Brev til mamma og pappa

Jeg har skrevet dette brevet for å fortelle litt om hvordan jeg har det. Dere vil nok ikke lese det, det gikk jo ikke så bra sist jeg skrev til dere. Dere hengte dere opp i et ord, et feil uttrykk, og glemte å løfte blikket og se etter hva jeg forsøkte å formidle om mine valg i livet og den vanskelige veien ut fra Jehovas vitner.

Jeg har det veldig godt nå, mamma og pappa. Barna mine har det fint. De er blitt voksne, frie og glade, og de har mange talenter som de får lov til å utvikle. De får følge sitt hjerte, og det er så godt for meg å se. Å få se barna sine som frie, selvstendige mennesker er verdt alt strevet med å kjempe seg ut av Jehovas vitner. Noen ganger tenker jeg: Hva slags menneske hadde jeg blitt hvis jeg hadde fått samme mulighet?

Jeg har truffet en mann jeg er glad i, og han er glad i meg. Han liker meg akkurat slik jeg er. Det er en merkelig følelse at noen kan gjøre det. Han er raus, fri og inkluderende, alt det du ikke er, pappa. Men han slipper jo å leve med de belastningene du lever under, de umulige kravene, den eneste sannheten.

Jeg skulle så gjerne tatt rundt deg, pappa, og sagt at jeg er glad i deg. Jeg skulle så gjerne tatt hånden din, mamma, og strøket den. Det kan jeg ikke. Jeg er for ond til at dere kan treffe meg. Jeg er så ond at dere ikke kan sette dere ned sammen med meg og dele et måltid. Jeg er styrt av Satan. Fordi jeg ikke tror på det samme som dere. Dere er gamle nå. Dere har ikke så mange år igjen på jorden. Jeg skulle så gjerne delt de årene med dere. Det ville barna også gjerne gjort. De forstår ikke valget deres. De savner besteforeldrene sine. De forstår ikke hvorfor dere er så slemme mot meg.

Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg tvilt på læren til det trossamfunnet jeg har vokst opp i. Jeg kan huske at jeg helt fra syvårsalderen hadde tanker der jeg ikke fikk ting til å stemme. Problemet med slike tanker er at man hele tiden får høre at hvis man har dem, er det noe galt med en selv. Man har enten ikke studert nok, ikke bedt nok – eller på rett måte – eller har en feil hjertetilstand

. Det resulterte i at jeg vokste opp med en følelse av at det var noe feil med meg. Jeg klarte jo ikke å leve opp til denne normen. Dette igjen resulterte i at jeg etter hvert fortrengte tvilen, og fortrengning er noe ganske effektivt. Det er en overlevelsesstrategi. Derfor ble jeg «den flinke», som du stadig har påpekt, mamma: «Du var jo så flink.» Ja, jeg var en stund den flinke, snille, som gjorde alle de riktige tingene for å bli god nok. Det ble jeg aldri, og jeg kunne ikke være meg selv.

Jeg reagerte både på den teologiske biten og den menneskelige, moralske siden. Jeg kunne ikke som et forholdsvis oppegående menneske tro bokstavelig på Bibelen. Det gjelder for eksempel vannflommen (som er en umulighet slik den blir beskrevet i Bibelen) og skapelsesberetningen. Det går rett og slett ikke an å tro på dette med den kunnskapen vi har i dag. Jeg reagerte også sterkt på det gudsbildet som ble presentert for meg, en gud jeg oppfattet som liten, hevngjerrig og dømmende, som henger seg opp i enhver liten ting du måtte finne på å gjøre feil.

Men man kan jo likevel være i menigheten hvis man mener at det er en fin måte leve på, sånn rent moralsk. Men det kunne jeg heller ikke stå inne for. Jehovas vitners syn på homofili, deres uforsonlige utstøtelsespraksis som ødelegger familier, deres fordømmelse av annerledes tenkende, deres lære om at Gud skal drepe alle utenom dem, alt dette er feil og umoralsk. «Det overlater vi til Jehova,» sier dere. Men det gjør ikke Selskapet Vakttårnet, som sjelden unnlater å minne sine lesere på akkurat dette.

«Jehovas vitner er ikke et usunt og lukket trossamfunn,» sier dere. Vel, det å kunne innse at det kan være uheldige tendenser og praksiser i et trossamfunn og så være villig til forandring, er noe som kjennetegner sunne og åpne trossamfunn. Som en representant fra et annet trossamfunn sa: «Hvis vi feier uheldige tendenser innen vår kirke under teppet, så vil de utenfor få vann på mølla som sier at vi bare er ute for å lure folk inn i troen.» Skal man sikre seg at ens trossamfunn er sunt og ikke skadelig for medlemmene, må man jobbe med å avdekke urimeligheter, misbruk av makt og misbruk av gudstro

Siste gang vi snakket sammen, dømte dere meg til døden. Dere mente at jeg var påvirket av Satan og hans demoner. Men jeg er ikke ond, jeg er et helt vanlig menneske med gode og mindre gode sider, som forlanger å få leve livet uten å la seg bli manipulert og styrt av et selskap i USA.

​Da jeg i tillegg til alt dette fant ut at Selskapet Vakttårnet driver med sitatfusk for å få ting til å passe med sin egen doktrine, fikk jeg sjokk. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Jeg oppdaget det første gang helt tilfeldig, da jeg hadde tilgang til en amerikansk bok som det var henvist til i en av Selskapet Vakttårnets bøker. Jeg sjekket sitatet, og det viste seg at det var skrevet om, slik at meningen ble den motsatte av det forfatteren av boka hadde ment. Jeg tenkte da at det var en misforståelse, for jeg kunne ikke tro at de gjorde det. Men etter hvert sjekket jeg flere, og det var ingen misforståelse, det var bevisst. De henviser også stadig til såkalte «vitenskapsmenn» som autoriteter, men glemmer enten å fortelle hva de heter eller at de levde på 1600-tallet. Dette gikk det ikke an å overse selv om jeg så gjerne ville. Alt hadde vært så mye lettere da.

Barndommen var også en ensom reise, en samling grå hverdager uten høydepunkter som bursdager, julefeiring, 17. mai og familiefester. En ensom reise der det var om å gjøre å unngå vennskap med skolekamerater og andre unger. De var jo «verdslige», «dårlig omgang», og skulle dø i Harmageddon. En ensom reise der følelsene ble stengt inne og fokuset ble rettet mot å følge regler.

Likevel har jeg på reisen møtt sjelevenner. Flotte mennesker som har beriket livet mitt. Ingen av dem tror de innehar den eneste sannhet.

Men jo, jeg husker også hyggelige opplevelser, og jeg har mange gode minner fra barndommen. Jeg har gode minner fra turer i skog og mark, med båltenning og pølser på spidd. Jeg husker hvor flink du var til å leke med oss, pappa, verdens mest tålmodige i så henseende. Jeg husker turer til bestemor og fine skiturer, mamma. Jeg husker godt at du leste for meg, pappa, fra de gamle barnebøkene dine og fra eventyrbøker. Kanskje du overbrakte gleden over litteratur til meg da? Og det har jeg lært i mitt arbeid med avhoppere fra trossamfunn: Mange, riktig mange, har hatt en skikkelig dårlig barndom med overgrep og omsorgssvikt, det har ikke jeg. Men det betyr ikke at dere kan forvente at jeg skal leve livet mitt slik dere mener at livet skal leves. Jeg må leve livet mitt slik det er riktig for meg å leve det.

Jeg har lenge hatt vanskeligheter med å kunne tilgi dere for at dere tok fra meg en normal barndom og ga meg så mye alvor, redsel og angst i oppveksten. Jeg har ment at dere er ansvarlige for deres handlinger, selv om dere er manipulert av en ond sekt. Dere har også hatt muligheten til å tenke selv, stille spørsmål og ta andre valg. Så har jeg fått vite mer om deres egen oppvekst, særlig din, pappa – ikke av deg, selvsagt, men av andre i familien – og jeg forstår bedre hvorfor valgene ble som de ble.

Derfor vil jeg likevel få takke dere for livet. Nå er det godt å leve. Og jeg har funnet mening i det. All motgangen har gjort meg sterk, barndommens opplevelser gjør at jeg har stor evne til å glede meg over små ting. Jeg skulle gjerne delt med dere min glede over livet, energien jeg etter hvert fant inni meg selv, entusiasmen og nysgjerrigheten jeg også oppdaget at jeg har. Det kan jeg ikke, men nå kan jeg tilgi dere alt.


Hilsen fra Det opprørske barnet