Bare overse meg

Jeg har faktisk følelser jeg også. Tro det eller ei. Alle mennesker har følelser, uansett opprinnelse, kultur, oppvekst eller religion. Dette er noe så godt som alle mennesker verden over skjønner og godtar, og som de også viser ovenfor de menneskene de møter, enten de kjenner dem eller ikke.

Men på en eller annen måte, kan det se ut til at enkelte mennesker ikke lenger innbefatter meg innunder gruppen “mennesker med følelser og verdi”. Jeg har visst heller ikke noe håp lenger.

Jeg var venn, bestevenn, bekjent og “ett godt eksempel” for veldig mange mennesker. Så lenge jeg gjorde det de forventet, tenkte, følte og mente akkurat det samme som dem, fikk jeg masse ros, oppmuntring, skryt og kjærlighet av dem. De syntes jeg var ett fint og godt menneske, med gode moralske holdninger, og de likte meg for den personen jeg var.

Mange av disse var mine nære venner, venner som til tider hadde det fryktelig vondt, og som jeg var der for, og hjalp og trøstet da de hadde psykisk vondt i perioder. Jeg var (og er fortsatt) inderlig glad i disse, og de var også glad i meg og støttet meg da jeg hadde det tøft.  Disse ba meg huske at de er glad  i meg.

Men når jeg treffer på enkelte av disse nå, blir jeg fullstendig oversett. De sier ikke hei, de smiler ikke, de ser ikke på meg engang. Jeg føler meg som luft, som ett spøkelse. Jeg blir nærmest behandlet som om jeg skulle vært en kriminell og farlig person, en som har gjort noe forferdelig grusomt og ulovlig. Vet de at jeg er i nærheten av dem, vil de likevel ikke se direkte på meg, og blikkene deres viser usikkerhet, sorg, sinne eller hat.

Jeg har faktisk ikke gjort noe galt. Ingen verdens ting. Det eneste jeg gjorde var å være uenig med enkelte læresetninger, og å stå for det. That´s it. Der har du min “forbrytelse”.

I motsetning til mange andre Jehovas Vitner, har jeg IKKE vært utro mot min ektemann, IKKE flørtet med andre menn, eller prøvd å stjele noen andres menn. Jeg har IKKE drukket meg sanseløst drita og gjort alvorlige umoralske ting. Jeg har IKKE løyet, jeg har derimot alltid vært hundre prosent ærlig. Jeg har heller ikke drept noen, mishandlet noen, voldtatt eller plyndret noen, og jeg har ikke tilbedt noen andre guder enn den ene og samme Gud jeg alltid har trodd på. Jeg har til og med klart å holde meg unna røyken, i alle år som ett JV, enda jeg har kjent suuuuget etter den i alle år siden jeg sluttet (glad for dét).

Men likevel blir jeg (og min venninne, og MANGE andre eks-JV´s verden over) behandlet VÆRRE, -og mer ukjærlig, enn hvordan mange av disse menneskene med dobbeltmoral blir behandlet. (Jeg sier ikke at ALLE JV´er lever i dobbeltmoral. Mesteparten er helhjertede og gode mennesker, og det er sant at alle mennesker kan gjøre feil. Jeg har også gjort dumme ting.)

Mange av de som faktisk har gjort noen av disse umoralske tingene, enda de (i noen tilfeller) gjorde det på de mest utspekulerte og planlagte måtene, blir likevel støttet og oppmuntret, godt mottatt og behandlet høflig og vennlig av alle “innenfor”, -og dette til og med mens det er KJENT at de faktisk gjør noe galt.

Det er ikke logisk at slike som meg blir ignorert. Hadde jeg for eksempel vært utro mot mannen min, eller vært voldelig mot noen, og blitt utstøtt og hatet for dét, hadde jeg kunnet vise forståelse. Jeg hadde tatt imot min straff, og sonet den.

Men at slike helhjertede, ærlige og oppriktige jenter som min venninne og jeg (høres nesten ut som selvskryt ja) blir oversett og ignorert, selv av egen familie, er IKKE moralsk riktig. Det er ikke logisk, det er IKKE naturlig, og det er veldig, veldig ukjærlig.

Det er ikke ubetinget kjærlighet. -Det er maktmisbruk.

Se for deg at du har vært uenig med en person om noe, eller at du kanskje av en eller annen grunn fornærmet han/henne på en eller annen måte. Det er ikke sikkert at du i det hele tatt gjorde eller sa noe som helst galt. Hvis denne personen som konsekvens velger å overse deg fullstendig, og ignorere deg helt,- helt til du kommer krypende tilbake og ber om unnskyldning, trass i at du muligens IKKE har gjort noe galt,- da har han/hun brukt maktmisbruk for å presse deg tilbake dit han/hun ville ha deg. (Dette er ikke mine ord, men psykologers og pedagogers ord.)

Flere av de som nå overser meg, var (og er) enige i at den slags framgangsmåte er maktmisbruk, og en meget uetisk, ubibelsk og uriktig handle- og væremåte. Men hva er det de selv gjør nå? De gjør akkurat det samme. De utøver 
maktmisbruk på meg og alle andre “frafalne”, og det (forhåpentligvis) uten å se og skjønne det selv.

Det som er enda mere ulogisk er at disse menneskene, som sier de er så glad i meg, men likevel ignorerer meg, også sier at de har en “egen fri vilje”. Men sannheten er at de IKKE har en egen fri vilje. Spør man noen av dem hvorfor de ikke har kontakt med med slike som meg lenger, svarer de at de ikke har noe valg, at det er slik det skal være, og at det er dét organisasjonen krever av dem.

Men ingen mennesker velger av egen fri vilje å kutte all kontakt med nære familiemedlemmer eller venner de har kjent lenge eller hele livet, sånn helt uten videre, -uansett hva det skulle måtte gjelde. Disse velger å ignorere meg fordi organisasjonen nekter dem det. De får rett og slett IKKE LOV TIL å ha kontakt med meg lenger. Så hvor er da den frie viljen de selv sier at de har?

De sier de respekterer “de verdslige” (alle de som ikke er JV) og at de ikke dømmer dem, for man “må jo få ha en egen fri vilje”, -men de viser det helt motsatte når en person velger å trekke seg ut. Hvor er respekten? Hvor er respekten for den “frie viljen” alle mennesker innehar?

Jeg har vært borti tilfeller der enkelte har mistet “privilegiene sine” som følge av at de har vært i samme selskap som en utstøtt, eller en som har trekt seg. I noen av disse tilfellene hadde de ikke engang snakket med den “utstøtte”. 
Så ikke bare forbyr organisasjonen sine medlemmer å være sammen med “slike”, men de skremmer dem også på plass med (noe bortgjemte) trusler/sanksjoner. Dette er bare enda en måte å bruke maktmisbruk på, spør du meg.

Ingen ønsker å bli straffet. Ingen ønsker å gå mot mengden, eller å bli ydmyket som konsekvens at at de har gjort nettopp dét. Ingen ønsker å bli utstøtt og miste alle sine venner og familie. Så de velger den letteste veien, og velger å ignorere den de sier de er “glad i”. Og da med sorg, sinne, eller hat i blikket.

Fordi jeg er gla i mange av de som velger å ignorere meg, må jeg bare respektere deres handling og beslutning, men det betyr ikke at jeg syns det er GREIT at min gode venninne, og jeg selv, skal bli behandlet på den måten. Vi har faktisk følelser vi også, og den måten de oppfører seg på er faktisk VELDIG sårende for oss! Vi er fortsatt de samme gode, snille jentene som de var gla i og roste så mye, -vi har ikke forandret oss noe som helst! Vi har bare modig stått for det vi tror på, og vært ærlige om det.

Jehovas Vitners organisasjon skryter av at over halvparten av de som trekker seg eller blir ustøtte, kommer tilbake. Men jeg spør, -er det så fryktelig rart?

Mange av disse, meg selv inkludert, er oppvokst innefor dette lukkede miljøet, og har dermed som regel ikke omgang med noen andre venner eller familie enn de som er Jehovas Vitner. Grunnen til at man blir anbefalt å omgåes kun trosfeller, er den at alle andre er “dårlig omgang” og kan være farlig for ens moralske og religiøse personlighet (“trosfeller” vil si “kun JV”. Det hjelper ikke om du er kristen og tror på samme Gud, for i deres øyne er ikke din tro gyldig med mindre du tror akkurat det samme som dem selv).

Når noen da trekker seg eller blir utstøtt, og plutselig havner på “utsiden”, står de der totalt venneløs, gjerne med familiemedlemmer som unngår dem, overser dem og dømmer de nedenom og hjem. En slik respons/straff blir rett og 
slett en VOLDSOMT stor psykisk belastning for de fleste.  Reaksjonene er mange. Her er noen av de jeg har sett:

1) De freaker ut og begynner å leve ett hardt og utagerende liv, siden de nå tror at de ikke har noe håp lenger og uansett er dødsdømte (for det er jo det de blir fortalt når de melder seg ut. Velger du vekk “Jehovas Organsiasjon”, er du ikke lenger noe verdt for Jehova, -for da har du valgt Satan selv, og vil miste livet i Harmageddon).

2)  De sliter vanvittig psykisk resten av livet, med store depresjoner og voldsom dødsangst. Mange går jevnlig til psykologer og psykiatrere for å få hjelp til å leve ett normalt liv. Er de heldige, klarer de å få ett greit liv etterhvert.

3) Noen tar selvmord.  (Jeg har lest utallige steder at “selvmordsstatistikken er høyest blant Jehovas Vitner”, men siden jeg ikke har noe konkret å vise til her og nå, skal jeg ikke si at det ER slik. Men jeg tviler ikke ett sekund på at det jeg har lest er sant, og det av mange grunner). Enkelte forsøker også å begå selvmord mens de fortsatt er Jehovas Vitner (jeg 
kunne fortalt om slike hendelser også..), og noen lykkes (heldigvis ingen jeg har kjent..).

4) De velger å komme tilbake, slik at de kan få være sammen med familien sin igjen, og samtidig få tilbake vennene sine og oppnå den kjærlighet og beundring de en gang hadde. Om den egentlige hensiktet ved å melde seg inn igjen, kun var 
for å få ha kontakten med sine tidligere relasjoner, så behøver de ikke å være spesielt deltakende, -det viktigste er jo at de ermedlem. Mange av de som da kommer tilbake, mener fortsatt noe annet, men tør ikke å si det, for de vet hva konsekvensene blir, -og sjansen for at de vil takle konsekvensene psykisk, er ganske liten.

Den mest sjeldne reaksjonen ser ut til å være:

5)  Å lage seg ett nytt liv med nye venner på utsiden, og å klare å leve videre uten altfor store påkjenninger, -forhåpentligvis med så lite bitterhet som mulig. (Jeg føler at jeg hører med i denne kategorien, men jeg jobber stadig med å presse bitterheten litt tilbake. Og er dét så rart da..? Man blir bitter når man blir oversett som om man er en verdiløs dritt.)

Selvfølgelig er det også noen som:

6) blir utstøtte fordi de har gjort noe “galt”, og ønsker oppriktig å komme tilbake. Disse kommer tilbake med stor glede og sterk tro. Bra for dem. Det viktigste er jo å følge sin tro og samvittighet, og så lenge de går i DEN retningen, møter de velvilje og støtte fra sine trosfeller.

7) Noen av de som trekker seg ut eller har blitt utstøtte, ender opp med å bli sterke “motstandere” av Jehovas Vitners organisasjon, -og nærmest vier sitt liv til å motarbeide dem. (NEI, jeg har ikke tenkt å bli en av dem, men jeg velger å benytte meg av min ytringsfrihet og snakke om det som plager meg, akkurat nå, i skrivende stund. Skulle noen ønske å kalle meg en “motstander”, kan jeg si meg enig i at jeg iallefall er motstander av maktmisbrukt, og mangel på egen fri vilje.)

Det virker som om at de fleste tror at min beslutning om å trekke meg, kun var en en dum og impulsiv, lite gjennomtenkt ADHD-handling som jeg gjorde helt ut av det blå, sånn helt plutselig. Jeg har blitt beskylt for å være forvirret, -og andre tenkende og medtroende personer jeg er glad i, har fått skylden for å skulle ha påvirket eller hjernevasket meg i den retningen jeg nå har gått. For alt jeg vet, får jeg vel også skylden for hva visse andre kan ha valgt å gjøre.

Unnskyld meg, men hva er det egentlig disse tror at jeg er? De samme personene som alltid roste meg for å være så gjennomtenkt og reflekterende, så smart, klok og kunnskapsrik, sitter nå å kaller meg for forvirret og dum, blind og uten evne til å tenke selv..? Det er utrolig frekt å insinuere at jeg ikke har egen tankegang! Men det er jo det de er vant til; -man skal helst ikke tenke selv, -man skal bare være føyelig ovenfor organisasjonen og tillitsfullt godta alt de skulle finne på å skrive i bladene de utgir. Såklart jeg da blir “forvirret” og dum i deres øyne, for det er jo livsfarlig å tenke selv, eller å mene noe annet enn det som står skrevet i publikasjonene.

Jeg har også blitt beskyldt for å skulle “starte min egen sekt”. Hjelpes… Det finnes da tusenvis av andre trossamfunn der ute, hvorav noen av dem tror på det jeg nå tror på, så hvorfor i all verden skulle jeg ha noe ønske å gjøre noe slikt? Jeg er overrasket over å se at mange andre kristne faktisk har samme tankene og troen som meg selv.

Tro det eller ei, men jeg brukte faktisk ett helt år til å tenke gjennom dette her. Og før dét hadde jeg gått en ytterligere stund (kanskje halvannet år eller så) med tanker og følelser om at ting jeg lærte ikke harmonerte med det jeg leste i Bibelen. Det var ofte jeg satt på møtene og reagerte på ting som ble sagt, nye bestemmelser som tredde i kraft (spes. den nye angående blodoverføring), og hvordan ting ble håndtert, -men jeg valgte å “sitte det ut”.

År 2009 var for meg det VERSTE ÅRET JEG NOENSINNE HAR MÅTTET GJENNOMLEVE. Jeg har slitt med alvorlige depresjoner. Så og si alle nettene mine var søvnløse, jeg har hatt tendenser til utmattelsessyndromet ME (jeg har vært så psykisk nedbrutt at kroppen sviktet helt over lange tider), jeg har grått til jeg ikke hadde mere tårer igjen, og jeg har hatt en menneskefrykt uten like. Jeg har også vært svimmel og kvalm så og si hver eneste dag i snart ett helt år, og som følge av enkelte situasjoner kunne jeg reagere med å fryse så voldsomt at jeg har hakket tenner, enda jeg i utgangspunktet satt i ett varmt rom og slettes ikke frøs. Jeg hakket tenner og skalv selv under min store dun-dobbeltdyne! Jeg har hatt alvorlig angst, masse hjertebank, og det har hendt beina bare har sviktet under meg.

Hvorfor alt dette?

Jeg legger ikke all skyld på organisasjonen, for psyken min led under vår dårlige økonomi, og også vonde ting fra fortiden som jeg ennå ikke har klart å bearbeide, -men det verste og mest vanskelige jeg hadde å slite med var at jeg visste at om jeg så mye som nevnte én liten uoverstemmende ting av det jeg hadde oppdaget, omså i all fortrolighet ovenfor en av mine venner, ville en liten “bekymringsmelding” resultert i at jeg ville blitt  tuppa på trynet ut av hele samfunnet etter noen advarsler som jeg såklart ikke hadde lystret (så lenge de ikke hadde stemt med Bibelen såklart. Men det hadde de ikke gjort i denne sammenhengen.). Da jeg begynte å innse at det rette ville være å trekke seg, måtte jeg slite med skrekken for å skuffe alle, miste alle, bli sett ned på og dømt av alle, og jeg måtte også bearbeide tankene mine rundt hva alle andre 
kom til å tenke, føle og tro angående meg. Sansynligheten for at folk ville tro at jeg hadde gjort noe “galt” var (og er) veldig stor, og jeg visse også at det kom til å bli endel “snakk”.

Jeg måtte gjenvinne min tro og tillitt, jeg måtte få tilbake livsvilje og livsgnist, jeg måtte bli trygg på at jeg fortsatt hadde ett håp og en mening med livet, og at jeg og mine barn ikke var dømt til døden. Slikt er ikke gjort over natten, og det måtte skje i skjul slik at ingen kunne hindre meg med sine “bekymringer og tilrettevisninger”. Det at prosessen var så “hemmelig” gjorde dessuten at jeg gikk med en sterk skyldfølelse av å “føre folk bak lyset”. Det har vært ett psykisk blodslit uten sidestykke.

De dagene jeg endelig hadde det bra for en liten stund, var jeg redd for å vise noen at jeg var glad og hadde en god dag, -for da kunne de raskt trekke slutningen at jeg da var i så god form og hadde så bra psyke at jeg såklart også var i stand til å komme på møtene eller delta på andre måter. (Dette med psyke er blitt mere forstått med tidene, men det kan fortsatt være vanskelig for folk å ha tilitt til at du sliter så sterkt som du sier at du gjør. De kan lett velge å tro at du er lat i stedet.) Da jeg sa “jeg klarer ikke dette stessende livet lenger jeg..” fikk jeg bare høre at “joda, det gjør du, bare vent å se. Du må bare komme igang igjen.”. (Sagt med en helhjertet medfølese såklart.)

20.april 2010 endret det seg drastisk for meg. Fra og med den dagen, da det var blitt opplyst at jeg hadde trukket meg ut av Jehovas Vitners organisasjon, hørte jeg ikke lenger fra noen av mine venner og bekjente. Skulle jeg være lettet eller trist?

Det var GODT å få det selve avgjørelsen opplyst, avgjort og gjennomført. Jeg følte meg med ett så FRI, sterk, modig, og lykkelig! Og det gjør jeg fortsatt! Jeg har det faktisk bedre nå enn jeg har hatt det på minst to år! Jeg er ikke lenger svimmel og kvalm (med mindre jeg får en uhyggelig overraskelse i posten da såklart, da kommer mye av de psykiske plagene tilbake), og jeg kjenner at energien er på vei tilbake.

Og jeg ER modig, for bare se hva jeg har gjort! Jeg har gått MOT hele mengden, gått MOT alle jeg kjente med full viten om at jeg kom til å skuffe dem. Jeg har stått for det jeg tror på, og åpent og ærlig erklært det. Samtidig har jeg tatt på meg den store sorgen det var å miste alle vennene jeg hadde, og noe familie samtidig.

Dét er mere enn hva mange av Vitnene tør, for jeg vet at det er flere som tenker slik som meg (eller noe lignende), -noen av dem har til og med innrømmet det for meg etterhvert som jeg fortalte om mitt valg. Men de erkjenner samtidig at de ville tape så altfor mye om de hadde fortalt folk hva de tenker på. Det er jo slik det er, dessverre. Men jeg forstår de godt og takker for den respekten de har vist meg.

Selv om jeg har det utrolig bra etter å ha trukket meg, så må jeg bare si, at de dagene jeg treffer på noen av de jeg hadde som venner da jeg var ett JV, folk som sa de var gla i meg og likte meg “for den jeg var”, -og blir fullstendig ignorert som jeg er en ånd eller bare luft, -da får jeg også vondt. Tro det eller ei.

Det er ikke bare de som har det vondt. Men jeg har vel den “fordel” at jeg har sørget meg ferdig, -gjennom ett helt år. Det betyr ikke at jeg ikke savner dem, for det GJØR jeg, men jeg har rett og slett ikke noen tårer igjen, og klarer derfor heller ikke å stå der å vise sorg, skam, og smerte, når jeg nå har det så godt og bra med meg selv.

Selv om jeg (som ett tidligere JV) har handlet på akkurat samme måten selv, faktisk mot min egen bror, min egen far, og også en venninne en gang for lenge siden, -og dermed skjønner tankegangen og handlingen til de som velger å behandle meg slik, føles det hele nå så falskt, unaturlig, og skammelig ekkelt. Min naturlige reaksjon når jeg ser en av mine tidligere venner vil være å smile, si hei og gi de en klem, men deres stive og avvisende holdning får meg til å FØLE at de syns jeg burde føle meg som en liten og verdiløs dritt. Jeg tror ikke at det er dét de ønsker at jeg skal føle, men det føles som om at 
det er dét de ønsker at jeg skal føle. Skjønner?

Når de da overser meg slik; -hvor verdifulle blir da ordene “husk at jeg er veldig glad i deg..”…? 

Når man er glad i noen, venner eller familie, så elsker man den personen UBETINGET. Uansett hva den andre personen tenker, føler eller mener, så er man gla i den personen, og respekterer han/henne som den personen han eller hun er, 
-akkurat slik Gud selv gjør det. Ifølge Bibelen elsker han oss usle mennesker uansett hvor mye vi til tider skuffer han. (Han VET til og med at vi kommer til å skuffe han, og ofret derfor sin sønn for oss.) Så selv om jeg skuffet mine venner og bekjente ved å velge å tro noe annet, og dermed trekke meg ut, burde de fortsatt respektere og elske meg for den person jeg er.

Mens jeg var ett Jehovas Vitne, hadde jeg selv en venninne som var ateist. Jeg hadde også en venninne som valgte å kalle seg selv for “heks” (ingen magi eller spiritisme der i gården, selv om det kan høres slik ut). Det har hendt, og hender fortsatt at vi diskuterer våre trosretninger litt, og vi er helt klart uenige i enkelte ting, -men vi har alltid repektert hverandre for 
hverandres meninger, og vært like glade i hverandre uansett. Disse, og flere andre “ikketroende”, har alltid vært der for meg, -og det setter jeg så enormt mye pris på!

Men nå blir jeg behandlet som om jeg skulle vært DØD, av de som tror på den samme guden som jeg selv tror på. Hvor lite logisk er vel det…? Det er så ulogisk at det ikke kan støttes av Bibelen engang.

Jehovas Vitner henviser til 1 Kor 5: 9-11 og 1.kor 6: 9-10 for å vise hvem som skal utstøtes og bli behandlet som utstøtte, men jeg har ikke gjort NOE av det som nevnes her. Det står for den saks skyld heller ikke noe som helst om at man skal utstøte og ignorere de fullstendig slik som det blir gjort i praksis av organisasjonen. (Det nevnes derimot at man ikke skal omgåes med “slike”, og dét er derimot en logisk tankegang for selv “ikketroende”. De fleste ønsker f eks ikke å omgåes, eller spise sammen med en som har vært utro mot en bekjent man er glad i, eller noen som f eks har dolket ens venn i ryggen.)

De sier jeg har “valgt Satan” siden jeg valgte vekk “Jehovas organisasjon”, men Bibelen viser helt klart noe HELT annet. (Jeg kunne ha skrevet mange sider om dette, men siden jeg av erfaring er sikker på at nesten ingen av de som er JV kommer til å sjekke mine henvisninger til Bibelen for å se om det stemmer, gidder jeg heller ikke å ta meg bryet med å skrive om det. Skulle det derimot være noe interesse for ett slikt svar, -feel free to ask.)

Hvem er DE til å dømme meg? De kan ikke se min hjertetilstand eller granske min tro, og de har ingen rett til å gjøre seg opp noen meninger rundt dette. Det er ikke de som skal dømme meg til syvende og sist, -det er en helt annens oppgave. Men likevel motsier de meg, påstår at jeg lyver, eller sier at jeg bare er forvirret når jeg forklarer at jeg tror på den samme Gud som de selv. Samtidig dømmer de venninna mi og meg nedenom og hjem, med sin sterke overbevisning om at vi nå er blant  ”de urettferdige”. De tror rett og slett at vi kommer til å dø i Harmageddon, -og våre barn med oss. (Også temmelig 
selvmotsigende, i og med at de selv sier at det skal finnes oppstandelse for “både de urettferdige og rettferdige”, og at alle får en ny sjans i “tusenårsriket”).

(Det skal nevnes at jeg HAR møtt respekt fra mange forskjellige også, og det er jeg utrolig takknemlig for. Disse har tatt min avgjørelse på en veldig fair og grei måte, og ønsket meg lykke til videre i livet. Men de har fortsatt ingen kontakt med meg, med unntak av ett par personer som har kontaktet meg i all hemmelighet.).

Man kan lure på hva slags avslørende hemmeligheter det er jeg har kommet over, siden jeg nå er så farlig at jeg må unngåes for enhver pris av alle og enhver. Man kan også lure på hvor dårlig selvkontroll de må tror at de selv har, siden de tror jeg ville hatt så vanvittig dårlig innflytelse på dem. Selv har jeg vært masse sammen med både “ateisten” og “heksa”, ja til og med “bitcha” (hehe), uten å ha mistet noe som helst av min egen tro og samvittighet, -og jeg har samtidig klart å bevare mine gode holdninger og oppførsel. 

Man kan også spørre seg selv om hva det er organisasjonen føler at de må skjule, siden de forbyr sine medlemmer i å ha samvær med “frafalne”. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal få innblikk i historien bak organisasjonen, historien om alle feiltakelsene de har tatt og fortsatt tar (men ikke ønsker å innrømme), deres sporadiske vranglære (som jeg heldigvis har oppdaget), og deres måte å nappe skriftsteder ut av sammenhengen på. Selvfølgelig ønsker de ikke at medlemmene skal miste skylappene de har for øynene, for hadde dét skjedd, hadde de med ett kunnet se helt klart at slike ting som å for eksempel overse sine egne familiemedlemmer eller venner totalt, kun fordi de tror på noe LITT annerledes enn dem selv, er en helt gal handlemåte, både ifølge Bibelen og ifølge menneskers etiske og moralske prinsipper. Det er ukjærlig, dømmende og ukristent.

Det er maktmisbruk.

Joda, jeg valgte SELV å TREKKE MEG, men husk at jeg trakk meg fra ORGANISASJONEN. Jeg har ikke “valgt vekk” noen av mine venner eller familie selv om de kanskje kan velge å se slik på det. Jeg er fortsatt her, og jeg står med åpne armer og mange klemmer på lur om de skulle finne på å stikke en tur innom. Men jeg holder meg unna fordi de så klart og åpenlyst viser at de ikke lenger ønsker kontakt med meg. Men jeg kan love at om de hadde vært hyggelige mot meg og sagt “hei” tilbake, hadde jeg ikke pushet meg videre til å lage en samtale av respekt for deres valg. Men litt normal høflighet syns jeg at de kan vise.

Isteden for å dømme og kritisere meg, burde mine tidligere JV-venner og familie heller stille seg dette spørsmålet: “Hva var det egentlig hun fant ut? Hva er det hun nå tror på?”,  også burde de vise tilitt til at jeg taler sant når jeg sier at jeg TROR, -og lese brevet jeg sendte dem. De burde også faktisk undersøke det jeg har skrevet litt mere grundig med en dæsj godvilje. (Tusen takk til dere som gjorde det!) Som mine venner, SKYLDER de meg såpass. Det er alltid flere sider av en sak, og de fleste menneskervet det og ønsker også som regel å ha sjansen til å se de forskjellige sidene av en og samme sak, -nettopp for å danne seg ett helhetsbilde, og en egen mening om det. Men som en “frafallen” har man “mistet sin rett” til 
å forklare sin side av saken.  Veldig få ønsker å lese, høre, eller prøve å forstå. De kan også bli frarådet å gjøre nettopp dét.
Men hør meg; de skylder en frafallen venn/familiemedlem såpass. Spesielt når de sier til dem: “husk at jeg er veldig glad i deg.”

De burde også tenke: “Det må virkelig ha vært noe veldig viktig, stort, og interessant hun oppdaget, siden hun gjorde noe så vanskelig som å ta FARVEL med alle sine venner og familie. Det må jammen være noe HELT spesielt, siden hun 
hadde MOTET til å gå mot strømmen.” (Tro meg, det ER interessant det jeg har funnet ut! Jeg prøvde å nevne noe av det for folk, men det var slettes ikke alt.)

Merkelig nok har jeg derimot fått høre: “Det er lettere å gå, enn å bli.”  Det har også blitt brukt en “lignelse” der jeg er blant de som har “hoppet av på neste stasjon”. Hvis en slik lignelse skal få mening, kan jeg svare: “Javel, jeg hoppet av “toget” dere satt på. Men det er kun fordi jeg ønsket å ta ett lite tog-bytte, -og dermed kjøre mere komfortabelt og raskere fram til samme endestasjonen som dere.”

Prøv å gå selv du, om du er ett Jehovas Vitne. Jeg kan love deg at det er det mest vanskelige du noensinne kan få deg til å gjøre! De fleste tør ikke tenke tanken engang, og de tør iallefall ikke å prøve. Det er lettere å BLI innenfor og følge strømmen, enn å bryte ut av den, -når man vet hva konsekvensene blir.

Hvis du som nå leser dette her, er ett Jehovas Vitne, -vær så snill å ta til deg disse rådene:

1) Les Bibelen på egenhånd og se på SAMMENHENGEN i det du leser der. Tillat deg selv å reflektere over det du leser, tenk fritt og BE om hjelp til å forstå, og ha TILLITT til at du vil få den hjelpen du trenger, selv om du er alene der og da.

2) UNDERSØK de skriftstedene du får servert, og se de i SAMMENHENG med det kapittelet de står i. Du vil se at mange av skriftstedene er nappet ut av den sammenhengen de opprinnelig ble skrevet i, til fordel for den tanken og de reglene organisasjonen ønsker å presisere/fremme. (Eks: ER det noe grunnlag bak at JV´s ikke får feire fødselsdager? Skal man virkelig ikke ha kontakt med frafalne, trass i at de i noen tilfeller kan være av nær familie? ER det bare 144 000 som skal til himmelen? ER det virkelig slik at det er KUN Jehovas Vitner som har håp om evig liv? ER det virkelig slik at det er kun Jehovas Vitner som er Guds Folk/Guds Barn? Hvorfor bruker ikke andre kristne Guds navn like flittig som Jehovas Vitner? Hvorfor viser andre kristne Jesus så mye oppmerksomhet og ære, og litt “mindre fokus” på Gud?)

Ser man på den hele og totale sammenhengen i enhver anledning, vil man bli overrasket over hva man “ser” og forstår mens man leser. For meg har det vært befriende, -tro meg! Jeg er ikke lenger redd for mitt og mine barns liv. Jeg har mere tillitt til andre mennesker (de JV´s velger å kalle “de verdslige”) og jeg har erfart at stort sett alle av disse er superkjærlige og omtenksomme folk. Mange har tatt meg til seg, støttet meg og hjulpet meg, enda de ikke kjente meg engang.

Det er faktisk lettere å prate om sitt eget livssyn med folk “utenfor”, for de kommer ikke med innøvde fraser og “har svar på alt” hele tiden. De kan være voldsomt uenige, men de gir ikke utløp for sine uenigheter, og prøver ikke å presse sine meninger på meg. De ser heller ut til å reflektere over det andre sier, og spør mange spørsmål for å finne ut mere om hva det er jeg tror, og hvordan jeg tenker. De kommer med sine tanker og meninger, uten å presisere at “SÅNN er det! Jeg har rett og du tar feil.” Det er en gjensidig respekt, -og dermed også lettere å være åpen ovenfor hverandre om hva man tenker, tror og mener. Jeg behøver ikke lenger å være redd for å “vekke anstøt” hos noen av mine venner, for jeg vet at de vil respektere mine meninger, og fortsatt være der for meg, trass i at de kan være uenige med meg.

Sånn sett kan det være “like greit” at man ikke lenger har kontakt med Jehovas Vitnene.. For det er dessverre slik at de fleste Jehovas Vitner man prater med ikke viser denne respekten ovenfor en, -om man er uenig med dem. De kan være tankefulle og spørrende om de kommer på døren til deg, og vise personlig interesse, men likevel forteller de deg “hva som er rett” og hevder at de har “sannheten”. Er du ett døpt vitne og har andre meninger, blir du “tilrettevist”. Velger du å trekke deg, får du høre at du er forvirret, at du har valgt Satans side, at du ikke lenger er ett av Guds Folk, at du kommer til å dø i Harmageddon, -og de nekter å høre på deg om du prøver å forklare deg.

Hvor er den frie viljen? Hvor er respekten?

Ikke misforstå meg, -jeg hadde det lenge GODT som ett Jehovas Vitne, og mange har det faktisk ganske bra der de er. Men det innebærer at man er en føyelig person, med en fullstendig og urokkelig tilitt til at den lille gruppen ufullkomne mennesker som sitter på “toppen” i Brooklyn´s hovedkontor og styrer hele organisasjonen, -som IKKE er direkte inspirert av Gud (de innrømmer det selv i den digre grønne boken), kan servere deg “mat i rette tid”, som er fullstendig korrekt til enhver tid. Når man viser en slik tilitt til mennesker, er det heller ikke noe problem å glede seg over “den åndelige føde” en får, og det “broderskapet” Jehovas Vitner har verden over.

Er man en person med en slik fullstendig tilitt til mennesker, er det også veldig godt å føle den “trygghet” og det “samhold” man har når man er med i ett slikt samfunn. Man har alltid klare retningslinjer å følge, og man mottar sanksjoner og belønninger alt ettersom hvordan man oppfører seg og hvor “bra” man presterer i sin menighet. Er det noe man ikke skjønner, eller noe man trenger ett svar på, kan man bare spørre en av de eldste i menigheten om hjelp, og få ett svar som forhåpentlig viser hvaBibelen sier (dessverre blir svaret som regel ett resultat av det organisasjonen ønsker at du skal tro, uansett…).

Men det er ufattelig mange jeg kjenner, som nærmest stresser seg selv ihjel, fordi de “må” på alle møtene, “må” gå så og så mange timer hver måned, “må” forberede seg til alle møtene, og ofre all sin tid i tjenesten, -samtidig som de har fulltidsjobber og kanskje overtid, skolebarn og oppfølging i så måte, osv osv.. Mange tror oppriktig at hvis de ikke gjør alle disse handlingene, er de ikke lenger verdifull i Guds øyne. Så mange Jehovas Vitner sliter med utmattelsessyndromet ME, at sykdommen i Sverige blir kalt “JehovasVitne-syndromet”. Selv led jeg lenge med stressangst så sterk at jeg hadde alvorlige pusteproblemer, fordi jeg hele tiden prøvde å være overalt med mine to små barn på drass, og likevel følte at jeg aldri klarte å gjøre NOK. (Husk igjen at det varflere ting som plaget min psyke, men igjen slet dette mest på meg.)

De tror hele tiden at Harmageddon er “rett rundt svingen”, og mesteparten velger derfor å ikke satse på høyere utdanninger og karriere. De blir faktisk frarådet å satse på slikt. Derfor er det utrolig mange som cruiser gjennom livet med ett arbeid de nøvendigvis ikke liker, -både fordi de da mangler utdannelsen de trenger for å få drømmejobben, eller fordi de uansett ikke skal ha den jobben “så lenge”. Min egen far ønsket for eksempel å bli teknisk tegner, men fikk ikke lov til å ta utdannelse, og måtte dermed ta til takke med stillinger som blant annet søppelmann og containersjafør, -noe som endte opp med at han ødela sin egen helse. (Alle regler uten unntak; det er heldigvis vanlig at ungdommen tar utdannelse på videregående skole, men det er fortsatt mere unormalt at noen tar høyere utdannelse deretter.)

 Det er normalt å “sette livet på vent”, for man har uansett “all evighet” med “evig liv i Paradis” framfor seg, hvor man skal få reise jorden rundt, lære seg å spille instrumentet man liker, danse osv. (Heldigvis er det likevel mange som reiser mye og opplever verden). Jeg har kjent diverse ektepar som til og med har ønsket å la være med å få barn, før i Paradiset. Det er helt forferdelig å se at enkelte folk er villig til å valse gjennom livet uten barn og barnebarn, trass i at de elsker barn.. Jeg kunne aldri tenkt meg ett liv uten. Jeg er så glad for at de fleste får barn! =)

Det kan høres rart ut, men jeg syns SYND på de som velger å overse  meg. 

De lever i frykt for sine egne, og sine barns liv. De lar en menneskelagd organisasjon få styre så godt som alt i livet sitt (uten at de skjønner det), og stresser samtidig livet av seg for å oppnå en frelse (gjennom gjerninger) som de allerede har fått gjennom Jesu offer. De går og tror åpent og oppriktig at familiemedlemmer og venner som har valgt å trekke seg, eller blitt utstøtt av en eller annen grunn, ikke har noe håp om evig liv, og at de kommer til å dø i Harmageddon. De sørger over meg som om jeg skulle vært død. De overser meg selv om jeg ennå lever, og må samtidig gå å føle på at det er vanskelig for dem. De vet at det ikke er en normal folkeskikk, og skammer seg kanskje over det. (Jeg har vært en slik selv, så jeg vet hva jeg snakker om.)

Hvordan forklarer jeg dette for mine barn? Hvordan forklarer jeg at deres tidligere lekekamerater ikke lenger kommer til å komme på besøk? Hvordan forklarer jeg at folk som tidligere stoppet og pratet med meg/oss, ga klemmer og smilte og var hyggelige, -nå overser meg helt fullstendig og bare går rett forbi uten å unne oss så mye som ett blikk?

Man prøver å lære opp sine barn til å godta alle, og å være vennlige mot alle uansett kultur, tro og hudfarge, -men så skal jeg være nødt til å godta at en av mine beste venninner, og jeg selv, ikke blir behandlet slik, og samtidig forklare mine barn at det er “greit”, og at “sånn er det bare”…?

Det er skummelt å se hvilken MAKT noen få mennesker på toppen av en organisasjon kan ha over menneskers liv. Bortimot 7 millioner er det vel nå, som føyer seg innunder denne religionen. “Hvordan kan du tro at hele SJU millioner tar feil?” spurte noen meg. Jeg lurer på hvordan den personen kan tro at hele 1/3-del av hele verden tar feil, -og at de skal dø..?

 “Hensikten” med å overse og ignorere meg fullstendig, er at jeg skal “angre og snu”, og “komme tilbake”. De håper jeg skal “savne deg jeg hadde”. De ser på handlingen som en “kjærlig handling” til mitt eget beste. Det var slik jeg selv så på det da jeg som ett Jehovas Vitne kuttet kontakten med min egen bror. Men jeg kan love deg at den teknikken ikke fungererte slik på ham, -og heller ikke på meg. Og det er ikke fordi vi ikke er ydmyke, eller blindet. Vi er bare mennesker som krever å bli behandlet med respekt.

Jeg tiltrekkes mere av helhjertet kjærlighet, høflighet og en gjensidig respekt.

Jeg bukker ikke lenger under for dømmende maktmisbruk. Elsk meg for den jeg er! Eller hat meg for min ærlighet. Det er ditt valg som ett menneske med “egen fri vilje”.




"Marit"