|
Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd
5 Comments
I Guds menighet, sekten jeg ble født inn i, brukes begrepet ”å stå i mot jeg-mannen” i forkynnelsen. Det fremstilles som et krav for å kunne være en rett-troende. Å–stå-i-mot-jeg-mannen betyr i klartekst å fornekte seg selv og sin person med tanker, følelser og drømmer. Fra jeg var moden nok til å forstå hva dette innebar, fremkalte det fysisk ubehag i meg hver gang lederne eller andre nevnte begrepet. Jeg kunne bare ikke godta å skulle leve et liv der jeg ikke kunne få være meg selv, derfor har jeg aldri sett for meg at jeg skulle leve livet mitt i menigheten. Da jeg var barn tenkte jeg at det bare var å bryte ut når jeg ble voksen og kunne bestemme selv. Etter hvert som jeg ble eldre forsto jeg jo at det ikke var så enkelt. Jeg brøt med menigheten da jeg var tjue. Da jeg endelig greide å få sekten og sektlivet på avstand var det en befrielse, men det ble en lang prosess. Guds menighet holder til i Lofoten, men jeg vokste opp et annet sted i landet. Det bodde få andre medlemmer fra GM der vi bodde, og ingen av dem hadde barn i skolealder. Heldigvis innså foreldrene mine at de var nødt til å la oss, broren min og meg, leke med andre barn selv om de ikke tilhørte menigheten. Dog hadde samværet sterke begrensninger. Vi fikk ikke være med vennene våre inn for å leke, eller være med på organiserte fritidsaktiviteter, bursdagsfeiringer eller tilstelninger i regi av skolen utenfor skoletid. Vi fikk heller ikke lov å gå ut for å leke om søndagene. Forklaringen var at vi i hvert fall burde klare oss uten verdslig selskap om søndagen! I tillegg var det jo forbudt å lese verdslig litteratur og høre på verdslig musikk. Foreldrene mine passet også nøye på å ha radioen slått av. De hørte stort sett på nyhetene og værmeldingen. Jeg kjedet meg mye i barndommen, og jeg skammet meg veldig over å være annerledes. Gjennom oppveksten undret jeg meg stadig over hvorfor foreldrene mine enten ble sinte eller forlegne når folk spurte dem om menigheten og troen deres. Var de flaue over sin egen tro? Hvordan kunne det henge sammen siden den var så altoppslukende for dem ellers? Jeg visste jo ikke den gangen at det ikke er vanlig blant kristne å tro at Jesus allerede er kommet tilbake til jorden, men det tror GM. Medlemmene tror at Jesus er kommet tilbake gjennom Aanen Reinertsen, grunnleggeren av menigheten. Reinertsen og hans tilhengere var ikke helt ukjente i hjembyen min, og han levnes liten ære i byens historie. Han bodde der en kort periode etter at han kom tilbake fra Amerika, og i løpet av denne perioden kom han i krangel med lokale prester og noen av landets biskoper. De anmeldte han for trusler og blasfemi. Omtrent samtidig ble han også anmeldt for utukt (seksuelle overgrep), polygami og barnemishandling av frafalne medlemmer. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i to perioder, på Gaustad asyl i Oslo og på Eg asyl i Kristiansand. Han ble til slutt kjent tilregnelig på Eg asyl og skulle stilles for retten for anklagene mot ham, men han døde før prosessen kom så langt. Dette var rundt 1890. Når GM blir konfrontert med disse opplysningene, svarer de i kjent stil at dette er oppspinn og forsøk på å sverte Reinertsen og Guds Menighet. Etter at jeg hadde lest historien om Reinertsen og hvordan menigheten ble grunnlagt, forsto jeg bedre hvorfor man ønsker å holde ”ideologien” hemmelig. Jeg vet ikke hvor mange av medlemmene som faktisk kjenner til denne delen av menighetens historie, for det er strengt forbudt å befatte seg med den og de menneskene som har gravd den fram. Jeg leste historien noen år etter at jeg brøt ut, og det ble et vendepunkt for meg. Mye av skyldfølelsen jeg hadde overfor foreldrene mine forsvant, rett og slett fordi jeg følte meg lurt. Jeg oppfattet at de ikke hadde giddet å sette seg inn i hva de faktisk trodde på og bare hadde godtatt det andre fortalte uten å stille spørsmål, for meg blir dette for enkelt. Etter hvert forsto jeg at foreldrene mine nok ikke har vært der at de var i stand til å stille kritiske spørsmål eller tenke selv når det kom til Reinertsens lære, men det forandret ingenting for meg. Jeg følte sinne fordi denne historien blir holdt skjult, men samtidig kunne jeg i alle fall forsvare mitt standpunkt på en helt annen måte enn før. Om noen ønsket å prøve seg med nærgående og ubehagelige spørsmål, kom de til å få en del spørsmål i retur. Da jeg kom i tenårene ble kravene flere og strengere. Foreldrene mine ga meg for eksempel beskjed om å fortelle vennene mine at jeg nå hadde fått andre interesser og ikke kunne være sammen med dem på fritiden lenger. Og det ble til stadighet mast om at jeg ikke leste nok i Skriften. Jeg fortalte selvsagt ikke venninnene mine at jeg ikke fikk være sammen med dem, men vi gled likevel mer og mer fra hverandre fordi jeg ikke fikk lov til å være med på det samme som dem.
Venninnene mine mente at det ikke var noen grunn til at jeg skulle fortsette i sekta nå da jeg var fylt 15 år og heller ikke ønsket det selv, noe som jo er logisk nok, men de forsto ikke at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var redd. Hadde jeg brutt med sekta på dette tidspunktet ville jeg fått kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Jeg torde ikke kontakte helsesøster på skolen, hvis det kom foreldrene mine og sekta for øre at jeg hadde sladret, og hjelpeinstansene ikke kunne hjelpe meg, ville ting bli enda verre enn de allerede var. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Rett etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen flyttet jeg til Ørsnes, det var tross alt bedre enn å leve isolert. Det var ganske vanlig at ungdom fra GM, som bodde andre steder i landet, flyttet til Ørsnes. Foreldrene våre tenkte at det kunne redde oss fra Verden. Hvis ungdommen ble boende et sted der det ikke fantes andre medlemmer, ville det være større sjanse for at de ville søke lykken utenfor menigheten. Dessuten trengte man nytt blod GM i , siden de aller fleste medlemmene er i slekt med hverandre. Psyken min var ikke særlig god i ungdomsårene og tidlig voksen alder. Forholdet til foreldrene mine har aldri vært særlig godt, noe som ga meg mye angst og skyldfølelse. Jeg hadde ennå ikke forstått med følelsene mine at det er foreldrenes ansvar å skape gode relasjoner til barna sine når de er små og ikke barnas, slik jeg var blitt innprentet av både foreldrene mine og andre voksne i menigheten, spesielt av lederne. Det å skulle ta igjen det tapte når barna er blitt voksne, krever både vilje, selvinnsikt og hardt arbeid. Jeg vet ikke hva foreldrene mine har tenkt om dette eller om de over hodet har reflektert over det, og det vil jeg aldri få vite. Det plager meg ikke lenger, for det er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg prøvde å få i gang en dialog om dette med moren min mens jeg gikk i terapi, men det funket ikke. Hun var ikke villig til å gå i noen dialog om hvordan oppveksten min hadde vært. Under slike forhold får man ikke gjort noe mer, og jeg mener at det da er viktig å sette punktum og gå videre. Jeg fikk etter hvert min egen familie å ta meg av og var ikke villig til å gå på akkord med meg selv og det jeg hadde klart å skape. Det høres kanskje hardt ut, men når mine nærmeste ikke har vært villige til å prioritere meg, hvorfor skulle jeg prioritere dem. Manglende prioritering får konsekvenser på alle områder i livet. Dette er selvsagt trist, men man kan velge å grave seg ned i tristessen eller man kan velge å legge vekt på det som er verdt å ta vare på. Jeg valgte å se bort fra mine foreldre som deltakere i mitt liv for å komme meg videre. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem (faren min er død nå, men moren min lever ennå), men jeg har akseptert at vi lever helt forskjellige liv som ikke lar seg forene. A. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed