|
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd
5 Comments
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed