|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P.
1 Comment
 De sier at hvis noe ikke dreper deg vil det gjøre deg sterkere. Etter mange års kamp med min fortid, har jeg forsøkt å adaptere denne tilnærmingen til mitt liv. Når jeg i dag ser tilbake, kan jeg på gode dager se fremveksten av et mønster, spesielt når det gjelder de mer ubehagelige hendelsene i mitt liv. Kanskje hver utfordring faktisk har vært en del av en Stor Plan, skapt for at jeg skal finne mitt medfødte potensial. Jeg har ofte hørt mennesker si at det bare er i krise at du oppdager din indre styrke og utholdenhet. Jeg mener at dette utvilsomt er tilfelle for den første delen av mitt liv, spesielt i forhold til det å vokse opp i Den Forente Familie, også kalt Moon-bevegelsen, noe jeg opplevde som en evigvarende krise. Sett i et mer positivt lys, antar jeg at på noen måter har denne vedvarende krisen gitt meg muligheten til å vokse og utvikle meg på måter jeg tidligere ikke hadde forestilt meg. Jeg har alltid tenkt på meg selv som sterk og spenstig. Jeg har nektet å være et offer for fortiden, og på mange måter har jeg vært takknemlig for de utfordringer som livet har gitt meg, for de har gjort meg sterkere og klokere på så mange nivå. Samtidig er jeg også lei av å stadig kjempe denne indre krigen samt bære på arr som ingen andre kan se. Til tider har mitt liv lignet et uendelig mareritt, og minner jeg trodde var døde og begravet kan plutselig dukke opp igjen. Da er de manifestert i en rekke destruktive forkledninger på de mest usannsynlige steder, igjen og igjen til hver dag begynner å ligne en uoverkommelig kamp mot usynlige demoner som venter bak hvert hjørne for å angripe meg, og etterlater meg livløs og drenert. Kanskje vil det hjelpe å skrive om det, kanskje vil det hjelpe å sette ord på de skjulte fasetter av mitt liv, fasetter som har vært holdt usagte og uutforskede til nå. Bør jeg påkalle demonene og gi dem et navn, møte dragen ansikt til ansikt, og kaste lys på skyggene? Kanskje vil dette endre noe, kanskje vil jeg finne fred og klare å hjelpe andre som meg til å gjøre det samme? Hvem vet, det er uansett verdt et forsøk.
Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig, er det noen som har sagt. For lenge siden oppdaget jeg at smerte bare kan ha makt over meg hvis jeg dyrker de vonde minnene og gir etter for sinnet de egger. Friheten ligger i tilgivelsen. Sinne og bitterhet er til en viss grad naturlige reaksjoner, men til slutt tjener de bare til å stramme båndene til det som forårsaket harmen i første omgang. Sinnet dyrker på denne måten mer smerte, og ender opp med å forlenge lidelsen. Tilgivelsen vil ha motsatt effekt. Jeg godtar ikke på noen måte det som skjedde meg og andre med samme bakgrunn, men min egen reise mot helbredelse har sakte ført meg mot en dypere forståelse, mot tilgivelse og en gang i blant en liten smak av frihet. Jeg har absolutt veltet meg i sinne, hat, bitterhet og harme, noen ganger gjør jeg det stadig, og vet godt at dette er reaksjoner som er forståelige og berettiget. Likevel, jeg ser at reaksjonene har ingen nyttig hensikt. Med dette i mente vil jeg også påpeke at motivasjonen bak dette stykket ikke er hevn, men et håp om at det på noen måter kan styrke andre som meg til å gi slipp og gå videre, i tillegg til å muligens kunne forhindre segrering av barn i framtiden. Det er derfor jeg føler at min historie trenger å bli fortalt. Jeg ønsker at den skal ha en nyttig hensikt, ikke at den skal avle mer bitterhet. Jeg har stor tro på at jo større utfordringene er, jo større er mulighetene, eller velsignelsen i denne utfordringen. Sett i lys av dette er jeg faktisk ganske heldig, og uansett nekter jeg å se på meg selv som et passivt offer. Jeg tror at alle mennesker har et iboende ubegrenset potensiale, men det å få tilgang til dette potensialet krever i noen tilfeller ekstreme omstendigheter. Selv om mange av mine erfaringer fra barndommen var på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll, så har jeg alltid hatt et valg i forhold til hvordan jeg reagerer på disse omstendighetene, og det er dette som utgjør hele forskjellen. Hjertets erfaring Hvis jeg skulle trekke fram en av de mest utfordrende sidene ved å vokse opp i Den Forente Familie, må det være den nådeløse, nesten hjemsøkende, men først og fremst utmattende følelsen av å aldri helt passe inn noe sted. Denne følelsen henger stadig ved den dag i dag, og jeg har ennå til gode å oppdage om det er en velsignelse eller forbannelse, kanskje er det litt av begge deler. Som så mange andre sektbarn ble jeg generelt isolert fra samfunnet utenfor og vokste opp i noe som for meg føltes som en dogmatisk kokong i de fleste av mine formative år. Hensikten var åpenbart å beskytte meg fra farene i verden, men paradoksalt nok førte det til at jeg fikk et turbulent og ustabilt liv. Fra fylte to eller tre har jeg aldri bodd lengre enn to år om gangen på et sted. Da jeg fylte åtte hadde jeg allerede bodd i fire forskjellige land og lært tre forskjellige språk. Jeg kan ikke huske hvor mange dagmammaer jeg hadde, flere enn tyve og færre en femti. Mine foreldre var ivrige misjonærer og var opptatt med å redde verden alle andre steder. Min mor pleide å fortelle meg at jeg måtte ofres for et større gode. Hun satte meg i Guds hender, og med hjelp av mye tro og en tilsynelatende endeløs rekke dedikerte bønner, sikret hun at Han ville beskytte meg. Litt som å betale hellige avdrag til forsikring for mitt hellige liv, antar jeg. For alt jeg vet kunne dette ha virket, jeg var et unormalt friskt barn. Selv i dag er influensa og noen ille mageproblemer i India det nærmeste jeg har vært av alvorlig sykdom. Likevel, dette offeret var ikke lett for min mor, smerten over å måtte forlate sitt eneste barn i så ung alder hjemsøker henne den dag i dag. Jeg håper virkelig noe godt har kommet fra dette valget, for det har virkelig vært et valg som har tynget henne og et valg som nesten ødela meg. Jeg var for ung til å huske når hun forlot meg for første gang, alt jeg kan huske er et stort hus og diffuse ansikter. Mitt første minne er at jeg hoppet på en støvete gammel sofa i en kjeller sammen med en gammel mann. Vi lo oss skakke og hadde det kjempegøy da en kvinne plutselig skrek til oss. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun ble så sint, det var jo bare en gammel skitten sofa. Kanskje holdt mannen på å bli senil, og det var noe som gjorde henne engstelig? Gamle menn bruker ikke å hoppe i sofaen, men det visste ikke jeg dengang. Som barn var jeg stort sett snill, glad, jeg tilpasset meg lett, og fra hva jeg kunne huske var jeg fleksibel og med et litt vilt snitt, noe som har holdt seg til den dag i dag. Likevel, mange år med flyttinger, nye språk og nye miljøer, bare for så å bli revet bort fra alt og gjenta prosessen på ny igjen og igjen ble til slutt noe som fikk sine kostnader for meg. Etter en stund begynte jeg å føle meg mer og mer merkelig, rotete og utilpasset, jeg var alltid en fremmed, alltid en utlending. Den prosessen der små barn utvikler en følelse av tilhørighet, og begynner å identifisere seg med sine nærmeste, førte til at jeg ble et bisarr produkt av slurvete sosialisering. I ung alder klarte jeg ikke helt å forstå min situasjon. Jeg følte meg mer og mer ensom, og det å være enebarn hjalp heller ikke. På mange måter føltes det som at jeg døde mange små dødsfall for hver gang min verden forsvant om og om igjen, og det som hadde virket stabilt og sikkert forsvant og ble borte. Et varig minne Den første og mest ødeleggende døden som jeg kan huske var da jeg som femåring forlot Tyskland, slik at jeg kunne være nærmere min mor som da bodde i England. Jeg mistet da min bror og den beste venn jeg noensinne kunne hatt. Han var ikke min biologiske bror, mer som en åndelig bror, og jeg elsket han overalt i verden. På mange måter var han min verden, han ble den viktigste personen i mitt liv etter at min mor hadde forlatt meg. Vi bodde i samme hus for et eller to år, hans rom var ved siden av mitt, og vi var alltid nære. Jeg tror aldri vi kranglet, men jeg kan huske at han skjelte meg ut siden jeg stadig ønsket å gjøre ting vi ikke hadde lov til. Han var to år eldre enn meg, og veldig omsorgsfull og beskyttende. Han lot meg alltid leke med lekene sine, og sørget for at jeg ikke gjorde noe rampete. Han var den eneste personen jeg noensinne ble knyttet, og de dagene jeg fikk vite at jeg skulle skilles fra ham var de verste i mitt liv. Tross alt så hadde jeg ingen andre å elske, og når vi ble skilt var det som at en del av mitt hjerte ble dratt ut av meg. Jeg tror ikke jeg noengang kom meg over sjokket over å ha mistet ham. Selv i dag kan jeg felle tårer hvis jeg tenker på denne hendelsen. Jeg har aldri glemt ham, og hver lille «død» jeg gjennomgikk i årene etter var nesten smertefri sammenlignet med dette, fordi før jeg fødte min sønn har jeg aldri elsket noen som ham.
For å gjøre frykten og ensomheten verre, sendte de meg bort med en fremmed som verken snakket tysk eller kunne noe om barn. I Den Forente Familie var alle medlemmer som familiemedlemmer, men for meg var han bare en person som virket misfornøyd med å måtte dra meg med rundt Europa. Jeg kan huske at jeg sto alene i mørket et sted i London omgitt av kofferter mens han gikk avsted for å kjøpe billetter eller noe, og mens jeg sto der og ventet ble jeg overveldet av en bølge av tap og smerte. Jeg begynte å gråte ukontrollert da noe uventet skjedde, noe jeg fremdeles husker med et smil. En gruppe sorte menn alle iført skinnende hvite drakter hadde oppdaget meg og kom bort for å prøve å trøste meg. Siden jeg ikke forsto et ord av hva de sa, begynte de isteden å synge for meg. De bare sto der i sine glitrende hvite drakter og sang og sang i noe som virket som en evighet, bare for meg. Jeg vil aldri glemme denne opplevelsen. Selv om de ikke klarte å stoppe verken mine tårer eller smerte, så klarte de absolutt å fange min oppmerksomhet. Noen ganger tror jeg at jeg kanskje ikke var helt alene ved det gatehjørnet likevel. Kanskje noen så meg, og sendte de mørke syngende menn i blendende hvite drakter bare for å distrahere meg, om bare for et øyeblikk, fra min fortvilelse. De var litt av et syn. Vokse opp til å bli en annen I årene som fulgte gjorde jeg mitt beste for å passe inn overalt hvor jeg gikk, barn liker vanligvis ikke å skille seg ut. Heldigvis hadde jeg lett for å skaffe meg venner, jeg var svært utadvent og lærte språk og dialekter i rekordfart. Jeg var medlem i jentespeideren, svømmeklubben, skiklubben og selv i et kor. Jeg hadde på meg de riktige klærne og likte de riktige tingene, men til ingen nytte, følelsen av ensomhet forlot meg aldri. Og alt dette er relatert til min kunnskap om den falne verden. Dette er Den Forente Families begrep om verdenen utenfor deres samfunn, det som menneskene utenfor oppfattet som det normale samfunnet, dvs resten av verden. Barn som vokser opp i sekter eller i noen form for fundamentalistisk bevegelse, for den saks skyld, blir alltid sittende fast mellom minst to verdener. Det er en konsensus virkelighet, og så er det en liten boble innenfor denne virkeligheten, bestående for det meste av trossystemer og/ eller ritualer tilhørende de ulike politiske eller religiøse bevegelsene. Problemene oppstår når barn og medlemmene erfarer at de to virkelighetene kolliderer. På et eller annet tidspunkt blir alle tvunget til å gjøre et avgjørende valg, et valg som vanligvis innebærer å enten kontinuerlig blokkere ut og devaluere viktige aspekter ved konsensus-virkeligheten, eller, i mange tilfeller, å snu ryggen til ens egen familie og nærmeste nettverk. Mange barn sliter mellom disse to alternativene i årevis før de må velge å enten forlate alt eller finne en form for kompromiss.
Mitt problem med sektens ideolgi Når det gjelder mine egne valg, så ville mye kanskje vært annerledes hvis jeg hadde følt tilhørighet til Familien. Min sjebne kan ikke alene forklares av Den Forente Families trossystem. Familien kom med et sett Sanne foreldre og Sanne Barn (deres 14 etc barn) Dermed ville alle medlemmene kalle hverandre Sanne Brødre eller Sanne Søstre, for å slik fullføre den hellige metaforen. Dette var også for å symbolsk avverge seksuelle forbindelser mellom medlemmene, som var åndelige søsken. Familien så på førekteskapelig seksuell omgang som en nærmest utilgivelig dødelige synd, og slik jeg oppfattet det når jeg vokste opp var denne synden nesten mer alvorlig enn mord. Sex var så grusomt at ethvert barn født som følge av en slik uren handling, for alltid ville forbli uren av denne flekken av den Opprinnelige Synd, en flekk som hadde blitt overlevert gjennom generasjoner helt tilbake til da Adam og Eva hadde sex før ekteskapet. Dette er det store Syndefallet. I henhold til Den Forente Families Bibel (ellers kjent som Det hellige prinsipp) så var også Eva den som hadde skylden, siden hun hadde hatt sex med Lucifer først. Dette førte til en skyldfølelse overfor Adam, da det var han hun burde hatt sex med. Så hun forførte Adam etter Lucifer, men det var for sent, eller kanskje for tidlig, eller kanskje begge deler, for resultatet ble at Gud forviste Adam og Eva fra Edens hage. Siden Eva var den som var å klandre, ble kvinnene som følge av dette det mindreverdige kjønn, forbannet til å bli voldtatt, til å føde, ha menstruasjon og alle slags kvinnelige ulykker. Alt dette pga en dårlig timet og litt inkompetent seksuell handling. Jeg husker at jeg tenkte at Gud var grusom som kunne straffe oss så sterkt for en feil som alle kan gjøre. Tross alt, de var jo bare tenåringer (I følge Det hellige prinsipp) Selv om det å ha sex med onde engler ikke akkurat er en utbredt praksis blant tenåringer i dag, så har de en tendens til å komme i trøbbel. Dette er noe alle vet. Heldigvis var det noen måter å avhjelpe denne ulykken. En av de var å betale en erstatning, og dette gjaldt både menn og kvinner. Enhver form for personlig ulykke kunne sees som en form avbetaling på gjeld. De fleste medlemmene ville derimot supplere denne avbetalingen med ekstra lidelse, bare for å være sikker på at erstatningen faktisk ble betalt. Lidelsene gjorde man gjennom faste (opp til 21 dager uten fast føde), gjennom kalde dusjer, ved å stå opp tidlig for å bruke mange timer på bønn og studier av læresetningen. De virkelig dedikerte medlemmene gjorde dette i årevis. Min mor står for eksempel stadig opp hver morgen kl 04 for å be og studere, selv om jeg ikke tror hun ser på dette som avbetaling på gjeld lenger. For henne er det rett og slett blitt en godt etablert åndelig praksis og en del av hennes daglige rutine. Andre ting man kunne gjøre som bot, var å delta i misjoneringen og gjennom pengeinnsamling. Den eneste andre aktiviteten som kunne gjøre opp for Arvesynden, overlevert gjennom generasjoner gjennom fallet, var Velsignelsen. Her ville flere hundre, noen ganger flere tusen par, gifte seg samtidig på et stort sted som for eksempel på en fotballstadion. Parene var satt sammen av Sanne Far fra bilder eller gjennom en stor samling kalt ”The Matching”. Ved denne begivenheten ville alle framtidige barn født i disse ekteskapene bli frigjort fra Arvesynden. Dette forklarer hvorfor dette var populært. Jeg tror Den Forente Familie innehar rekord i verdens største massebryllup, omtalt i Guinnes Rekordbok. Disse ekteskapenes barn ble senere kalt de ”Velsignede barna”, da de kom plettfri inn i verden, fri for arvsynd, så perfekt som man kan bli. Det uvelsignede barn. Dessverre – eller heldigvis, avhengig av ståsted, jeg var ikke et slikt barn. Jeg var født utenfor ekteskap før min mor ble med i kirken, og dermed dømt til å bære byrden fra Arvesynden. Jeg og andre som meg ble ofte påminnet dette, og fikk også den lite flatterende betegnelsen ”Det uvelsignede barn”. Som et uvelsignet barn ble jeg ekskludert fra familien på flere måter. Rituelt, ved at jeg under bønnestunden kl 05 søndags morgen ikke hadde tillatelse til å si ”The Pledge Of The Families”. Sosialt, under store feiringer som Guds Dag, hvor medlemmene ofte hadde egne sitteplasser for ”De velsignede barna” (selv om jeg av og til fikk sitte der, men ikke uten å først ha fått høre at disse setene egentlige var for De Velsignede Barna) Så var det den obligatoriske turen til Korea, vanligvis fra 10 år og oppover. Reisen var ansett som en absolutt nødvendighet for ”De Velsignede Barna”, men ikke for meg. Skjønt, i ettertid har jeg forstått at det nok var en velsignelse å slippe å reise.
Til slutt, i motsetning til mange av de andre Velsignede Barna, så måtte jeg være med på både misjonering og pengeinnsamling. Jeg har mange mindre gode minner fra å stå på et gatehjørne og selge blomster sammen med min mor, vanligvis for en verdig kristen sak. Vi sa nesten aldri at det var for Den Forente Familie, med mindre vi var i humør for litt ubehagelig forfølgelse, som var det vi kalte steinkasting, skjellsord og annen verbal mishandling. Forståelig nok, etter mange år med denne typen behandling, begynte jeg vagt å føle en utilstrekkelighet og svak følelse av mindreverdighet i forhold til de som var helligere enn meg. På toppen av det hele ble jeg ansett som dårlig innflytelse på ”De Velsignede Barna”, pga min trassige og uregjerlige oppførsel. 13 år gammel ble jeg kastet ut av Camp Sunrise (sommerleir for barn i regi av Den Forente Familie) etter å ha gått ut av en viktig lysseremoni. Selv hadde jeg trodd at jeg gjorde en ærlig og modig ting, da det i begynnelsen av seremonien ble sagt at de som ikke tok dette på alvor burde forlate, så jeg dro. Jeg ble raskt kalt tilbake og offentlig ydmyket for å angivelig forføre de unge ”Velsignede Guttene” fordi jeg hadde glemt å ha på BH og ble deretter dratt ut etter øret. Gråtende stakk jeg av og overnattet i en bil jeg fant ulåst. Neste dag tvang min mor meg til å be om unnskyldning. Så mitt poeng her er; selv i den indre krets, blant mine egne sanne brødre og søstre, følte jeg meg som en utstøtt, som eneboer, en mistilpasset og igjen, et utskudd i gruppen. Psykologisk kunne jeg håndtert dette på forskjellige måter. Jeg kunne ha akseptert den bisarre virkeligheten – eller ikke. Den første tilnærmingen ville vært ødeleggende for min skjøre psyke, og her er nok en kompleks psykologisk analyse unødvendig. Jeg bare fastslår det åpenbare; å tro at man er fundamentalt dårligere enn de fleste av ens jevnaldrende, uansett grunn, kan sinke ens personlige vekst og utvikling. Videre, troen på at ens overlegenhet skyldes et noe mer forseggjort parringsrituale mellom foreldrene enn ens egen, er også absurd, selv om dette var en vanlig holdning til ugifte mødre og ”uekte” barn for bare 50 år siden, og også enkelte steder stadig. Derfor, sikkert for å beskytte meg selv og for å unngå alvorlige skader i det lange løp, bestemte jeg meg relativt tidlig for at jeg var omgitt av en gruppe bablende idioter. Kanskje ikke den mest sofistikerte strategi, men effektivt nok, og gjorde underverker hva angikk min evne til å ignorere og stenge ute det meste av spetakkelet rundt The Family på den tiden. Utslitt av å stadig være i opposisjon ville jeg noen ganger vurdere å godta deres trossystem bare for å unngå belastningen ved å være slitt mellom to verdener. Da gjorde jeg mitt beste for å overbevise meg selv om at en liten lubben fyr som energisk hoppet på scenen, og som flagret med armene og og bjeffet høylytt på koreansk virkelig var Messias, her for å redde verden og befolke planeten med Velsignede Barn.
Denne fasen var som regel flyktig, siden jeg til tross for mine anstrengelser aldri ville klare å etablere den nødvendige tro og hengivenhet for å kunne bli langsiktig troende. Mannen på scenen forble for meg intet mer enn en energisk koreansk fyr med sterk utstråling og imponerende lederegenskaper – og selvfølgelig reproduktive evner, og en mann som jeg holdt ansvarlig for den triste og ubehagelige tilstand mitt liv hadde utviklet seg til å bli. Så etter et kort glimt med lunken tro, og nok et slag mot hva som ser ut til å ha vært en bemerkelsesverdig underutviklet åndelig følsomhet, var jeg tilbake til mitt kjente, ikke-troende kyniske selv. Hadde jeg derimot vært et Velsignet Barn, tror jeg nok det ville vært vanskeligere å utvikle vantro og skepsis i så ung alder. For De Velsignede Barna hadde hele livet fått vite at de var spesielle, viktige og unike. Som hellige Super Barn, var hele verden avhengig av deres eksistens, og enhver elendighet i lidelse i dag er som følge av at de ikke har tatt sin rolle og oppgave alvorlig nok. (For en byrde, stakkars barn) Mitt poeng er at det er nok mye vanskeligere å ignorere og stenge ute positive affirmasjoner som skal bygge opp selvfølelsen og gi den nødvendige VIP-følelsen, enn å ignorere og stenge ute et trossystem som bare får deg til å føle deg liten. Med andre ord; jeg tror at det for meg var en velsignelse å ikke være et Velsignet barn. En annen faktor verdt å nevne er at mange av de Velsignede barna, som i tillegg til å praktisk ble matchet til hverandre, noen ganger ble økonomisk avhengig av kirken. Medlemmer av kirken kunne støtte og sponse både arbeidsplasser og høyere utdanning, noe som gjorde det vanskelig for mottagerne å bryte helt fri selv om de hadde begynt å tvile eller utviklet et annet trossystem. Jeg vet at mange av de Velsignede Barna som jeg vokste opp med, om ikke de fleste, er fremdeles tilknyttet kirken på en eller annen måte, til tross for at de færreste er troende. Jeg tror kirken for mange først og fremst er en trygg og praktisk ordning. De har hverandre og en familie som støtter dem, og kan for så vidt gjøre som de vil. De fleste jeg kjenner er voksne nå, har egne familier, og har det så vidt jeg vet, fint på overflaten i hvert fall. Så hvorfor ødelegge en god ting? Hvordan jeg overlevde Det er flere faktorer som gjorde min exit lettere enn for andre. For det første, uten søsken og med all den flyttingen vi gjorde i min tidlige barndom, var noe som hadde gjort meg ekstremt individualistisk, i tillegg til å aldri ble virkelig tilknyttet mine foreldre. Min mor var fraværende i årevis, og selv om hun både besøkte meg og av og til ringte, så tok det lang tid før jeg forsto at hun var min mor. Jeg kalte henne ved samme navn som de andre barna gjorde. Min far kom ikke inn i mitt liv før mye senere. Faktisk var tanken om at jeg hadde en far en idé som ikke hadde streifet meg før jeg var rundt 5 år, da jeg traff han for første gang. Siden ville han besøke meg sporadisk. Dermed fikk ikke datterlig fromhet eller rollen som lydig og respektfull datter få mulighet til å utvikle seg til en stabil del av min psykologiske væremåte. Jeg var altfor selvstendig og altfor selvforsynt til å kunne adoptere en tro bare for å glede andre. Siden, når min far forsvant ut av mitt liv da jeg var tolv år, fantes det ingenting som holdt meg igjen. Jeg har ofte lurt på hvorfor det var så lett for meg å snu ryggen til Den Forente Familie, og nesten aldri se meg tilbake. Jeg antar det bare ikke var nok i det for meg den gang, ingenting som fristet og holdt meg igjen, bare en hel haug med skyld, ensomhet og forvirring. Som 14-åring flyttet jeg først til California for å bo sammen med min X-Moonie-far. På den tiden kranglet jeg mye med min mor, oftest om saker som handlet om min ”renhet”. Hun forsøkte forgjeves å forme meg til å bli noe som lignet en pliktoppfyllende, kompatibel, kjønnsløs og lydig søndagsskolejente, mens jeg i økende grad så ut til å utvikle meg i motsatt retning. I California opplevde jeg min første virkelige dose av verden utenfor, ufiltrert og rå. Denne perioden varte ca 2 år, og jeg tror omverdenen egentlig ble litt for mye for meg i en så sårbar alder, ting gikk egentlig fra ille til verre. Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen. Eller som en annen beskrev det i en avis jeg lest; å vokse opp i et romskip, beskyttet og trangt, og så en dag skal hoppe ut i verdensrommet. Sammenlignet med den kulde, ensomhet og overveldende frihet jeg følte i den store grusomme verden, virket livet som et uvelsignet barn som småtterier. Jeg måtte flykte før verden oppslukte meg helt og jeg mistet det som var igjen av min vilje til å overleve. For å gjøre en lang historie kort, jeg falt for en gutt som knuste mitt hjerte, jeg ble gravid som 15-åring, og mistet alle mine venner og det lille jeg hadde igjen av selvrespekt på rekordtid. Dette ble som en reprise av den oppgivelse, hjertesorg og isolasjon jeg hadde opplevd som barn. Denne gangen var smertene så store at en del av meg ønsket å dø, men av en eller annen grunn vant den andre delen, og jeg dedikerte mitt liv isteden til sex, alkohol og narkotika. En morgen våknet jeg opp og visste at jeg måtte forlate California, noe i meg var døende og det hadde ingenting med narkotika å gjøre, det var rett og slett et symptom på en truende tomhet inni meg. En sjaman vil kanskje kalle det for sjeletap, jeg mistet bit for bit av min sjel. Tilslutt er du bare et levende lik. Men jeg forsto at jeg var døende, og at jeg måtte redde det som var igjen. En kveld hadde jeg en uvanlig klar drøm om Paris, og da visste jeg. Neste morgen spurte jeg min far om å få en enveisbillett og det var det. Jeg tror han så at jeg holdt på å synke og at jeg trengte en redning, han visste bare ikke hvordan. Jeg avsluttet eksamen og dro til Frankrike for å selge orkideer og overbevise andre fortapte sjeler om å komme til våre hyggelige helgekurs og møte Familien. Igjen fremmed i enda et fremmed land, men dette skulle vise seg å bli en av mine klokeste beslutninger. Min mor bodde i Frankrike på den tiden, og jeg jobbet der som misjonær i nesten et helt år. Dette var antagelig mitt mest alvorlige forsøk på å ”kjøpe” det livet. Å vokse opp i Den Forente Familie var pga omstendighetene utenfor min kontroll, men beslutningen om å bli med igjen i Frankrike var et desperat og bevisst valg. Det var et spørsmål om overlevelse. Nå kunne jeg være en del av noe. Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd til Moderskipet, var jeg fortapt og alene. Egentlig er det rart at jeg ikke ble mer skadet enn hva jeg ble.
Dette vendepunktet skulle bli mitt siste forsøk på bli en forpliktet tilhenger. Så, etter mange måneder med endeløse diskusjoner, kamper og alt for mange ubesvarte spørsmål, forsto jeg at dette var et dødfødt prosjekt. Det Guddommelige Prinsipp var ikke utstyrt til å kunne romme det kaleidoskop av rariteter som omfattet min rare og vidunderlige verden. Gjennom min barndom, ungdom og spesielt under det siste møtet med kirken, følte jeg at jeg ble gradvis presset lenger og lenger inn i en trang boks. En ubehagelig følelse når hver del av meg bare ville fly og sveve fritt over en uendelige himmel. Å lytte til sin indre stemme På denne tiden ble jeg stadig mer klar over en økende friksjon mellom kirkens lære og hva jeg heretter vil kalle min indre stemme. Min indre stemme hadde vært en guide og en kraftkilde så lenge jeg kan huske. Selv om jeg ikke alltid hadde et navn for det, hadde jeg følt dens tilstedeværelse, spesielt i krisetider. Noen ganger lurer jeg på om smerte og lidelse kan gjøre en mer mottakelig for denne stemmen. Hver gang smertene nærmet seg å bli uutholdelige, var det en slags åpning, en del av meg overga seg, jeg slapp kontrollen, og Stemmen slapp gjennom. Dette talte ikke i vanlig forstand, men guidet meg forsiktig til stedet forbi ord, der bare kunnskap og sensing eksisterte, forbi konsepter og trossystem, til den Opprinnelige Godhet og Renhet, som aldri kan tilsmusses av noen som helst synd. Jeg tror at vi alle kan benytte oss av denne indre stemmen, vi er sterkere enn vi våger å tro, men noen ganger må det ekstreme omstendigheter til for å finne denne. Barn er unike individer med ulike behov og ulike veier. Foreldre ønsker naturlignok å beskytte dem for farene som finnes i verden, skapet et tilfluktsrom i de beste intensjoner. Andre synes å glemme at det som ser ut til å fungere for dem ikke nødvendigvis trenger å være riktig for deres barn. Noen barn trenger mye plass, andre kan trives i en kokong, så lenge de er elsket og respektert. Kvelende trossystemer finnes ikke bare i kulter, de finnes overalt, det er det som begrenser hvem vi er og hva vi tør å oppnå. Kultene er i utgangspunktet en ekstrem manifestasjon av en utbredt dynamikk over hele planeten. Den Forente Familie er kanskje en av de minst destruktive sekter i forhold til mange av de andre, de fremmet sterke familieverdier, antirasisme og en slutt på ideologisk krigføring. De har åpenbart gjort tabber, men jeg antar at det bare er menneskelig. Jeg kommer ikke på en eneste religion som ikke på et tidspunkt i historien har påført ufattelige lidelser i Guds navn. Dette gjør det ikke riktig, men det er et faktum ved livet.
Selv den største visdom vil i gale hender skape mer lidelse, og det skal ekstraordinære evner til for å kunne være et fartøy for kjærlighet og lys i denne verden. Jeg vil tro at et viktigste formålet med en sann åndelig lærer er å hjelpe søkende å finne fram og kontakte sin egen kilde til visdom. Når man er i stand til å forbli åpen og mottagelig for veiledning av den medfødte indre visdom er det ingen grenser for hva som kan oppnås. I mitt tilfelle, etter å ha avgjort en gang for alle at Arvesynden var en unødvendig byrde som jeg ikke hadde noen intensjoner om å dra med meg videre, valgte jeg å følge min indre stemme. På denne måten gjenvant jeg makten over meg selv og kunne skape min egen vei. Til slutt var jeg dermed fri. For å gjøre en lang historie kort, jeg traff en norsk filosofistudent, ble forelsket, flyttet til Norge og oppdaget for første gang i mitt liv et sted som jeg kunne kalle et Hjem. Og levde lykkelig alle mine dager, selvfølgelig. Vel, det kunne vel neppe være lengre fra sannheten. Jeg bodde med han i et år, og etter bruddet gikk jeg gjennom en rekke destruktive forhold, og jeg døyvet min smerte med alkohol og det som fantes tilgjengelig av narkotika til enhver tid. Jeg pleide å tenke at jeg gikk rundt med et usynlig skilt på hodet mitt som sa ”Spark meg”, jeg kunne bare ikke forstå hvorfor dette skjedde meg. I Norge møtte jeg mange barn på egen alder som også bodde alene, flyktninger fra krig og vold som hadde rømt fra årelange konflikter, kaos og uro. Vi dannet sterkt bånd og de ble som en surrogatfamilie for meg. Det var som jeg endelig tilhørte et sted, endelig kunne jeg passe inn og folk likte meg, jeg hadde funnet mitt hjem, min stamme. I dag innser jeg at de fleste av disse menneskene var like traumatisert som jeg, vi fant trøst og støtte i hverandres selskap og i en slags kollektiv disossiasjon. Det er nå over 20 år siden jeg gjorde min endelige flukt fra kirken, men på mange måter er det først nå jeg har kunnet forsone meg med den delen av meg selv. På et vis hadde jeg gjennom det hele klart å utvikle et svært kritisk og analytisk sinn som har hjulpet meg til å ta utdannelse og siden få en doktorgrad i antropologi. Akademisk arbeid ble for meg et fristed siden det tillot meg den fleksibilitet jeg trengte for å kunne takle kaoset i mitt liv uten at noen engang merket det. Jeg kunne være borte i flere uker av gangen, og ingen har noensinne gjort et nummer ut av dette, så lenge jeg oppfylte kravene til arbeidet. Gradvis gikk det opp for meg at jeg ikke var kompatibel med en 9-5 jobb. Jeg led av hyppig tilbakevendende mentale og emosjonelle kollapser som etterlot meg nesten lammet av depresjon, selvforakt og angst, og hver kveld ble jeg angrepet av en slags bisarr nervøs energi eller rastløshet som gjorde avslapping nesten umulig. Jeg kaller disse angrepene for mine "demoner", og ville som regel selvmedisinere meg med alkohol, noe som resulterte i at jeg neste dag var enda mer drenert og utmattet. Jeg kunne også få uforklarlige raseriutbrudd helt ute av proporsjon i sammenlignet med hva enn som utløste det, noe som dessverre gikk mest ut over de som sto meg nærmest, som min sønn. Jeg ble mer og mer utslitt, gradvis mistet jeg korttidshukommelsen, evnen til å tenke klart, konsentrere meg eller fokusere på en oppgave over lengre tid. Jeg har aldri kunnet sove godt, men har heller tilbragt de fleste netter hypervåken, halvt våken, ute av stand til å sovne, og deretter følt meg som et vrak neste dag. I tillegg har jeg utviklet bisarre muskelsmerter, spesielt i korsryggen og har generelt følt et ubehag. Som resultat av dette ble jeg stadig mer isolert i årene som gikk. Intimitet, som uungåelig resulterte i smerte og re-traumisering, skremte meg. Den indre kampen jeg hele tiden slet med gjorde meg utmattet, og jeg kunne ikke risikere å la noen se den ekte skadete meg. Jeg hadde tross alt en fasade jeg måtte opprettholde, av en sterk og kompetent kvinne, og særlig som enslig mor uten noe nevneverdig nettverk, kunne jeg ikke risikere å falle sammen. Jeg har prøvd yoga, meditasjon og retretter, antagelig har jeg brukt tusenvis på alternativ behandling for å finne en ”kur” for hva som var galt meg, uten nytte. Jeg skriver i fortid, antageligvis for å skape en trygg avstand, men jeg sliter stadig med disse problemene. Noen gang undres jeg på om jeg noen gang vil bli bra, men heldigvis har jeg funnet en god psykolog, og etter år med terapi vet jeg i hvert fall hvorfor jeg gjenskaper så mye smerte. Jeg fikk en ADD diagnose i 2007 og kronisk utmattelsessyndrom nå nylig, men den som har hatt størst betydning for meg er diagnosen Kompleks PTSD, som min psykolog kom fram til etter fem års behandling. Selv om ikke dette er en offisielt anerkjent diagnose, er det den eneste som forklarer min frykt for intimitet, manglende evne til å binde meg og det faktum at jeg synes å på besettende vis stadig gjenta de relasjonelle traumer som fikk meg inn i dette rotet. Livet har blitt en slags syk og vridd replay av min barndom med å bli forlatt, misbrukt og sveket som de viktigste tema. Dette i sin tur har ført til en sviktende selvfølelse og en tilsynelatende endeløs syklus med vanedannende adferd i et forsøk på å døyve smerten, noe som etterlater meg mer og mer livløs og oppbrukt for hvert år som går, jeg blør i hjel fra sår ingen kan se. Selv med mange venner begynner tviler jeg på at jeg noen gang vil kunne oppleve nærhet eller kjærlighet, eller å kunne stole på noen igjen. Mitt liv i verden utenfor var alt annet enn lett, bare annerledes. Men det var mitt liv og jeg klarte å finne min egen vei. Uansett hvor mange hinder jeg videre erfarte, fortsatte jeg å leve mitt eget liv og min egen virkelighet, samt å ta ansvar for det, og nettopp gjør hele forskjellen. Selv om jeg stadig snubler og faller, så er dette mine egne kamper, og jeg er fri til å navigere dem så klønete som jeg måtte ønske. Jeg er både fortelleren og heltinnen i min egen fortelling.
De sier at smerte kan åpne døren for visdom hvis du lar den være din lærer, lar den kle deg helt ned til beinet til den nakne virkeligheten, og lar den gjennombore ditt hjerte så fullstendig slik at ingenting annet enn den høyeste form for kjærlighet kan komme inn der. Kanskje det er noe sant i det, sublim smerte kan heve deg opp samtidig som den drar deg ned i den dypeste avgrunn. Etterpå, når du ser det rundt, så vil du se at du slettes ikke er alene. Før eller senere vil vi alle gå gjennom denne porten og ned i avgrunnen, jeg møtte min mor der, og det er mange flere. Jeg kan nå ut til dem fordi jeg har vært der, jeg kan se dem i øynene og føle deres smerte. Jeg har lært min lærdom godt, men det er på tide å gå videre nå, det er nye lærdommer. Jeg har vært en smerte-junkie så lenge at jeg har glemt hvordan det er å smile uten tårer og å le uten å gråte innvendig. Jeg antar at må mange måter er jeg fortsatt den lille trassige utilpassede jenta, som står på utsiden og ser inn. Men på et dypere nivå var jeg aldri helt på innsiden, akkurat som jeg aldri vil være på utsiden. Du finner meg flytende i de uklare gråsoner i mellom, der det ikke er noen grenser, konsepter eller begrensninger. Min fortid har lært meg dette, og for det er jeg takknemlig. Jeg er virkelig velsignet. "May" "May" skrev opprinnelig denne teksten på engelsk, og vi har vært så heldige å få oversette denne til norsk. Noe av meningen i teksten forsvinner med oversettelsen, så vi vil sterkt anbefale å lese den engelske orginalteksten her. 17. mai. Endelig er denne dagen snart over. Jeg har feiret alene selv om jeg var invitert bort. Jeg tok en hvit løgn og sa jeg skulle reise bort da dattera mi spurte om jeg ville være med å feire med svigerfamilien og hennes bittelille sønn. Jeg har aldri likt 17. mai-feiring, selv ikke etter at jeg ble voksen, og var feig nok til å "skulke" i dag, dessverre. Neste år skal jeg være med som bestemor. Jeg stilte opp på 17. mai mens barna vokste opp, så mye jeg måtte, med et så stort smil jeg fikk til. Barn skal ha det bra. En skal være der for dem. Barnebarn også. Jeg gikk i barnetog som liten, jeg fikk faktisk lov, eller kanskje var det møteplikt i skolens regi. Alene, i alle fall føltes det slik. Foreldrene mine var aldri med. Mamma var i Smiths Venner og gikk aldri ut. Hva skulle hun vel der ute i den verdslige verden å gjøre. Vi unger eller pappa handlet alt vi trengte, klær til henne også. I barnetoget hadde jeg ingen å støtte meg til, for jeg kjente ikke de andre barna i klassen. Det var et sjokk å skulle ut i verden og begynne på skolen, etter å nesten ikke ha sett andre barn enn mine fem søsken. Det var aldri snakk om å få leke med andre etter skolen, og jeg opparbeidet meg ingen sosial kompetanse på samvær. Alt var synd, året rundt. På 17. mai var det alltid en gratis barnefilm på kinoen etter barnetoget. Det var stas. Pappa visste at jeg gikk dit og ga meg penger til is, mamma ikke. En gang hun fikk vite det fikk jeg en lang preken om hvor syndig kino var. Etter det var det ikke noe stas med 17. mai-filmen lenger, bare en angstfylt opplevelse. Jeg var overbevist om at taket skulle ramle i hodet på oss, som en passende straff. Etter hvert som jeg ble eldre ble det mer og mer ensomt å sitte der i mørket alene også, mens de andre hadde venner å skråle med. Vi jentene i familien måtte ha lange fletter og skjørt, selv på skidager. Vi skulle ikke føle oss som en av de andre. Takk, den følelsen sitter veldig dypt i meg ennå, og ikke i positiv betydning. Beskjeden var jeg fra før, og jeg ville helst gå i ett med veggen. Jeg var aldri med de andre og lekte. I sjette klasse var jeg blitt god på blokkfløyte og læreren foreslo at jeg burde begynne i skolekorpset. Ja, det ville jeg! Jeg dro til den første øvelsen i hemmelighet og fikk utdelt et althorn som jeg var veldig stolt av. Det var selvfølgelig synd å spille i skolemusikken, så jeg måtte gjemme hornet i et uthus. Pappa og søsknene mine visste om det. Jeg fikk aldri øvd, for mamma var alltid hjemme. Det ble heller ingen flere spilleøvelser enn den ene. Jeg husker jeg gruet meg i månedsvis til 17. mai det året jeg var innmeldt i korpset, men måtte gå bak i 17. maitoget uten horn. En dag kom klasseforstanderen min og hentet althornet og noteboka. Ingen spurte meg noen gang om hvorfor jeg uteble fra korpset, ingen voksne. Til barna kunne jeg ikke si det som det var. Om jeg skulle bli mobbet for det hadde jeg ingen hjemme å snakke med det om. Det var "ingenting å bry seg om". De verdslige utenfor meningheten var uansett "fiender" og burde overses for ikke å bli påvirket av deres levemåte og tanker. Å være venner med dem ble ansett som verre enn å ikke ha venner. Jeg har fortsatt problemer med å opprette sosiale kontakter. 17. mai er en dag for å kjenne på ensomheten. "Lilli"  Jeg fyller tredve år førstkommende helg, og som vanlig er jeg tankefull når en bursdag nærmer seg. Kanskje blir det lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte har jeg glemt hvor gammel jeg var når jeg var i tjueårene. Hvorfor er dette med alder så vanskelig? Jeg forsto det etter vår telefonsamtale forleden, der jeg ønsket å først og fremst informere deg om de gode pensjonsspareordningene jeg kjente til gjennom jobben. Jeg er blitt så flink til å spare, og ville så gjerne dele disse mulighetene med deg. Men i løpet av telefonsamtalen skjønte jeg at du ikke hadde planer om å bli gammel i denne verden, så en pensjonsspareordning var ikke aktuelt for deg. Du har trappet ned og jobber nå bare to dager i uken, og en og annen lørdag. Resten av tiden bruker du på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så du føler at du må gjøre riktige prioriteringer. Du har solgt hesten din også, for du har ikke tid til den lenger, for du har jo blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente du, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder du også, så når skal du få tid til å ta vare på hesten din, som du har hatt siden du var elleve år? Mens du snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner. Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel. Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene. Men kjære lillesøster. Livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Og jeg skjøner at det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Det er trist at dere stadig er i den boblen. Dere sløser bort livet på en løgn. Jeg skulle så gjerne ønsket at du forsto dette. Men du har fått deg kjæreste nå, en kjekk Jv-gutt uklanderlig kledd med perfekt press i dressbuksen og lovende karriere som menighetstjener, bare 24 år gammel. Dere skal gifte dere i Rikets Sal i september, fortalte du, og det gjøre meg trist. Jo mer etablert du blir og jo mer oppslukt i sekten du blir, jo mindre tenker du selv og jo større vil avstanden mellom oss bli. Du forteller at dere ikke skal ha barn, dere skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre. Du snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dere, jeg tok en annen vei for mange år siden. I dine øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dere i den nye verden. Så dere har sørget på forhånd og begynt å venne dere til at dere vil miste meg snart. Jeg antar at det er derfor jeg kjenner denne kulden når du snakker med meg. Jeg elsker livet. Du forakter det. Du ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Du ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for deg og våre foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dere har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. Dere forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt dere vil er å ofre all deres tid til tjenesten. Å leve skal dere gjøre i den nye verden. Noen ganger savner jeg å være i den boblen som du er i. Å se min mors stolthet over meg, som du selv erfarer, å oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med deg slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett. Alt det er borte nå. Dere er i sorg for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som dere alltid har blitt advart mot fra talerstolen og i bladene. Dere sørger, dere forakter, dere holder avstand. Borte er varmen og samholdet. Dere snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener dere i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som dere har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som hun sier om andre, og om deg. Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men dere ser ikke mitt hjerte. Men jeg vet bedre. Jeg vet at på et øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Vår far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn. Pappa var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn og lyttet når han gråtende ba de eldste om tilgivelse. De avviste hans ønske. De mente at han trengte straff. Jeg var bare et barn dengangen, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden? Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han noen måneder ekstra i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel. Utstøtt igjen, og alene. Jeg kan huske hvordan dere snakket om han, om hvor svak dere mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om. Kjære lillesøster. Jeg vil fortelle deg at det føles som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mamma, og deg lillesøster, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at du satt på fanget mitt mens jeg leste for deg. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie deg på vei til skolen når du gikk i første klasse og var redd for det meste.
Jeg har mistet så mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det. Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Det er derfor du og mamma ikke har trengt å behandle meg som en utstøtt. Dere vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet dere har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig. Den gang trodde dere at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at dere har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer. Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Jeg vet at du ikke vil sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet. Kjære lillesøster. Jeg skulle så gjerne ønske at du gjorde som meg, og valgte å leve dette livet isteden for å utsette det til etter døden. Jeg skulle ønske at du kunne se det vakre i verden som jeg gjør. At du kunne leve ut din drømmer og lengsler. Og virkelig kunne nyte livet som du har nå. Jeg savner deg. Og jeg kommer alltid til vente på deg. "Kjersti". Jeg er en av de heldige, egentlig. Jeg levde ikke i noe ekstremt regime, ingen lukket sekt, trodde jeg. Jeg trodde jeg var en helt ordinær "glad-kristen", i en vanlig pinsemenighet. At Gud var både min og Jesu far, og at Jesus var min beste venn, og den Hellige Ånd en styrke og hjelp var alle etablerte sannhet er jeg aksepterte fra jeg var liten. Da jeg var 11 år begynte jeg å engasjere meg sterkt i ungdomsarbeidet i menigheten, og fikk en slags "ungdomsleder rolle". Hele familien var i samme, eller tilsvarende menigheter, og de fleste av barna i familien gikk og på kristne privatskoler, jeg først ifra ungdomsskole nivå. Jeg ble selvfølgelig mobbet, barn er grusomme, og de tar deg på det de kan. På et så lite sted som det jeg kom fra, er det lett å se hvem som er "kristenskole" elevene og man skiller seg plutselig ut. Jeg husker at jeg gikk rundt med boller, kaffe og flyers i ungdomsskole alder, i håp om å frelse folk, og jeg ble kjempestolt hver gang jeg møtte mine gamle klassekamerater og klarte å stå der og smile og tenke at jeg hadde "sådd et frø" om tro. Bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer Da jeg var 19 flyttet jeg, til min families store fortvilelse og skam, sammen med kjæresten min. Han var ateist, og de var ikke veldig fornøyd med min avgjørelse. Jeg er likevel en av de heldige, jeg ble aldri utstøtt. De snakket aldri om det, og spurte noen, ville de ikke vedkjenne seg at vi bodde sammen, men de holdt likevel kontakten. På grunn av min overbevisning, la jeg mye press på min kjære om ekteskap, og allerede sommeren før vi flyttet sammen 18 år gamle stod vi klare til å gifte oss. Heldigvis var han mer moden enn meg på en del områder, og steilet på det. Vi hadde likevel begynt å ligge sammen, for jeg trodde vi skulle gifte oss. Skylden og skammen rev mye i meg over dette, for man skulle jo egentlig vente. Det forekom og at jeg syndet i form av litt alkohol på fest, noe min far til og med godtok og rettferdiggjorde med "Jesus gjorde jo vann til vin, bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer vennen min". Jeg og min samboer hadde mange diskusjoner, for ikke å si svært høylydte krangler. Jeg ville ha ham til å tro, han skulle "redde meg" fra min tro. Jeg syns ofte ateisme, i den måten mange prøver å "frelse troende til å ikke tro" nesten er religionspreget, men det blir en helt annen diskusjon... Jeg husker enda smerten disse kranglene førte med seg, jeg trodde ikke, jeg visste, at mannen jeg elsket så høyt, kom til å brenne i helvete fordi han ikke trodde. Jeg ville ha ham til å tro, han ville "redde meg" fra min tro Denne sommeren ble jeg og alvorlig, kronisk syk, og det er jeg, naturlig nok, fortsatt. Igjen er jeg en av de heldige, jeg har en familie som tok meg med til legen for å få medisiner. Dessverre er det lite som virker på min sykdom, og den går opp og ned i perioder. Vi begynte naturligvis også å be. Jeg ba, jeg ropte, jeg skrek ut i fortvilelse og kraftige smerter etter en gud som hadde lovet å helbrede hvis man ba. Jeg ba om tilgivelse for alle mine synder, tok avstand fra alkohol, samleie og alt annet som kunne vitne om synd, i håp om å bli tilgitt, og på den måten bli frisk. Jeg var på et punkt så syk, og hadde så kraftige smerter, at jeg gladelig hadde takket ja om noen hadde brutt seg inn og pekt en pistol mot meg, bare for å kunne slippe plagene. Det var når jeg var så langt nede, at min samboer satte inn nådestøtet; "Kan du ikke bare be om å bli frisk da?" Jeg husker jeg ba en stille bønn; "Gud, hvis du bryr deg om meg, nå har jeg gjort alt jeg skal, og jeg trenger å bli bedre, og det har du sagt man skal". Min samboer ba til og med sammen med meg etter mitt ønske, og jeg tenkte at "NÅ! Nå blir jeg frisk, og han vil se at det finnes en Gud som elsker oss". Og ingenting skjedde Ingenting Jeg gikk fortsatt i over en måned med kraftige smerter før denne runden sykdomsoppbluss endelig roet seg, noe den tidvis, heldigvis gjør. Det skulle likevel gå lang tid, før tvilen virkelig kom til overflaten, men jeg tok mer og mer avstand fra troen, og begynte da å se den med et annet perspektiv. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så medlemmer i menigheten som dømte min søster nord og ned fordi hun var gother, og dermed "så ut som en satanist", jeg så menn som sjefet rundt på konene sine, kvinner som prøvde å fortelle meg og mine venninner at en naturlig del av livet var å underordne oss en mann, som om de visste best hva som var bra, jeg så mennesker som ikke tenkte over naturlige ting som barnearbeid, fairtrade, miljøvern, dyrevelferd. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så hykleri, og jeg ble mer og mer frustrert over at ingen andre lot til å se det. Prøvde jeg å påpeke noe var jeg bare ung, rar, dum, til og med uoppdragen, og alle disse "engasjementene og spørsmålene" mine var bare søte påfunn jeg nok kom til å vokse av meg. Jeg begynte å leve mer "i synd", nyte alkohol ved fest, slike ting. Forholdet med min samboer skrantet, og vi dro til Syden en uke for å prøve å reparere litt. Det var her, etter en svært alkoholisert kveld, jeg tilsto at jeg sleit med å tro. Ja at jeg egentlig ikke trodde i det hele tatt, eller hadde kommet fram til at hvis det var en gud der oppe, så hadde han nok glemt meg. Og jeg har aldri vært så redd før. Straks ordene kom ut av munnen min, hogg en dødsangst tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig, ingen skulle. Det som er i det livet her, er alt vi får. Jeg husker ikke hele kvelden, alkohol og panikkanfall går ikke veldig bra sammen, men min samboer hadde sin fulle hyre, jeg løp rundt, skrek, gråt, nektet å sove fordi jeg var redd for å dø... I følge han endte kvelden med meg over skulderen i et brannmanns grep etter at han hadde skrelt meg av en lyktestolpe jeg klamret meg i som en livbøye mens jeg gråt "jeg vil ikke dø". Dødsangsten hogg tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig. Jeg husker ikke alt, men jeg husker frykten, og den påfølgende angstpregede tomheten. Adskillelsen fra religionen bød på mange måneder med dødsangst og problemer. Jeg ble kjempestresset over hver time jeg ikke gjorde minneverdig og gråt meg ofte i søvn fordi jeg hadde kastet bort dagen, og fordi jeg ikke kom til å se folk (og dyr) jeg har mistet gjennom livet igjen. Flere år er gått siden den skremmende natten, og nå kan jeg si at jeg virkelig har det bra. Jeg er fortsatt syk, men jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med det, er meg selv med symptomlindring etter beste evne. Og det er nå jeg lever. Jeg har "kastet bort" 19 år av livet på å tenke at det er det som skjer etter døden som teller. Nå fokuserer jeg hver dag på å nyte livet, gleden i de små ting, huske at livet er nå, mens jeg enda er her, for i morgen vet ingen hva som skjer. Jeg har ikke fortalt familien min at jeg har "brutt ut", så på en måte har jeg ikke det, og folk kan dømme meg for det alt de vil, for nå er det jeg som er hykleren. Jeg er med på møter og smiler pent når jeg er i hjembyen min.
Jeg tviler ikke et sekund på at familien min fortsatt ville elsket meg om jeg sa jeg ikke tror, og nettopp derfor sier jeg ikke noe. Etter å ha kjent på den dødsangsten, ønsker jeg ikke at de skal utsettes for den samme smerten. Dersom jeg ikke tror, "vet" de at jeg kommer til å brenne i helvete, og de vil aldri få tilbringe evigheten med meg, og jeg unner dem ikke den smerten Som et tilleggs notis, så brøyt jeg og med min stolte ateistiske samboer. Han skulle ha meg til å fortelle min "utbryter historie" på ateistiske forum, og han var SÅ stolt av meg. Jeg ønsker ikke å forlate en trosretning, for å slutte meg til en annen, selv om det er en tro som går ut på å ikke tro på noe. Charlene Da jeg var 11 år slo jeg meg på hånden med en hammer og sa at jeg hadde falt ned fra et tre. Jeg ville ikke på søndagsmøtet. Da jeg var 18 og ville trekke meg, fikk jeg beskjed om at jeg aldri ville få se småsøsknene mine om jeg gjorde det. Da jeg var i begynnelsen av tyveårene og selv var blitt mamma, satt jeg med datteren min i fanget på 1-årsdagen og tenkte: "Dette kan jeg ikke gjøre lenger". Jeg kunne ikke lære henne noe som jeg ikke trodde på. Jeg ville feire bursdagen hennes og lære henne om frihet og egne meninger.
Jeg og mannen min hadde ekteskapsproblemer. Jeg spurte han om vi kunne prøve å få hjelp, forsøke å jobbe med forholdet. Han svarte at jeg var kjøpt og betalt og at han ikke trengte å gjøre noe for meg. Han bestemte alt for meg. Hvem jeg fikk besøke/ha besøk av og hvor jeg kunne dra. Mannen min tok kontakt med de eldste. De kom på besøk og snakket med oss. Jeg sa at jeg ønsket å flytte, bli separert. De sa at det kunne jeg ikke. Jeg måtte studere. Jeg fant meg leilighet. Pakket og flyttet på EN dag. Jeg var livredd. Jeg turte ikke fortelle noen hvor jeg og datteren min bodde. Jeg sendte melding til mannen min og fortalte at vi hadde flyttet og at datteren vår hadde det bra. Jeg tok kontakt med fastlege og barnevern. Barnevernet ba meg avvente og få en mekling hos familierådgivningen. De var senere til stor støtte og hjalp meg flere ganger senere da han truet med å ikke levere datteren min tilbake. Jeg trakk meg fra JV. Etter et par måneder gikk jeg med på å komme innom mannen min for å snakke. Det endte ikke godt. Han ble sint, grep en øks og løp etter meg med den. Jeg løp inn til en nabo og låste døra. Jeg møtte han ikke alene igjen på et halvt år. Dette er mange år siden. Det tok meg mange år før jeg kom over skuffelsen og mindreverdighetsfølelsen fra ekteskapet. Både pga. måten mannen min og de eldste behandlet meg på. Jeg har det bra nå, men jeg synes det er ironisk at vi har "religionsfrihet" i dette landet... "Åse" Forestill deg å vokse opp i en verden fylt med ekstremer.
Forestill deg at du er et barn som begynner i barnehage eller skole og du vet at du er alene. Du må høre etter hva lærerne sier selv om de ikke forstår hva som er viktig her i livet. Du skal leke sammen med de andre barna, men du må passe på så du ikke blir for gode venner med noen. Du vet at ut av alle de som er i rommet, kanskje på hele skolen, så er du den eneste som holder nøkkelen til deres liv i dine hender - men de er likegyldige. Forestill deg at du vet at alle kommer til at dø en dag. De skal alle dø i Harmageddon. De voksne har kun seg selv å takke - men barna skal dø fordi foreldrene deres ikke vil lytte. Forestill deg at du møter en kjempesnill og grei jente. Du anstrenger deg for ikke å knytte for tette vennskapsbånd til henne, men det er så godt å ha en venninne på skolen. Forestill deg at du vet at hvis du ikke snakker med henne om "sannheten" så kommer hun til at dø i Harmageddon og det vil være din skyld. Forestill deg at du sitter på lekeplassen i skolegården og ser på alle de lekende verdslige barna og spekulerer på når de kommer til å dø. Forestill deg at du forbereder deg på Harmageddon. Du vet at det vil komme en dag hvor du vil bli prøvd. For å få evig liv må du bestå denne prøvelsen. Forestill deg at du blir fortalt at mange jenter sannsynligvis vil bli voldtatt pga sin tro, noen med døden som følge. Forestill deg at du må forberede deg på det. Forestill deg at du besøker bestemoren din. Du klemmer henne, men du kan ikke tillate deg selv å få for varme følelser for henne, for hun skal også dø, og det skal for øvrig dine tanter og kusiner også. Din mor har forsøkt å omvende dem, men de ville ikke lytte. Forestill deg at du går i kirken med din ikke-troende far. Du kan formelig føle Satans tilstedeværelse. Han stirrer ondt på deg gjennom alle de fargede glassvinduene og skulpturene. Forestill deg at du sitter der og ber til Jehova om at han må passe på deg. Forestill deg at du som 8-åring skriver et brev til faren din om at du ikke vil se ham mer fordi han tjener satan. Forestill deg Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.
Jeg har truffet en mann jeg er glad i, og han er glad i meg. Han liker meg akkurat slik jeg er. Det er en merkelig følelse at noen kan gjøre det. Han er raus, fri og inkluderende, alt det du ikke er, pappa. Men han slipper jo å leve med de belastningene du lever under, de umulige kravene, den eneste sannheten. Jeg skulle så gjerne tatt rundt deg, pappa, og sagt at jeg er glad i deg. Jeg skulle så gjerne tatt hånden din, mamma, og strøket den. Det kan jeg ikke. Jeg er for ond til at dere kan treffe meg. Jeg er så ond at dere ikke kan sette dere ned sammen med meg og dele et måltid. Jeg er styrt av Satan. Fordi jeg ikke tror på det samme som dere. Dere er gamle nå. Dere har ikke så mange år igjen på jorden. Jeg skulle så gjerne delt de årene med dere. Det ville barna også gjerne gjort. De forstår ikke valget deres. De savner besteforeldrene sine. De forstår ikke hvorfor dere er så slemme mot meg.
. Det resulterte i at jeg vokste opp med en følelse av at det var noe feil med meg. Jeg klarte jo ikke å leve opp til denne normen. Dette igjen resulterte i at jeg etter hvert fortrengte tvilen, og fortrengning er noe ganske effektivt. Det er en overlevelsesstrategi. Derfor ble jeg «den flinke», som du stadig har påpekt, mamma: «Du var jo så flink.» Ja, jeg var en stund den flinke, snille, som gjorde alle de riktige tingene for å bli god nok. Det ble jeg aldri, og jeg kunne ikke være meg selv. Jeg reagerte både på den teologiske biten og den menneskelige, moralske siden. Jeg kunne ikke som et forholdsvis oppegående menneske tro bokstavelig på Bibelen. Det gjelder for eksempel vannflommen (som er en umulighet slik den blir beskrevet i Bibelen) og skapelsesberetningen. Det går rett og slett ikke an å tro på dette med den kunnskapen vi har i dag. Jeg reagerte også sterkt på det gudsbildet som ble presentert for meg, en gud jeg oppfattet som liten, hevngjerrig og dømmende, som henger seg opp i enhver liten ting du måtte finne på å gjøre feil. Men man kan jo likevel være i menigheten hvis man mener at det er en fin måte leve på, sånn rent moralsk. Men det kunne jeg heller ikke stå inne for. Jehovas vitners syn på homofili, deres uforsonlige utstøtelsespraksis som ødelegger familier, deres fordømmelse av annerledes tenkende, deres lære om at Gud skal drepe alle utenom dem, alt dette er feil og umoralsk. «Det overlater vi til Jehova,» sier dere. Men det gjør ikke Selskapet Vakttårnet, som sjelden unnlater å minne sine lesere på akkurat dette. «Jehovas vitner er ikke et usunt og lukket trossamfunn,» sier dere. Vel, det å kunne innse at det kan være uheldige tendenser og praksiser i et trossamfunn og så være villig til forandring, er noe som kjennetegner sunne og åpne trossamfunn. Som en representant fra et annet trossamfunn sa: «Hvis vi feier uheldige tendenser innen vår kirke under teppet, så vil de utenfor få vann på mølla som sier at vi bare er ute for å lure folk inn i troen.» Skal man sikre seg at ens trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må man jobbe med å avdekke urimeligheter, misbruk av makt og misbruk av gudstro
Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å kunne tilgi dere for at dere tok fra meg en normal barndom og ga meg så mye alvor, redsel og angst i oppveksten. Jeg har ment at dere er ansvarlige for deres handlinger, selv om dere er manipulert av en ond sekt. Dere har også hatt muligheten til å tenke selv, stille spørsmål og ta andre valg. Så har jeg fått vite mer om deres egen oppvekst, særlig din, pappa – ikke av deg, selvsagt, men av andre i familien – og jeg forstår bedre hvorfor valgene ble som de ble.
Derfor vil jeg likevel få takke dere for livet. Nå er det godt å leve. Og jeg har funnet mening i det. All motgangen har gjort meg sterk, barndommens opplevelser gjør at jeg har stor evne til å glede meg over små ting. Jeg skulle gjerne delt med dere min glede over livet, energien jeg etter hvert fant inni meg selv, entusiasmen og nysgjerrigheten jeg også oppdaget at jeg har. Det kan jeg ikke, men nå kan jeg tilgi dere alt. Hilsen fra Det opprørske barnet Barneårene i Smiths venner var en forholdsvis fin, god og trygg tid. Vi hadde mye fritid til å leke med nabounger, kamerater og andre barn fra menigheten
Det er imidlertid en ung gutt som gruer seg til denne dagen og markeringen. Han går i 7. klasse på ungdomsskolen, han er 12-13 år gammel og er et Jehovas vitne. Året må ha vært 1974. Spanias fascistvelde, med den aldrende diktatoren Francisco Franco i spissen, har nettopp henrettet 3 politiske motstandere, muligens baskere eller katalanere. Verden reagerer med avsky, og i Norge skal avstand mot diktaturet og volden markeres med at arbeidet legges ned i 5 minutter i hele landet klokken 12.
Ja, det kan gå.... Nervene er der første halvdel av skoledagen, timen nærmer seg. Det ringer inn til midttimen og nervene til den unge gutten stiger ytterligere. Han går til timen og stålsetter seg, men lærerne har noe ekstra på lur til denne timen, de åpner nemlig skilleveggene mellom klasserommene og samler alle tre 7. klassene, 80 elever. Han sitter i midten. Begge de to andre klassene snur stolene mot den midterste klassen, der står lærerne og underviser. Lærerne er engasjerte, det forklares hva fascisme er og viktigheten av å vise motstand. Den unge gutten får ikke alt med seg, han konsentrerer seg om tiden, for klokken tikker mot 12. Det går sakte. Men han kan ikke spørre om å få gå på toalettet for tidlig, for da må han være borte litt mistenkelig lenge. Han ser på klokken, venter til fem på tolv, er taktisk. "Lærer, jeg må på toalettet". Nedturen kommer brått; "Du får vente til vi er ferdig med dette." Neste nedtur kommer like brått, elevene skal ikke sitte stille i fem minutter klokken 12. Lærerne har en bedre vri, elevene skal reise seg og ha ett minutt stillhet. Klokken blir 12 og 79 elever skyver på stolene og reiser seg – ett minutt stillhet. Men ikke helt stille, for den 80. eleven sitter... han sitter og leter febrilsk etter noe nede i ranselen. Han vet ikke hva han leter etter, men han romsterer og leter, i ett minutt leter han, i ett langt minutt er han fokusert på noe han ikke vet hva er, men han leter. Han leter i ranselen i verdens lengste minutt. Så er minuttet over og 79 elever setter seg ned igjen. Den 80. retter seg opp, uten å ha funnet noe i ranselen. Nå er det bare å vente til timen er over. Tiden går fortere nå. Han ønsker at tiden går sakte, men det går veldig fort. Så er timen slutt, det ringer ut og den unge fascisten gjør seg klar til å møte klassekameratene. "Frank" Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd I Guds menighet, sekten jeg ble født inn i, brukes begrepet ”å stå i mot jeg-mannen” i forkynnelsen. Det fremstilles som et krav for å kunne være en rett-troende. Å–stå-i-mot-jeg-mannen betyr i klartekst å fornekte seg selv og sin person med tanker, følelser og drømmer. Fra jeg var moden nok til å forstå hva dette innebar, fremkalte det fysisk ubehag i meg hver gang lederne eller andre nevnte begrepet. Jeg kunne bare ikke godta å skulle leve et liv der jeg ikke kunne få være meg selv, derfor har jeg aldri sett for meg at jeg skulle leve livet mitt i menigheten. Da jeg var barn tenkte jeg at det bare var å bryte ut når jeg ble voksen og kunne bestemme selv. Etter hvert som jeg ble eldre forsto jeg jo at det ikke var så enkelt. Jeg brøt med menigheten da jeg var tjue. Da jeg endelig greide å få sekten og sektlivet på avstand var det en befrielse, men det ble en lang prosess. Guds menighet holder til i Lofoten, men jeg vokste opp et annet sted i landet. Det bodde få andre medlemmer fra GM der vi bodde, og ingen av dem hadde barn i skolealder. Heldigvis innså foreldrene mine at de var nødt til å la oss, broren min og meg, leke med andre barn selv om de ikke tilhørte menigheten. Dog hadde samværet sterke begrensninger. Vi fikk ikke være med vennene våre inn for å leke, eller være med på organiserte fritidsaktiviteter, bursdagsfeiringer eller tilstelninger i regi av skolen utenfor skoletid. Vi fikk heller ikke lov å gå ut for å leke om søndagene. Forklaringen var at vi i hvert fall burde klare oss uten verdslig selskap om søndagen! I tillegg var det jo forbudt å lese verdslig litteratur og høre på verdslig musikk. Foreldrene mine passet også nøye på å ha radioen slått av. De hørte stort sett på nyhetene og værmeldingen. Jeg kjedet meg mye i barndommen, og jeg skammet meg veldig over å være annerledes. Gjennom oppveksten undret jeg meg stadig over hvorfor foreldrene mine enten ble sinte eller forlegne når folk spurte dem om menigheten og troen deres. Var de flaue over sin egen tro? Hvordan kunne det henge sammen siden den var så altoppslukende for dem ellers? Jeg visste jo ikke den gangen at det ikke er vanlig blant kristne å tro at Jesus allerede er kommet tilbake til jorden, men det tror GM. Medlemmene tror at Jesus er kommet tilbake gjennom Aanen Reinertsen, grunnleggeren av menigheten. Reinertsen og hans tilhengere var ikke helt ukjente i hjembyen min, og han levnes liten ære i byens historie. Han bodde der en kort periode etter at han kom tilbake fra Amerika, og i løpet av denne perioden kom han i krangel med lokale prester og noen av landets biskoper. De anmeldte han for trusler og blasfemi. Omtrent samtidig ble han også anmeldt for utukt (seksuelle overgrep), polygami og barnemishandling av frafalne medlemmer. Han var innlagt på psykiatrisk sykehus i to perioder, på Gaustad asyl i Oslo og på Eg asyl i Kristiansand. Han ble til slutt kjent tilregnelig på Eg asyl og skulle stilles for retten for anklagene mot ham, men han døde før prosessen kom så langt. Dette var rundt 1890. Når GM blir konfrontert med disse opplysningene, svarer de i kjent stil at dette er oppspinn og forsøk på å sverte Reinertsen og Guds Menighet. Etter at jeg hadde lest historien om Reinertsen og hvordan menigheten ble grunnlagt, forsto jeg bedre hvorfor man ønsker å holde ”ideologien” hemmelig. Jeg vet ikke hvor mange av medlemmene som faktisk kjenner til denne delen av menighetens historie, for det er strengt forbudt å befatte seg med den og de menneskene som har gravd den fram. Jeg leste historien noen år etter at jeg brøt ut, og det ble et vendepunkt for meg. Mye av skyldfølelsen jeg hadde overfor foreldrene mine forsvant, rett og slett fordi jeg følte meg lurt. Jeg oppfattet at de ikke hadde giddet å sette seg inn i hva de faktisk trodde på og bare hadde godtatt det andre fortalte uten å stille spørsmål, for meg blir dette for enkelt. Etter hvert forsto jeg at foreldrene mine nok ikke har vært der at de var i stand til å stille kritiske spørsmål eller tenke selv når det kom til Reinertsens lære, men det forandret ingenting for meg. Jeg følte sinne fordi denne historien blir holdt skjult, men samtidig kunne jeg i alle fall forsvare mitt standpunkt på en helt annen måte enn før. Om noen ønsket å prøve seg med nærgående og ubehagelige spørsmål, kom de til å få en del spørsmål i retur. Da jeg kom i tenårene ble kravene flere og strengere. Foreldrene mine ga meg for eksempel beskjed om å fortelle vennene mine at jeg nå hadde fått andre interesser og ikke kunne være sammen med dem på fritiden lenger. Og det ble til stadighet mast om at jeg ikke leste nok i Skriften. Jeg fortalte selvsagt ikke venninnene mine at jeg ikke fikk være sammen med dem, men vi gled likevel mer og mer fra hverandre fordi jeg ikke fikk lov til å være med på det samme som dem.
Venninnene mine mente at det ikke var noen grunn til at jeg skulle fortsette i sekta nå da jeg var fylt 15 år og heller ikke ønsket det selv, noe som jo er logisk nok, men de forsto ikke at jeg ikke hadde noe valg. Jeg var redd. Hadde jeg brutt med sekta på dette tidspunktet ville jeg fått kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Jeg torde ikke kontakte helsesøster på skolen, hvis det kom foreldrene mine og sekta for øre at jeg hadde sladret, og hjelpeinstansene ikke kunne hjelpe meg, ville ting bli enda verre enn de allerede var. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Rett etter at jeg var ferdig med ungdomsskolen flyttet jeg til Ørsnes, det var tross alt bedre enn å leve isolert. Det var ganske vanlig at ungdom fra GM, som bodde andre steder i landet, flyttet til Ørsnes. Foreldrene våre tenkte at det kunne redde oss fra Verden. Hvis ungdommen ble boende et sted der det ikke fantes andre medlemmer, ville det være større sjanse for at de ville søke lykken utenfor menigheten. Dessuten trengte man nytt blod GM i , siden de aller fleste medlemmene er i slekt med hverandre. Psyken min var ikke særlig god i ungdomsårene og tidlig voksen alder. Forholdet til foreldrene mine har aldri vært særlig godt, noe som ga meg mye angst og skyldfølelse. Jeg hadde ennå ikke forstått med følelsene mine at det er foreldrenes ansvar å skape gode relasjoner til barna sine når de er små og ikke barnas, slik jeg var blitt innprentet av både foreldrene mine og andre voksne i menigheten, spesielt av lederne. Det å skulle ta igjen det tapte når barna er blitt voksne, krever både vilje, selvinnsikt og hardt arbeid. Jeg vet ikke hva foreldrene mine har tenkt om dette eller om de over hodet har reflektert over det, og det vil jeg aldri få vite. Det plager meg ikke lenger, for det er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg prøvde å få i gang en dialog om dette med moren min mens jeg gikk i terapi, men det funket ikke. Hun var ikke villig til å gå i noen dialog om hvordan oppveksten min hadde vært. Under slike forhold får man ikke gjort noe mer, og jeg mener at det da er viktig å sette punktum og gå videre. Jeg fikk etter hvert min egen familie å ta meg av og var ikke villig til å gå på akkord med meg selv og det jeg hadde klart å skape. Det høres kanskje hardt ut, men når mine nærmeste ikke har vært villige til å prioritere meg, hvorfor skulle jeg prioritere dem. Manglende prioritering får konsekvenser på alle områder i livet. Dette er selvsagt trist, men man kan velge å grave seg ned i tristessen eller man kan velge å legge vekt på det som er verdt å ta vare på. Jeg valgte å se bort fra mine foreldre som deltakere i mitt liv for å komme meg videre. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem (faren min er død nå, men moren min lever ennå), men jeg har akseptert at vi lever helt forskjellige liv som ikke lar seg forene. A. Foreldrene hans er Jehovas Vitner. De trodde, og tror fremdeles, at Harmageddon er rett rundt hjørnet. Da skal Gud gripe inn, fjerne alle de vonde menneskene, som da utgjør de aller fleste av oss, og så opprette et paradis på jorden. De mener at denne verdens gud er Satan, men gjennom Harmageddon vil Gud endelig få styre jorden igjen. Da vil det bli slutt på sult, krig, jordskjelv og alt det negative som er ved vår verden i dag.
Han lærte at snart kommer denne dagen. Hvis han skulle være en av de få som overlevde, var det viktig at han gjorde det som var riktig. At han var på alle møtene de hadde i Rikets Sal, fem møter i uken, at han deltok på familiens bibelstudier, og at han var med de voksne på felttjenesten, der de forkynte det samme budskapet for fremmede mennesker.
Samtidig var det viktig å ikke gjøre det som var galt. Som å få seg venner som ikke var Jehovas Vitner. For de skulle jo snart dø, og siden de var av Satans verden, kunne de påvirke han til å falle for umoral eller falske guder. Og siden Satan var denne verdens gud, måtte man vite at bøker, musikk, film og media generelt, var et nyttig redskap for Satan for å påvirke barn og unge. Derfor ble rommet hans stadig raidet av foreldrene for å finne farlig musikk eller bøker. På talerstolen sa de at det var nok å ønske å gjøre noe galt, så kunne Satan besette dem. "Husk", sa den myndige forstanderen mens han rettet en pekefinger, "vi sover hver natt, men demonene sover aldri". Den lille gutten var fryktelig redd demonene og Satan, som foreldrene og publikasjonene deres stadig snakket om. Og en gang hadde han ønsket å feire 17. mai sammen med de andre barna. Betydde dette at han ville bli besatt av Satan og hans demoner? Kanskje ville de komme mens han sov? Jeg har sett denne metoden før, der man kontrollerer medlemsmassen ved hjelp av å skape angst og redsel, samt isolasjon fra omverdenen. Det er enkelt og effektfullt. Og livsfarlig. Jeg så denne metoden senest da jeg så en barnefilm med min eldste datter for noen uker siden, om Rapunzel, jenta med det lange håret, som bodde oppe i et tårn. Prinsessen ble kidnappet av heksen, siden hun hadde et magisk hår som ga heksen evig ungdom. For å holde jenta i tårnet, ble jenta helt fra hun var liten fortalt at verden utenfor var ond, og at hennes eneste sjanse til å overleve var å forbli i tårnet. Det er lenge siden den lille gutten lik Rapunzel forsto at det hele var en bløff, og at verden utenfor slettes ikke var så farlig som de sa. Vi er ikke besatt av demoner, vi som står utenfor Jehovas Vitner. Rent logisk forstår han at det er feil, rent logisk forstår han at dette er en av mange metoder de bruker for å holde på medlemsmassen, som utgjør en kilde til et behagelig liv for de på toppen. Rent logisk forstår han at alt han ble lært som barn er en løgn. Men han har fremdeles mareritt om demoner om natten. Jeg har sovet ved siden av han i 20 år, og hver eneste natt klynker den store mannen ved min side som et lite barn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ristet i han for å vekke han fra mareritt. Hvor mange av dere andre drømmer om demoner? Hilde Misforstå meg ikke, jeg vet at man som voksen, som mann, som pappa ikke har tid til å grave i fortiden, man skal bearbeide, komme over, tilgi og gå videre i livet. Var det ikke det du pleide å si? "Det er bare kvinner og homser som går og dveler", det var det du sa når jeg ville fortelle deg hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med mitt liv.
Det var en side som omhandlet det å stå imot seksuelle fristelser. Du sa ”Sex er en flott del av det å bli voksen, og jeg forstår at du er fristet av dette, Christian, men vit at gleden og tilfredsstillelsen av å gjøre Guds vilje er mye større” Husker du dette?
Pappa, jeg forlot ikke din patetiske religion for å knulle, jeg knullet lenge før jeg forlot. Jeg forlot deg, jeg forlot din patetiske tro på den bok du følger og de læresetninger du går og repeterer for deg selv hver dag. ”Sannheten” er ikke sannheten, den er oppfunnet av en veldig intelligent gruppe menn som slik tjener gode penger og vedlikeholder sin makt over veldig mange mennesker. Vi snakker om manipulering. Jeg hater deg pappa. Jeg har aldri elsket deg og aldri likt deg. Mine første minner av deg er av en feig jævel som skadet min mamma. Du skadet henne så mye at når jeg en dag kunne klemme henne etter at hun hadde blitt fri fra deg, så var hun ikke der lenger. Hun var et mishandlet ingenting som drakk seg sanseløst hver gang noen bød henne sprit, som røkte ustanselig hver dag selv om hun visste at det ville bli hennes død. Og som vet, ikke tror, men vet at på grunn av hennes valg i livet vil hun snart dø i Harmageddon. Mens vi snakker om knulling, pappa….Du snakket om hvor fint det var med sex. Hvor i Vakttårnet fant du den informasjonen? For dette kan du umulig vite selv. For når min mamma ikke ville, så tvang du henne. Under normale forhold, og i den virkelige verden så kalles dette for voldtekt. Husker du når jeg var rundt syv år? Dere hadde vært gift i åtte år, du og min mamma. Husker du hvor psykisk syk min mamma var, hun klarte ikke lenger å gå ut av huset. Husker du at hun gråt foran speilet hver dag fordi hun var så stygg og utilstrekkelig? Husker du når du kom hjem med en handlepose full av ”sexy undertøy”, husker du at du sa ”Jeg må jo kjøpe det til deg selv når du ute av stand til å gå ut som vanlige mennesker eller å tilfredsstile din mann slik Gud beordret deg til å gjøre” Vet du pappa, jeg hørte deg den natten. Mamma i sitt sexy undertøy. Hun tilfredsstilte deg ikke, hun ble utnyttet og voldtatt av deg. Etter dette har jeg gjennom hele mitt liv kjent en skyld mot kvinner. Som at det å eie en pikk automatisk forplikter meg å verne kvinneligheten i en så stor grad at det nærmer seg sykelig, slik at jeg underkaster meg andres vilje istedenfor å stå opp for min egen del. Igjen pappa, dette er din feil. Om du hadde vært her nå, pappa, om du hadde stått her foran meg og sett på meg med dine usikre små øyne og rykket i kroppen på ditt patetiske sedvanlige vis, da skulle jeg ha slått inn ansiktet på deg samtidig som jeg knekte samtlige ribben på deg. Husker du oss guttene, pappa, jeg som alltid var så hysterisk, jeg som bare var en skrulle. Husker du min bror, han som var tjukk og ble mobbet, han som burde ta seg sammen og skaffe seg noen venner. Husker du min lillebror som bare burde skjerpe seg skikkelig, han som hadde vannhode og hjernesvulst. Du vet, det var derfor han gikk så skjevt. Pappa, du er den minst mannlige mann jeg noen sinne har møtt, du er et avskum og jeg håper du en dag våkner, åpner øynene og innser at du har levd i en løgn, at du aldri var spesiell eller utvalgt. At du har sløst bort det eneste livet du har på å leve etter et ideal uten substans. Jeg håper du gjør det så sent i livet at det virkelig er for sent for deg å oppleve noe ekte. På din dødsseng. Ikke for min del, du er død for meg, du døde den dagen du valgte Gud framfor meg og min brødre. Det var en liten stund etter at vår mamma hadde forlatt oss, i 1990 kanskje. Husker du når min bror, han med aggresjonsproblemer, sa at det var din feil at mamma forlot oss og at han hatet deg. Husker du hva du gjorde, du begynte å gråte, og husker du min bror, han kunne ikke slutte å le. Tro ikke at jeg tenker på deg eller lever mitt liv i skyggen av deg. Ikke i det hele tatt. Det er bare slik at i den siste tiden har jeg begynt å tenke på deg igjen. For jeg har nå selv blitt pappa. Jeg har en liten datter, og det får meg til å føle hvilket ynkelig menneske du er. Tenk hvor hyggelig det hadde vært hvis du hadde vært en ekte far, da ville du fått hilse på henne på sykehuset. Hun var så uendelig vakker. Eller når hun blir litt større, kanskje kunne hun sittet på ditt kne og du kunne forklart at ”akkurat som at Christian er din pappa, så er jeg Christians pappa.” Det hadde vært fint. Pappa, om du hadde vært her nå, skulle jeg sparket inn tennene dine, jeg skulle knyte din motbydelige lille pikk i en fin rosett rundt halsen på deg. Om du satt her og fortalte at du har forstått at du har handlet feil og at du ville be om tilgivelse, så skulle jeg slå…. Nei pappa, det skulle jeg ikke. Hvor mye jeg enn hadde villet si at det er for sent, at du kan dra til helvete eller knekke av deg fingrene, så hadde jeg likevel ikke gjort dette. Vet du hvorfor pappa? Jeg er ikke som deg. Om du hadde vært her nå, og angret for alt du utstatte oss alle for, da hadde jeg gått bort til deg, jeg hadde lagt armene om deg, holdt deg nær meg og hvisket: ”Pappa, det er ok. Vi fikser dette her. Det blir bra. Jeg skal ta vare på deg.” "Kris" Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn.
Det første minnet Jonny har fra sitt liv er knyttet til en gul regnbukse. Han kan huske at den var ny, og han kan huske sin mors gjentatte formaninger mens hun kledde den på han, at han ikke måtte klatre over gjerdet. Gjerdet hun siktet til var gjerdet mot besteforeldrenes hus, det var et typisk nettinggjerde fra den gangen som vi barn lett kunne klarte på, siden våre små sko gikk akkurat inn i hullene. Dette gjerdet hadde ingen jernkant på toppen, av den typen vi gjerne balanserte på, slik at endene på dette gjerdet stakk opp på toppen. Det var med andre ord svært uheldig å klartre over gjerdet, siden klær lett kunne sette seg fast i disse jerntrådene. Den lille gutten hadde kanskje ikke tenkt på dette med gjerdet før hans mor advarte mot det, så dette ga han en god ide, jammen skulle han prøve å klarte over det gjerdet. Slik det gikk det til at det lille barnet gikk til gjerdet, klartret over det, og regnbuksen, som hans mor hadde forutsett, satte seg fast på toppen, revnet og ble så ødelagt. Den var sikkert dyr, den gule regnbuksen. De hadde kanskje lite med penger på den tiden. Kanskje hadde de satt av penger i et par måneder slik at de kunne kjøpe nye regnklær til den aktive lille gutten. Dette var sikkert fortvilende for foreldrene, nå måtte de bruke penger de ikke hadde på ny regnbukse. Men han gjorde det ikke med vilje. Han gjorde motsatt av hva de hadde sagt, ja, men hans intensjoner var ikke å ødelegge regnbuksen, han gjorde det ikke for at de skulle få økte utgifter. Jeg skulle så gjerne fortalt dem det, da. De var nye i "sannheten", som de kalte den nye religionen de hadde funnet ikke så lenge etter at Jonny ble født. De var svært opptatt av å gjøre det som var riktig, de skulle være gode kristne. Gjennom lærebøker om bibelen, gjennom bladene og fra talerstolen var det ofte fokus på barneoppdragelse, og det ble vist til viktige skriftsteder i det gamle testamentet, der det klart sto om betydningen av å tukte barna fysisk for å få lydige barn, gode kristne barn. Følte de at de ikke hadde noe valg? Valgte de å ha blind lydighet til organisasjonen for å være sikre på at de selv var gode kristne, slik at de selv ville overleve? Og betyr det at de ville gjort hva som helst hvis instruksjonen kom fra det styrende råd? Slik som Abraham? Som var villig til å ofre sin eneste sønn? Eller var det bare ønsket om å ha et lydig barn, og dette var eneste metoden de kjente til? Jonny gikk aldri over det gjerdet igjen, så han lærte, han ble kanskje litt mer lydig. Men det var en liten bieffekt, som jeg gjerne vil fortelle om. På sykehuset sier de at denne hendelsen, der det lille barnet blir lugget, lagt over kneet til sin far og slått så voldsomt at han faktisk tenker at han nå kommer til å dø, alene påførte barnet det som heter posttraumatisk stresslidelse, forkortet heter det PTSD. Det er sånn lidelse gjerne soldater får, som følge av grusomme opplevelser i krigen de har deltatt i. Den behandlingsmetoden soldatene får, kan ikke brukes på Jonny. For Jonnys del var det ikke enkeltepisoder, det var gjentagende barnemishandling fra han knapt kunne gå til han ble 14 år og var blitt så stor at han la sin egen far i bakken. Sykehuset kan fortelle at han ble utsatt for PTSD så mange ganger at dette ikke lenger kan behandles. PTSD har for Jonnys del vært så langvarig og så gjentagende at det har ført til permanent personlighetsforstyrrelse. Man kan faktisk si at dette er en spesiell form for hjerneskade. Dette kan ikke repareres. Den eneste behandlingen vil nå dreie seg om å leve videre med dette. Første gang Jonny fortalte meg denne historien, fortalte han den til meg med et smil om munnen, som om at det var en morsom historie. Men han fortalte den så mange ganger, og jeg forsto snart at hendelsen var langt mer alvorlig enn hva den først virket. Det var ikke bare et lite klaps på baken. Armene til far, som bare skulle være trygghet, som bare skulle holde og trøste, de holdt han fast, og han ble slått så voldsomt at han trodde han skulle dø. Og dette er hans første minne fra livet. K. «Kesia» på 10 år var på besøk hos meg og min mann, som hun ofte var i helgene. Hun var vokst opp i Jehovas Vitner, hos mor og stefar. Hun hadde fått en god oppdragelse uten å være fra en fanatisk familie. De var milde og gode foreldre. Men de var tro mot Vattårnet og «den tro og kloke slave».
«Kesias» pappa var utstøtt og hun hadde ingen kontakt med ham. Foreldrene trengte et avlastningshjem, og som vanlig søkte man det blant sine egne. Min mann var handikappet og hadde en elektrisk rullestol «Kesia» syntes var utrolig tøff. Hun kjørte rundt inne på gårdsplassen vår og smilte stort. Da hun parkerer rullestolen snakker vi om hvor fint det skal bli i den nye verden, når ingen trenger rullestoler mer. Så sier hun: «Jeg kommer ikke inn i Den Nye Verden.» Lettere forvirret spør jeg henne hva hun mener med det og hun svarer meg, på den mest naturlige måten i verden: «Fordi jeg ikke vil rekke å døpe meg før Harmageddon.» Det skjærer meg i hjertet å se denne jenta jeg er så glad si noe slikt. Jeg tror vi har en Gud som ser bort i fra slikt. Likevel er jeg lydig nok til å ikke argumentere med det hennes foreldre tydeligvis har lært henne. Men jeg sier til henne at det vil hun nok, og jeg er så sikker på et at vi alt nå kan inngå en avtale. I den nye verden vil ikke min mann trenge sin elektriske rullestol, så den kan hun få overta. Vi lager en gul post-it lapp og skriver på den. «Denne rullestolen er «Kesia» sin i Den Nye Verden». Så legger vi den mellom ryggstøet og ryggputa. Hun virket beroliget av den tanken. Men jeg tror det var min første oppvåkning om hvor skadelig denne menigheten er. "Anne" Jeg ønsker å rette et fokus på hvordan ekstreme religiøse miljøer kan påføre barn skader gjennom skremmende religiøse forestillinger og gjennom å hemme barnets naturlige sosiale og personlige utvikling pga ekstreme leveregler og grunnleggende skepsis til og manglende kontakt med resten av samfunnet.
Til tross for en vanskelig barne- og ungdomstid, har jeg vært heldig og har i dag et godt liv som voksen. Jeg har også vært en av de heldige som ikke har opplevd å miste kontakten med nære familiemedlemmer pga løsrivelsen, som mange andre avhoppere dessverre opplever, ofte med store konsekvenser. Jeg har heller ikke vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i vanlig forstand. Moren min ble Jehovas vitne da jeg var 6 år. Jeg lærte raskt i «sannheten», som Jehovas vitner kaller læren sin, at Harmageddon (verdens undergang) var nært forestående, og at det gjaldt å holde seg på den smale sti for å redde livet og komme til Paradiset. Jeg ble innprentet at alle som ikke var Jehovas vitner var influert av djevelen, spesielt kristne fra andre trossamfunn. Disse ble regnet som dårlig omgang, og man skulle derfor ha minst mulig med utenforstående å gjøre. Jeg lærte at Jehova kunne se og høre alt jeg gjorde, sa og tenkte, så det ble en strevsom og angstfylt tilværelse, der jeg brukte mye krefter på skyldfølelse og angst. Jeg skjønte imidlertid fort at jeg ikke var verdig et liv i Paradiset, for jeg klarte ikke å holde «verdslige» tanker og handlinger fullstendig på avstand. Jeg nådde liksom aldri opp. Men jeg prøvde så godt jeg kunne i mange år. Andre medlemmer i menigheten passet nøye på å påpeke eventuelle tegn til at man kunne være under uheldig påvirkning. Når jeg tenker tilbake på tilværelsen i Jehova vitner, husker jeg først og fremst detaljkontroll og kritisk overvåkning. Religionen var preget av teori og regler, først og fremst teorien om endetiden og verdens undergang, det var mindre fokus på glede og kjærlighet til Gud. Skal ikke kristen tro være basert på kjærlighet til Gud og vår neste? Jeg har slektninger som er «kirkekristne», de har helt andre holdninger, der handler det om kjærlighet til Gud og glede over troen, og en grunnleggende «godhet» og barmhjertighet overfor medmennesker, uansett om de deler din tro eller ikke. Veldig forskjellig fra Jehovas vitnersdømmende og ekskluderende holdninger til andre mennesker. Da jeg begynte på skolen, var jeg det første barn av Jehovas vitner i denne skolens historie. Jeg ble raskt tatt ut av kristendomsundervisningen, med «frøken» som sjokkert vitne, og kunne ikke delta i noe som hadde med jul eller andre høytider å gjøre. Det var ikke det at jeg ikke «fikk lov», nei, jeg jeg fikk beskjed fra menigheten om at dette var noe jeg kunne velge selv. Men hvem velger vel å dø i verdens undergang? Så jeg «valgte» å avstå fra alle aktiviteter som direkte eller indirekte kunne forbindes med jul, påske, bursdager eller kristendomsutøvelse, og måtte allerede fra 1. klasse på barneskolen «tone flagg» og stå frem med min «tro», og presentere det overfor lærere og medelever som mitt eget valg. Jeg måtte også «velge» å avstå fra å delta i elevrådsvalg, fordi dette ble regnet som politiske aktiviteter, og politikk var pr definisjon influert og styrt av djevelen. Det var ikke lett å få medelever til å forstå dette. Jeg, som i utgangspunktet var en veldig sjenert og stille jente, måtte altså for å redde livet, allerede fra 6-7-årsalder stå i en rekke pinlige og krenkende situasjoner, og tåle å skille meg ut på de aller mest aparte måter. Jeg var virkelig ANNERLEDES. Julen var et kapittel for seg. Familiemedlemmer som ikke var Jehovas vitner, f eks besteforeldre, ville naturlig nok gi oss julegaver. Det forekom at vi barn ble pålagt å levere gavene tilbake, fordi det var krenkende overfor troen vår at de prakket på oss julegaver. Forbudet mot å innta blod førte også til bisarre situasjoner. Hvis jeg skulle spise middag hos andre, og det var kjøttprodukter på menyen, måtte jeg be om å få lese innholdsfortegnelsen på produktet for å unngå inntak av blodprodukter. Bl a endel pølser inneholdt «fremmedprotein», som angivelig kunne være blodprodukter, og var derfor forbudt. Jeg var så redd for å dø i Harmageddom at jeg tok disse forholdsreglene, uten at noen direkte tvang meg til det, det holdt jo lenge for meg at Jehova så alt. Jehovas vitner overlot altså mye av ansvaret for religionsutøvelsen til småbarn, ved å skremme dem med Harmageddon. Burde ikke de voksne ta det fulle og hele ansvaret for forholdet til skole og omgivelser for øvrig? Det var ikke nok å holde sin sti ren for å overleve Harmageddon. Man måtte forkynne også. Vi ble oppfordret til å levere inn timelister for utført forkynnelse. Jeg gikk ennå i barneskolen da vi barn ble sendt ut to og to, fra dør til dør, uten voksne i umiddelbar nærhet, de gikk fra dør til dør et annet sted i nabolaget, som kunne være kilometervis unna. Da skulle vi forkynne for voksne folk ved dørene. Fullstendig latterlig, jeg hadde jo ingen forutsetninger for å argumentere fornuftig overfor et voksent menneske. Jeg skjønte vel innerst inne at ingen kunne tro på dette. Ved en anledning ble noen forkynnende smågutter truet med hagle ved en dør. Men det ble ikke slutt på å sende barna ut av den grunn. Med jevne mellomrom kom vi til dører der det bodde klassekamerater, samvittigheten tvang oss til å banke på disse dørene også.....Av en eller annen grunn ble jeg aldri mobbet for dette, antakelig var dette for vondt for selv mobbere å se på. De eldste snakket alvorlig med meg om mitt enorme ansvar for å omvende faren min, som ikke var Jehovas vitne. Jeg var da ungdomsskoleelev. Jeg hadde altså ansvaret for å redde livet til min far. Jeg ønsket jo gjerne å forhindre at han døde i Harmageddon, men jeg visste innerst inne at det var nytteløst å forsøke å omvende ham, så jeg gjorde bare et halvhjertet forsøk. Det var også trist å vite at besteforeldrene mine snart kom til å dø i Harmageddon, men jeg så ikke at det var noe jeg kunne gjøre noe med. Menigheten var preget av en stemning av kontroll og konkurransementalitet, det handlet om å være den mest prektige og den mest gudfryktige. Det foregikk rapportering til de eldste om andres livsførsel. Folk fikk kritikk for å ha samvær medfamilie som ikke var Jehovas vitner. De voksne som hadde verdslige ektefeller ble baksnakket, og familiene deres stemplet som «ikke ordentlige Jehovas vitner», de var «dårlig omgang». Dette gjaldt bl a oss, fordi min far ikke var med. Det gav meg enda mer skyldfølelse. Jeg tror ikke hjertet mitt noen gang fikk en sjanse til å bli «med» i Jehovas vitner, men jeg var hjernevasket til å «tro», og da mener jeg tro på Harmageddon og på detaljerte regler. Det var ikke en tro som man vanligvis forbinder med kristen tro, som f eks innebærer ektefølt glede og kjærlighet til gud. Livet ble altså tidlig fylt med blodig alvor, det var jo spørsmål om liv eller død, og fullt av rigide, detaljerte regler i et fullstendig undertrykkende regime. Man fikk lite trening i refleksjon og selvstendig tankegang, det var jo syndig og farlig å tenke noe feil. Barndommens bekymringsløshet er ukjent for meg. Innebar oppveksten i Jehovas en form for barnemishandling, selv om jeg ikke ble utsatt for mishandling eller omsorgssvikt i vanlig forstand? Jeg kjenner noen Jehovas vitner i dag. De hevder at mye er annerledes og bedre i sekten dag i forhold til i min barndom på 70- og 80-tallet. Jeg ser likevel det samme regelrytteriet og konkurransementaliteten, og jeg har fremdeles vanskelig for å få øye på nestekjærligheten og barmhjertigheten. De forteller stolt at ingen tvinges til noe i menigheten, at det er opp til alle, selv barn, å velge selv hva samvittigheten deres tillater av handlinger. Greit det, men velger du feil, risikerer du jo å dø i Harmageddon. Akkurat som da jeg var barn. Da jeg var midt i tenårene, gled moren min ut av sekten, og jeg gled villig med, dekket bak min mor. Det var en stor lettelse å slippe ut, det var en enorm bør som forsvant fra mine skuldre, men «troen» forsvant paradoksalt nok ikke av den grunn. Dermed opplevde jeg at jeg for alvor kom på kant med Jehova, jeg deltok ikke på møter, og jeg begynte å leve et verdslig ungdomsliv med fester og gutter. Pga dette var jeg overbevistom at jeg nå var dømt til å dø i Harmageddon, og det utløste en tøff livskrise. Min mor kunne ikke hjelp meg med dette, antakelig var hun i tilsvarende krise selv. Etter løsrivelsen snakket hun aldri med oss barna om Harmageddon, og jeg hadde absolutt ingen andre å snakke med det om. Frykten for Harmageddon satt i meg i flere år, jeg trodde og følte at jeg var fortapt, og levde en periode som om hver dag kunne være den siste. Det gikk noen år før jeg klarte å se at det fantes en fremtid for meg i det hele tatt. «Troen» på «sannheten» forsvant gradvis i årene som kom. I dag kan jeg snakke ordentlig om dette, men foreløpig bare til utvalgte personer. Selv om det er lenge siden jeg sluttet å tro på Harmageddon, frykter jeg fordømmelse, jeg er redd for å bli stemplet som naiv og dum som kunne frykte noe sånt som verdens undergang. Det er underlig og tankevekkende hvor få anstrengelser som ble gjort fra våre såkalte brødre og søstre i Jehovas vitner for å beholde oss i menigheten, selv om de trodde at vi kom til å dø. Nestekjærlighet? I ettertid har jeg også hatt et vanskelig forhold til skyld og skam, det har vært vanskelig å tro at jeg er likeverdig med andre mennesker, vanskelig å «oppfylle kravene» til å være et fullverdig menneske, og derfor vanskelig å se at jeg har noen rettigheter. Et annet problem er svart/hvitt-tenkningen hos Jehovas vitner, manglende rom for fleksibilitet og refleksjon. Dette har vært med på å forme meg som menneske. Min sosiale og personlige utvikling ble selvfølgelig skadelidende, det var jo mye man gikk glipp av, som erfaring med vanlige sosiale koder, hvordan håndtere relasjoner mtp egne og andres behov, egen og andres innflytelse, hvordan ta sin plass i verden. Jeg skulle ønske at barndommen min var mer fylt av glede og bekymringsløshet. Jeg regner med at mange sliter med den samme angst og fortvilelse i forhold til konsekvenser av å ikke lenger leve etter religiøse regler, f eks frykt for verdens undergang. Det er åpenbart at dette fører til psykiske vansker for mange. Dette er imidlertid skambelagt og vanskelig å snakke om, da man i samfunn og hjelpeapparat risikerer å bli sett ned på og avfeid hvis man sier at man har indrekonflikter pga uvanlige religiøse forestillinger. Jehovas vitners teorier bleknet gradvis for meg etterhvert som jeg ble voksen og lærte mer om verden og livet, før de til slutt framstod som fullstendig usannsynlige, som kuriositeter. Jeg er i dag en trygg og lykkelig voksen kvinne, jeg har utdannelse, familie, venner og en givende jobb. Jeg ser tingene i perspektiv og all bekymring og angst rundt religiøse spørsmål er for lengst et tilbakelagt stadium. Jeg har innfunnet meg med at jeg ikke vet om gud finnes eller ikke, og lever godt med det. Og jeg er helt trygg på at Harmageddon ikke kommer. Jeg vil så gjerne formidle til andre som sliter, at det finnes en vei HELT ut av dette, og at det er mulig å få fred med seg selv, utenfor Jehovas vitner. Min historie er preget av at dette er et barns opplevelser, jeg tror likevel at det kan være gjenkjennelig for andre. Bille Jeg vokste opp som Jehovas vitne, min mor ble med da jeg var ett år gammel. Min oppvekst var preget av en svært troende mor, som innprentet oss med at Harmageddon alltid var rett rundt hjørnet. Min far var ikke et vitne, og hadde heller ingen sympatier for Vakttårnets lære så han skulle selvfølgelig dø på dommens dag. Jeg ba hver kveld om at Jehova måtte spare han.
Det er en vakker høstdag. Jeg går gjennom parken og beundrer de vakre fargene på lønnetrærne. Jeg ser barna som leker i lekepapparatene lenger borte og mødrene som sitter på benkene rundt. Marie løper fra meg bort til de andre barna, hun virker trygg og glad. Med ett føler jeg meg så vanvittig lykkelig. Jeg har klart det! Jeg har kommet meg ut av sekten som holdt meg i sitt jerngrep i så mange år.
Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»
- Og nå skal vi gjøre noe helt annet, sa frøken. - Kan dere være så snille å legge bort o-fag bøkene, dere skal få lekse til torsdag på slutten av timen. Men nå tenkte jeg å høre med dere hva dere ønsker å bli når dere blir stor. Hvilken jobb dere kunne tenke dere å ha.  Jeg snudde hodet og så ut vinduet. Vannet lå speilblankt utenfor skolebygningen. I en vik på andre siden av vannet var det noen som badet. Jeg hørte vaktmesterens gressklipper. Om to år ville alt være borte.
- Sykepleier, hørte jeg såvidt fra Eline, etterfulgt av latter fra klassen. - Så du skal hjelpe folk som er syke, sa frøken langt borte fra. - Det var snilt tenkt av deg. Og så nestemann.... - De vet ikke om det, tenkte jeg. - Brannmann, sa Steinar, på plassen bak. Alle lo igjen. Jeg hørte ikke mer. Ingen i klassen ville overleve. Kun jeg. Kanskje. De andre ville bli drept av Jesus, fordi de ikke trodde på Jehova. Jeg så for meg Jesus ridende på hest, med et sverd i hånden. Sverdet var rødt av alle han hadde drept. - Ja, da har vi 3 sykepleiere, 1 politimann og 3 brannmenn så langt, sa frøken. - Og du da, Andreas, hva har du tenkt å bli når du blir stor? Jeg våknet opp med et rykk. Prøvde febrilsk å si noe. Klarte ikke å få frem et ord. Frøken prøvde å hjelpe: - Kanskje du vil bli brannmann eller politi? Jeg klarte fremdeles ikke å si noe. I paradiset etter Harmageddon ville det verken være behov for brannmenn eller politimenn. Jehova ville sørge for at alle hadde det bra i paradiset. Ingen branner, ingen kriminalitet. Ingen trengte å dø. Jeg skulle leke med lammene og løvene. Men det var da ikke noe yrke! Jakob bak meg prøvde å hjelpe. Han hvisket: - Si noe da, si brannmann! Det er da ikke så farlig! - Dyrepasser, sa jeg høyt. Alle lo. - Å, så du skal jobbe i en dyrepark, sa frøken! - Eller kanskje bli veterinær. Så spennende! Ja, det er et fint yrke! Jeg rødmet. Hjertet banket i brystet. Hva i alle dager hadde jeg sagt? Heldigvis hadde jeg ikke sagt brannmann eller politi, for da hadde jeg spottet Jehova. Og da hadde kanskje jeg også blitt drept i Harmageddon. Men jeg skulle jo egentlig ikke jobbe som dyrepasser heller, løvene og lammene klarte helt fint å passe på seg selv. Jeg skulle bare leke med de. Sånn som på tegningene i Vakttårnet. Jeg skyndte meg å be stille: - Kjære Jehova, jeg er lei meg for at jeg kanskje sa noe som var feil, men det var så vanskelig å vite hva jeg skulle si. Jeg håper du fortsatt kan holde din hellige ånd over meg, slik at jeg kan holde meg åndelig våken, og motstå fristelsene Satan legger ut for å få meg bort fra Sannheten. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn, Amen. Jeg så meg raskt rundt. Ingen hadde sett at jeg hadde foldet hendene og lukket øynene. Kanskje ville det gå bra. Ø. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed