Min vei til friheten

Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet.  

Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. 

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene og selv var blitt mamma, satt jeg med datteren min i fanget på 1-årsdagen og tenkte: "Dette kan jeg ikke gjøre lenger". Jeg kunne ikke lære henne noe som jeg ikke trodde på. Jeg ville feire bursdagen hennes og lære henne om frihet og egne meninger. 

Jeg og mannen min hadde ekteskapsproblemer. Jeg spurte han om vi kunne prøve å få hjelp, forsøke å jobbe med forholdet. Han svarte at jeg var kjøpt og betalt og at han ikke trengte å gjøre noe for meg. Han bestemte alt for meg. Hvem jeg fikk besøke/ha besøk av og hvor jeg kunne dra.

Mannen min tok kontakt med de eldste. De kom på besøk og snakket med oss. Jeg sa at jeg ønsket å flytte, bli separert. De sa at det kunne jeg ikke. Jeg måtte studere. 

Jeg fant meg leilighet. Pakket og flyttet på EN dag. Jeg var livredd. Jeg turte ikke fortelle noen hvor jeg og datteren min bodde. Jeg sendte melding til mannen min og fortalte at vi hadde flyttet og at datteren vår hadde det bra. Jeg tok kontakt med fastlege og barnevern. Barnevernet ba meg avvente og få en mekling hos familierådgivningen. De var senere til stor støtte og hjalp meg flere ganger senere da han truet med å ikke levere datteren min tilbake. 

Jeg trakk meg fra JV. Etter et par måneder gikk jeg med på å komme innom mannen min for å snakke. Det endte ikke godt. Han ble sint, grep en øks og løp etter meg med den. Jeg løp inn til en nabo og låste døra. Jeg møtte han ikke alene igjen på et halvt år. Dette er mange år siden. 

Det tok meg mange år før jeg kom over skuffelsen og mindreverdighetsfølelsen fra ekteskapet. Både pga. måten mannen min og de eldste behandlet meg på. Jeg har det bra nå, men jeg synes det er ironisk at vi har "religionsfrihet" i dette landet... 


"Åse"