Jeg ble født inn i en sekt

Det er en vakker høstdag. Jeg går gjennom parken og beundrer de vakre fargene på lønnetrærne. Jeg ser barna som leker i lekepapparatene lenger borte og mødrene som sitter på benkene rundt. Marie løper fra meg bort til de andre barna, hun virker trygg og glad. Med ett føler jeg meg så vanvittig lykkelig. Jeg har klart det! Jeg har kommet meg ut av sekten som holdt meg i sitt jerngrep i så mange år.

Det hele begynte da jeg ble født. Både mor og far var medlemmer i sekten og jeg var med dem på møter fra jeg var nyfødt. Min mor hadde vokst opp i et strengt lavkirkelig miljø, med helvetespredikanter og mørkemenn, og følte nok, da hun ble introdusert for den nye læren, at den var en frigjøring i forhold til hva hun var vant til. Dessuten var det hennes storesøster, som hun beundret veldig, som fikk henne med seg. Far, derimot, ble med i sekten da han var ung gutt, sikkert fordi flere andre familiemedlemmer ble interessert i sekten, blant annet moren hans.

Jeg fikk altså dette miljøet bokstavelig talt inn med morsmelka. Mine foreldre dro meg med på møter tre kvelder i uken, og det spilte ingen rolle at det ble sent for et lite barn, på møter skulle vi. Den eneste grunnen til å utebli var sykdom. Etter hvert som jeg ble eldre, var det heller ikke nok med tre møter i uken. Alle måtte gå rundt å forkynne for folk, og det måtte også barna delta i. I begynnelsen var min oppgave å ringe på dørene. Etterhvert måtte jeg snakke selv, for eksempel spørre om de ville kjøpe religiøs litteratur. Det syntes jeg var skummelt og håpet alltid på at det ikke var noen hjemme.

Dessuten ble det sterkt oppfordret til at foreldre skulle ha private "familiestudier" med sine barn, og det måtte vi også ha. At stoffet som foreldrene mine gjennomgikk med broren min og meg på de såkalte "familiestudiene" var altfor vanskelig for små barn, var det visst ingen som tenkte på. I en alder av 7-8 år hadde jeg altså program fem kvelder i uken.

Livet var ganske trygt og beskyttet helt til jeg begynte på skolen. Da fikk jeg plutselig oppleve en annen verden. Ikke alle barn hadde det slik som jeg, noen trodde på andre ting! Jeg opplevde for første gang hvordan det var å skille seg ut. Jeg fikk ikke lov til å feire jul, og det betydde at jeg heller ikke fikk lov til å være med på julespill eller å lage juledekorasjoner. Når vi skulle ha avslutning før jul og gå rundt juletreet, måtte jeg gå hjem. Jeg husker at da jeg ble spurt om hva jeg hadde fått til jul, måtte jeg si at jeg ikke hadde fått noen ting. Det syntes de andre barna var fryktelig. 17. mai-feiring fikk jeg heller ikke delta i. Når klassen øvde på å gå i 17. mai-tog, måtte jeg bli igjen i klasserommet. Jeg husker at jeg satt ved vinduet og så på dem og ønsket så inderlig at jeg kunne være med dem der ute, at jeg kunne være som alle andre. Fødselsdager feiret vi heller ikke, så når noen hadde bursdag og skulle synges for, måtte jeg tie stille. For meg ble det selvsagt ikke sunget. Jeg fikk heller ikke være med i religionsundervisningen, noe som jeg lot som om jeg var glad for. Da ble jeg plassert i et tilstøtende klasserom, og kunne lese eller gjøre lekser. De andre barna spurte meg fra tid til annen ut om min religion, og da hadde jeg ferdige svar som min mor hadde bedt meg gi. Men de ertet meg aldri, det er jeg så takknemlig for.

Allerede som liten var det mye jeg lurte på, jeg var i det hele tatt et grublende barn. Hva skulle skje med de barna som ikke trodde på den riktige måten? På møtene lærte jeg at de som ikke tilhørte samme sekt som oss, skulle dø i Guds krig, som snart skulle komme. Da måtte det være slik at mine venner på skolen skulle dø. Det kunne ikke være sånn! Jeg spurte mor om det, hun vred seg unna spørsmålet med å mumle noe om at det kunne jo hende at de barna forandret seg. Men jeg var sikker på at det ville de nok ikke. Jeg trodde nok at Gud var en snillere gud enn at han bestemte hva alle skulle mene og hvordan alle skulle leve, men det var tanker som jeg ikke hadde ord til å uttrykke den gang.

På møtene fikk vi alltid høre at vi ikke var gode nok. Det ble stadig gjentatt og gjentatt at vi måtte bli bedre mennesker, gjøre mer for "saken", synde mindre. Dette er noe jeg fortsatt sliter med, følelsen av aldri å være god nok eller flink nok. Det ble terpet på hvor fæl "verden" var, hvor heldige vi var som var "Guds utvalgte folk". Men jeg syntes ikke "verden" var så fæl. Selvsagt skjedde det mange ting som ikke var bra, og noen mennesker var ikke gode, men dem var det noen av i det miljøet jeg tilhørte også. Og det skjedde mange fine ting i "verden" også. Dessuten kunne jeg ikke forstå at Gud skulle drepe noen fordi de mente noe annet enn oss. 

Noe annet som vi stadig hørte, var at vi ikke måtte få venner som ikke hadde den rette troen. De var Satans barn, og var vi sammen med dem, ble vi også hans barn. Det førte for de fleste til at de bare omgikkes med andre trosfeller, og påvirkning utenfra ble lik null. 

Det skjedde imidlertid hyggelige ting også. Vi dro på turer sammen – hele den lokale menigheten – og jeg fikk venner der på min egen alder. Det ble arrangert stevner, der vi ble kjent med andre unge, og der vi kikket på gutter. Etterhvert som jeg vokste til, fortrengte jeg ubehagelige spørsmål, og gled inn i miljøet. Jeg fant meg også til slutt en mann der som jeg giftet meg med. Det var i grunnen et så travelt program at man nesten ikke fikk tid til å gruble. Ikke før jeg fikk mitt eget barn.

Da lille Marie ble født, var det som om jeg fikk hele barndommen rett i ansiktet. Jeg tenkte mye på hva slags oppvekst jeg skulle gi jenta mi, og hva slags verdier jeg skulle gi henne. Kunne jeg med god samvittighet føre henne inn i et slikt miljø? Alle spørsmålene kom igjen, og jeg hadde en forferdelig tid, da jeg visste at dette miljøet måtte jeg ut av, men jeg visste samtidig at jeg ikke hadde noen som kunne støtte meg. Skulle jeg forlate sekten, ville jeg bli helt alene. Jeg så klarere enn noen gang at dette var et miljø preget av intoleranse, lav takhøyde og mistenksomhet. Et miljø der enkeltmennesker ikke betydde noe, bare "saken".

Jeg fikk etterhvert psykiske problemer, som igjen viste seg i fysiske plager som muskelsmerter og pusteproblemer. Legen jeg gikk til for disse plagene, forsto nok at det lå noe bak. Han lirket og spurte meg ut for å få meg til å snakke, men i begynnelsen satt det hele så langt inne at jeg ikke klarte å prate om det. Jeg var hos ham flere ganger, og til slutt kom det - som en tåreflom som nesten ikke var til å stoppe. Han sa ikke så mye, men det at jeg fikk sagt det til et menneske, var det som skulle til for å få meg til å handle.

Etter en tid meldte jeg meg ut, og det ble et fryktelig rabalder. Foreldrene mine gråt og bar seg, de klandret meg for å ha sviktet dem, mannen min ble rasende og var svært opptatt av hva andre ville si, og "eldste" fra menigheten kom på døra mi for å få meg på bedre tanker. Ingen var imidlertid interessert i hvordan jeg hadde hatt det, eller hva som gjorde at jeg hadde gjort dette valget. Etter en tid roet det seg, og jeg ble som død for alle jeg tidligere hadde kjent. Jeg opplevde at mange snudde seg bort når de møtte meg på gaten, og jeg ble selvsagt ikke lenger invitert bort, ikke engang i familieselskaper. Etter en tid gikk også mannen min fra meg, men jeg klandrer ham ikke. Det jeg gjorde, gikk også ut over ham. Han ønsket seg ikke ut av miljøet, men ble også isolert, ingen brydde seg heller om ham, og han hadde ikke den styrken som skulle til for å takle situasjonen.

Nå var jeg fullstendig alene. Men jeg hadde Marie, og for hennes skyld skulle jeg klare dette.

Jeg er nå i gang med den møysommelige prosessen det er å finne ekte venner. Jeg har fått flere, mennesker som jeg kan diskutere med, være uenig med, le sammen med, mennesker som alltid er der uansett om vi har ulike syn på ting. De er ikke mange, men de er gode. Marie har begynt på skolen, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at hun skal få en trygg og god oppvekst. Jeg vil forsøke å gi henne styrke til å velge sin egen vei i livet, styrke til å ta sine egne valg. Vi har det bra nå, og jeg føler en uendelig lettelse over å være fri.

---