Veien ut

Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»

 Døpt som 7-åring 
Jeg hadde vært ´frelst´ i 19 år. Fra min barndom, til jeg brøt ut, pågikk kampen om å beholde troen på Gud og Bibelen – på tross av alt som talte imot. Som 7-åring ble jeg døpt i Oslofjorden, med full neddykkelse, slik pinsekristelig tro forkynner.
 
Pastoren som utførte dåpen hadde disse ord til meg, foran de anslagsvis 60 personene på stranden: «Bekjenner du, på din tro og foran disse vitner, Jesus til Herre i ditt liv?» Jeg svarte ja, ble dukket under vann, og det første jeg hører når jeg kommer opp av vannet, var jubel og sang. Pastoren ropte: «Stått opp til et nytt liv med Kristus!» 

Som 7-åring staket jeg kursen for mitt liv. Jeg hadde solgt min sjel, mine tanker og mine meninger, til Jesus, Guds Rike, og menigheten. Min skitne, syndige sjel, var blitt vasket ren av Jesu blod, og jeg var blitt frelst. 

I årene som fulgte skulle jeg gå i gjennom over tretti demonutdrivelser, og flere perioder med opp til 40 dager uten fast føde – til jubel for menigheten, og til eksempel for andre ungdommer. 

Jeg ble sendt ut, i en delegasjon med jevnaldrende ungdommer, til «Joels Army Boot Camp», der vi skulle herdes og forberedes for ´Jesu gjenkomst´, ´endekrigstiden´, og gjennomgå fysisk og psykisk tortur. To voksne menn, begge ansatt i den Danske hæren, skulle trene meg og de trettifem andre deltakerne på leiren, i stridsteknikk, oppdragsløsning, spionoppdrag og agentvirksomhet. 

Ført bak lyset 
I 19 år hadde jeg levd med en tidvis sterk tro. Jeg ble fortalt historier om mirakler som skjedde. Kristne ledere fortalte om kreftsyke pasienter som ble helbredet, og om blinde som fikk synet tilbake i ´Jesu Navn´. Flere titalls historier ble fortalt om døde som våknet til live på grunn av ´Guds Makt´.
 
Kristne ledere var pådrivere av å fortelle om velsignelser gud gir deg, når du gir penger til menigheten. Doktrinen var at det beløpet du ´ofrer´ til menigheten, skulle gud gi tilbake til deg – minst syv ganger beløpet du ´ofret´. 

Personer rundt meg satt seg selv i store økonomiske problemer på grunn av giverpresset fra menighetens ledelse, og miljøet. Enkelte gav bort hele sin arv og ble presset til å ta opp lån på huset, eller å gi bort hele lønninger. En mann solgte leiligheten sin, og gav alt (1,7 mill) til menigheten. Han angret seg senere. 

Vitne til mirakler? 
Etter 19 år, i en av Europas mest radikale sekter, kan jeg si at jeg aldri har sett et mirakel. Aldri. Jeg har heller aldri sett noe som helst overnaturlig, som ikke hadde én logisk forklaring. 

Jeg hørte videreformidlede historier, som aldri ble verifisert eller dokumentert. Vi så ´mirakler´ bli utført på plattformer på vekkelsesmøter, som viste seg å aldri ha skjedd, i ettertid. 

Veien ut
Det var tungt å be min siste bønn til gud. Jeg var redd for hva som kunne skje med meg. Hva hvis jeg ble straffet for det, slik som andre antydet? Hva hvis det fantes ett helvete? 

Uroen satt i meg lenge. Jeg gikk mange gåturer alene, gjerne under en stjerneklar himmel, mens jeg tenkte. 
Sakte, men sikkert, klarnet mørket. Jeg så forbi min egen frykt for fortapelse, synd, helvete, eksorsisme, profetier... 

Hvorfor skal jeg tro på noe som jeg aldri har sett? Skal jeg tro på mirakler, uten at jeg har sett dem? Skal jeg tro blindt på videreformidlede historier, uten å gå til kilden for å finne ut om det er sant? Om Gud er allmektig, og elsker alle, hvorfor valgte gud kun jødene til sitt ´utvalgte folk´? Hva med alle de andre? Hvorfor ba engelen Gabriel jødene slakte kvinner, barn, menn og dyr – kun fordi folket var syndige? Er det en ekte og kjærlig gud? 

I dag
Det gleder meg i dag å si at jeg fant logikk, sunnhet, lykke, frihet og kjærlighet. Det å ha frihet til å være selvstendig ble som å puste frisk luft for første gang.


Anders

---