Nesten død - men levende igjen!

Jeg glemmer aldri den dagen jeg nesten døde.

Etter en anseelig mengde alkohol, hadde jeg endelig tatt beslutningen.


Nå ville jeg ikke leve mer. "Nå er det slutt", gjentok jeg stadig til meg selv, "nå orker jeg ikke mer." Jeg ropte høyt i avmakt og fortvilelse fra mitt hjerte som var fylt av sorg, ensomhet og sinne, og tok fram tauet som jeg hadde oppbevart i skuffen i en stund nå.

Jeg var ikke lenger redd for å dø.

For i mitt tidligere liv som et av Jehovas vitner, å nå som utstøtt, så hadde jeg jo egentlig dødd litt hver dag. Nå var jeg død for alle siden jeg ikke deltok på møtene eller var aktiv lengre. Men det var helt greit, jeg var klar til å møte min skaper. Om han var klar til å møte meg, var jo en helt annen sak.

Så nå hadde jeg gått opp på stolen, festet tauet i en krok i taket, og lagt løkken rundt halsen. Rett før jeg slo bort stolen under meg ba jeg høyt til Jehova: "Hvis du er der Jehova. Nå orker jeg ikke å leve mer. Ingen bryr seg om meg lengre. Fra jord er jeg kommet og til jord skal jeg bli."

Jeg hoppet. Tauet strammet seg hardt rundt halsen. Livet begynte raskt å gå i revy. Jeg begynte å falle.
Min kone og jeg ble skilt for 3 år siden. Problemet var at jeg tvilte på "Sannheten" og på det teokratiske systemet til Jehovas vitner. Så jeg følte meg mer og mer falsk og måtte ta et oppgjør med meg selv.

Som tidligere eldste så jeg hvordan de eldste beskyttet hverandre i eldsterådet. Et eksempel fra min nabomenighet var spesielt graverende. Moren til en 9 år gammel jente merket at noe ikke var som det skulle med datteren, og fikk etterhvert vite at en eldste i menigheten hadde befølt henne gjentatte ganger. Etter at moren hadde informert de eldste i menigheten om dette, ble både jenta og den påståtte overgriperen avhørt. Overgriperen nektet på alt, og siden det ikke fantes vitner til det som hadde skjedd ble saken henlagt. Politiet ble ikke kontaktet til tross for morens anmodninger, og for å ikke skape splid og negative rykter i menigheten om å blande inn politiet, ble saken dysset ned. Helgen etter ble både overgriper og de eldste som undersøkte saken observert sammen på ferietur.

Men dette var bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg fortalte min hustru denne historien og alt det andre jeg lenge hadde tvilt på, og at jeg hadde bestemt meg for å slutte å gå på møtene og på feltet. Hun reagerte med å si at jeg var negativ og kritisk til organisasjonen. Senere trakk jeg meg som eldste fordi jeg ikke klarte og være en del av et system som skjuler pedofile overgripere og som lyver og bedrar.

Min kone tok ut separasjon og sa hun ikke kunne bo sammen med en som ikke kunne være en åndelig far for våre to barn. Jeg fikk meg en hybel her jeg bor nå. Jeg har kontakt med barna men merker at de er negative til meg. Jeg spurte dem en dag: "Er dere ikke glad i meg lengre?" "Jo da!", svarte ungene, "men mamma sier du er dårlig omgang og ikke tror på Jehova lengre." Det knuste hjertet mitt å høre dette.

Jeg merket at alt ble lettere når jeg brukte alkohol. Men så mistet jeg jobben. Og så kom depresjonen og angsten. Det eneste jeg hadde igjen var alkoholen og pillene.

Noen hadde nok sett meg når jeg påvirket av alkohol hadde deltatt på byens nattescene. Ryktene begynte å gå. Det gikk ikke lang tid før to eldste ringte på døren min og sa at de ville snakke med meg. Jeg ble faktisk veldig glad, jeg var langt nede nå og tenkte at de kanskje ville komme og oppmuntre meg, høre hva som var årsaken til mine problemer.

Isteden ble jeg konfrontert med ryktene, og fikk vite at jeg vanæret Jehovas navn. De leste opp bibelvers som fortalte at drankere ikke ville arve guds rike, og advarte meg med å fortelle at hvis jeg ble observert flere ganger ville jeg bli ekskludert fra menigheten.

Jeg skulle ønske at de hadde foreslått å følge meg til Anonyme Alkoholikere, jeg hadde sagt ja staks. Jeg klarte det ikke selv, jeg var for langt nede, for deprimert, for alene.

Forrige tirsdag ringte en eldste og sa at eldstrådet hadde bestemt at jeg nå skulle bli ekskludert og at dette vil bli opplyst på neste møte. Nå har jeg vært utstøtt en uke og i dag prøvde jeg og ta livet mitt noe som du ødela for meg, vet ikke om jeg skal takke deg, grine eller le.

Han fortalte meg at dette var virkelig vonde ting jeg hadde opplevd, og at han var glad for at jeg tok telefonen når han hadde ringt. "Jeg føler virkelig med deg, det skal du vite" sa han, og ville fortelle meg en illustrasjon som viste hvilken god grunn jeg hadde til leve.