|
Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår. Mine beste minner fra tiden før, er minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg. Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus. Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst. Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst. Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse. Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg. Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg. Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste. For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt. Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå. Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake. Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende. P.
1 Comment
Jeg og Kristoffer har vært bestevenner så lenge jeg kan huske. Vi har spilt fotball sammen, vi har vært på sommerleir sammen, og vi har vært i samme menighet. Når jeg forlot menigheten mistet vi kontakten. Men for et halvt år siden ringte han meg og sa at han trengte hjelp. Han hadde også valgt å gå ut, og visste ikke om andre han kunne snakke med. Klart jeg skal hjelpe, vi er jo bestevenner.
Jeg holder deg i hånden mens båren blir trillet inn på legevakten. "Pust rolig", gjentar jeg. "Alt kommer til å gå bra" forsikrer jeg, uten å helt tro på det selv. Jeg er redd. Jeg er så redd for bestevennen min.
De forsøkte å drive demoner ut av deg når du var bare 14 år. Fire år senere ga dette deg diagnosen Post Traumatisk Stress Syndrom.
Jeg forteller din historie for at folk skal vite at dette har skjedd med barn i Norge. Og for at det ikke skal skje igjen. Jørgen. Jeg er en av de heldige, egentlig. Jeg levde ikke i noe ekstremt regime, ingen lukket sekt, trodde jeg. Jeg trodde jeg var en helt ordinær "glad-kristen", i en vanlig pinsemenighet. At Gud var både min og Jesu far, og at Jesus var min beste venn, og den Hellige Ånd en styrke og hjelp var alle etablerte sannhet er jeg aksepterte fra jeg var liten. Da jeg var 11 år begynte jeg å engasjere meg sterkt i ungdomsarbeidet i menigheten, og fikk en slags "ungdomsleder rolle". Hele familien var i samme, eller tilsvarende menigheter, og de fleste av barna i familien gikk og på kristne privatskoler, jeg først ifra ungdomsskole nivå. Jeg ble selvfølgelig mobbet, barn er grusomme, og de tar deg på det de kan. På et så lite sted som det jeg kom fra, er det lett å se hvem som er "kristenskole" elevene og man skiller seg plutselig ut. Jeg husker at jeg gikk rundt med boller, kaffe og flyers i ungdomsskole alder, i håp om å frelse folk, og jeg ble kjempestolt hver gang jeg møtte mine gamle klassekamerater og klarte å stå der og smile og tenke at jeg hadde "sådd et frø" om tro. Bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer Da jeg var 19 flyttet jeg, til min families store fortvilelse og skam, sammen med kjæresten min. Han var ateist, og de var ikke veldig fornøyd med min avgjørelse. Jeg er likevel en av de heldige, jeg ble aldri utstøtt. De snakket aldri om det, og spurte noen, ville de ikke vedkjenne seg at vi bodde sammen, men de holdt likevel kontakten. På grunn av min overbevisning, la jeg mye press på min kjære om ekteskap, og allerede sommeren før vi flyttet sammen 18 år gamle stod vi klare til å gifte oss. Heldigvis var han mer moden enn meg på en del områder, og steilet på det. Vi hadde likevel begynt å ligge sammen, for jeg trodde vi skulle gifte oss. Skylden og skammen rev mye i meg over dette, for man skulle jo egentlig vente. Det forekom og at jeg syndet i form av litt alkohol på fest, noe min far til og med godtok og rettferdiggjorde med "Jesus gjorde jo vann til vin, bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer vennen min". Jeg og min samboer hadde mange diskusjoner, for ikke å si svært høylydte krangler. Jeg ville ha ham til å tro, han skulle "redde meg" fra min tro. Jeg syns ofte ateisme, i den måten mange prøver å "frelse troende til å ikke tro" nesten er religionspreget, men det blir en helt annen diskusjon... Jeg husker enda smerten disse kranglene førte med seg, jeg trodde ikke, jeg visste, at mannen jeg elsket så høyt, kom til å brenne i helvete fordi han ikke trodde. Jeg ville ha ham til å tro, han ville "redde meg" fra min tro Denne sommeren ble jeg og alvorlig, kronisk syk, og det er jeg, naturlig nok, fortsatt. Igjen er jeg en av de heldige, jeg har en familie som tok meg med til legen for å få medisiner. Dessverre er det lite som virker på min sykdom, og den går opp og ned i perioder. Vi begynte naturligvis også å be. Jeg ba, jeg ropte, jeg skrek ut i fortvilelse og kraftige smerter etter en gud som hadde lovet å helbrede hvis man ba. Jeg ba om tilgivelse for alle mine synder, tok avstand fra alkohol, samleie og alt annet som kunne vitne om synd, i håp om å bli tilgitt, og på den måten bli frisk. Jeg var på et punkt så syk, og hadde så kraftige smerter, at jeg gladelig hadde takket ja om noen hadde brutt seg inn og pekt en pistol mot meg, bare for å kunne slippe plagene. Det var når jeg var så langt nede, at min samboer satte inn nådestøtet; "Kan du ikke bare be om å bli frisk da?" Jeg husker jeg ba en stille bønn; "Gud, hvis du bryr deg om meg, nå har jeg gjort alt jeg skal, og jeg trenger å bli bedre, og det har du sagt man skal". Min samboer ba til og med sammen med meg etter mitt ønske, og jeg tenkte at "NÅ! Nå blir jeg frisk, og han vil se at det finnes en Gud som elsker oss". Og ingenting skjedde Ingenting Jeg gikk fortsatt i over en måned med kraftige smerter før denne runden sykdomsoppbluss endelig roet seg, noe den tidvis, heldigvis gjør. Det skulle likevel gå lang tid, før tvilen virkelig kom til overflaten, men jeg tok mer og mer avstand fra troen, og begynte da å se den med et annet perspektiv. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så medlemmer i menigheten som dømte min søster nord og ned fordi hun var gother, og dermed "så ut som en satanist", jeg så menn som sjefet rundt på konene sine, kvinner som prøvde å fortelle meg og mine venninner at en naturlig del av livet var å underordne oss en mann, som om de visste best hva som var bra, jeg så mennesker som ikke tenkte over naturlige ting som barnearbeid, fairtrade, miljøvern, dyrevelferd. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så hykleri, og jeg ble mer og mer frustrert over at ingen andre lot til å se det. Prøvde jeg å påpeke noe var jeg bare ung, rar, dum, til og med uoppdragen, og alle disse "engasjementene og spørsmålene" mine var bare søte påfunn jeg nok kom til å vokse av meg. Jeg begynte å leve mer "i synd", nyte alkohol ved fest, slike ting. Forholdet med min samboer skrantet, og vi dro til Syden en uke for å prøve å reparere litt. Det var her, etter en svært alkoholisert kveld, jeg tilsto at jeg sleit med å tro. Ja at jeg egentlig ikke trodde i det hele tatt, eller hadde kommet fram til at hvis det var en gud der oppe, så hadde han nok glemt meg. Og jeg har aldri vært så redd før. Straks ordene kom ut av munnen min, hogg en dødsangst tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig, ingen skulle. Det som er i det livet her, er alt vi får. Jeg husker ikke hele kvelden, alkohol og panikkanfall går ikke veldig bra sammen, men min samboer hadde sin fulle hyre, jeg løp rundt, skrek, gråt, nektet å sove fordi jeg var redd for å dø... I følge han endte kvelden med meg over skulderen i et brannmanns grep etter at han hadde skrelt meg av en lyktestolpe jeg klamret meg i som en livbøye mens jeg gråt "jeg vil ikke dø". Dødsangsten hogg tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig. Jeg husker ikke alt, men jeg husker frykten, og den påfølgende angstpregede tomheten. Adskillelsen fra religionen bød på mange måneder med dødsangst og problemer. Jeg ble kjempestresset over hver time jeg ikke gjorde minneverdig og gråt meg ofte i søvn fordi jeg hadde kastet bort dagen, og fordi jeg ikke kom til å se folk (og dyr) jeg har mistet gjennom livet igjen. Flere år er gått siden den skremmende natten, og nå kan jeg si at jeg virkelig har det bra. Jeg er fortsatt syk, men jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med det, er meg selv med symptomlindring etter beste evne. Og det er nå jeg lever. Jeg har "kastet bort" 19 år av livet på å tenke at det er det som skjer etter døden som teller. Nå fokuserer jeg hver dag på å nyte livet, gleden i de små ting, huske at livet er nå, mens jeg enda er her, for i morgen vet ingen hva som skjer. Jeg har ikke fortalt familien min at jeg har "brutt ut", så på en måte har jeg ikke det, og folk kan dømme meg for det alt de vil, for nå er det jeg som er hykleren. Jeg er med på møter og smiler pent når jeg er i hjembyen min.
Jeg tviler ikke et sekund på at familien min fortsatt ville elsket meg om jeg sa jeg ikke tror, og nettopp derfor sier jeg ikke noe. Etter å ha kjent på den dødsangsten, ønsker jeg ikke at de skal utsettes for den samme smerten. Dersom jeg ikke tror, "vet" de at jeg kommer til å brenne i helvete, og de vil aldri få tilbringe evigheten med meg, og jeg unner dem ikke den smerten Som et tilleggs notis, så brøyt jeg og med min stolte ateistiske samboer. Han skulle ha meg til å fortelle min "utbryter historie" på ateistiske forum, og han var SÅ stolt av meg. Jeg ønsker ikke å forlate en trosretning, for å slutte meg til en annen, selv om det er en tro som går ut på å ikke tro på noe. Charlene Året var 2002 og jeg gikk gjennom byen jeg var sendt til for å starte menighet og så inn i stuene til folk. Det var mennesker som bodde i varme stuer der de slappet av foran TV’en eller rundt spisebordet. Jeg lengtet etter å kunne gjøre det samme.
Noen år tidligere var jeg kommet med i en kristen karismatisk menighet i byen jeg bodde. Hjemme var det mye krangling og uforutsigbart i forhold til hva som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg var midt i de usikre tenårene og det karismatiske livet tiltalte meg. Her ble jeg fortalt at jeg var spesiell, verdifull og at Gud kunne bruke meg. Om jeg gjorde som de sa ble jeg akseptert, ja, ikke bare akseptert, men løftet opp, dratt fram og pekt på som et eksempel. Oppmerksomheten var god og så sårt ønsket. Jeg ble mer og mer ekstrem. Dro på alle bønnemøter, brydde meg mindre om skolearbeidet, prøvde å frelse alle rundt meg. Alle CD’ene mine med musikken jeg elsket, ble kastet. Det var verdslig musikk og kunne ha dårlig påvirkning. Jeg sluttet å lese bøker av verdslige forfattere, noe jeg elsket tidligere. Jeg leste heller om hvordan jeg kunne bli en radikal etterfølger av Jesus, hvordan jeg kunne se mirakler rundt meg og hvordan jeg kunne evangelisere mer effektivt. Etter videregående dro jeg videre for å tjene Herren på fulltid i Jesus Revolution. Dagene var fulle fra morgen til kveld. Vi skulle be, lese Bibelen, pugge bibelvers, synge lovsanger, høre undervisning, evangelisere, lære dans og drama som vi senere kunne bruke på gata til å fortelle om Jesus. Vi ble delt opp i team og sendt ut i byer i Europa hvor vi skulle starte menigheter. Vi var unge, vi var lidenskapelige, vi var ekstreme. På bønnemøter fikk vi tilsnakk om vi ikke var lidenskapelige nok, her skulle det ropes i tunger, her skulle det synges og profeteres. Hver uke skulle vi rapportere hvor mange vi hadde vitnet for, hvor mange syke vi hadde bedt for, hvor mange som hadde blitt omvendt og hvor mange vi disippelgjorde. Etter noen ble frelst skulle vi nemlig lære de opp til å bli radikale kristne som oss, disipler av Jesus. Vi dro på gatene, på skoler, på dører, ja, overalt hvor det fantes folk. Med oss hadde vi traktater, aviser produsert av Jesus Revolution, Bibelen og en iver etter å vinne nye mennesker. Vi ba for syke og ropte ut budskapet om himmel og helvete på gatene. Vi ba om at demonene og djevelens grep måtte slippe byen. Da ubehaget over å skulle ut på gaten satte inn lærte jeg meg på et punkt å skru av meg selv. Det var for tøft å skulle føle på ubehaget, frykten og presset. Jeg gjorde meg om til en maskin, eller robot. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Etter alt ubehaget med kjeft og uforutsigbare sinneutbrudd i oppveksten skydde jeg som pesten å få tilsnakk. Da var det lettere å heller gjøre som de sa og glemme meg selv. Fra skolen i Oslo runget ennå indoktrineringen vi fikk der i hodet mitt; ”I no longer live for myself, I am dead, crucified!” Dette hadde vi noen måneder tidligere ropt ut i unisont kor i undervisningssalen, som et mantra. Da jeg ble syk bestemte lederen seg for at sykdommen ikke skulle få oppmerksomhet da den ikke var fra Gud. Jeg måtte klare meg selv. Da jeg senere ble sykere etter en allergisk reaksjon mot medisiner jeg fikk utskrevet fikk jeg høre av en av hovedlederne at sånn går det når man ikke går til legenes lege (Gud) først. Stilte jeg spørsmål eller følte meg nedfor kunne jeg i verste fall oppleve at det ble bedt om at demonene skulle forlate meg. En gang lå en av hovedlederne oppå meg og skrek at demonene skulle forlate meg. Jeg ble redd for at noen så og skulle lure på hva som var galt med meg. Gud sa mye i tiden jeg var i Jesus Revolution. I det ene øyeblikket sa han vi skulle dra til mange byer i helgene for å evangelisere. Da det etter en stund ikke gikk så bra ble det avsluttet og lagt på is. Hadde Gud ombestemt seg? Gud sa også vi skulle få en ny fin leilighet i byen teamet mitt var sendt til. Leiligheten ble oppsagt uten at en ny var i boks. Da sa plutselig Gud til lederen som hadde fått for seg flyttingen, at vedkommende skulle dra til en annen by. Igjen stod vi andre med koffertene og madrassene våre uten et sted å bo. Ifølge Gud var psykologer farlige, høyere utdanning unødvendig, muslimer ugudelige og farlige, statskirkekristne lunkne og Norge på vei bort fra han. En av lederne mente standhaftig at sosialisme var fra djevelen. Jeg ble irettesatt kraftig da jeg stilte spørsmål ved dette. Jeg gjemte unna krimbøkene jeg fikk til jul, jeg kunne ikke se TV, ikke ha kjæreste (dette måtte jeg vente til jeg hadde vært med i noen år før det var lov), ikke ha sex utenfor ekteskap, helst ikke kysse før ekteskap, ikke høre på verdslig musikk og listen kan fortsette i det uendelige. Etter noen år begynte migrenen å komme oftere og oftere. Kroppen ble mer og mer sliten. En dag sa det stopp. Jeg våknet opp og kunne ikke stå på beina. Hele rommet svirret rundt og jeg var kvalm. Dette var min begynnelse på et liv i frihet. Nå snart ti år senere kommer jeg hjem til en varm stue. Jeg og kjæresten min lager god middag og slapper av med en TV-serie på kvelden. Jeg har fått meg en god utdannelse og en jobb jeg trives i. Jeg kjempet meg gjennom utdanningen min med migreneanfall og sosial angst. Jeg kom ut i en verden jeg ikke hadde kjent ordentlig siden jeg var 15 – 16 år. Jeg måtte finne meg selv på ny, lære hva som var meg, sette egne grenser, finne ut av egne verdier og tro. Det var skummelt til å begynne med. Så skummelt at noen dager klarte jeg bare være hjemme og gråte. Sakte, men sikkert har det gått bedre og bedre. Ennå kommer migrenen, ennå er jeg mer sliten enn andre på min aldre på grunn av alle påkjenninger dette har påført meg. Tross dette er livet fint. Jeg kan lese krimboken jeg fikk til jul, se TV-serien som alle snakker om, høre på favorittmusikken min uten dårlig samvittighet, stemme sosialistisk, være meg med alle følelser og meninger. Det beste er at livet i Jesus Revolution føles fjernere og fjernere, jeg er endelig fri. "Berit" Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|
RSS Feed