|
Helt siden jeg lærte hva ordet "homo" betydde hadde jeg avskydd det. Hver gang erkjennelsen av min egen legning snek seg innpå meg, forkastet jeg tanken med enda større avsky. Homser var usømmelige, syndige og ugudelige. De representerte hele storsamfunnets moralske forfall og var beviset på hvor galt det kan gå når mennesker følger sine lyster. Homofili var ikke bare én synd blant mange, det var blant de groveste Det var budskapet man satt igjen med etter gudstjenester, ungdomsmøter og ti år med kristen grunnskoleutdanning. I år etter år ble nærmest hver kveld avsluttet med tårevåte bønner til Gud om å fri meg fra prøvelsen. Som sagt gikk jeg ti år på kristen grunnskole. Og da jeg på ungdomsskolen satt i elevrådet, fikk vi tilsendt informasjon fra Skeiv Ungdom om homofili og seksuell legning. Dette ble da tatt opp i elevrådet, og læreren som ledet møtet sa at ”vi er vel alle enige om at vi kaster dette her”. Han syntes det var ”ekkelt” og jeg var jo enig i det. I naturfag mente læreren at homofile var så opptatt av å vise seg fram: Homser pleier nemlig å presentere seg som ”hei, jeg heter Ola og jeg er homofil”. Og så humret hele klassen av de homofile som var så rare. Nei, de er rare de homsene, tenkte jeg. Mens jeg gikk på videregående skulle Stortinget vedta kjønnsnøytral ekteskapslov. Kan du tenke deg?! Så da vi i norsktimen skulle skrive argumenterende tekst, skrev jeg et illsint innlegg om hvor grusom denne nye ekteskapsloven var. Homsene kunne da i det minste holde seg unna ekteskapet, tenkte jeg. Da jeg som 20-åring skulle flytte fra hjemstedet mitt for en kort periode, hadde jeg ingen tanker om å avsløre legningen min for noe menneske i hele verden. Det var en hemmelighet jeg skulle ta med meg i graven. Men slik ble det ikke. For da jeg for første gang fikk en nær venn som var homo og åpen om det, forsto jeg at man som homo ikke nødvendigvis var mer syndig enn andre mennesker eller at man var mer utagerende. Man var jo faktisk bare helt normal, sånn som jeg følte meg. Plutselig, som i en åpenbaring, gikk det opp for meg at jeg kunne velge å leve livet mitt alene og i fortsatt bønn om å bli hetero, eller jeg kunne velge å leve det ene livet jeg har fått på mine egne betingelser. Det fantes plutselig et valg. Og det var mitt valg. Jeg var skrekkslagen og overlykkelig på samme tid. Skulle jeg virkelig våge å leve livet på mine egne premisser? Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, men noe var forandret. Det ble aldri det samme. Møtene, gudstjenesten og de gamle vennene mine hadde akkurat som forandret seg. Jeg prøvde å fortelle mine nærmeste venner om legningen min, men det gikk ikke alltid så bra. Noen ville ikke snakke om det, andre sa det gikk greit for siden å vende meg ryggen. Foreldrene mine tok det heller ikke bra. De tok meg med til forstanderen i menigheten. Og snart begynte ryktene å gå i menigheten. At jeg etter hvert brøt med menigheten ble nærmest en mildere traume for familien min og meg selv, etter alt vi hadde gått igjennom i prosessen med å komme ut av skapet. Når man vokser opp i et lukket religiøst miljø er det gjerne vanskelig å se hvor gjennomgripende menighetens lære er på ens forståelse av seg selv og av verden. Selv dedikerte jeg som tenåring store deler av uka til kristne møter, gudstjenester og ungdomsarbeid i menigheten jeg vokste opp i. Derfor var det aldri et alternativ å komme ut av skapet, finne seg en partner eller i det hele tatt identifisere seg som homo, selv da jeg hadde forstått dette om meg selv. Det var på den tiden helt umulig. I stedet brukte jeg stadig mer tid i bibelgruppe, på møter og i ungdomsarbeidet. På den måten ville jeg komme nærmere Gud og på den måten få styrke til å bære korset Gud hadde lagt på meg. I dag er jeg fri. I dag bærer jeg ikke lenger noe kors. Jeg har mistet mange venner og fått et langt mer komplisert forhold til foreldrene mine. Men å akseptere hvem man er og velge å leve livet slik man selv ønsker, gir så utrolig mye. Man får nye venner som aksepterer deg for den du er, ikke den du ”burde” være. Det har kostet mye, men friheten er verd enda mer. "Kristian"
0 Comments
Jeg ble lagt inn på psykiatrisk dagen før min trettisjette fødselsdag. Fordi jeg ikke ønsket å dø lenger. Fordi jeg for første gang på halvannet år ønsket å leve.
Selvmordstankene hadde vært en del av livet mitt i over tjue år, en venn jeg ikke trengte i lange perioder, men like fullt en trøst når livet ble for tungt, for vanskelig, for fullt av angst. De elleve dagene jeg var på psykiatrisk brukte jeg til å ta farvel med suttekluten min. Det var vondt, trist og sårt, og jeg følte at det å skulle ønske å leve var nytt og utrygt farvann, men vi skiltes som venner da oppholdet var over. Jeg trenger ikke suttekluten min lenger. Da jeg var ni år sendte jeg et kort med Fader Vår omkranset av blomster på til mormors søster, min gamle tante Ingeborg. “Jeg har det bra. Har du det det bra? Er ikke dette et fint kort, det synes jeg”. I dagboken min fra den tiden tegnet jeg engler. Lys. Blomster. På bilder fra den tiden ser jeg en livsglad niåring. Et barn av åttitallet, med en forferdelig hårsveis, men et barn med vakre, rolige, uredde øyne og et nydelig smil. Jeg lurer på hvor hun ble av. Fire år senere. Jeg leser i den gamle dagboken min at niåringen har kommet i puberteten, og blitt til en opprørsk tenåring. Men det var ikke noe vanlig tenåringsopprør. Jeg husker at de andre barna begynte å døpe seg omtrent på den tiden, og jeg visste allerede da, at det kom jeg aldri, aldri til å gjøre. Jeg var ikke det minste i tvil en gang. Jeg så rundt meg, og jeg så mennesker som var opptatt av å holde Guds ord, gjøre Guds handlinger, leve livene sine for Gud, mens jeg selv ønsket å leve livet mitt for Meg. Jeg bare visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. De neste par årene begynte jeg å gjøre alle de tingene jeg visste at jeg ikke hadde lov til. Jeg drakk cola, spiste svinepølser, brukte overdådig øyeskygge. Jeg tenkte på sex, og jeg tok på meg selv. Listen over syndige ting blir lang, når det er så mye som er forbudt. Jeg fikk høre at jeg var et dårlig menneske, og jeg og venninna mi ble kalt inn til samtale med klasseforstanderen vår i 8. klasse, etter at vi hadde tatt hull i ørene. “Jeg ser helst at dere tar ut de greiene dere har i ørene, dere er en dårlig påvirkning på de andre i klassen. Jeg kan ikke tvinge dere til noe, for jeg har dessverre ikke myndighet til å utvise dere, men jeg ser helst at dere tar dem ut”. Vi lot dem bli. Mange år med trass, sinne, bitterhet, frustrasjon, tårer og angst fulgte. Og ensomhet. Mye, mye ensomhet. Jeg må gjøre ting på min egen måte, følge mine egne veier, det ligger ikke i min natur å følge den stien som allerede er tråkket opp, bare fordi noen forteller meg at det er den enkleste veien. Jeg må finne det ut for meg selv… Det gjør livet vanskeligere, men jeg tror kanskje at jeg føler mer eierskap til livet også, det er MITT liv. Og jeg tror ikke at jeg ville ha valgt å gjøre så mye annerledes om jeg kunne ha skrudd tiden tilbake og tatt valgene mine på nytt. Jeg begynte å feste da jeg var seksten, og jeg har tatt så mange usannsynlig dårlige valg, særlig i fylla. Men det er valg som jeg selv har tatt, og jeg står for dem. Etter ni år på kristen grunnskole var det et sjokk å begynne på en offentlig videregående skole. Jeg husker veldig lite fra det første året. Selv om jeg bodde i samme kommune som skolen lå i, så kjente jeg kun en jente litt fra før, av mer enn seks hundre elever. Naturfagstimene i første klasse var merkelige. Det siste året på ungdomsskolen hadde vi skrevet semesteroppgave om hvorfor evolusjonsteorien ikke er riktig, det første året på videregående var det en selvfølge at Gud ikke hadde skapt verden. Iallfall ikke på seks dager. Jeg var desperat etter å passe inn på videregående, men jeg følte meg ikke hjemme i den store verden. Akkurat som jeg heller ikke hadde følt meg hjemme i den lille verdenen jeg kom fra. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å ønske meg bort, ønske at jeg var et helt annet sted, fordi jeg ikke passer inn noe sted. Det er først de siste årene at den følelsen har begynt å slippe taket. Jeg har lett etter en tilhørighet i mange miljøer, det nærmeste jeg kom var i homomiljøet. Seksualitet var tabu i menigheten. Vi hadde ingen seksualundervisning på skolen, men vi ble lært at det var en synd å ta abort. Sex hørte hjemme innenfor rammene av ekteskap mellom mann og kvinne, og homofili var et ikke-tema. Jeg fikk min første ordentlige kjæreste da jeg var atten, en gutt som gikk i samme klasse som meg på videregående. Men jeg klina også med venninnene mine i fylla, og jeg likte det i grunn bedre enn å kline med kjæresten min. Jeg fortalte det til den nye bestevenninna mi, og hun syntes ikke det var så mye å stresse med: “Hvorfor ringer du ikke bare ungdomstelefonen for sex og samliv, eller noe?”. Jeg turte aldri å ringe. Jeg prøvde å snakke med moren min om det, men ble kontant avspist med et “Dette snakker vi ikke om. Det er bare en fase som kommer til å gå over”. Men det gikk ikke over, så da jeg var noen-og-tjue kom jeg ut av skapet og fikk min første jentekjæreste. Vi hadde det fint sammen i flere år, men jeg hadde ingen plan for forholdet, eller for livet, for den saks skyld. Hun var hetero, og til syvende sist, så visste vi begge at hun ønsket seg noe mer i lengden. Jeg visste ikke hva jeg ønsket meg, for da jeg var ung kunne jeg aldri se for meg at jeg kom til å bli gammel. Året som fulgte etter bruddet var et av de vondeste årene i livet mitt, men så fant kjærligheten meg, og for første gang møtte jeg et annet menneske som var mer enn tidsfordriv, som jeg så for meg at jeg skulle bli gammel sammen med. Nå har vi vært livspartnere i mer enn åtte år, og jeg har fått en svigerfamilie med på kjøpet som jeg har blitt veldig glad i, og som er fantastiske besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner, for den lille sønnen vår. Å være skeiv har blitt en naturlig del av identiteten min, så naturlig at jeg verken skammer meg eller er stolt av å være skeiv, jeg bare ER skeiv. Ikke alle i familien min synes at det er greit. Selv om de ikke tør å si det til meg ansikt til ansikt, så vet jeg at enkelte familiemedlemmer synes det er en skam. Noe syndig. Men det bryr jeg ikke så mye om, for jeg ser verken skam eller skyld i et forhold mellom to voksne mennesker av samme kjønn. Jeg ser kjærlighet. Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet, så mye vondt i livet som har gjort inntrykk, så mye ensomhet og smerte som jeg har båret inne i meg men ikke klart å dele med noen fordi jeg har følt meg på utsiden av alt og alle. Når jeg nå leser dagbøkene mine fra de siste tjuefem årene, leser notater, brev jeg har skrevet men aldri har sendt, så ser jeg at jeg har hatet meg selv. Jeg har trodd at jeg har vært et ondt og dårlig menneske som ikke fortjener å ha det bra, og jeg har straffet meg selv for det. Om igjen og om igjen. Men nå som jeg lærer meg å elske meg selv, for første gang siden jeg var hun livsglade niåringen, så skjønner jeg hvor galt det er har vært. Jeg gir meg selv lov til å sørge over tapet av en god og kjærlig Gud, som ble ond og streng. Jeg gråter fordi jeg ikke har en mamma som elsker meg betingelsesløst for den jeg er. Jeg kjenner på savnet etter en trygg og varm armkrok å få lov til å krype inn i når verden føles farlig og utrygg. Men jeg har etter hvert skjønt at alt som er godt tar slutt en dag, og det gjør også alt som er vondt. Når et eventyr er over, så begynner det et nytt. Hver dag kan være starten på et nytt eventyr. Det som har vært, det har vært, og det bærer jeg med meg hver dag. Noen dager er det veldig, veldig tungt å bære på. Jeg øver meg på å slippe til mennesker som vil bære steinene i ryggsekken min sammen med meg, støtte meg, og gi meg litt drahjelp på de tyngste dagene, slik at jeg kommer meg over kneika og klarer å gå litt til på egen hånd. Jeg har vært så redd for mennesker, for Gud, for følelsene mine, for så mye… men nå ser jeg etter det gode i menneskene, for jeg har oppdaget at det er så mange fine mennesker der ute i verden. Bare jeg våger å invitere dem inn i livet mitt. Selv om jeg fortsatt har mange vonde og tunge dager, så har jeg også dager med mye tant og fjas, korte såpeboble-øyeblikk av lykke, og trua på at livet er verdt å leve, tross alt. Hver kveld når jeg legger meg, så kjenner jeg på hvor heldig jeg er. Som er født i et godt og trygt land. For at jeg ikke har noen fysiske lidelser. For at jeg har fått lage min egen, lille familie som er glad i meg for den jeg er. For at jeg har så mange vakre mennesker i livet mitt. Jeg har lært mye av det livet jeg har fått tildelt, på godt og vondt, og jeg føler at jeg har funnet mange menneskelige diamanter som skinner på meg, og gjør meg til et bedre menneske. Det er så mange jeg ønsker å takke, bare fordi de gjør livet bedre for andre ved å være seg selv, men ingen nevnt, ingen glemt. Så jeg sender en takk til Livet i stedet for, for at jeg får lov til å være, og kanskje også skinne litt på andre. F. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed