Veien inn i mørket - og ut igjen

Min historie begynner på tidlig 70 tall en gang. Det karismatiske tiår.

Mine beste minner fra tiden før, er  minner om varme dager med lek, sommer og sol. Ingenting var skremmende den gang, og slik ville det alltid være. Trodde jeg.

Men ingenting varer evig. Etter hvert som jeg ble eldre ble livet mer komplisert. Jeg fulgte etter min mor inn i en menighet og en verden med frykt, tristhet og tomhet, der livet var frelse eller fortapelse, en illusjon om et evig liv hvis jeg bare fulgte Jesus.

Tiden i de karismatiske menighetene huskes i bruddstykker. Tungetaler, syke mennesker som ble velsignet og demon utdrivelser. Alt dette blandet sammen med gladsang og historier om mennesker som ble frelst.
​

​Denne gleden de viste ville jeg også oppnå, hvis jeg bare ble frelst. Trodde jeg. Men angsten for fortapelsen, angsten for evigheten ble isteden til en alvorlig og selvutslettende angst.
​

Årene gikk. Alle rundt meg var syndige. Tenk at de ikke kunne forstå at de var på villspor. Fortapt. Samtidig ble min eldre bror psykisk syk, og behandlingen han fikk var omvendelse.  Jeg kan huske to alvorlige menn som førte ham inn i stuen. Bak en låst dør ble demonen drevet ut. 

Da jeg ble 18 år tok jeg et oppgjør med religion. Trodde jeg. Ble gift, fikk barn og jobb. Men angsten hadde festet seg, marerittene var mørke. Hvis jeg bare prøver å glemme, ville alt bli bra. Trodde jeg.

Min bror døde for 12 år siden. Jeg fant han i leiligheten, alene på sofaen. En stripe heroin og medikamenter var det som var igjen. Bibelen stod i hyllen. Han kom til himmelen sa de, og en viss trøst var det i det. Alt har en mening, trodde jeg.

Dagen etter var jeg på jobb igjen. Mesterens mester i fortrenging. Livet gikk tilsynelatende sorgfullt videre. Tiden leger alle sår, eller fortiden innhenter deg. Mange minner er visket ut, både glade og triste. Har nok fortrengt det meste.
​

For ett år siden var jeg så utslitt av depresjon og angst at jeg ville avslutte alt. Depresjonen tok samtidig knekken på jobben min. Det ble mørkt.

Nå ser jeg at alt blir langsomt lysere. Mine barn ser ikke ut til å være påvirket av mine vekslende humør. De skjønner ikke helt det lille jeg har fortalt dem. Heldigvis. Må vel ha vært igjennom det samme for og forstå det. 

Diagnose PTSD, påført av religion, er prisen jeg har betalt for en barndom i det "gladkristne" miljøet, et miljø som fremdeles lever i beste velgående. Bare litt mer listig og innpakket nå.

Blir fysisk uvel når jeg ser politikere stå med foldede hender i disse menighetene. Dette er mennesker som skal styre dette landet. Religionsfrihet og ytringsfrihet heter det. Samme mennesker som også støtter omskjæring av barn i såkalte trygge omgivelser. Grusomt. I boken de tror på, står det: Det du gjør mot en av mine minste, gjør du også mot meg. Så allerede der slår vel deres lære tilbake.

Så nå starter mitt liv. 47 år for sent. Livet er kun et glimt mellom to evigheter sies det. Og dette glimtet vil jeg leve levende.


​P.