17. mai

17. mai. Endelig er denne dagen snart over. 

​Jeg har feiret alene selv om jeg var invitert bort. Jeg tok en hvit løgn og sa jeg skulle reise bort da dattera mi spurte om jeg ville være med å feire med svigerfamilien og hennes bittelille sønn. Jeg har aldri likt 17. mai-feiring, selv ikke etter at jeg ble voksen, og var feig nok til å "skulke" i dag, dessverre. Neste år skal jeg være med som bestemor. Jeg stilte opp på 17. mai mens barna vokste opp, så mye jeg måtte, med et så stort smil jeg fikk til. Barn skal ha det bra. En skal være der for dem. Barnebarn også.

Jeg gikk i barnetog som liten, jeg fikk faktisk lov, eller kanskje var det møteplikt i skolens regi. Alene, i alle fall føltes det slik. Foreldrene mine var aldri med. Mamma var i Smiths Venner og gikk aldri ut. Hva skulle hun vel der ute i den verdslige verden å gjøre. Vi unger eller pappa handlet alt vi trengte, klær til henne også. I barnetoget hadde jeg ingen å støtte meg til, for jeg kjente ikke de andre barna i klassen. Det var et sjokk å skulle ut i verden og begynne på skolen, etter å nesten ikke ha sett andre barn enn mine fem søsken. Det var aldri snakk om å få leke med andre etter skolen, og jeg opparbeidet meg ingen sosial kompetanse på samvær.

Alt var synd, året rundt. På 17. mai var det alltid en gratis barnefilm på kinoen etter barnetoget. Det var stas. Pappa visste at jeg gikk dit og ga meg penger til is, mamma ikke. En gang hun fikk vite det fikk jeg en lang preken om hvor syndig kino var. Etter det var det ikke noe stas med 17. mai-filmen lenger, bare en angstfylt opplevelse. Jeg var overbevist om at taket skulle ramle i hodet på oss, som en passende straff. Etter hvert som jeg ble eldre ble det mer og mer ensomt å sitte der i mørket alene også, mens de andre hadde venner å skråle med.

Vi jentene i familien måtte ha lange fletter og skjørt, selv på skidager. Vi skulle ikke føle oss som en av de andre. Takk, den følelsen sitter veldig dypt i meg ennå, og ikke i positiv betydning. Beskjeden var jeg fra før, og jeg ville helst gå i ett med veggen. Jeg var aldri med de andre og lekte. I sjette klasse var jeg blitt god på blokkfløyte og læreren foreslo at jeg burde begynne i skolekorpset. Ja, det ville jeg! Jeg dro til den første øvelsen i hemmelighet og fikk utdelt et althorn som jeg var veldig stolt av. Det var selvfølgelig synd å spille i skolemusikken, så jeg måtte gjemme hornet i et uthus. Pappa og søsknene mine visste om det. Jeg fikk aldri øvd, for mamma var alltid hjemme.

Det ble heller ingen flere spilleøvelser enn den ene. Jeg husker jeg gruet meg i månedsvis til 17. mai det året jeg var innmeldt i korpset, men måtte gå bak i 17. maitoget uten horn. En dag kom klasseforstanderen min og hentet althornet og noteboka. Ingen spurte meg noen gang om hvorfor jeg uteble fra korpset, ingen voksne. Til barna kunne jeg ikke si det som det var. Om jeg skulle bli mobbet for det hadde jeg ingen hjemme å snakke med det om. Det var "ingenting å bry seg om". De verdslige utenfor meningheten var uansett "fiender" og burde overses for ikke å bli påvirket av deres levemåte og tanker. Å være venner med dem ble ansett som verre enn å ikke ha venner. Jeg har fortsatt problemer med å opprette sosiale kontakter. 


17. mai er en dag for å kjenne på ensomheten.




"Lilli"