0 Comments
De er ikke i stand til å ta imot sånne som meg, jeg er jo ikke utenomjordisk men det føles ofte sånn. Det er bare det at jeg passer ikke inn i ett skjema, ikke inn i en boks og i den stolen de setter meg i sitter en person over meg som verdens største spørsmålstegn. Det er ikke bare vi som må lære oss verden og samfunnet, vi må også hjelpe de å lære. Kanskje en dag vil de forstå at denne friheten de gir ulike samfunn, er ufrihet for de som forlater de samfunnene. I møte med det store samfunn er verken vi eller samfunnet skikka til å takle det. Jeg er ikke innvandrer men likevel ikke integrert, jeg er en minoritet, så liten at jeg blir ubetydelig og nesten usynlig. "Marianne"
Men hjelpte alt dette, vart eg noko klokare av dette djupdykket? Vart eg meir meg sjølv? Tja. Eg veit ikkje. Når eg likevel fortel dette, er det jo fordi det for mange er ein del av identiteten: kva ein trur, kvar ein står i fellesskapet av truande. Somme av oss har dette med oss frå barndommen, somme av oss har aldri blitt heilt fortrulege med det vi har fått med oss. For somme av oss har det også vore ei bør. Då eg forstod at eg aldri kan seie heilt klart kva eg trur på, at det går ikkje opp, sleppte noko taket. Det gjorde godt å bli kvitt ei slik indre tvangstrøye, eit absurd krav om å skulle velje side i eit slags ja eller nei til den store Gud. Før var dette så viktig, å ha eit klart svar. Kanskje fann eg ut at å vere seg sjølv er å ikkje måtte svare på spørsmål ut i frå premiss andre har skapt. Om nokon spør meg, vil eg seie at eg veit ikkje heilt kva eg trur på, men eg veit om mange ting eg ikkje trur på. Det mest overraskande for min eigen del er at konklusjonen ikkje lenger er så viktig. Det frigjerande har vore å stole på eigne erfaringar i staden for å leite etter ei stor sanning der ute. Det går an å stå der i den indre stormen og vere på sitt eige parti. Det undrar meg at det tok fleire år å komme fram til dette relativt enkle og tilforlatelege utgangspunktet. Men kanskje er Vårt Land-lesarane blant dei som lettast kan forstå det komplekse og sårbare i dette. No kjennest det som om eg har forlate eit støyande og kaotisk lokale. Det verka så dramatisk der inne. Eg vil hugse dette, så kan eg kanskje forstå andre. Mest sannsynleg vil slike indre drama likne på kvarandre, også om utgangspunktet er annleis. Kva skjer med oss når vi tenker at vår tru er så viktig at ho utløyser ei slags guddommeleg godkjenning eller ikkje, at vi deretter hamnar innanfor eller utanfor i eit kosmisk rekneskap? Å kunne legge bort spørsmålet om kva ein trur på, er ei lette. R. Dette er et kort essay om hvordan yoga og meditasjon hjelper meg til å bryte og endre uhensiktsmessig tankegods jeg har tilegnet meg etter å ha oppvokst i en konservativ og lukket menighet, men så forlatt høsten 2014 i en alder av 25 år. For 3,5 år tilbake, midt i bruddprosessen med menigheten, fant yogaen meg. Eller motsatt. Jeg erindres at jeg på tunge dager dro til det lokale yogastudioet, ankom som en skrøpelig og tungsinnet skikkelse, men nitti minutter senere forlot studioet smilende, rakrygget, og bærende av en dyp indre fred som jeg aldri hadde følt på tidligere i livet. Denne halvannen timen av lykksalig transformasjon gjorde grensesprengende sterkt inntrykk på meg. Og siden den gang har jeg hatt stor glede av den 5000 år gamle østlige tradisjonen. I starten av min ”yogareise” fant jeg meg selv i å presse meg inn i avanserte yogapositurer som kroppen ikke var klar for. Etter en stund oppfordret yogainstruktøren meg til å ikke redusere øyeblikket til et middel for å nå et fremtidsmål, men heller leve for og i øyeblikket, med en 100% aksept og tro på at det faktisk er godt nok. Gjennom ukentlig yogapraksis lærte jeg å tillate meg å gi slipp på tanker om krav og forventninger til meg selv, som for eksempel å skulle utføre en avansert yogapositur. Etter hvert innså jeg min egen ”pushing” på yogamatta kanskje var et resultat av noe utenfor yogamatta; en oppvekst i en menighet hvor jeg ble lært opp til at jeg stadig måtte omvende og endre meg for å være god nok (for Gud). Lese mer. Be mer osv. Heldigvis, gjennom yogapraksisen innså jeg gradvis at aksept for det som er var mer hensiktsmessig, ja faktisk en mer riktig tilnærming. Både i yogapraksisen og livet generelt. For mitt vedkommende har det vært, og fortsatt skapes det himmelske øyeblikk på yogamatta. Bokstavlig talt. Det er for eksempel fantastisk å ligge i ”savasana”, hvilestillingen, og bare være til. Å eksistere. Det smaker himmelsk å være ikke-produserende og samtidig vite at det faktisk er OK! Et annet aspekt som hjelper meg i det daglige er det meditative. Gjennom meditativ avspenning har jeg lært meg å ha et nøytralt perspektiv på tanker og følelser, hvor jeg observerer mental aktivitet ”utenfra” uten å skulle endre eller dømme den. Ved å innta en slik posisjon som et taust vitne til egne mental aktivitet skapes det et rom, et frigjørende handlingsrom til agere i verden uten å sørge over, eller henge fast i egen fortid. Denne friheten er en kjærkommen skatt for meg. Jeg opplever nå at færre og færre sekund, minutt og hverdager blir redusert til et middel for å nå et mål. Faktisk, flere og flere øyeblikk leves nå som et mål i seg selv. Jeg kjenner at jeg ”lever”. Med puls og energi. Her og nå. Lykkelig og glad. Og kanskje best av alt, jeg opplever det meningsfullt. Dette narrativ er en historie om egne erfaringer, og trenger ikke å være en one-size-fits-all løsning. Det finnes ulike verktøy som kan hjelpe en til å bryte med miljøer en ikke ønsker å være en del av. Jeg håper du finner dine verktøy som hjelper deg. Du skal vite at jeg gjerne bistår om du skulle ønske det. Anbefalt inspirerende lesning: - Eckhart Tolle: “The Power of Now” - Pema Chödrön: “When Things Falls Apart” - Wayne Dyer: “Change your thoughts, change your life” "Per" Vil du snakke med Per om hvordan Yoga kan hjelpe deg? Ta kontakt med oss via vårt kontaktskjema, så skal vi formidle kontakt. Den gang jeg var i ferd med å gå ut av Jehovas vitner, sa jeg: "Jul skal jeg i alle fall aldri feire, det er skikkelig hedensk og fysj og æsj" Dette var på våren 1983. Når det begynte å nærme seg jul, hadde jeg helt skiftet mening, da ville jeg feier jul fordi det var hedensk og fordi jeg hadde lyst. Ja, så var det det med å finne ut av hvordan en feirer jul da, det kunne jeg jo ikke noe om. Hadde knapt nok våget å se på et juletre litt sånn i sidesynet, og det var vel egentlig det. Da jeg var barn, var ikke alt like strengt, så girlander og flettekurver i glanspapir det hadde jeg faktisk laget. Jeg gikk til et sted de solgte juletrær og kom til at jeg ikke ante noe om hvordan jeg skulle få det til å stå i stua, så det ble et plasttre i "byggesett". Så gikk jeg til en butikk som solgte julepynt, og sa at jeg trengte julepynt til et lite tre og hva som eventuelt ellers var vanlig å pynte med. At jeg ikke ante noe om hva jeg skulle ha. Damen så litt rart på meg, men hun foreslo nå en masse kuler og glitter og dingser og dangser, som jeg kjøpte. Kjøpte også lys til juletreet og en glitterstjerne til toppen. Vel hjemme så var juletreet ganske greit å sette sammen, for der lå det monteringsanvisning i pakken. Men så var det resten, da .... Hmmm.... ringte på hos naboen og fortalte at jeg ville bli veldig glad om hun kunne gi meg noen tips om hvordan en pynter et juletre. Og naboen stillte opp! Så ble det jul i stua! Nå er jo det å feire jul langt mer enn å pynte treet. Fortalte på jobb at jeg skulle feire jul for første gang, og fikk masse tips av dem når det gjaldt mat. Ellers så fant jeg vel ut av saker og ting sånn etterhvert. De første årene hadde jeg helt dilla, og hadde en masse pynt og stort juletre. Etter å ha vært gift endel år med en som helst ville ha juletreet fra 1.des. til påske, har jeg vel fått en skikkelig overdose jul, og gjør ikke lenger så mye ut av det. Min late natur bidrar vel også, det er så mye styr, liksom... Nå gjør jeg akkurat så mye ut av det som passer meg, og som hensynet til andre mennesker som skal være her i julen tilsier. Dvs. henger opp en advensstjerne i kjøkkenvinduet, og kjøper en julegruppe el.l. til salongbordet. God jul allesammen! "Ingunn" En god dag. I hvert fall en bedre en.
Jeg gikk ikke ut av mormonerkirken fordi det var kvelende å være kvinne der, selv om det virkelig var sånn. Men det hadde jeg sikkert fortsatt å tåle hvis det ikke hadde vært for at jeg sluttet å tro på budskapet kirken underviste om. Det var det at jeg sluttet å tro som gjorde at jeg gikk, ikke at det var vanskelig å leve der. Det føler jeg meg veldig sikker på akkurat nå. Det går an å tilgi meg selv for dette. Altså at jeg var der såpass lenge og holdt ut det jeg gjorde. Fordi jeg seriøst trodde på det, noe som innebar at jeg trodde det skulle være verdt det i det lange løp. Jeg kan egentlig ikke skylde på noen av de som plagde meg. Jeg kunne gått når som helst. Men jeg gikk ikke før fordi jeg fremdeles trodde på det. Og om de hadde vært enda verre, så hadde jeg sikkert ikke gått da heller. Før jeg hadde mistet troen. Det forteller meg noe om meg selv. Jeg er en veldig tålmodig og utholdende person som virkelig klarer å gå trofast og tappert inn for det jeg tror på med hud og hår under de utroligste omstendigheter. Og når jeg mister troen på noe, så klarer jeg å forlate det. Dette kan jeg faktisk leve med. Jeg kan tilogmed være stolt av meg selv for disse egenskapene. Det å kunne være så dønn dedikert overfor det jeg oppriktig tror på med så lite støtte og så lite cred å få liksom, og så lenge. Jeg føler meg sterk og glad for å se meg selv som så ....modig! Nå som jeg har skjønt at jeg har disse sidene som jeg egentlig syns er ganske fantastiske, så har jeg jo en spennende framtid foran meg. Hva tror jeg på nå? Hva er det jeg vil leve og ånde og virke for nå? Med all denne dedikasjonen og utrettelige trofastheten jeg har skjønt at jeg besitter, så må jeg jo kunne nå hvor langt som helst innen hva som helst jeg setter meg fore. Jeg kan ikke skjønne annet. Jeg har jo noen ting jeg elsker å gjøre, og som jeg brenner veldig for. Det jeg må gjøre istedenfor å ergre meg over at jeg tidligere brant for noe annet, er jo å gå og gjøre de tinga jeg brenner for nå. Livet er liksom dynamisk. Gudene vet hva jeg brenner for om ti år. Men det jeg vet, det er at det jeg brenner for, det kommer jeg til å virkelig kunne stille opp for selvom det ikke alltid er hysterisk morsomt og veldig givende. Og jeg kommer til å gi alt, selvom det kan hende jeg tror noe annet senere i livet. Lidenskapene mine kan virkelig regne med meg. Det føles faktisk veldig bra! Ja, det var latterlig det jeg trodde. Og man kan jo lure på hvorfor jeg trodde noe så latterlig. Vel, jeg vokste opp i det og fikk det inn med morsmelka. Men jeg trodde på det, og derfor kan jeg stolt leve med at jeg helhjertet ble der helt til jeg slutta å tro på det. H. Jeg ble født i Alta, 19 august i 1948. Da jeg var 6 uker ble jeg adoptert av et ektepar fra Ørsnes. De var medlemmer i Guds Menighet, som er en liten menighet som har funnet fotfeste blant annet i to bygder i Lofoten. Mine adoptivforeldre var "godt opp i åran" da de henta meg, fra ei mamma som var tvunget til å gi meg bort. Egentlig var det ikke lov for menighetens medlemmer å adoptere, er jeg senere blitt fortalt. De fikk vel en slags dispensasjon.
Jeg husker så lite og så altfor mye. Jeg kan huske at jeg ble holdt i et jerngep. Ekle store hender som holdt meg fast. Jeg klarer ikke å bli holdt fast fremdeles den dag i dag. Og jeg kan huske pusten hans. Og kamferdrops. Jeg ble belønnet med kamferdrops. Hver gang jeg ser kamferdrops tenker jeg på det som skjedde, på hendene hans og pusten hans, og for et øyeblikk blir jeg ei lita redd jente igjen. Jeg var ikke gamle jenta før jeg fikk høre hvor glad og takknemlig jeg burde være som var reddet inn i Guds menighet fra den fæle verden der ute. Menighetens regler var harde og nådeløse. Enten er du med oss eller mot oss. Vi vandrer på den smale sti, som fører til evig liv. Alle de andre ute i verden vandrer på den brede sti, som fører til evig fortapelse. Vi feiret ikke jul, ikke 17. mai og slike dager som er vanlig i sammfunnet ellers. Jeg kan huske at det var veldig viktig å arbeide på disse dagene for å vise at vi ikke feiret sammen med resten av Verden. I og med at mine foreldre hadde fått lov å adoptere, var reglene enda strengere for vår lille familie. Men jeg var et vanskelig barn, og de sa at de ikke klarte å temme meg. Gang på gang trosset jeg reglene. Når jeg hadde gjort noe ulovlig og det kom min far for øre, fikk jeg smake riset. Buska, som jeg kalte det. Da jeg ble så stor at jeg kunne plukke buska selv, måtte jeg gå ut og hente den av et bjørketre. Den skulle henge over ovnen, så den ble skikkelig hard, og ikke minst slik at de som kom på besøk skulle se hvor umulig jeg var. Dette var egentlig mer skamfullt og vondt enn selve piskingen. Det var min far som slo. Kan bare huske at min mor slo meg en eller to ganger. Jeg var ofte ensom som barn. Vi hadde katt, sauer og ei ku. De var mine venner, de sviktet meg aldri. De andre foreldrene ville ikke at deres barn skulle leke med meg, og jeg trodde alltid at det fordi jeg var så umulig, fordi jeg var så slem. Først i voksen alder forsto jeg at foreldrene ønsket å beskytte sine døtre mot min far, da de kjente til hans "last". Men en familie lot meg leke med "Ingrid" som jeg kan kalle henne, kanskje de ikke visste om min far. Jeg var så glad for å få meg en venninne, og vi holdt sammen i tykt og tynt. Men også henne forgrep han seg på, og overgrepet er hennes første minne fra livet. Da jeg begynte på Ørsnes folkeskole, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg var flink på skolen, og elsket å lese og skrive. Det var en offentlig skole der vi ville komme til å omgås verdslige barn, så menigheten hadde strenge regler for oss og hva vi kunne gjøre på skolen. For eksempel fikk vi ikke lov å bruke skolens bibliotek og låne bøker. Vi fikk heller ikke være med på noen felles sammenkomster, ikke gymnastikk, og det var store diskusjoner om hvor vidt vi kunne være med på svømming. Vi fikk ikke være sammen med de andre barna utenfor skoletid, så det at vi fikk gå på en offentlig skole var noe som reddet meg. De bånd jeg dengang knyttet til de andre barna, er bånd som i dag er uløselige. For meg var det en livsnødvendighet å være sammen med «de ute i verden» og min erfaring var at det i verden var varmt, mens det i menigheten var kaldt. Mange har spurt meg om det ikke fantes lyspunkter i min barndom. Joda det gjorde det. Men jeg visste så inderlig vel at lyspunktene ikke varte. Jeg var alltid redd. Redd for dommens dag, redd for evig fortapelse. Redd for å evig brenne i helvete. Og redd min far. Bare redd. Jeg har nylig fått lese en brev datert 1995, som menighetens forstander sendte til en av mine venninner. Her skriver han om meg: "Når det gjelder det jeg kunne berette om Solfryds oppførsel, så har det faktisk ingenting med kjærester og festing å gjøre. Det er nok et faktum at verken du eller jeg kjenner historien fullstendig. Hvordan har feks Solfryd behandlet sine egen mann og sine barn? Mange av dem som levde nært tilknyttet Solfryd kan berette om rystende adferd overfor foreldrene." Ja, jeg var nok et barn som ikke lot seg temme. Og ja, jeg var en opprørsk tenåring som festet, røykte og drakk, hørte på forbudt musikk og fant på sprell. 16 år gamle gikk jeg og "Ingrid" på vår siste gudstjeneste hos Guds menighet i Ørsnes. Vi reiste oss midt under forstanderens sedvanlige tordentale og gikk ut døra, og vendte oss aldri tilbake. Vi forsvant ut i den store verden, til Svolvær der jeg traff min første ektemann, som ble en reddende havn for meg. Og ja, det stemmer også at jeg forlot verdens snilleste mann. Det blåste en orkan inni meg, og det gikk ut over de som sto meg nærmest. Jeg er 65 år nå, det er lenge siden alt dette skjedde, men likevel så renner tårene når jeg skriver dette. For jeg sørger over en tapt barndom. Og jeg sørger over at Guds Menighet stadig holder mennesker i sitt jerngrep. Alle overgrepssakene som jeg har fått høre om i ettertid, det knuser mitt hjerte at de stadig ønsker å ordne opp i dette internt og ikke anmelder til politiet. Jeg fikk nylig høre at en av de verste overgriperne nå har daglig kontakt med barn i en sårbar situasjon. Hva er i veien med en menighet som ikke forstår at de må beskytte barn mot overgrep ved å anmelde dette? Jeg er likevel glad for at jeg har "stått han av" som vi sier nordpå, at jeg takket være min egen styrke og de flotte menneskene jeg har truffet på min vandring har klart meg mot alle odds. Ikke minst vil jeg takke min elskede Einar, min døtre og flotte barnebarn som lærer meg å leke. På en måte blir det som å ta tilbake en tapt barndom. Solfryd Nå har det gått ca 6 måneder siden jeg og min mann meldte oss ut av Jehovas vitner. Og jeg begynner nå å bli godt vant til vår "nye tilværelse". Livet ble på en måte snudd opp ned. Først mye ned og så mye opp. Jeg og min mann er fremdeles gift, ikke fordi vi må eller ikke har gode nok grunner for å skilles, men rett og slett fordi vi elsker hverandre.
Nå har jeg kommet dit at det er greit at jeg ikke har venner... det vil komme. Jeg er en del alene, men kjeder meg ikke. Jeg har funnet ut at jeg kan være sprø og morsom og dum, men det gjør ikke noe. Jeg har fremdeles temperament, men etter at jeg har rast litt fra meg, trenger jeg ikke å be, lese om åndens frukt og føle meg helt mislykket- jeg kommer langt med et smil og et unnskyld. Jeg drømmer meg bort, leser bøker eller funderer på hvilken viderutdanning jeg skal ta, en vakker dag. Jeg har kjøpt 37 bøker. Jeg kjøper programblad og elsker krim. Jeg har tid til å gå tur i naturen, å kjenne lukten av sjølukt og høre på lydene. Jeg har registrert meg som blodgiver, det skal bli gøy å donere vekk litt. Jeg elsker å kjøre bil, høre på Lana Del Ray på full guffe og tenke at Nå er livet bra. Senest i dag gikk yngste datteren vår gjennom klesskapet for å finne ut hvilken kjole hun skal ha på seg i sin første bursdag. I går overhørte jeg vår eldste datter snakke med sin mormor om hvor mye hun gleder seg til jul. Vi har blitt plan fadder til Brenda i Malawi og nå lærer vi om kulturen deres, noe barna synes er veldig kjekt. Det går lengre og lengre tid mellom hver gang barna griner fordi de savner vennene sine. Jeg hadde min første "sosiale happening" i sommer, jeg og moren til en klassevennine til min datter møttes på stranden sammen med barna, det var avtalt og greier.., jeg satt der og tenkte; yuhoo..! Det gjør fremdeles vondt når jeg treffer "gamle" kjente og venner på gaten, men jeg unngår dem ikke. Jeg ser meg ikke lengre over skulderen hver gang noen kommer inn i butikken jeg står i. Jeg har dager som er tunge som bly, jeg vet ikke helt hvorfor de plutselig kommer, men jeg vet at de forsvinner... Diana. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed