg at disse personene er offer for det samme systemet jeg nå har tatt avstand fra og derfor i stor grad er det uforskyldte handlinger. "Karianne" Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P. Helt siden jeg lærte hva ordet "homo" betydde hadde jeg avskydd det. Hver gang erkjennelsen av min egen legning snek seg innpå meg, forkastet jeg tanken med enda større avsky. Homser var usømmelige, syndige og ugudelige. De representerte hele storsamfunnets moralske forfall og var beviset på hvor galt det kan gå når mennesker følger sine lyster. Homofili var ikke bare én synd blant mange, det var blant de groveste Det var budskapet man satt igjen med etter gudstjenester, ungdomsmøter og ti år med kristen grunnskoleutdanning. I år etter år ble nærmest hver kveld avsluttet med tårevåte bønner til Gud om å fri meg fra prøvelsen. Som sagt gikk jeg ti år på kristen grunnskole. Og da jeg på ungdomsskolen satt i elevrådet, fikk vi tilsendt informasjon fra Skeiv Ungdom om homofili og seksuell legning. Dette ble da tatt opp i elevrådet, og læreren som ledet møtet sa at ”vi er vel alle enige om at vi kaster dette her”. Han syntes det var ”ekkelt” og jeg var jo enig i det. I naturfag mente læreren at homofile var så opptatt av å vise seg fram: Homser pleier nemlig å presentere seg som ”hei, jeg heter Ola og jeg er homofil”. Og så humret hele klassen av de homofile som var så rare. Nei, de er rare de homsene, tenkte jeg. Mens jeg gikk på videregående skulle Stortinget vedta kjønnsnøytral ekteskapslov. Kan du tenke deg?! Så da vi i norsktimen skulle skrive argumenterende tekst, skrev jeg et illsint innlegg om hvor grusom denne nye ekteskapsloven var. Homsene kunne da i det minste holde seg unna ekteskapet, tenkte jeg. Da jeg som 20-åring skulle flytte fra hjemstedet mitt for en kort periode, hadde jeg ingen tanker om å avsløre legningen min for noe menneske i hele verden. Det var en hemmelighet jeg skulle ta med meg i graven. Men slik ble det ikke. For da jeg for første gang fikk en nær venn som var homo og åpen om det, forsto jeg at man som homo ikke nødvendigvis var mer syndig enn andre mennesker eller at man var mer utagerende. Man var jo faktisk bare helt normal, sånn som jeg følte meg. Plutselig, som i en åpenbaring, gikk det opp for meg at jeg kunne velge å leve livet mitt alene og i fortsatt bønn om å bli hetero, eller jeg kunne velge å leve det ene livet jeg har fått på mine egne betingelser. Det fantes plutselig et valg. Og det var mitt valg. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Skulle jeg virkelig våge å leve livet på mine egne premisser? Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, men noe var forandret. Det ble aldri det samme. Møtene, gudstjenesten og de gamle vennene mine hadde akkurat som forandret seg. Jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner om legningen min, men det gikk ikke alltid så bra. Noen ville ikke snakke om det, andre sa det gikk greit for siden å vende meg ryggen. Foreldrene mine tok det heller ikke bra. De tok meg med til forstanderen i menigheten. Og snart begynte ryktene å gå i menigheten. At jeg etter hvert brøt med menigheten ble nærmest en mildere traume for familien min og meg selv, etter alt vi hadde gått igjennom i prosessen med å komme ut av skapet. Når man vokser opp i et lukket religiøst miljø er det gjerne vanskelig å se hvor gjennomgripende menighetens lære er på ens forståelse av seg selv og av verden. Selv dedikerte jeg som tenåring store deler av uka til kristne møter, gudstjenester og ungdomsarbeid i menigheten jeg vokste opp i. Derfor var det aldri et alternativ å komme ut av skapet, finne seg en partner eller i det hele tatt identifisere seg som homo, selv da jeg hadde forstått dette om meg selv. Det var på den tiden helt umulig. I stedet brukte jeg stadig mer tid i bibelgruppe, på møter og i ungdomsarbeidet. På den måten ville jeg komme nærmere Gud og på den måten få styrke til å bære korset Gud hadde lagt på meg. I dag er jeg fri. I dag bærer jeg ikke lenger noe kors. Jeg har mistet mange venner og fått et langt mer komplisert forhold til foreldrene mine. Men å akseptere hvem man er og velge å leve livet slik man selv ønsker, gir så utrolig mye. Man får nye venner som aksepterer deg for den du er, ikke den du ”burde” være. Det har kostet mye, men friheten er verd enda mer. "Kristian" Familie og venner var alltid nær
Alle stilte opp og fantes der Hadde man det tungt eller vanskelig og følte seg nede så kom det alltid noen og var til stedet Man ble satt pris på av alle sine nære og man møtte aldri noe negativt fra sine kjære Jeg gjorde alt jeg kunne for å leve rett Uansett hva det var, men det var aldri lett Man følte fort at man ikke klarte å strekke til Alle krav, lover og regler om levemåte Hele livet var som en uløselig gåte All energi og kraft man brukte på å leve opp til alles krav og forventninger En evig kamp om å være bra nok En prosess som er helt uten stopp Man kommer til et punkt der ikke går mer Man er utslitt, fysisk og psykisk Man innser at alt er helt uten mening Det du har strevet etter er ingen sannhet Det du har opplevd er ikke kjærlighet Man velger å gå en annen vei Plutselig er det ingen som respekterer deg Det er ikke lenger noen som er nær Alle du hadde er ikke lenger der Alle du hadde nær deg og stolte på har trukket seg tilbake og unngår deg nå Du er en egoist, hykler, en synder Du har ingen framtid lenger Du setter ditt og barnas liv på spill Du er påvirket av Satan, gått deg vill Et helt nytt liv må bygges opp Du er uten venner bare fordi du fikk nok Alt av nettverk må bygges opp på nytt igjen Ny familie og nye venner, hvor finner man dem? Du står for første gang helt alene Ingen å gå til, ingen å besøke eller å ringe til Andre rundt deg aner ikke hva du går igjennom og hvilke følelser du strever med Utenpå ses ingenting, men innvendig brytes man helt ned Frustrasjon, bitterhet, tristhet og sinne Alt du hadde er kun blitt et minne Tenk om alle i din familie døde og at alle venner bare ble borte på én dag Er det rart man føler seg ødelagt og svak? Kampen er lang og smertefull, dag og natt Den tøffeste kampen du noen gang har hatt Men vær sterk og stå på Det er mye godhet å finne, mye å få Nye venner kommer til deg og et nytt nettverk kommer óg Mennesker med ubetinget kjærlighet Ekte vennlighet, ekte nærhet Venner som vil sette pris på den du er Venner som alltid vil finnes der Gå med hevet hode og vær stolt av dine valg Lev livet ditt på den måten som gjør deg glad Det er veien til livet - et liv om å ha det bra ❤ "Mia"  De sier at hvis noe ikke dreper deg vil det gjøre deg sterkere. Etter mange års kamp med min fortid, har jeg forsøkt å adaptere denne tilnærmingen til mitt liv. Når jeg i dag ser tilbake, kan jeg på gode dager se fremveksten av et mønster, spesielt når det gjelder de mer ubehagelige hendelsene i mitt liv. Kanskje hver utfordring faktisk har vært en del av en Stor Plan, skapt for at jeg skal finne mitt medfødte potensial. Jeg har ofte hørt mennesker si at det bare er i krise at du oppdager din indre styrke og utholdenhet. Jeg mener at dette utvilsomt er tilfelle for den første delen av mitt liv, spesielt i forhold til det å vokse opp i Den Forente Familie, også kalt Moon-bevegelsen, noe jeg opplevde som en evigvarende krise. Sett i et mer positivt lys, antar jeg at på noen måter har denne vedvarende krisen gitt meg muligheten til å vokse og utvikle meg på måter jeg tidligere ikke hadde forestilt meg. Jeg har alltid tenkt på meg selv som sterk og spenstig. Jeg har nektet å være et offer for fortiden, og på mange måter har jeg vært takknemlig for de utfordringer som livet har gitt meg, for de har gjort meg sterkere og klokere på så mange nivå. Samtidig er jeg også lei av å stadig kjempe denne indre krigen samt bære på arr som ingen andre kan se. Til tider har mitt liv lignet et uendelig mareritt, og minner jeg trodde var døde og begravet kan plutselig dukke opp igjen. Da er de manifestert i en rekke destruktive forkledninger på de mest usannsynlige steder, igjen og igjen til hver dag begynner å ligne en uoverkommelig kamp mot usynlige demoner som venter bak hvert hjørne for å angripe meg, og etterlater meg livløs og drenert. Kanskje vil det hjelpe å skrive om det, kanskje vil det hjelpe å sette ord på de skjulte fasetter av mitt liv, fasetter som har vært holdt usagte og uutforskede til nå. Bør jeg påkalle demonene og gi dem et navn, møte dragen ansikt til ansikt, og kaste lys på skyggene? Kanskje vil dette endre noe, kanskje vil jeg finne fred og klare å hjelpe andre som meg til å gjøre det samme? Hvem vet, det er uansett verdt et forsøk.
Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig, er det noen som har sagt. For lenge siden oppdaget jeg at smerte bare kan ha makt over meg hvis jeg dyrker de vonde minnene og gir etter for sinnet de egger. Friheten ligger i tilgivelsen. Sinne og bitterhet er til en viss grad naturlige reaksjoner, men til slutt tjener de bare til å stramme båndene til det som forårsaket harmen i første omgang. Sinnet dyrker på denne måten mer smerte, og ender opp med å forlenge lidelsen. Tilgivelsen vil ha motsatt effekt. Jeg godtar ikke på noen måte det som skjedde meg og andre med samme bakgrunn, men min egen reise mot helbredelse har sakte ført meg mot en dypere forståelse, mot tilgivelse og en gang i blant en liten smak av frihet. Jeg har absolutt veltet meg i sinne, hat, bitterhet og harme, noen ganger gjør jeg det stadig, og vet godt at dette er reaksjoner som er forståelige og berettiget. Likevel, jeg ser at reaksjonene har ingen nyttig hensikt. Med dette i mente vil jeg også påpeke at motivasjonen bak dette stykket ikke er hevn, men et håp om at det på noen måter kan styrke andre som meg til å gi slipp og gå videre, i tillegg til å muligens kunne forhindre segrering av barn i framtiden. Det er derfor jeg føler at min historie trenger å bli fortalt. Jeg ønsker at den skal ha en nyttig hensikt, ikke at den skal avle mer bitterhet. Jeg har stor tro på at jo større utfordringene er, jo større er mulighetene, eller velsignelsen i denne utfordringen. Sett i lys av dette er jeg faktisk ganske heldig, og uansett nekter jeg å se på meg selv som et passivt offer. Jeg tror at alle mennesker har et iboende ubegrenset potensiale, men det å få tilgang til dette potensialet krever i noen tilfeller ekstreme omstendigheter. Selv om mange av mine erfaringer fra barndommen var på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll, så har jeg alltid hatt et valg i forhold til hvordan jeg reagerer på disse omstendighetene, og det er dette som utgjør hele forskjellen. Hjertets erfaring Hvis jeg skulle trekke fram en av de mest utfordrende sidene ved å vokse opp i Den Forente Familie, må det være den nådeløse, nesten hjemsøkende, men først og fremst utmattende følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. Denne følelsen henger stadig ved den dag i dag, og jeg har ennå til gode å oppdage om det er en velsignelse eller forbannelse, kanskje er det litt av begge deler. Som så mange andre sektbarn ble jeg generelt isolert fra samfunnet utenfor og vokste opp i noe som for meg føltes som en dogmatisk kokong i de fleste av mine formative år. Hensikten var åpenbart å beskytte meg fra farene i verden, men paradoksalt nok førte det til at jeg fikk et turbulent og ustabilt liv. Fra fylte to eller tre har jeg aldri bodd lengre enn to år om gangen på et sted. Da jeg fylte åtte hadde jeg allerede bodd i fire forskjellige land og lært tre forskjellige språk. Jeg kan ikke huske hvor mange dagmammaer jeg hadde, flere enn tyve og færre en femti. Mine foreldre var ivrige misjonærer og var opptatt med å redde verden alle andre steder. Min mor pleide å fortelle meg at jeg måtte ofres for et større gode. Hun satte meg i Guds hender, og med hjelp av mye tro og en tilsynelatende endeløs rekke dedikerte bønner, sikret hun at Han ville beskytte meg. Litt som å betale hellige avdrag til forsikring for mitt hellige liv, antar jeg. For alt jeg vet kunne dette ha virket, jeg var et unormalt friskt barn. Selv i dag er influensa og noen ille mageproblemer i India det nærmeste jeg har vært av alvorlig sykdom. Likevel, dette offeret var ikke lett for min mor, smerten over å måtte forlate sitt eneste barn i så ung alder hjemsøker henne den dag i dag. Jeg håper virkelig noe godt har kommet fra dette valget, for det har virkelig vært et valg som har tynget henne og et valg som nesten ødela meg. Jeg var for ung til å huske når hun forlot meg for første gang, alt jeg kan huske er et stort hus og diffuse ansikter. Mitt første minne er at jeg hoppet på en støvete gammel sofa i en kjeller sammen med en gammel mann. Vi lo oss skakke og hadde det kjempegøy da en kvinne plutselig skrek til oss. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun ble så sint, det var jo bare en gammel skitten sofa. Kanskje holdt mannen på å bli senil, og det var noe som gjorde henne engstelig? Gamle menn bruker ikke å hoppe i sofaen, men det visste ikke jeg dengang. Som barn var jeg stort sett snill, glad, jeg tilpasset meg lett, og fra hva jeg kunne huske var jeg fleksibel og med et litt vilt snitt, noe som har holdt seg til den dag i dag. Likevel, mange år med flyttinger, nye språk og nye miljøer, bare for så å bli revet bort fra alt og gjenta prosessen på ny igjen og igjen ble til slutt noe som fikk sine kostnader for meg. Etter en stund begynte jeg å føle meg mer og mer merkelig, rotete og utilpasset, jeg var alltid en fremmed, alltid en utlending. Den prosessen der små barn utvikler en følelse av tilhørighet, og begynner å identifisere seg med sine nærmeste, førte til at jeg ble et bisarr produkt av slurvete sosialisering. I ung alder klarte jeg ikke helt å forstå min situasjon. Jeg følte meg mer og mer ensom, og det å være enebarn hjalp heller ikke. På mange måter føltes det som at jeg døde mange små dødsfall for hver gang min verden forsvant om og om igjen, og det som hadde virket stabilt og sikkert forsvant og ble borte. Et varig minne Den første og mest ødeleggende døden som jeg kan huske var da jeg som femåring forlot Tyskland, slik at jeg kunne være nærmere min mor som da bodde i England. Jeg mistet da min bror og den beste venn jeg noensinne kunne hatt. Han var ikke min biologiske bror, mer som en åndelig bror, og jeg elsket han overalt i verden. På mange måter var han min verden, han ble den viktigste personen i mitt liv etter at min mor hadde forlatt meg. Vi bodde i samme hus for et eller to år, hans rom var ved siden av mitt, og vi var alltid nære. Jeg tror aldri vi kranglet, men jeg kan huske at han skjelte meg ut siden jeg stadig ønsket å gjøre ting vi ikke hadde lov til. Han var to år eldre enn meg, og veldig omsorgsfull og beskyttende. Han lot meg alltid leke med lekene sine, og sørget for at jeg ikke gjorde noe rampete. Han var den eneste personen jeg noensinne ble knyttet, og de dagene jeg fikk vite at jeg skulle skilles fra ham var de verste i mitt liv. Tross alt så hadde jeg ingen andre å elske, og når vi ble skilt var det som at en del av mitt hjerte ble dratt ut av meg. Jeg tror ikke jeg noengang kom meg over sjokket over å ha mistet ham. Selv i dag kan jeg felle tårer hvis jeg tenker på denne hendelsen. Jeg har aldri glemt ham, og hver lille «død» jeg gjennomgikk i årene etter var nesten smertefri sammenlignet med dette, fordi før jeg fødte min sønn har jeg aldri elsket noen som ham.
For å gjøre frykten og ensomheten verre, sendte de meg bort med en fremmed som verken snakket tysk eller kunne noe om barn. I Den Forente Familie var alle medlemmer som familiemedlemmer, men for meg var han bare en person som virket misfornøyd med å måtte dra meg med rundt Europa. Jeg kan huske at jeg sto alene i mørket et sted i London omgitt av kofferter mens han gikk avsted for å kjøpe billetter eller noe, og mens jeg sto der og ventet ble jeg overveldet av en bølge av tap og smerte. Jeg begynte å gråte ukontrollert da noe uventet skjedde, noe jeg fremdeles husker med et smil. En gruppe sorte menn alle iført skinnende hvite drakter hadde oppdaget meg og kom bort for å prøve å trøste meg. Siden jeg ikke forsto et ord av hva de sa, begynte de isteden å synge for meg. De bare sto der i sine glitrende hvite drakter og sang og sang i noe som virket som en evighet, bare for meg. Jeg vil aldri glemme denne opplevelsen. Selv om de ikke klarte å stoppe verken mine tårer eller smerte, så klarte de absolutt å fange min oppmerksomhet. Noen ganger tror jeg at jeg kanskje ikke var helt alene ved det gatehjørnet likevel. Kanskje noen så meg, og sendte de mørke syngende menn i blendende hvite drakter bare for å distrahere meg, om bare for et øyeblikk, fra min fortvilelse. De var litt av et syn. Vokse opp til å bli en annen I årene som fulgte gjorde jeg mitt beste for å passe inn overalt hvor jeg gikk, barn liker vanligvis ikke å skille seg ut. Heldigvis hadde jeg lett for å skaffe meg venner, jeg var svært utadvent og lærte språk og dialekter i rekordfart. Jeg var medlem i jentespeideren, svømmeklubben, skiklubben og selv i et kor. Jeg hadde på meg de riktige klærne og likte de riktige tingene, men til ingen nytte, følelsen av ensomhet forlot meg aldri. Og alt dette er relatert til min kunnskap om den falne verden. Dette er Den Forente Families begrep om verdenen utenfor deres samfunn, det som menneskene utenfor oppfattet som det normale samfunnet, dvs resten av verden. Barn som vokser opp i sekter eller i noen form for fundamentalistisk bevegelse, for den saks skyld, blir alltid sittende fast mellom minst to verdener. Det er en konsensus virkelighet, og så er det en liten boble innenfor denne virkeligheten, bestående for det meste av trossystemer og/ eller ritualer tilhørende de ulike politiske eller religiøse bevegelsene. Problemene oppstår når barn og medlemmene erfarer at de to virkelighetene kolliderer. På et eller annet tidspunkt blir alle tvunget til å gjøre et avgjørende valg, et valg som vanligvis innebærer å enten kontinuerlig blokkere ut og devaluere viktige aspekter ved konsensus-virkeligheten, eller, i mange tilfeller, å snu ryggen til ens egen familie og nærmeste nettverk. Mange barn sliter mellom disse to alternativene i årevis før de må velge å enten forlate alt eller finne en form for kompromiss.
Mitt problem med sektens ideolgi Når det gjelder mine egne valg, så ville mye kanskje vært annerledes hvis jeg hadde følt tilhørighet til Familien. Min sjebne kan ikke alene forklares av Den Forente Families trossystem. Familien kom med et sett Sanne foreldre og Sanne Barn (deres 14 etc barn) Dermed ville alle medlemmene kalle hverandre Sanne Brødre eller Sanne Søstre, for å slik fullføre den hellige metaforen. Dette var også for å symbolsk avverge seksuelle forbindelser mellom medlemmene, som var åndelige søsken. Familien så på førekteskapelig seksuell omgang som en nærmest utilgivelig dødelige synd, og slik jeg oppfattet det når jeg vokste opp var denne synden nesten mer alvorlig enn mord. Sex var så grusomt at ethvert barn født som følge av en slik uren handling, for alltid ville forbli uren av denne flekken av den Opprinnelige Synd, en flekk som hadde blitt overlevert gjennom generasjoner helt tilbake til da Adam og Eva hadde sex før ekteskapet. Dette er det store Syndefallet. I henhold til Den Forente Families Bibel (ellers kjent som Det hellige prinsipp) så var også Eva den som hadde skylden, siden hun hadde hatt sex med Lucifer først. Dette førte til en skyldfølelse overfor Adam, da det var han hun burde hatt sex med. Så hun forførte Adam etter Lucifer, men det var for sent, eller kanskje for tidlig, eller kanskje begge deler, for resultatet ble at Gud forviste Adam og Eva fra Edens hage. Siden Eva var den som var å klandre, ble kvinnene som følge av dette det mindreverdige kjønn, forbannet til å bli voldtatt, til å føde, ha menstruasjon og alle slags kvinnelige ulykker. Alt dette pga en dårlig timet og litt inkompetent seksuell handling. Jeg husker at jeg tenkte at Gud var grusom som kunne straffe oss så sterkt for en feil som alle kan gjøre. Tross alt, de var jo bare tenåringer (I følge Det hellige prinsipp) Selv om det å ha sex med onde engler ikke akkurat er en utbredt praksis blant tenåringer i dag, så har de en tendens til å komme i trøbbel. Dette er noe alle vet. Heldigvis var det noen måter å avhjelpe denne ulykken. En av de var å betale en erstatning, og dette gjaldt både menn og kvinner. Enhver form for personlig ulykke kunne sees som en form avbetaling på gjeld. De fleste medlemmene ville derimot supplere denne avbetalingen med ekstra lidelse, bare for å være sikker på at erstatningen faktisk ble betalt. Lidelsene gjorde man gjennom faste (opp til 21 dager uten fast føde), gjennom kalde dusjer, ved å stå opp tidlig for å bruke mange timer på bønn og studier av læresetningen. De virkelig dedikerte medlemmene gjorde dette i årevis. Min mor står for eksempel stadig opp hver morgen kl 04 for å be og studere, selv om jeg ikke tror hun ser på dette som avbetaling på gjeld lenger. For henne er det rett og slett blitt en godt etablert åndelig praksis og en del av hennes daglige rutine. Andre ting man kunne gjøre som bot, var å delta i misjoneringen og gjennom pengeinnsamling. Den eneste andre aktiviteten som kunne gjøre opp for Arvesynden, overlevert gjennom generasjoner gjennom fallet, var Velsignelsen. Her ville flere hundre, noen ganger flere tusen par, gifte seg samtidig på et stort sted som for eksempel på en fotballstadion. Parene var satt sammen av Sanne Far fra bilder eller gjennom en stor samling kalt ”The Matching”. Ved denne begivenheten ville alle framtidige barn født i disse ekteskapene bli frigjort fra Arvesynden. Dette forklarer hvorfor dette var populært. Jeg tror Den Forente Familie innehar rekord i verdens største massebryllup, omtalt i Guinnes Rekordbok. Disse ekteskapenes barn ble senere kalt de ”Velsignede barna”, da de kom plettfri inn i verden, fri for arvsynd, så perfekt som man kan bli. Det uvelsignede barn. Dessverre – eller heldigvis, avhengig av ståsted, jeg var ikke et slikt barn. Jeg var født utenfor ekteskap før min mor ble med i kirken, og dermed dømt til å bære byrden fra Arvesynden. Jeg og andre som meg ble ofte påminnet dette, og fikk også den lite flatterende betegnelsen ”Det uvelsignede barn”. Som et uvelsignet barn ble jeg ekskludert fra familien på flere måter. Rituelt, ved at jeg under bønnestunden kl 05 søndags morgen ikke hadde tillatelse til å si ”The Pledge Of The Families”. Sosialt, under store feiringer som Guds Dag, hvor medlemmene ofte hadde egne sitteplasser for ”De velsignede barna” (selv om jeg av og til fikk sitte der, men ikke uten å først ha fått høre at disse setene egentlige var for De Velsignede Barna) Så var det den obligatoriske turen til Korea, vanligvis fra 10 år og oppover. Reisen var ansett som en absolutt nødvendighet for ”De Velsignede Barna”, men ikke for meg. Skjønt, i ettertid har jeg forstått at det nok var en velsignelse å slippe å reise.
Til slutt, i motsetning til mange av de andre Velsignede Barna, så måtte jeg være med på både misjonering og pengeinnsamling. Jeg har mange mindre gode minner fra å stå på et gatehjørne og selge blomster sammen med min mor, vanligvis for en verdig kristen sak. Vi sa nesten aldri at det var for Den Forente Familie, med mindre vi var i humør for litt ubehagelig forfølgelse, som var det vi kalte steinkasting, skjellsord og annen verbal mishandling. Forståelig nok, etter mange år med denne typen behandling, begynte jeg vagt å føle en utilstrekkelighet og svak følelse av mindreverdighet i forhold til de som var helligere enn meg. På toppen av det hele ble jeg ansett som dårlig innflytelse på ”De Velsignede Barna”, pga min trassige og uregjerlige oppførsel. 13 år gammel ble jeg kastet ut av Camp Sunrise (sommerleir for barn i regi av Den Forente Familie) etter å ha gått ut av en viktig lysseremoni. Selv hadde jeg trodd at jeg gjorde en ærlig og modig ting, da det i begynnelsen av seremonien ble sagt at de som ikke tok dette på alvor burde forlate, så jeg dro. Jeg ble raskt kalt tilbake og offentlig ydmyket for å angivelig forføre de unge ”Velsignede Guttene” fordi jeg hadde glemt å ha på BH og ble deretter dratt ut etter øret. Gråtende stakk jeg av og overnattet i en bil jeg fant ulåst. Neste dag tvang min mor meg til å be om unnskyldning. Så mitt poeng her er; selv i den indre krets, blant mine egne sanne brødre og søstre, følte jeg meg som en utstøtt, som eneboer, en mistilpasset og igjen, et utskudd i gruppen. Psykologisk kunne jeg håndtert dette på forskjellige måter. Jeg kunne ha akseptert den bisarre virkeligheten – eller ikke. Den første tilnærmingen ville vært ødeleggende for min skjøre psyke, og her er nok en kompleks psykologisk analyse unødvendig. Jeg bare fastslår det åpenbare; å tro at man er fundamentalt dårligere enn de fleste av ens jevnaldrende, uansett grunn, kan sinke ens personlige vekst og utvikling. Videre, troen på at ens overlegenhet skyldes et noe mer forseggjort parringsrituale mellom foreldrene enn ens egen, er også absurd, selv om dette var en vanlig holdning til ugifte mødre og ”uekte” barn for bare 50 år siden, og også enkelte steder stadig. Derfor, sikkert for å beskytte meg selv og for å unngå alvorlige skader i det lange løp, bestemte jeg meg relativt tidlig for at jeg var omgitt av en gruppe bablende idioter. Kanskje ikke den mest sofistikerte strategi, men effektivt nok, og gjorde underverker hva angikk min evne til å ignorere og stenge ute det meste av spetakkelet rundt The Family på den tiden. Utslitt av å stadig være i opposisjon ville jeg noen ganger vurdere å godta deres trossystem bare for å unngå belastningen ved å være slitt mellom to verdener. Da gjorde jeg mitt beste for å overbevise meg selv om at en liten lubben fyr som energisk hoppet på scenen, og som flagret med armene og og bjeffet høylytt på koreansk virkelig var Messias, her for å redde verden og befolke planeten med Velsignede Barn.
Denne fasen var som regel flyktig, siden jeg til tross for mine anstrengelser aldri ville klare å etablere den nødvendige tro og hengivenhet for å kunne bli langsiktig troende. Mannen på scenen forble for meg intet mer enn en energisk koreansk fyr med sterk utstråling og imponerende lederegenskaper – og selvfølgelig reproduktive evner, og en mann som jeg holdt ansvarlig for den triste og ubehagelige tilstand mitt liv hadde utviklet seg til å bli. Så etter et kort glimt med lunken tro, og nok et slag mot hva som ser ut til å ha vært en bemerkelsesverdig underutviklet åndelig følsomhet, var jeg tilbake til mitt kjente, ikke-troende kyniske selv. Hadde jeg derimot vært et Velsignet Barn, tror jeg nok det ville vært vanskeligere å utvikle vantro og skepsis i så ung alder. For De Velsignede Barna hadde hele livet fått vite at de var spesielle, viktige og unike. Som hellige Super Barn, var hele verden avhengig av deres eksistens, og enhver elendighet i lidelse i dag er som følge av at de ikke har tatt sin rolle og oppgave alvorlig nok. (For en byrde, stakkars barn) Mitt poeng er at det er nok mye vanskeligere å ignorere og stenge ute positive affirmasjoner som skal bygge opp selvfølelsen og gi den nødvendige VIP-følelsen, enn å ignorere og stenge ute et trossystem som bare får deg til å føle deg liten. Med andre ord; jeg tror at det for meg var en velsignelse å ikke være et Velsignet barn. En annen faktor verdt å nevne er at mange av de Velsignede barna, som i tillegg til å praktisk ble matchet til hverandre, noen ganger ble økonomisk avhengig av kirken. Medlemmer av kirken kunne støtte og sponse både arbeidsplasser og høyere utdanning, noe som gjorde det vanskelig for mottagerne å bryte helt fri selv om de hadde begynt å tvile eller utviklet et annet trossystem. Jeg vet at mange av de Velsignede Barna som jeg vokste opp med, om ikke de fleste, er fremdeles tilknyttet kirken på en eller annen måte, til tross for at de færreste er troende. Jeg tror kirken for mange først og fremst er en trygg og praktisk ordning. De har hverandre og en familie som støtter dem, og kan for så vidt gjøre som de vil. De fleste jeg kjenner er voksne nå, har egne familier, og har det så vidt jeg vet, fint på overflaten i hvert fall. Så hvorfor ødelegge en god ting? Hvordan jeg overlevde Det er flere faktorer som gjorde min exit lettere enn for andre. For det første, uten søsken og med all den flyttingen vi gjorde i min tidlige barndom, var noe som hadde gjort meg ekstremt individualistisk, i tillegg til å aldri ble virkelig tilknyttet mine foreldre. Min mor var fraværende i årevis, og selv om hun både besøkte meg og av og til ringte, så tok det lang tid før jeg forsto at hun var min mor. Jeg kalte henne ved samme navn som de andre barna gjorde. Min far kom ikke inn i mitt liv før mye senere. Faktisk var tanken om at jeg hadde en far en idé som ikke hadde streifet meg før jeg var rundt 5 år, da jeg traff han for første gang. Siden ville han besøke meg sporadisk. Dermed fikk ikke datterlig fromhet eller rollen som lydig og respektfull datter få mulighet til å utvikle seg til en stabil del av min psykologiske væremåte. Jeg var altfor selvstendig og altfor selvforsynt til å kunne adoptere en tro bare for å glede andre. Siden, når min far forsvant ut av mitt liv da jeg var tolv år, fantes det ingenting som holdt meg igjen. Jeg har ofte lurt på hvorfor det var så lett for meg å snu ryggen til Den Forente Familie, og nesten aldri se meg tilbake. Jeg antar det bare ikke var nok i det for meg den gang, ingenting som fristet og holdt meg igjen, bare en hel haug med skyld, ensomhet og forvirring. Som 14-åring flyttet jeg først til California for å bo sammen med min X-Moonie-far. På den tiden kranglet jeg mye med min mor, oftest om saker som handlet om min ”renhet”. Hun forsøkte forgjeves å forme meg til å bli noe som lignet en pliktoppfyllende, kompatibel, kjønnsløs og lydig søndagsskolejente, mens jeg i økende grad så ut til å utvikle meg i motsatt retning. I California opplevde jeg min første virkelige dose av verden utenfor, ufiltrert og rå. Denne perioden varte ca 2 år, og jeg tror omverdenen egentlig ble litt for mye for meg i en så sårbar alder, ting gikk egentlig fra ille til verre. Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen. Eller som en annen beskrev det i en avis jeg lest; å vokse opp i et romskip, beskyttet og trangt, og så en dag skal hoppe ut i verdensrommet. Sammenlignet med den kulde, ensomhet og overveldende frihet jeg følte i den store grusomme verden, virket livet som et uvelsignet barn som småtterier. Jeg måtte flykte før verden oppslukte meg helt og jeg mistet det som var igjen av min vilje til å overleve. For å gjøre en lang historie kort, jeg falt for en gutt som knuste mitt hjerte, jeg ble gravid som 15-åring, og mistet alle mine venner og det lille jeg hadde igjen av selvrespekt på rekordtid. Dette ble som en reprise av den oppgivelse, hjertesorg og isolasjon jeg hadde opplevd som barn. Denne gangen var smertene så store at en del av meg ønsket å dø, men av en eller annen grunn vant den andre delen, og jeg dedikerte mitt liv isteden til sex, alkohol og narkotika. En morgen våknet jeg opp og visste at jeg måtte forlate California, noe i meg var døende og det hadde ingenting med narkotika å gjøre, det var rett og slett et symptom på en truende tomhet inni meg. En sjaman vil kanskje kalle det for sjeletap, jeg mistet bit for bit av min sjel. Tilslutt er du bare et levende lik. Men jeg forsto at jeg var døende, og at jeg måtte redde det som var igjen. En kveld hadde jeg en uvanlig klar drøm om Paris, og da visste jeg. Neste morgen spurte jeg min far om å få en enveisbillett og det var det. Jeg tror han så at jeg holdt på å synke og at jeg trengte en redning, han visste bare ikke hvordan. Jeg avsluttet eksamen og dro til Frankrike for å selge orkideer og overbevise andre fortapte sjeler om å komme til våre hyggelige helgekurs og møte Familien. Igjen fremmed i enda et fremmed land, men dette skulle vise seg å bli en av mine klokeste beslutninger. Min mor bodde i Frankrike på den tiden, og jeg jobbet der som misjonær i nesten et helt år. Dette var antagelig mitt mest alvorlige forsøk på å ”kjøpe” det livet. Å vokse opp i Den Forente Familie var pga omstendighetene utenfor min kontroll, men beslutningen om å bli med igjen i Frankrike var et desperat og bevisst valg. Det var et spørsmål om overlevelse. Nå kunne jeg være en del av noe. Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd til Moderskipet, var jeg fortapt og alene. Egentlig er det rart at jeg ikke ble mer skadet enn hva jeg ble.
Dette vendepunktet skulle bli mitt siste forsøk på bli en forpliktet tilhenger. Så, etter mange måneder med endeløse diskusjoner, kamper og alt for mange ubesvarte spørsmål, forsto jeg at dette var et dødfødt prosjekt. Det Guddommelige Prinsipp var ikke utstyrt til å kunne romme det kaleidoskop av rariteter som omfattet min rare og vidunderlige verden. Gjennom min barndom, ungdom og spesielt under det siste møtet med kirken, følte jeg at jeg ble gradvis presset lenger og lenger inn i en trang boks. En ubehagelig følelse når hver del av meg bare ville fly og sveve fritt over en uendelige himmel. Å lytte til sin indre stemme På denne tiden ble jeg stadig mer klar over en økende friksjon mellom kirkens lære og hva jeg heretter vil kalle min indre stemme. Min indre stemme hadde vært en guide og en kraftkilde så lenge jeg kan huske. Selv om jeg ikke alltid hadde et navn for det, hadde jeg følt dens tilstedeværelse, spesielt i krisetider. Noen ganger lurer jeg på om smerte og lidelse kan gjøre en mer mottakelig for denne stemmen. Hver gang smertene nærmet seg å bli uutholdelige, var det en slags åpning, en del av meg overga seg, jeg slapp kontrollen, og Stemmen slapp gjennom. Dette talte ikke i vanlig forstand, men guidet meg forsiktig til stedet forbi ord, der bare kunnskap og sensing eksisterte, forbi konsepter og trossystem, til den Opprinnelige Godhet og Renhet, som aldri kan tilsmusses av noen som helst synd. Jeg tror at vi alle kan benytte oss av denne indre stemmen, vi er sterkere enn vi våger å tro, men noen ganger må det ekstreme omstendigheter til for å finne denne. Barn er unike individer med ulike behov og ulike veier. Foreldre ønsker naturlignok å beskytte dem for farene som finnes i verden, skapet et tilfluktsrom i de beste intensjoner. Andre synes å glemme at det som ser ut til å fungere for dem ikke nødvendigvis trenger å være riktig for deres barn. Noen barn trenger mye plass, andre kan trives i en kokong, så lenge de er elsket og respektert. Kvelende trossystemer finnes ikke bare i kulter, de finnes overalt, det er det som begrenser hvem vi er og hva vi tør å oppnå. Kultene er i utgangspunktet en ekstrem manifestasjon av en utbredt dynamikk over hele planeten. Den Forente Familie er kanskje en av de minst destruktive sekter i forhold til mange av de andre, de fremmet sterke familieverdier, antirasisme og en slutt på ideologisk krigføring. De har åpenbart gjort tabber, men jeg antar at det bare er menneskelig. Jeg kommer ikke på en eneste religion som ikke på et tidspunkt i historien har påført ufattelige lidelser i Guds navn. Dette gjør det ikke riktig, men det er et faktum ved livet.
Selv den største visdom vil i gale hender skape mer lidelse, og det skal ekstraordinære evner til for å kunne være et fartøy for kjærlighet og lys i denne verden. Jeg vil tro at et viktigste formålet med en sann åndelig lærer er å hjelpe søkende å finne fram og kontakte sin egen kilde til visdom. Når man er i stand til å forbli åpen og mottagelig for veiledning av den medfødte indre visdom er det ingen grenser for hva som kan oppnås. I mitt tilfelle, etter å ha avgjort en gang for alle at Arvesynden var en unødvendig byrde som jeg ikke hadde noen intensjoner om å dra med meg videre, valgte jeg å følge min indre stemme. På denne måten gjenvant jeg makten over meg selv og kunne skape min egen vei. Til slutt var jeg dermed fri. For å gjøre en lang historie kort, jeg traff en norsk filosofistudent, ble forelsket, flyttet til Norge og oppdaget for første gang i mitt liv et sted som jeg kunne kalle et Hjem. Og levde lykkelig alle mine dager, selvfølgelig. Vel, det kunne vel neppe være lengre fra sannheten. Jeg bodde med han i et år, og etter bruddet gikk jeg gjennom en rekke destruktive forhold, og jeg døyvet min smerte med alkohol og det som fantes tilgjengelig av narkotika til enhver tid. Jeg pleide å tenke at jeg gikk rundt med et usynlig skilt på hodet mitt som sa ”Spark meg”, jeg kunne bare ikke forstå hvorfor dette skjedde meg. I Norge møtte jeg mange barn på egen alder som også bodde alene, flyktninger fra krig og vold som hadde rømt fra årelange konflikter, kaos og uro. Vi dannet sterkt bånd og de ble som en surrogatfamilie for meg. Det var som jeg endelig tilhørte et sted, endelig kunne jeg passe inn og folk likte meg, jeg hadde funnet mitt hjem, min stamme. I dag innser jeg at de fleste av disse menneskene var like traumatisert som jeg, vi fant trøst og støtte i hverandres selskap og i en slags kollektiv disossiasjon. Det er nå over 20 år siden jeg gjorde min endelige flukt fra kirken, men på mange måter er det først nå jeg har kunnet forsone meg med den delen av meg selv. På et vis hadde jeg gjennom det hele klart å utvikle et svært kritisk og analytisk sinn som har hjulpet meg til å ta utdannelse og siden få en doktorgrad i antropologi. Akademisk arbeid ble for meg et fristed siden det tillot meg den fleksibilitet jeg trengte for å kunne takle kaoset i mitt liv uten at noen engang merket det. Jeg kunne være borte i flere uker av gangen, og ingen har noensinne gjort et nummer ut av dette, så lenge jeg oppfylte kravene til arbeidet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var kompatibel med en 9-5 jobb. Jeg led av hyppig tilbakevendende mentale og emosjonelle kollapser som etterlot meg nesten lammet av depresjon, selvforakt og angst, og hver kveld ble jeg angrepet av en slags bisarr nervøs energi eller rastløshet som gjorde avslapping nesten umulig. Jeg kaller disse angrepene for mine "demoner", og ville som regel selvmedisinere meg med alkohol, noe som resulterte i at jeg neste dag var enda mer drenert og utmattet. Jeg kunne også få uforklarlige raseriutbrudd helt ute av proporsjon i sammenlignet med hva enn som utløste det, noe som dessverre gikk mest ut over de som sto meg nærmest, som min sønn. Jeg ble mer og mer utslitt, gradvis mistet jeg korttidshukommelsen, evnen til å tenke klart, konsentrere meg eller fokusere på en oppgave over lengre tid. Jeg har aldri kunnet sove godt, men har heller tilbragt de fleste netter hypervåken, halvt våken, ute av stand til å sovne, og deretter følt meg som et vrak neste dag. I tillegg har jeg utviklet bisarre muskelsmerter, spesielt i korsryggen og har generelt følt et ubehag. Som resultat av dette ble jeg stadig mer isolert i årene som gikk. Intimitet, som uungåelig resulterte i smerte og re-traumisering, skremte meg. Den indre kampen jeg hele tiden slet med gjorde meg utmattet, og jeg kunne ikke risikere å la noen se den ekte skadete meg. Jeg hadde tross alt en fasade jeg måtte opprettholde, av en sterk og kompetent kvinne, og særlig som enslig mor uten noe nevneverdig nettverk, kunne jeg ikke risikere å falle sammen. Jeg har prøvd yoga, meditasjon og retretter, antagelig har jeg brukt tusenvis på alternativ behandling for å finne en ”kur” for hva som var galt meg, uten nytte. Jeg skriver i fortid, antageligvis for å skape en trygg avstand, men jeg sliter stadig med disse problemene. Noen gang undres jeg på om jeg noen gang vil bli bra, men heldigvis har jeg funnet en god psykolog, og etter år med terapi vet jeg i hvert fall hvorfor jeg gjenskaper så mye smerte. Jeg fikk en ADD diagnose i 2007 og kronisk utmattelsessyndrom nå nylig, men den som har hatt størst betydning for meg er diagnosen Kompleks PTSD, som min psykolog kom fram til etter fem års behandling. Selv om ikke dette er en offisielt anerkjent diagnose, er det den eneste som forklarer min frykt for intimitet, manglende evne til å binde meg og det faktum at jeg synes å på besettende vis stadig gjenta de relasjonelle traumer som fikk meg inn i dette rotet. Livet har blitt en slags syk og vridd replay av min barndom med å bli forlatt, misbrukt og sveket som de viktigste tema. Dette i sin tur har ført til en sviktende selvfølelse og en tilsynelatende endeløs syklus med vanedannende adferd i et forsøk på å døyve smerten, noe som etterlater meg mer og mer livløs og oppbrukt for hvert år som går, jeg blør i hjel fra sår ingen kan se. Selv med mange venner begynner tviler jeg på at jeg noen gang vil kunne oppleve nærhet eller kjærlighet, eller å kunne stole på noen igjen. Mitt liv i verden utenfor var alt annet enn lett, bare annerledes. Men det var mitt liv og jeg klarte å finne min egen vei. Uansett hvor mange hinder jeg videre erfarte, fortsatte jeg å leve mitt eget liv og min egen virkelighet, samt å ta ansvar for det, og nettopp gjør hele forskjellen. Selv om jeg stadig snubler og faller, så er dette mine egne kamper, og jeg er fri til å navigere dem så klønete som jeg måtte ønske. Jeg er både fortelleren og heltinnen i min egen fortelling.
De sier at smerte kan åpne døren for visdom hvis du lar den være din lærer, lar den kle deg helt ned til beinet til den nakne virkeligheten, og lar den gjennombore ditt hjerte så fullstendig slik at ingenting annet enn den høyeste form for kjærlighet kan komme inn der. Kanskje det er noe sant i det, sublim smerte kan heve deg opp samtidig som den drar deg ned i den dypeste avgrunn. Etterpå, når du ser det rundt, så vil du se at du slettes ikke er alene. Før eller senere vil vi alle gå gjennom denne porten og ned i avgrunnen, jeg møtte min mor der, og det er mange flere. Jeg kan nå ut til dem fordi jeg har vært der, jeg kan se dem i øynene og føle deres smerte. Jeg har lært min lærdom godt, men det er på tide å gå videre nå, det er nye lærdommer. Jeg har vært en smerte-junkie så lenge at jeg har glemt hvordan det er å smile uten tårer og å le uten å gråte innvendig. Jeg antar at må mange måter er jeg fortsatt den lille trassige utilpassede jenta, som står på utsiden og ser inn. Men på et dypere nivå var jeg aldri helt på innsiden, akkurat som jeg aldri vil være på utsiden. Du finner meg flytende i de uklare gråsoner i mellom, der det ikke er noen grenser, konsepter eller begrensninger. Min fortid har lært meg dette, og for det er jeg takknemlig. Jeg er virkelig velsignet. "May" "May" skrev opprinnelig denne teksten på engelsk, og vi har vært så heldige å få oversette denne til norsk. Noe av meningen i teksten forsvinner med oversettelsen, så vi vil sterkt anbefale å lese den engelske orginalteksten her. Jeg gikk ikke ut av mormonerkirken fordi det var kvelende å være kvinne der, selv om det virkelig var sånn. Men det hadde jeg sikkert fortsatt å tåle hvis det ikke hadde vært for at jeg sluttet å tro på budskapet kirken underviste om. Det var det at jeg sluttet å tro som gjorde at jeg gikk, ikke at det var vanskelig å leve der. Det føler jeg meg veldig sikker på akkurat nå. Det går an å tilgi meg selv for dette. Altså at jeg var der såpass lenge og holdt ut det jeg gjorde. Fordi jeg seriøst trodde på det, noe som innebar at jeg trodde det skulle være verdt det i det lange løp. Jeg kan egentlig ikke skylde på noen av de som plagde meg. Jeg kunne gått når som helst. Men jeg gikk ikke før fordi jeg fremdeles trodde på det. Og om de hadde vært enda verre, så hadde jeg sikkert ikke gått da heller. Før jeg hadde mistet troen. Det forteller meg noe om meg selv. Jeg er en veldig tålmodig og utholdende person som virkelig klarer å gå trofast og tappert inn for det jeg tror på med hud og hår under de utroligste omstendigheter. Og når jeg mister troen på noe, så klarer jeg å forlate det. Dette kan jeg faktisk leve med. Jeg kan tilogmed være stolt av meg selv for disse egenskapene. Det å kunne være så dønn dedikert overfor det jeg oppriktig tror på med så lite støtte og så lite cred å få liksom, og så lenge. Jeg føler meg sterk og glad for å se meg selv som så ....modig! Nå som jeg har skjønt at jeg har disse sidene som jeg egentlig syns er ganske fantastiske, så har jeg jo en spennende framtid foran meg. Hva tror jeg på nå? Hva er det jeg vil leve og ånde og virke for nå? Med all denne dedikasjonen og utrettelige trofastheten jeg har skjønt at jeg besitter, så må jeg jo kunne nå hvor langt som helst innen hva som helst jeg setter meg fore. Jeg kan ikke skjønne annet. Jeg har jo noen ting jeg elsker å gjøre, og som jeg brenner veldig for. Det jeg må gjøre istedenfor å ergre meg over at jeg tidligere brant for noe annet, er jo å gå og gjøre de tinga jeg brenner for nå. Livet er liksom dynamisk. Gudene vet hva jeg brenner for om ti år. Men det jeg vet, det er at det jeg brenner for, det kommer jeg til å virkelig kunne stille opp for selvom det ikke alltid er hysterisk morsomt og veldig givende. Og jeg kommer til å gi alt, selvom det kan hende jeg tror noe annet senere i livet. Lidenskapene mine kan virkelig regne med meg. Det føles faktisk veldig bra! Ja, det var latterlig det jeg trodde. Og man kan jo lure på hvorfor jeg trodde noe så latterlig. Vel, jeg vokste opp i det og fikk det inn med morsmelka. Men jeg trodde på det, og derfor kan jeg stolt leve med at jeg helhjertet ble der helt til jeg slutta å tro på det. H. "Jeg forlot Brunstad Christian Church for en tid tilbake, og har skrevet ned noen tanker til menigheten i form at et lite dikt" dere kalte det kjærlighetjeg satt der
men jeg var ikke der jeg hørte hva de brølte jeg prøvde å lukke ørene Du er ikke god nok! Du klarer ikke dette alene! Satan står klar for å ta deg imot! Helvetes dører er åpne for deg! Du er ikke redd viss du tror nok! jeg var redd Du har ikke angst, du er bare sta! jeg hadde angst Ikke bry deg om hva andre tenker om deg! sosial angst er ikke en synd Be mer, og bank på Guds dør! hendene mine er lammet Ta tankene til fange! hjernen min er blitt til suppe Du må seire over frykten! angsten øker vær så snill, gå vekk Jeg er her for å hjelpe deg! dette er ikke hjelp Slapp av, Gud kan helbrede deg! Slipp Jesus inn i hjertet ditt! Aldri synd igjen! Be konstant og vær alltid glad! Onde åndsmakter prøver å ta deg! jeg orker ikke mer jeg må få ro rundt meg jeg må håndtere livet jeg skulle gått for lenge siden det er bare det at det er så vanskelig når hele kroppen er i lenker jeg skulle ha lett mer etter nøkkelen jeg skulle tatt mer ansvar jeg skulle tenkt mer jeg skulle følt mer men jeg var ikke et menneske dere tok fra meg menneskeheten min dere tok meg til fange i et fengsel dere kaller kjærlighet B. Med lett skjelving på hendene holdt hun et fast grep på rattet. Ruth hadde kjørt denne strekningen så lenge hun kunne huske med far og mor, til Rikets sal. Nå kjørte hun alene, i sin egen bil som hun hadde vært eier av siden hun fylte 20 år for tre måneder siden. Det var det beste stedet i verden hadde far fortalt. Det var Guds hus, hvor Guds hellige ånd var mektig tilstede. Hver tirsdag og søndag kjørte de slik til Guds hus og overvar møtene. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde skulket et eneste av dem. Kun ved sykdom hadde hun holdt seg hjemme, noen ganger med dårlig samvittighet fordi hun visste at Jehova der oppe på sin herlighets trone, skuet ned på henne og sjekket om fraværet hadde en gyldig grunn. Når universets overherre inviterte til et åndelig festmåltid som møtene var, burde man ha en rimelig god grunn for ikke å være tilstede. I ferien var hun selvsagt borte fra menigheten, men ikke nødvendigvis fra møter. Som barn hadde far vært nøye med å oppsøke lokale Rikets saler på feriestedene de besøkte, slik at de ikke ble åndelig svak. Det var av den største viktighet å ikke bli det, nå i denne endens tid. Ukentlige møtebesøk med åndelig påfyll var livsviktig. Det visste hun godt, for Satan, denne verdens gud, sto alltid parat til å fange dem som var blitt åndelig svak på grunn av møteskulking. Satan tok aldri ferie hadde hun hørt fra barnsben av, og hans metoder for å lure menighetens medlemmer ut i fordervelsen, var snedige. Ruth hadde parkert sin ti år gamle Nissan Primera på sin faste plass utenfor Riket sal. For første gang var hun alene på Guds eget territorium. Det var så fremmed på en måte, noe med stemningen var annerledes, så dunkelt og stille. Det manglet den hektiske aktiviteten fra venner i finklær med sine feltvesker. Her fikk hun alltid velkomsthilsen fra brødre og søstre når hun steg ut av bilen på vei til Rikets sal. Hun holdt fremdeles rundt rattet i ti på to posisjonen og merket at skjelvingen på hendene hadde avtatt. Øynene speidet etter tre eldste som skulle komme og forhøre henne. Kveldslyset hadde avtegnet en skummel silhuett av Rikets sal mot en dempet blågrønn kveldshimmel. Det minnet om en scene fra en Stephen King film. Et kaldt gys forplantet seg nedover ryggen. Ruth hadde vært tidlig ute denne torsdagen for å samle tankene til det som skulle skje. Hun skulle opp til vurdering for sin opprørskhet. Meldingen ble overrakt henne sist tirsdag på en gul lapp hvor det var skrevet med en noe utydelig skrift. ”Du er innkalt til det dømmende utvalg førstkommende torsdag i Rikets sal.” - Vi er bekymret Ruth, var alt som ble sagt, da hun fikk lappen i hånden av en eldste. Han hadde hatt dette velkjente bekymringsuttrykket som tas frem ved helt spesielle anledninger som begravelser, minnehøytiden og utstøtelser. Det gikk alltid et sus av alvor gjennom Rikets sal når de eldste ikledde seg dette uttrykket. Menigheten fikk da en forsmak av guds nærhet. Et bekymringsuttrykk kombinert med et teokratisk åndelig ganglag hadde alltid hatt en skremmende innvirkning på Ruth. Noen ganger kunne hun få mareritt av et slikt scenario. En eldste med bekymringsuttrykket, møteveske og et teokratisk gyngende ganglag hadde stått ved enden av sengen hennes og brølt ut dødsdommen, at hun var utstøtt. Men heldigvis var det bare en drøm. Nå var det alvor. Nå var tiden kommet for inspeksjon av hennes åndelige tilstand. Den skulle under lupen og vurderes av tre modne eldste. Far og mor var i sjokk, men far hadde sagt til mor at hun ville få kjærlig og kyndig hjelp av de eldste til å revurdere sine handlinger og komme til sannhets erkjennelse. Ble hun dømt skyldig og utstøtt fra menigheten, ville hun garantert bli drept i Harmageddon Guds krig, og aldri mer se livet. Det sto i statuttene. Det var i Harmageddon at Gud ville eksekvere dommen over alle sine motstandere ved å knuse skallen deres med meteoritter, svovel eller hagl fra oven, samtidig som de ugudelige var på full fart ned i enorme jordskjelvsprekker sammen med de frafalne. Dette med meteoritter var noe hun hadde funnet på selv, farget av skrekktegningene fra barnebøkene om Harmageddon. Det var illustrasjoner av flammer, svovel og steiner fra oven. Det kunne like gjerne være meteoritter Gud ville ta i bruk, hadde hun tenkt. Gud skulle jo drepe alle, untatt Jehovas vitner og dem med en rett hjertetilstand. Blodbadet krevde effektivitet, så hun så ikke bort fra at Gud ville bruke disse meteorittene, kanskje han hentet dem fra asteroidebeltet. Derimot hvis hun angret og la seg flat for de eldste, ville hun få overleve og komme inn på en renset jord. Der ville hun få muligheten til å glede seg i all evighet under paradisiske forhold. Belønningen var et fullkomment legeme og å få leve i all evighet blant sanne venner av skaperen. De ville så oppfylle jorden og legge den under seg. Utenfor palassene som alle rettferdselskende mennesker hadde bygget seg, ville store flokker med gnu løpe på markene blant tamme løver som beitet sammen i fred og harmoni med kuer, sauer og lamaer. Nå var skjelvingen på hendene tilbake. Hun var også mer andpusten og klam i håndflatene. Det var vanskelig å få ut av tankene hva moren hadde sagt rett før hun reiste hjemmefra. Moren hadde vært helt oppløst i tårer mens hun snakket med far. De hadde ikke hørt henne da hun kom ned fra annen etasje og stilte seg ved døren inn til stuen. - Tror du hun blir utstøtt? spurte mor, mens hun fortsatte å gråte. – Jeg håper hun tar til fornuft og angrer seg, sa far for å trøste. – Vet du, hadde mor sagt med skjelvende stemme, - det hadde faktisk vært bedre om hun hadde dødd, for da hadde hun i det minste fått en oppstandelse etter Harmageddon! - Du må ikke tenke det verste, hadde far igjen trøstet mor. - Hun er en god jente og fortjener ikke å dø. Hun er bare litt opprørsk. De eldste får nok trykket litt fornuft inn i hodet hennes får vi håpe. Fem ord skulle til for å snu opp ned på tilværelsen hennes. Fem ord som skilte mellom liv og død. Det var disse fem ordene hun skulle bli vurdert ut i fra denne kvelden av det dømmende utvalg, som representerte Guds rettferdighet. De skulle avgjøre om hun ville få leve og fortsette å være en del av det åndelige paradis, eller bli utstøtt og bli sendt ut i djevelens verden hvor de frafalne og demonene regjerte. Det var blitt litt mørkere ute mens den første bilen ankom. Ruth skimtet to av de eldste i siluett i kupeen. Den andre bilen kom tett på. Det var bror Gundersen i sin Renualt Laguna. De var ute i god tid. Klokken viste 17.51. Ni minutter igjen til forhøret skulle starte. Hun kjente dem alle sammen godt. De hadde vært en del av hennes åndelige familie så lenge hun kunne huske. Klokken 18.00 presis trykket hun ned dørhåndtaket til Rikets sal, som hun hadde gjort så mange ganger før. De tre eldste som skulle dømme henne, satt allerede klar på podiet med hver sin bibel i fanget. Nedenfor seg hadde de feltveskene sine. - Du får ta plass, Ruth! Hørte hun dem si. Det var bror Knutsen som var ordstyrer for kvelden. Med tunge skritt gikk hun opp midtgangen i Rikets sal med en annerledes følelse enn tidligere. Her hadde hun gått i årevis på vei til podiet for å holde sine elevtaler. Hun satte seg ned og tok frem bibelen hun hadde med. Ruth regnet med at det ville bli opplesning fra den. Møtet ble åpnet med en bønn til Jehova om å få nok styrke til å forta den rette avgjørelsen i denne vanskelige situasjonen, og at Gud måtte være tilstede med sin hellige ånd. Hun møtte blikkene deres etter bønnen. Noe hadde forandret seg. Hun la spesielt merke til bror Gundersens sin måpende stirring. Det nye uttrykket i øynene hans hadde hun sett før, samme blikket. Hun kom fort på det. Det var det samme skremte blikket hun hadde sett i dyreparken i Kristansand, hos en ulv i fangenskap. Det var noe dødt over det, og hadde fravær av det meste. Hun ble uvel. Kjærlighet og empati var byttet ut med blind organisasjonslydighet. Ulveblikket til bror Gundersen fortsatte å utvide seg mens han åpnet munnen og begynte å snakke ekstremt langsomt. - Det bekymrer oss Ruth at du har begynt å anta de frafalnes tanker! Ruth sa ikke noe med det samme. Påstanden føltes som en spydspiss som traff midt i brystet. Det var urettferdig følte hun, å få en slik beskyldning mot seg. Hun tenkte lenge på hvordan hun skulle formidle svaret sitt uten å bære preg av å være bitter eller fornærmet. - Hvem har fortalt dere dette? sa hun så rolig og behersket hun kunne, og så på dem. Tre par glassaktige øyne betraktet henne tilbake. Det var ingen gnist der. Den hadde forlatt lokalet. - Det er uinteressant, Ruth hvem det er, svarte bror Gundersen. - Poenget er at vi vet at du forfekter de frafalnes tanker. På brøkdelen av et sekund kjente hun det. Muren mellom dem, en slags usynlig glassvegg som var umulig å trenge igjennom. Uansett hvordan hun ville forklare seg ville det prelle av på veien til ørene deres. Selv de beste vitenskaplige fakta ville måtte gi tapt for denne glassboblen de befant seg i. Her var det kun en lov som gjaldt, organisasjonens lov. Aldri før hadde hun kjent seg så alene. Inne i seg var det mange følelser i opprør på samme tid. Ville hun klare å formidle neste spørsmål uten å skjelve i stemmen? - Hva slags tanker er dere bekymret over? klarte hun å si rolig og kontrollert. - 1914, Ruth! Det har kommet oss for øret at du ikke lenger tror på 1914 og 607 før Kristus? - Så dere er bekymret over 1914? sa hun nærmest som en refleksreaksjon og fikk lyst til å smile. -Dette vet du godt selv, Ruth. Alle sanne kristne tror på 1914, spørsmålet er om du fremdeles gjør det? - Står det om 1914 i Bibelen? spurte hun og merket hvordan pulsen begynte å stige. Hun var blitt varm i ansiktet. - Ja, indirekte. Dette vet du godt, Ruth, ikke prøv deg! For første gang denne kvelden la hun merke til at de konsekvent unngikk å si søster til henne, sannsynligvis for å markere avstand. Ruth visste inderlig godt at det ikke nyttet å argumentere for sine oppsiktsvekkende oppdagelser hun hadde gjort seg om Jehovas vitners historieforfalskning. Hun hadde prøvd å overse det selv lenge, gjøre som ingenting, men samvittigheten ville ikke gi henne fred. Hun måtte konfrontere dem, koste hva det koste ville. Prisen var høy og umenneskelig hard. Hun ville miste hele sin familie og alle sine venner. Det er en ren gisselsituasjon, hadde hun tenkt ved en anledning. Ruth tok seg sammen, trakk pusten og var klar for sin tredje kommentar. - Jeg trodde det var viktig at sannheten skulle være basert på fakta. Slik er det jo ikke da. For Jerusalem falt ikke for Nebukadneser i 607 f. kr. slik det står i litteraturen. - Når mener du at Jerusalem falt da, Ruth? - De historiske fakta sier 587 f. kr. - Trist å høre at du har falt for de frafalne sine listige argumenter, Ruth! Vi har hatt slike som deg tidligere i menigheten som har gått i mot organisasjonen, slik du nå velger å gjøre. Vi har derfor ikke noe annet valg enn å gjøre kort prosess. Vi ønsker ikke gå inn i en debatt med deg om slike frafalnes argumenter. Ruth fornemmet en hardhet og kulde fra podiet som hun ikke hadde opplevd tidligere. Den harde monotome stemmen til bror Gundersen kvernet videre. - Vi har valgt å tjene Jehova med evigheten for øye, ikke å basere det på et årstall! Ruth merket en antydning til skjelving i stemmen hans. Det stive ulveblikket til bror Gundersen hadde forandret seg igjen, nå til et livløst fiskeblikk, det samme uttrykket hun hadde sett hos nysløyet torsk og sei i fiskedisken på Meny. - Vil det si at det er blitt en samvittighetsak å tro på 1914? Sa hun og rettet blikket sitt mot bror Knutsen, som så ned. - Selvsagt har det betydning, Ruth. Det er selve fundamentet for vår lære. Endens tid begynte da, kom det fra bror Gundersen. - Men utregningen som fører frem til 1914, er jo feil. Utgangspunktet 607 f. kr stemmer ikke med historiske fakta, fortsatte Ruth. - De årstallene betyr ikke noe i det hele tatt. De er bare markører på vår vei mot fullt lys. Viser det seg å være feil, vil Gud ordne opp i det. 1914 utgjør en slags snublestein for de vantro. Når Jehova gjennom sin organisasjon har godkjent dette årstallet, bør vi hans tjenere, gjøre det samme. - Selv om det ikke stemmer med fakta, datt det ut av Ruth. Hun hadde blitt mer frimodig med sine uttaleler og visste at det kunne få dødelige konsekvenser. - Ja! hadde bror Knutsen svart noe kvast og snudde seg mot de to andre eldste og sendte fra seg et lite markant nikk mot dem. De responderte med samme type hodebevegelse. - Vel Ruth! Da har vi et siste spørsmål til deg. Ruth kjente at det knøt seg i magen. Hun visste at de nå var kommet frem til ”punchline”, selve finalen. - Tror du på den tro og kloke tjener, Ruth? Hun hadde mistanke om at nettopp dette spørsmålet ville komme, og var forberdt. - Jeg tror på det Bibelen sier om en tro og klok tjener, ikke den tro og kloke tjener, en liten forskjell der, understreket hun. - Du vet inderlig godt at vi sikter til det styrende råd i Brooklyn som er ledet av Guds hellige ånd. Det er dem som utgjør den tro og kloke tjener i dag. Hva sier du Ruth, du får en siste mulighet, tror du på den tro og kloke tjener? - Nei! Kom det tydelig og klart fra henne. - Synd, hørte han dem si nesten i kor. Bror Knutsen sukket høyt. - Da må du vente utenfor noen minutter til vi har behandlet saken sammen under bønn. Vi gir melding når du kan komme inn igjen. - Ok, sa Ruth og reiste seg fort opp av stolen. Hun visste at løpet var kjørt. Ruth kunne ha argumentert kraftigere og mer intenst, men hun visste at ordene hennes ikke ville trenge gjennom det harde skjoldet de eldste var omgitt av. En halv time senere var hun tilbake i Rikets sal. Det gikk noen øyeblikk med alvorlige miner og teokratisk gange litt frem og tilbake. Det ble hvisket og sendt blikk. Til slutt var de klar. - Da har vi vedtatt i full overensstemmelse med organisasjonsinstruksene og Guds ord, at du er utstøtt fra den kristne menighet. Du har mulighet for å anke, hvis du føler for det. Ruth kjente at det gjorde vondt, men samtidig ble hun overdøvet av en jublende følelse av å være fri. Hun visste også at de eldste måtte begrunne sin utstøtelse med et bibelvers. Nå var tiden inne til å høre hva de hadde valgt. - Hvilket skriftsted er valgt som begrunnelse, var Ruth siste ord til dem. - 2. Johannes 9. Du har gått utover Jesu Kristi lære, Ruth. Gundersen tok frem Bibelen og begynte å lese. Ruth merket hvordan han holdt Bibelen opp foran seg, nærmest demonstrativt, arrogant og noe overlegent. Gundersen hadde slurvet med barberingen denne dagen, det var hårtuster under nesen hans som beveget seg når han leste fra Johannes brev:
”Enhver, som går ut over Kristi lære og ikke blir i den, har ikke Gud; men den, som blir i hans lære, har både Faderen og Sønnen.” Sprøtt, tenkte hun med det samme. Hva har Jesu lære med gamle kronologisk feilvurderinger fra 1880 åren å gjøre? Hun fikk hvisket frem ok, for siste gang og gikk nedover midtgangen i Rikets sal mens hun følte de eldstes blikk i ryggen. I deres øyne var hun nå rensket ut av Guds organisasjon. Der satt de igjen på plattformen og fulgte hennes siste bevegelser på vei ut i verden. Hun lurte på hvordan de måtte føle det? Hadde ingenting av det hun hadde sagt gått inn hos dem? Ruth gikk ut døren til Rikets sal for siste gang. Det var begynt å regne. Regndråpene prikket mot det opphetede ansiktet hennes Hun snudde seg tilbake mens hun gikk ned trappen. Tårene presset på. Det var et smertefullt øyeblikk fylt av vemod og tristhet. To ganger i uken i tyve år hadde hun gått på møtene her. Ruth visste hun måtte bruke tid på å omprogrammere seg. Det første hun ville gjøre var å foreta en nullstilling, men det var ikke helt uten problemer. Hun var nå anse som en levende død i sine foreldres øyne, ingen venner ville hilse på henne mer. Det var prisen å betale for å følge sin samvittighet. Hun kunne angre hadde hun fått beskjed om. Ruth visste godt hva det innebar. Det betydde å legge seg langflat og tro på rubbel og bit av det som Vakttårnet lærte, inkludert alle feiltagelsene og all historieforfalskningen. Da hun låste opp bilen kom følelsen av at hun hadde fått en ny mulighet, en ny start. Livet var plutselig blitt spennede å leve. Hun startet opp bilen og kjente en utfordrende følelse av frihet som strømmet mot henne. Utdrag fra Åge Grønnings kommende bok "Metamorfose" Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet. Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene og selv var blitt mamma, satt jeg med datteren min i fanget på 1-årsdagen og tenkte: "Dette kan jeg ikke gjøre lenger". Jeg kunne ikke lære henne noe som jeg ikke trodde på. Jeg ville feire bursdagen hennes og lære henne om frihet og egne meninger.
Jeg og mannen min hadde ekteskapsproblemer. Jeg spurte han om vi kunne prøve å få hjelp, forsøke å jobbe med forholdet. Han svarte at jeg var kjøpt og betalt og at han ikke trengte å gjøre noe for meg. Han bestemte alt for meg. Hvem jeg fikk besøke/ha besøk av og hvor jeg kunne dra. Mannen min tok kontakt med de eldste. De kom på besøk og snakket med oss. Jeg sa at jeg ønsket å flytte, bli separert. De sa at det kunne jeg ikke. Jeg måtte studere. Jeg fant meg leilighet. Pakket og flyttet på EN dag. Jeg var livredd. Jeg turte ikke fortelle noen hvor jeg og datteren min bodde. Jeg sendte melding til mannen min og fortalte at vi hadde flyttet og at datteren vår hadde det bra. Jeg tok kontakt med fastlege og barnevern. Barnevernet ba meg avvente og få en mekling hos familierådgivningen. De var senere til stor støtte og hjalp meg flere ganger senere da han truet med å ikke levere datteren min tilbake. Jeg trakk meg fra JV. Etter et par måneder gikk jeg med på å komme innom mannen min for å snakke. Det endte ikke godt. Han ble sint, grep en øks og løp etter meg med den. Jeg løp inn til en nabo og låste døra. Jeg møtte han ikke alene igjen på et halvt år. Dette er mange år siden. Det tok meg mange år før jeg kom over skuffelsen og mindreverdighetsfølelsen fra ekteskapet. Både pga. måten mannen min og de eldste behandlet meg på. Jeg har det bra nå, men jeg synes det er ironisk at vi har "religionsfrihet" i dette landet... "Åse" "Har du tilfredsstilt han oralt?" spurte den eldste av de tre mennene meg, mens han flyttet seg litt i stolen. De andre så granskende på meg, vurderte meg, slik de hadde gjort i en time eller to, jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet skolerett foran dem.
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd I Guds menighet, sekten jeg ble født inn i, brukes begrepet ”å stå i mot jeg-mannen” i forkynnelsen. Det fremstilles som et krav for å kunne være en rett-troende. Å–stå-i-mot-jeg-mannen betyr i klartekst å fornekte seg selv og sin person med tanker, følelser og drømmer. Fra jeg var moden nok til å forstå hva dette innebar, fremkalte det fysisk ubehag i meg hver gang lederne eller andre nevnte begrepet. Jeg kunne bare ikke godta å skulle leve et liv der jeg ikke kunne få være meg selv, derfor har jeg aldri sett for meg at jeg skulle leve livet mitt i menigheten. Da jeg var barn tenkte jeg at det bare var å bryte ut når jeg ble voksen og kunne bestemme selv. Etter hvert som jeg ble eldre forsto jeg jo at det ikke var så enkelt. Jeg brøt med menigheten da jeg var tjue. Da jeg endelig greide å få sekten og sektlivet på avstand var det en befrielse, men det ble en lang prosess. Guds menighet holder til i Lofoten, men jeg vokste opp et annet sted i landet. Det bodde få andre medlemmer fra GM der vi bodde, og ingen av dem hadde barn i skolealder. Heldigvis innså foreldrene mine at de var nødt til å la oss, broren min og meg, leke med andre barn selv om de ikke tilhørte menigheten. Dog hadde samværet sterke begrensninger. Vi fikk ikke være med vennene våre inn for å leke, eller være med på organiserte fritidsaktiviteter, bursdagsfeiringer eller tilstelninger i regi av skolen utenfor skoletid. Vi fikk heller ikke lov å gå ut for å leke om søndagene. Forklaringen var at vi i hvert fall burde klare oss uten verdslig selskap om søndagen! I tillegg var det jo forbudt å lese verdslig litteratur og høre på verdslig musikk. Foreldrene mine passet også nøye på å ha radioen slått av. De hørte stort sett på nyhetene og værmeldingen. Jeg kjedet meg mye i barndommen, og jeg skammet meg veldig over å være annerledes. Gjennom oppveksten undret jeg meg stadig over hvorfor foreldrene mine enten ble sinte eller forlegne når folk spurte dem om menigheten og troen deres. Var de flaue over sin egen tro? Hvordan kunne det henge sammen siden den var så altoppslukende for dem ellers? Jeg visste jo ikke den gangen at det ikke er vanlig blant kristne å tro at Jesus allerede er kommet tilbake til jorden, men det tror GM. Medlemmene tror at Jesus er kommet tilbake gjennom Aanen Reinertsen, grunnleggeren av menigheten. Reinertsen og hans tilhengere var ikke helt ukjente i hjembyen min, og han levnes liten ære i byens historie. Han bodde der en kort periode etter at han kom tilbake fra Amerika, og i løpet av denne perioden kom han i krangel med lokale prester og noen av landets biskoper. De anmeldte han for trusler og blasfemi. Omtrent samtidig ble han også anmeldt for utukt (seksuelle overgrep), polygami og barnemishandling av frafalne medlemmer. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i to perioder, på Gaustad asyl i Oslo og på Eg asyl i Kristiansand. Han ble til slutt kjent tilregnelig på Eg asyl og skulle stilles for retten for anklagene mot ham, men han døde før prosessen kom så langt. Dette var rundt 1890. Når GM blir konfrontert med disse opplysningene, svarer de i kjent stil at dette er oppspinn og forsøk på å sverte Reinertsen og Guds Menighet. Etter at jeg hadde lest historien om Reinertsen og hvordan menigheten ble grunnlagt, forsto jeg bedre hvorfor man ønsker å holde ”ideologien” hemmelig. Jeg vet ikke hvor mange av medlemmene som faktisk kjenner til denne delen av menighetens historie, for det er strengt forbudt å befatte seg med den og de menneskene som har gravd den fram. Jeg leste historien noen år etter at jeg brøt ut, og det ble et vendepunkt for meg. Mye av skyldfølelsen jeg hadde overfor foreldrene mine forsvant, rett og slett fordi jeg følte meg lurt. Jeg oppfattet at de ikke hadde giddet å sette seg inn i hva de faktisk trodde på og bare hadde godtatt det andre fortalte uten å stille spørsmål, for meg blir dette for enkelt. Etter hvert forsto jeg at foreldrene mine nok ikke har vært der at de var i stand til å stille kritiske spørsmål eller tenke selv når det kom til Reinertsens lære, men det forandret ingenting for meg. Jeg følte sinne fordi denne historien blir holdt skjult, men samtidig kunne jeg i alle fall forsvare mitt standpunkt på en helt annen måte enn før. Om noen ønsket å prøve seg med nærgående og ubehagelige spørsmål, kom de til å få en del spørsmål i retur. Da jeg kom i tenårene ble kravene flere og strengere. Foreldrene mine ga meg for eksempel beskjed om å fortelle vennene mine at jeg nå hadde fått andre interesser og ikke kunne være sammen med dem på fritiden lenger. Og det ble til stadighet mast om at jeg ikke leste nok i Skriften. Jeg fortalte selvsagt ikke venninnene mine at jeg ikke fikk være sammen med dem, men vi gled likevel mer og mer fra hverandre fordi jeg ikke fikk lov til å være med på det samme som dem.
Venninnene mine mente at det ikke var noen grunn til at jeg skulle fortsette i sekta nå da jeg var fylt 15 år og heller ikke ønsket det selv, noe som jo er logisk nok, men de forsto ikke at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var redd. Hadde jeg brutt med sekta på dette tidspunktet ville jeg fått kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Jeg torde ikke kontakte helsesøster på skolen, hvis det kom foreldrene mine og sekta for øre at jeg hadde sladret, og hjelpeinstansene ikke kunne hjelpe meg, ville ting bli enda verre enn de allerede var. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Rett etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen flyttet jeg til Ørsnes, det var tross alt bedre enn å leve isolert. Det var ganske vanlig at ungdom fra GM, som bodde andre steder i landet, flyttet til Ørsnes. Foreldrene våre tenkte at det kunne redde oss fra Verden. Hvis ungdommen ble boende et sted der det ikke fantes andre medlemmer, ville det være større sjanse for at de ville søke lykken utenfor menigheten. Dessuten trengte man nytt blod GM i , siden de aller fleste medlemmene er i slekt med hverandre. Psyken min var ikke særlig god i ungdomsårene og tidlig voksen alder. Forholdet til foreldrene mine har aldri vært særlig godt, noe som ga meg mye angst og skyldfølelse. Jeg hadde ennå ikke forstått med følelsene mine at det er foreldrenes ansvar å skape gode relasjoner til barna sine når de er små og ikke barnas, slik jeg var blitt innprentet av både foreldrene mine og andre voksne i menigheten, spesielt av lederne. Det å skulle ta igjen det tapte når barna er blitt voksne, krever både vilje, selvinnsikt og hardt arbeid. Jeg vet ikke hva foreldrene mine har tenkt om dette eller om de over hodet har reflektert over det, og det vil jeg aldri få vite. Det plager meg ikke lenger, for det er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg prøvde å få i gang en dialog om dette med moren min mens jeg gikk i terapi, men det funket ikke. Hun var ikke villig til å gå i noen dialog om hvordan oppveksten min hadde vært. Under slike forhold får man ikke gjort noe mer, og jeg mener at det da er viktig å sette punktum og gå videre. Jeg fikk etter hvert min egen familie å ta meg av og var ikke villig til å gå på akkord med meg selv og det jeg hadde klart å skape. Det høres kanskje hardt ut, men når mine nærmeste ikke har vært villige til å prioritere meg, hvorfor skulle jeg prioritere dem. Manglende prioritering får konsekvenser på alle områder i livet. Dette er selvsagt trist, men man kan velge å grave seg ned i tristessen eller man kan velge å legge vekt på det som er verdt å ta vare på. Jeg valgte å se bort fra mine foreldre som deltakere i mitt liv for å komme meg videre. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem (faren min er død nå, men moren min lever ennå), men jeg har akseptert at vi lever helt forskjellige liv som ikke lar seg forene. A. Jeg var 20 år da jeg traff deg jeg var glad og livlig og litt naiv slik en jente på 20 år gjerne er
Jeg var tilbake i Sannheten igjen. Og jeg var klar for å banke på dører igjen.
Det var fint å endelig få treffe noen som ville snakke, men jeg kjente meg straks ille til mote. Igjen hørte jeg meg selv fortelle ting jeg ikke trodde på. Innlærte fraser og meninger som tidligere hadde kommet ut av ren automatikk måtte jeg nå tvinge ut. Samtidig som jeg sa en ting trodde jeg noe annet. Det var som at alt som ble sagt og alt som ble trodd kjempet mot hverandre inni meg. Jeg fikk sagt alt jeg skulle, men stadig tenkte jeg på noe annet. Som at jeg skrev en historie og korrigerte meg selv underveis.
Igjen dukket den ubehagelige følelsen av å betrakte meg selv utenfra. Jeg kjente meg dobbel. Damen i døren så meg rett inn i øynene. Hun ville vite, hun ville at jeg skulle være oppriktig. Men jeg hadde ikke vært oppriktig med meg selv, jeg var ikke enig med meg selv. Tanker og følelser raste gjennom meg samtidig som jeg anstrengte meg for å være overbevisende. Kreftene begynte å ta slutt, og det var da noe inn meg snakket til meg. Det var da noe sa stopp. Snakkemaskinen stanset. Hele mitt indre ble en bestemt kraft som sa stopp, akkurat som et fareskilt rett før et stup. På et vis klarte jeg å avslutte samtalen, damen lukket døren og jeg gikk ut på gaten og ut i min egen frihet. Ved samlingsstedet ventet jeg på mine venner, og i bilen tilbake var de andre i godt humør og snakket om alt mulig. Jeg satt stille i baksetet. Noe hadde brast, jeg var ikke med lengre. Jeg hadde stoppet meg selv før noe fryktelig ville skje. Jeg visste ikke hva dette fryktelige var, og ikke ville jeg vite. Og hva som fantes nedenfor stupet ville jeg ikke vite hva var, jeg ville ikke engang gå nært kanten. Jeg måtte bort. For dette var ikke Sannheten. Det spilte ingen rolle hva Brødrene, Søstrene eller mamma sa, dette var uansett ikke Sannheten. Jeg kunne ikke fortsette. Det var slutt. Jeg hadde tatt min siste dør. Igjen skulle jeg bli tvungen til å fortelle noe forferdelig til min mor, hun som hadde blitt så glad for at jeg hadde begynt å tro igjen. Hun hadde nok trodd at jeg bare hadde hatt en kort periode med tvil, og at jeg nå var tilbake på den rette vei. Men nå måtte jeg fortelle henne at det var slutt, at det ikke fantes noe igjen. Når jeg første gang skulle fortelle mamma om min tvil hadde jeg gruet meg i ukesvis for hva jeg skulle si. Denne gang var det enklere, for det fans ingen utvei. Samme dag som jeg kom hjem fra min siste dør fortalte jeg alt for min mor. Hun satt på den andre siden av salongbordet og så sa jeg brått: - Mamma, jeg kan ikke mer. Jeg kan ikke tro. Jeg er lei for det, men sånn er det. Hun tok et dypt åndedrag og øynene ble sperret opp forskremt, akkurat som jeg hadde fryktet. Men denne gangen var jeg forberedt. Jeg lente meg fram og så henne dypt inn i øynene. - Jeg kan ikke lure meg selv, mamma. Jeg føler at om jeg fortsetter å lure meg selv, så kommer jeg til å bli syk. Akkurat dette med å bli syk var ikke noe jeg hadde tenkt på i forveien, det var bare noe som plutselig kom ut når jeg skulle overbevise henne. Likevel, det var nok dette som var stupet jeg helst ville unnvike. Jeg verken ville eller kunne tillate meg selv å bli syk av å kjempe med motstridende viljer. Alt jeg nå kunne gjøre var å legge fram min innerste overbevisning overfor det mennesket som sto meg nærmest, min mor. Hun svarte meg umiddelbart, og jeg ble fullstendig overrasket. - Det er nok bedre at du gjør som du vil. Jeg vil at du skal ha det bra, pluggen. Dette sa hun raskt og oppriktig. Det kom fra hjertet, og hun hadde brukt mitt kjælenavn, det som bare hun og min far fikk bruke, når hun sa dette. Blikket hennes var fast og varmt, overhode ikke så oppbrakt og trist som jeg hadde fryktet, som om at hennes omtanke for meg hadde overtatt. På et sekund hadde ansiktsuttrykket hennes endret seg fra frykt til kjærlighet. Hun elsket meg mer enn Sannheten. Ingenting i hele verden skulle få gjøre meg syk, ikke engang Sannheten. Jeg gikk rundt bordet og klemte henne, og slik satt vi lenge. Ingen av oss gråt. Kanskje var vi begge nå lettet over at noe var over. "C" Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" Jeg husker godt den kalde høstkvelden i -79. Jeg kom hjem fra et venninne besøk. I stua satt mamma sammen med en ung mann først i tjueårene, ulastelig påkledd, kortklippet med sirlig sideskille. På bordet lå en oppslått bibel og andre bøker. Jeg hilste pent, gikk på kjøkkenet og smurte meg ei brødskive og forsvant inn på rommet mitt. Dagen etter fikk jeg vite at han var et Jehovas vitne og at han hadde begynt å studere bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med mamma. Det kom som et sjokk på meg ettersom hun inntil da hadde syntes religion var noe tøv og siden hun ikke trodde på gud.
I -81 ble hun så døpt etter å ha kjempet med å legge røyken fra seg i et par år. Jeg hadde ingenting til overs for hennes nye tro, og hadde mildt sagt et anstrengt forhold til henne. Min lillebror derimot gled stille og rolig inn i sekten sammen med henne og ble døpt noen år etter. Dette tross at han ikke bodde sammen med oss, men hos vår far i et av nabohusene. De ble skilt da vi var små. Mamma var jeg mere redd enn glad i. Hadde mistet respekten for henne etter en oppvekst med vredesutbrudd og umotiverte voldsepisoder. Pappa var en perifer skikkelse i mitt liv selv om han bodde så nært. Med hodet begravd i en avis eller en øl foran tv'n. Mamma ble gift på ny og den nye mann brakte 3 nye barn inn i livet vårt. Det ble ikke noe bedre av den grunn.
Jeg valgte å flytte til pappa da det ble for uutholdelig å bo sammen med en nyomvendt mamma i total ubalanse i et kaotisk familiesammensurium. Jeg var aldri hjemme. Alltid ute, sammen med venner, på fest og hva man ellers fikk tiden til å gå med i en liten bygd på 80-tallet. Tiden gikk og savnet meldte seg etterhvert. Lengselen etter en trygg og stabil tilværelse. Et fast holdepunkt i tilværelsen, faste rammer, nøyaktig samme behov som drev mamma inn i sekten vil aldri oppleve 1990 Mamma og Jehovas vitner generelt hadde det lett på 80-tallet. Det var så mye utrygghet i verden. Kald krig og atomtrussel hang tungt over hodene. Forurensing, sur nedbør og skogsdøden, ustabil og utrygg oppvekst og vi hadde ikke internettet med all opplysning tilgjengelig med kontra info. Jeg leste bladene som hun så strategisk plasserte rundt i huset. Jeg syntes det jeg leste svarte på mange av de spørsmål jeg tumlet med. Jeg ble kjent med mange av de menneskene hun omgav seg med. Jeg ble invitert på besøk når det kom unge vitner hjem til henne. De virket glade, koselige og veldig imøtekommende og jeg følte meg godt tilpass i deres selskap. Jeg sa ja til et bibelstudie. Studerte bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med et par virkelig trivelige søstre i nesten et år. Etter noe tid gikk det opp for meg at jeg ble nødt til å velge, velge mellom verden og livet som et Jehovas vitne. Jeg hadde fremdeles mine verdslige venner, kjærester, fritidsjobb på diskotek, røkte litt til selskapsbruk og fikk plutselig veldig dårlig samvittighet for den livsstilen jeg førte. En livsstil jeg i dag kan se var en absolutt normal livsstil for et ungt menneske. Men det jeg lærte fortalte meg at det jeg hadde gang i var helt feil og ikke mulig for Jehova å godkjenne. Jeg var dødsens hvis jeg ikke skiftet kurs i livet. Jeg var svak og valgte verden fremfor Jehova, jeg tok pause fra bibelstudiet og sluttet å komme til møtene fordi jeg ikke maktet å "sitte på gjerdet" som de kalte det. Kastet meg ut i verden igjen med alt som hører seg til. Mamma og lillebror ble veldig skuffet. Men i mitt bakhodet hadde Matteus kap. 24 med tegnene på endetiden slått seg ned, og ordene til den presiderende eldste i den lokale menigheten; "En ting skal du være klar over Cirkeline... 1990 det opplever vi aldri!" Et temmelig kraftfullt statement som satte spor i et ungt sinn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å abstrahere. Men etter et par år kunne jeg ikke mere. Jeg bad en lang bønn om kraft å styrke til å kappe alle bånd til verden, alle mine verdslige venner, kjærester, sex, fest og farger. Ble helt forelsket i "sannheten" og gikk inn for min nye livsstil 100% og nærmest knebad om å få lov til å gå fra dør til dør fortest mulig. Følte meg spesiell og priveligert Kom til alle møtene, ble døpt 1/2 år etter. Droppet tanken om høyere økonomisk utdannelse. Forkynnelsen skulle prioriteres her rett før Harmageddon. Nytt liv Den unge mannen i stua med sideskillet fikk øynene opp for meg nå når jeg tok troen alvorlig og vi ble gift. Jeg syntes jeg hadde vunnet hovedpremien i lotto. Han var så åndelig, steg i gradene i menigheten og kom fra en perfekt kristen familie med hjemmegående ydmyk og underordnet mamma som støttet fullt opp om eldstepappa som brukte all tiden på viktige teokratiske oppgaver. Sannheten om denne lykkelige familien viste seg å være en ganske annen, men den viten tilegnet jeg meg først senere. De bodde langt vekk og vi sås høyst et par ganger om året. Det falt meg vanskelig å innta en underordnet rolle. Vi kom fra to vidt forskjellige verdener. Jeg kunne ikke leve opp til hans krav. Det skapte en voldsom konflikt i meg. Jeg ønsket så inderlig å leve opp til min rolle som kristen hustru og alle de andre kravene religionen stilte, følte virkelig at det var den eneste sanne tro og at det kun var mulighet for frelse ved å leve som et dedikert Jehovas vitne. Jeg bet tennene sammen, gjorde mitt beste og holdt ut....holdt ut og holdt ut. Vi fikk to deilige jenter som brakte lys og glede inn i livet. De ble oppdratt på beste vis i troen. Jeg var sliten. Hadde ikke overskudd til å analysere hverken tilværelsen eller troen. Dårlig ekteskap, små barn, 3 ukentlige møter, lang transport frem og tilbake til møtene, fremmøter, felttjeneste, forhåndsstudering, familiestudie, personlig studie. Alt dette er virkelige smarte trekk fra det styrende råd. Det holder virkelig medlemmene så opptatt og så utmattet at det ikke er overskudd eller tid til å tenke en eneste selvstendig tanke. Årene gikk, og når jeg tenker tilbake kan jeg se at det har ligget tvilstanker på lur som aldri fikk lov til å se dagens lys. Det var jo tegn på åndelig sykdom og svakhet og det ville jeg ikke ha på meg. Hvem var vel jeg at jeg kunne opphøye meg til å sette spørsmålstegn ved den veiledningen vi fikk fra Jehova (aka det styrende råd)? Dessuten hadde jeg jo ansvaret for å redde livet til jentene mine, de skulle jo med inn i paradiset. Men alle disse menneskene som skulle dø på den bekostning iHarmageddon, hva med dem? Jeg visste jo innerst inne at verden var full av gode mennesker som ønsket sine medmennesker det aller beste og gjorde hva de kunne for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine medmennesker. Hvorfor var de mindre verdt i Jehovas øyne enn Jehovas vitner? Min lille datter på 4 år gråt seg i søvn over illustrasjonen i bibelhistorieboken av en fortvilt mor som klamrer sin baby inntil seg, våt og kald, på en sten midt ute i vannet med Noas ark i bakgrunnen, vel vitende om at hun og baby og alle andre skal lide en forferdelig druknedød. Hvordan forklarer man sin 4-årige datter at en kjærlig gud stod bak dette? Men selv ikke slike alvorlig skurrende faktorer fikk meg til å våkne opp. Jeg var virkelig dypt indoktinert og hjernevasket, og dette ga jeg videre til mine barn. Et svik av dimensjoner.Oppvåkningen Det ble for mye til sist. Jeg sank. Jeg tillot meg selv å falle. Ble sykemeldt, kom på antidepressiva, sov og sov og sov. Hadde levd et unaturlig og forskrudd liv alt for lenge. Bestemte meg for ikke å miste meg selv. Begynte å tørre å se noen ting i øynene, og det var ikke et skjønt syn. Tidligere tvil og spørsmål kom veltende frem og fikk lov til å ligge lenge nok på overflaten til at jeg fikk tatt stilling til det. Det kom et menneske inn i mitt liv utenfra som fikk hugget hull i den kult-berlinmur jeg i så mange år hadde kapslet mitt naturlige jeg inn i. Han fikk meg til å se tingene fra en annen synsvinkel og hjalp meg til å våkne opp av dvalen. Jeg vil være ham evig takknemlig for den hjelp jeg fikk til det. Jeg kom sakte men sikkert tilbake til livet igjen og skrev brev til de eldste og meldte meg ut. Tenkte at det nok skulle gå, at jentene mine ikke kunne finne på å slå hånden av meg. Vel, der tok jeg grusomt feil. De var godt oppdratt, dedikert til troen begge to. Pappa var blitt eldste igjen og støttet opp om deres avstandstagen til meg. De ble rost av brødrene og søstrene for deres standhaftighet nå når mor hadde vendt dem ryggen. Alle mine forsøk på kontakt med den yngste ble 100% avvist. Ikke fordi hun ikke elsket meg, men fordi hun mente at det var det riktige, og at hun på den måten hjalp meg til å komme tilbake til troen. Hjerteskjærende. Hva skulle jeg gjøre? I min nyoppvåknede og veldig ensomme tilstand begravde jeg meg i bøker, alt jeg kunne komme over for å forstå det bedrag jeg var blitt utsatt for. Leste om Jehovas vitners historie, religions oppståelse, bibelens oppståelse, arkeologi, kult vitenskap, tanke-kontroll teknikker, naturvitenskap osv osv. Jeg elsket den friheten jeg følte fra troens klamme grep. Men kunne ikke holde tanken ut om et liv uten kontakt til døtrene mine. Bestemte meg derfor til å gå tilbake for å gjøre det lovlig for jentene mine å ha et forhold til meg, og med det formål å hjelpe dem til å tenke selvstendig og se sannheten omkring sekten forat de kunne ta et reelt valg på et informert grunnlag hvis de så ville velge å bli i sekten. Den usynlige Hver eneste celle i min kropp strittet imot. Jeg gikk til Rikets sal til møtene, satte meg på bakerste rekke. Jeg var usynlig, ingen snakket til meg. Etter 8 måneder søkte jeg om gjenopptakelse. Ble innkalt til et møte med to eldste som overbrakte info om at de i enstemmig eldsteråd hadde besluttet at det var for tidlig for meg å bli gjenopptatt fordi jeg etter deres mening hadde vært så dum å tro at Jehova lot seg narre. At jeg bevisst hadde begått umoral for å kvitte meg med min ektefelle for å kunne gifte meg på nytt. At jeg hadde kun meg selv å takke. Det var jeg som hadde valgt å vende mine barn ryggen. Jeg fikk ikke lov til å fortelle min versjon, jeg ble kuttet av. Min datter skulle gifte seg den neste måneden og jeg ville ikke bli invitert fordi jeg ikke var gjenopptatt.Jeg var lamslått. Fikk vite at det skulle minst gå et halvt år mere med møtedeltakelse før jeg kunne sende en ny skriftlig ansøkning om gjenopptakelse. Et halvt år gikk, og jeg søkte igjen og ble gjenopptatt etter et møte med 3 eldste hvor jeg fortalte dem nøyaktig det jeg visste de ville høre, og la den ydmyke innstilling for dagen som jeg visste de ville se etter. Ble sendt ut på gangen to ganger hvor de skulle votere. Ble kaldt inn igjen og stilt utdypende spørsmål. Med store smil ble jeg fortalt at jeg kunne gjenopptas. Jeg takket og de priste Jehova for hans barmhjertighet. Opplevelsen da det ble opplyst at jeg nå igjen var å betrakte som et Jehovas vitne var en surrealistisk opplevelse... Det var svært vanskelig for meg å opparbeide den store gjensynsgleden nå hvor mine "venner" som i 14 måneder hadde gått forbi meg på gata uten å hilse, ikke verdiget meg et blikk i rikets sal, nå stod i kø for å klemme meg og ønske meg velkommen tilbake og fortelle hvor mye de hadde savnet megEt liv i limbo Jeg ble gjenforent med jentene mine. Skal ikke en gang gjøre et forsøk på å beskrive den følelsen. Eldste jenta hadde jeg hatt endel mail-kontakt med den siste tida før jeg ble gjenopptatt, og hun var lyttende til de argumenter og fakta jeg turde dele med henne. Hele tiden i frykt for å bli oppdaget som "undercover" frafallen. Den yngste har veldig vanskelig for å takle at jeg har kritiske tanker og at jeg nå ikke kommer til møtene eller deltar i forkynnelsen. Hun veksler mellom å ville meg for så å ta avstand. På det siste har hun vært imøtekommende og tar selv initiativ til kontakt, men jeg tør aldri håpe at det varer. Plutselig har de studert en artikkel til et møte hvor det blir risset opp hvor farlig det er å ha kontakt til dem som har kritiske tanker omkring Jehovas vitners lære, og så kan jeg merke kulden igjen. Men nå kan jeg ha kontakt med dem begge to og ha en dialog og dermed mulighet for å gi dem noen fakta om troen som de aldri vil f å fra det styrende råd. Men det er vanskelig. Det er min situasjon i dag. Jeg er i navnet registrert som et Jehovas vitne, men ser frem til den dagen jeg kan skrive mitt definitive avskjedsbrev. Fordi er det noe jeg aldri blir igjen så er det Jehovas vitne. Men det skjer først når jeg er sikker på at mine døtre forstår at det ikke finnes en gud som nekter dem å ha kontakt til sin mor eller andre mennesker som finner ut av at de ikke ønsker å være tilsluttet det religiøse samfunnet mere. Og jeg er optimist. Jeg ser tegn på at det kan lykkes. Men jeg lever mitt liv i limbo akkurat nå. Kikker meg over skulderen, kan ikke leve mitt liv som jeg vil i frykt for å bli oppdaget i noe som kan bidra til at jeg blir utstøtt igjen og dermed miste kontakten til jentene mine. Jeg var årsaken til at de ble dratt inn i sekten. Jeg ser det som min plikt å hjelpe dem ut av det igjen. Jeg forbanner den kvelden i -79... Cirkeline Jeg vokste opp som Jehovas vitne, min mor ble med da jeg var ett år gammel. Min oppvekst var preget av en svært troende mor, som innprentet oss med at Harmageddon alltid var rett rundt hjørnet. Min far var ikke et vitne, og hadde heller ingen sympatier for Vakttårnets lære så han skulle selvfølgelig dø på dommens dag. Jeg ba hver kveld om at Jehova måtte spare han.
Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»
I mai år 2000 opplevde jeg noe av det mest dramatiske jeg tror et menneske kan oppleve, jeg opplevde at angsten i løpet av et par minutter, på dramatisk måte, tok fullstendig overhånd i livet mitt. Og dette på en slik måte at livet mitt plutselig stod i fare! Og slik fortsatte det i flere år. Jeg forsøkte å overleve fra minutt til minutt! Livet var plutselig blitt en eneste lang kamp for ikke å dø!!
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed