Hvordan har du det, egentlig?

Du er så vant til å ha dem der, naboene dine.
 
Du står i vinduet og observerer nabojenta gå til bussen sammen med din datter. Jenta smiler forsiktig. Ser ned i bakken og tar opp en neve med snø som hun kaster lekent mot jenta di. Hun ser seg tilbake mot huset sitt og et alvor faller over henne.
 
Du har tenkt mye på henne, men førjulstresset opptar hele din tid. Du skal ha klart pakkekalendere, julegaver til hele slekta i tillegg til frister på jobben. Alt dette må gjøres før du kan sette deg ned i godstolen, nyte en kopp gløgg og la julefreden senke seg.
 
Men i dag har du god tid på morgenen, siden du skal ha et møte over nett. Julemusikken spiller i bakgrunnen, og du setter deg ned ved bordet for å pakke inn flere julegaver. Fra vinduet der du sitter kan du se nabohuset, som skiller seg tydelig ut fra de andre husene i gata. Det er ikke en eneste lyslenke å se, ingenting i vinduene heller. Naboene er Jehovas vitner, de feirer ikke jul.
 
Du fortsetter med innpakkingen, og tenker på barna dine som er på skolen, og som skal ha juleverksted i dag. Kanskje vil de sitte sånn som deg, lytte til julemusikk og kjenne på den gode julefølelsen. Du husker hvordan du selv hadde det som barn, hvordan disse dagene var de beste i hele året med klassekalenderen, pyntingen av vinduene i klasserommet, lage julepynt til mamma og skravling med de andre om hva dere ønsket dere til jul.
 
Du ser ut av vinduet igjen, og tenker på jenta i nabohuset. Så trist at hun ikke får oppleve det som de andre får. Hva gjør hun når det er juleverksted på skolen? Hva synes hun om julemusikken de spiller? Hvordan har hun det egentlig? Noen ganger har du sett henne alvorlig og nedstemt, men du legger deg ikke oppi det, det er jo ikke din sak. Uansett, klokken er mye og det er på tide å logge seg inn på møtet.  

Enda en morgen med flere kilo på skuldrene. Snøen føles ekstra tung, jeg går og går, men føler ikke at jeg kommer meg særlig mye lengre frem.
Desember er den verste måneden. Alt dreier seg bare om jul, og alle ser ut til å glede seg. Selv er jeg glad når alt er over, når livet går tilbake til normalen. Det hender at noen spør hva jeg ønsker meg til jul, før de kommer på det, lukker munnen og ser tydelig ubekvemme ut. Det er som at alle unngår meg i den perioden jeg har det vanskeligst.
 
For jeg og min familie feirer ikke jul. Jeg vet grunnen, men det gjør likevel vondt. Det er så ensomt. Jeg skulle ønske at jeg kunne være med på de vanlige aktivitetene på skolen. Jeg skulle ønske at jeg ikke sto utenfor. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble behandlet annerledes.
 
Jeg møter Emma utenfor huset hennes. Jeg liker henne. Men vi kan aldri bli nære venner. Hun lever et annet liv enn meg og min familie. Vi kan bare omgås folk i menigheten, omgås vi folk utenfor kan vi bli påvirket av dem, bli fristet til å gjøre noe som er feil, og dermed bli ledet bort fra Jehova.
 
Det er litt rart, egentlig. Jeg forstår det, samtidig som jeg ikke forstår i det hele tatt. Emma er en fin person, snill mot alle. Samtidig er hun farlig, har jeg lært. Hun kan få meg til å skli av veien til Paradiset. Og dit vil jeg jo. Paradiset er belønningen for alle fristelser man står imot.
 
Likevel, nå føler jeg meg alt annet enn lykkelig og motivert til å fortsette. Alt er så tungt. Men jeg kan ikke risikere å miste alt. Jeg må gå videre, jeg må tjene Gud.
 
Jeg skulle ønske at noen kunne se meg, her jeg står og er så liten og alene.
 
Jeg skulle ønske at jeg ble sett, ikke bare som noen som ikke feirer jul, men som meg. Jeg skulle ønske at noen kunne bry seg litt. Jeg skulle ønske at noen så dette som er inni meg, dette som gjør vondt, og som kunne si noe som fikk meg til å føle meg bedre.
 
Av og til tviler jeg. Er det dette jeg vil, er det dette jeg tro på? Men tvil er farlig, jeg rister den av meg og innser at jeg bare er svak. Det eneste som vil hjelpe er at jeg ber mer til Gud og studerer Bibelen mer.
 
Jeg ser tilbake på huset vårt mens jeg går til bussen. Emma gleder seg til juleverkstedet i dag, og snakker bare om alt hun gleder seg til. Hun har ingen bekymringer utover leksene og Emil i klassen som hun liker, men som hun tror liker Anne mer. Jeg forsøker å smile sammen med henne. Om noen uker er vi i januar, og alt er heldigvis over for denne gang.

Jeg har skrevet denne teksten i håp om at vi kan løfte blikket litt og se oss rundt.

For jeg har vært denne jenta.
 
Jeg vokste opp i en liten landsbygd der alle visste hvem vi var som familie, men ingen visste hvordan jeg hadde det. Folk snakket, men ingen spurte meg direkte. Og dette førte til at jeg følte meg så usynlig. Men hvis noen hadde stoppet opp, hvis noen hadde spurt meg hvordan jeg egentlig hadde det, så ville jeg kjent på følelsen av å bli sett. Selv om jeg sikkert ikke hadde fortalt så mye der og da. Men jeg tror det ville satt i gang en prosess hos meg. Slik at jeg med tiden ville turt å åpne meg til en annen voksen, og forklart hva som tynget meg. Å bli sett er uvurderlig.

Ti minutter av ditt liv og din omtanke kan bety mye mer en du tror. 


Dyveke