Livet er nå

Jeg er en av de heldige, egentlig. Jeg levde ikke i noe ekstremt regime, ingen lukket sekt, trodde jeg. Jeg trodde jeg var en helt ordinær "glad-kristen", i en vanlig pinsemenighet.

 At Gud var både min og Jesu far, og at Jesus var min beste venn, og den Hellige Ånd en styrke og hjelp var alle etablerte sannhet er jeg aksepterte fra jeg var liten. 

Da jeg var 11 år begynte jeg å engasjere meg sterkt i ungdomsarbeidet i menigheten, og fikk en slags "ungdomsleder rolle". Hele familien var i samme, eller tilsvarende menigheter, og de fleste av barna i familien gikk og på kristne privatskoler, jeg først ifra ungdomsskole nivå. 

Jeg ble selvfølgelig mobbet, barn er grusomme, og de tar deg på det de kan. På et så lite sted som det jeg kom fra, er det lett å se hvem som er "kristenskole" elevene og man skiller seg plutselig ut. Jeg husker at jeg gikk rundt med boller, kaffe og flyers i ungdomsskole alder, i håp om å frelse folk, og jeg ble kjempestolt hver gang jeg møtte mine gamle klassekamerater og klarte å stå der og smile og tenke at jeg hadde "sådd et frø" om tro. 

Bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer

Da jeg var 19 flyttet jeg, til min families store fortvilelse og skam, sammen med kjæresten min. Han var ateist, og de var ikke veldig fornøyd med min avgjørelse. Jeg er likevel en av de heldige, jeg ble aldri utstøtt. De snakket aldri om det, og spurte noen, ville de ikke vedkjenne seg at vi bodde sammen, men de holdt likevel kontakten. På grunn av min overbevisning, la jeg mye press på min kjære om ekteskap, og allerede sommeren før vi flyttet sammen 18 år gamle stod vi klare til å gifte oss. Heldigvis var han mer moden enn meg på en del områder, og steilet på det. Vi hadde likevel begynt å ligge sammen, for jeg trodde vi skulle gifte oss. Skylden og skammen rev mye i meg over dette, for man skulle jo egentlig vente. Det forekom og at jeg syndet i form av litt alkohol på fest, noe min far til og med godtok og rettferdiggjorde med "Jesus gjorde jo vann til vin, bare ikke gjør noe dumt, husk hvem du representerer vennen min".

Jeg og min samboer hadde mange diskusjoner, for ikke å si svært høylydte krangler. Jeg ville ha ham til å tro, han skulle "redde meg" fra min tro. Jeg syns ofte ateisme, i den måten mange prøver å "frelse troende til å ikke tro" nesten er religionspreget, men det blir en helt annen diskusjon... Jeg husker enda smerten disse kranglene førte med seg, jeg trodde ikke, jeg visste, at mannen jeg elsket så høyt, kom til å brenne i helvete fordi han ikke trodde. 

Jeg ville ha ham til å tro, han ville "redde meg" fra min tro

Denne sommeren ble jeg og alvorlig, kronisk syk, og det er jeg, naturlig nok, fortsatt. Igjen er jeg en av de heldige, jeg har en familie som tok meg med til legen for å få medisiner. Dessverre er det lite som virker på min sykdom, og den går opp og ned i perioder. Vi begynte naturligvis også å be. Jeg ba, jeg ropte, jeg skrek ut i fortvilelse og kraftige smerter etter en gud som hadde lovet å helbrede hvis man ba. Jeg ba om tilgivelse for alle mine synder, tok avstand fra alkohol, samleie og alt annet som kunne vitne om synd, i håp om å bli tilgitt, og på den måten bli frisk. 

Jeg var på et punkt så syk, og hadde så kraftige smerter, at jeg gladelig hadde takket ja om noen hadde brutt seg inn og pekt en pistol mot meg, bare for å kunne slippe plagene. Det var når jeg var så langt nede, at min samboer satte inn nådestøtet; "Kan du ikke bare be om å bli frisk da?" 

Jeg husker jeg ba en stille bønn; "Gud, hvis du bryr deg om meg, nå har jeg gjort alt jeg skal, og jeg trenger å bli bedre, og det har du sagt man skal". Min samboer ba til og med sammen med meg etter mitt ønske, og jeg tenkte at "NÅ! Nå blir jeg frisk, og han vil se at det finnes en Gud som elsker oss". 

Og ingenting skjedde

Ingenting

Jeg gikk fortsatt i over en måned med kraftige smerter før denne runden sykdomsoppbluss endelig roet seg, noe den tidvis, heldigvis gjør. 

Det skulle likevel gå lang tid, før tvilen virkelig kom til overflaten, men jeg tok mer og mer avstand fra troen, og begynte da å se den med et annet perspektiv. 

Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika.

Jeg så medlemmer i menigheten som dømte min søster nord og ned fordi hun var gother, og dermed "så ut som en satanist", jeg så menn som sjefet rundt på konene sine, kvinner som prøvde å fortelle meg og mine venninner at en naturlig del av livet var å underordne oss en mann, som om de visste best hva som var bra, jeg så mennesker som ikke tenkte over naturlige ting som barnearbeid, fairtrade, miljøvern, dyrevelferd. Hvordan det gikk med resten av kloden var vist ikke så veldig viktig, så lenge vi sendte bibler til Kina og bygget menigheter i Afrika. Jeg så hykleri, og jeg ble mer og mer frustrert over at ingen andre lot til å se det. Prøvde jeg å påpeke noe var jeg bare ung, rar, dum, til og med uoppdragen, og alle disse "engasjementene og spørsmålene" mine var bare søte påfunn jeg nok kom til å vokse av meg. 

Jeg begynte å leve mer "i synd", nyte alkohol ved fest, slike ting. Forholdet med min samboer skrantet, og vi dro til Syden en uke for å prøve å reparere litt. Det var her, etter en svært alkoholisert kveld, jeg tilsto at jeg sleit med å tro. Ja at jeg egentlig ikke trodde i det hele tatt, eller hadde kommet fram til at hvis det var en gud der oppe, så hadde han nok glemt meg. Og jeg har aldri vært så redd før.

Straks ordene kom ut av munnen min, hogg en dødsangst tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig, ingen skulle. Det som er i det livet her, er alt vi får. Jeg husker ikke hele kvelden, alkohol og panikkanfall går ikke veldig bra sammen, men min samboer hadde sin fulle hyre, jeg løp rundt, skrek, gråt, nektet å sove fordi jeg var redd for å dø... I følge han endte kvelden med meg over skulderen i et brannmanns grep etter at han hadde skrelt meg av en lyktestolpe jeg klamret meg i som en livbøye mens jeg gråt "jeg vil ikke dø". 

Dødsangsten hogg tak i meg. Jeg skulle faktisk ikke leve evig.

Jeg husker ikke alt, men jeg husker frykten, og den påfølgende angstpregede tomheten.

Adskillelsen fra religionen bød på mange måneder med dødsangst og problemer. Jeg ble kjempestresset over hver time jeg ikke gjorde minneverdig og gråt meg ofte i søvn fordi jeg hadde kastet bort dagen, og fordi jeg ikke kom til å se folk (og dyr) jeg har mistet gjennom livet igjen. 

Flere år er gått siden den skremmende natten, og nå kan jeg si at jeg virkelig har det bra. Jeg er fortsatt syk, men jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med det, er meg selv med symptomlindring etter beste evne. Og det er nå jeg lever. Jeg har "kastet bort" 19 år av livet på å tenke at det er det som skjer etter døden som teller. Nå fokuserer jeg hver dag på å nyte livet, gleden i de små ting, huske at livet er nå, mens jeg enda er her, for i morgen vet ingen hva som skjer. 

Jeg har ikke fortalt familien min at jeg har "brutt ut", så på en måte har jeg ikke det, og folk kan dømme meg for det alt de vil, for nå er det jeg som er hykleren. Jeg er med på møter og smiler pent når jeg er i hjembyen min. 

 Jeg tviler ikke et sekund på at familien min fortsatt ville elsket meg om jeg sa jeg ikke tror, og nettopp derfor sier jeg ikke noe. Etter å ha kjent på den dødsangsten, ønsker jeg ikke at de skal utsettes for den samme smerten. Dersom jeg ikke tror, "vet" de at jeg kommer til å brenne i helvete, og de vil aldri få tilbringe evigheten med meg, og jeg unner dem ikke den smerten


Som et tilleggs notis, så brøyt jeg og med min stolte ateistiske samboer. Han skulle ha meg til å fortelle min "utbryter historie" på ateistiske forum, og han var SÅ stolt av meg. Jeg ønsker ikke å forlate en trosretning, for å slutte meg til en annen, selv om det er en tro som går ut på å ikke tro på noe. 


Charlene