Min tid i Smiths venner

Barneårene i Smiths venner var en forholdsvis fin, god og trygg tid. Vi hadde mye fritid til å leke med nabounger, kamerater og andre barn fra menigheten

.På søndag formiddag var det søndagskole med fin anskuelsesundervisning med plansjer og slikt som viste bibelske historier. Etter søndagsskolen fikk vi gullstjerner i en samlebok ved fremmøte. I vår menighet på vestlandet hadde vi ikke aktivitetsklubb for barn og unge på den tiden. Det kom først når jeg var opp i mot 18 år og verdslig.

Når vi ble ungdommer hadde vi bibelundervisning en kveld i uka på ca 1-1,5 timer. Var vi ekstra heldig hadde eldstebroderen som hadde undervisningen stelt i stand et lite festmåltid for oss.

På onsdagsmøtene var det mest voksne folk. På fredagene hadde vi ungdomsmøter og på søndager var det søndagsskole på formiddagen og møte for alle på kvelden. Jeg følte nok at onsdagsmøtene ble noe tørre og kjedelige, kanskje mest pga. at vi var litt færre på disse møtene. På ungdomsmøtene var de fleste med, og da ble det både vitnet og bedt.

På stevnene på Brunstad, da spesielt påske- og sommerstevnet, var vi ofte fremme til forbønn flere stevner og år på rad, uten at jeg egentlig kjente noe åndelig guds kraft og styrke i meg i hverdagen av den grunn. Dette har jeg reflektert litt over i etterkant.

Slik gikk tiden frem mot 1990-91 da vi hørte rykter om at det hadde brutt ut vekkelse blant noen ungdommer på Østlandet. Rundt nyttårsstevnet 1991/92 brøt det virkelig ut vekkelse i salen på Brunstad med bønneringer osv. Vekkelsesestemningen gikk rett i taket og entusiasmen var stor og med store ord som “krig mot satan”, “fornuften under fot”, “kristendom er krig”, “vi skal tråkke Satan under våre føtter” osv. Hverken jeg eller en god del andre visste vel helt hva alle disse uttrykkene betydde, men vi var jo med full av entusiasme.

På denne tiden spilte jeg i musikken, men etter hvert følte jeg at entusiasmen og vekkelsen inni meg dabbet noe av. En grunn var at jeg ikke kjente denne gudskraft som det ble talt om på møtene, og som skulle hjelpe meg i hverdagen. En annen ting var at jeg ble litt lei av at vi hele tiden reiste oss opp under sang med den ene armen, eller begge to i været.

Jeg merket at jeg ustanselig falt i synd uansett hvor mye jeg leste i bibelen eller ba, eller for den saks skyld gikk på møter eller hadde trosoppbyggende samtaler. Det endte med at jeg rundt siste del av 1992 sluttet å gå på møtene, men bodde hjemme til 97 da vi flyttet østover.
Slik gikk tiden frem mot august 1997 da vi flyttet til Østlandet på grunn av gode rykter av andre søsken om forholdene i menighetene der.
Både jeg og familien vår ble tatt varmt i mot på Østlandet av medlemmene i lokalmenigheten. Jeg hadde da ikke gått på møte siden rundt 92 og rundt 97-98, etter noen korte, varme og engasjerte samtaler med noen i lokalmenigheten begynte jeg omsider å gå så smått på møter igjen.

Etter hvert tok jeg frem saksofonen min igjen og satte meg i musikken. Vi ble raskt en gjeng på 3-4 stykker som spilte 3-stemt på alle melodiene på møtene, noe jeg tror var til stor glede for en god del av de som har øre for musikk i lokalmenigheten. Vi fikk også oppdrag i både begravelser og bryllup på grunn av at vi spilte så bra. På grunn av lite dugnad på den tiden hadde vi en del fritid der vi besøkte hverandre og hadde det trivelig med musikk og diverse annet.

Etter år 2000 ble det mye dugnad både på Brunstad og i lokalmenigheten. Siden jeg i utgangspunktet ikke er noe videre praktisk person og ikke er så flink med ting og tang så ble det litt til at jeg skulket unna noe dugnad. 

Jeg hadde en krevende jobb, og jeg hadde lenge hastet videre rett fra jobb til dugnad. Høsten 2003-2004 var jeg så utslitt at jeg deltok mindre og mindre  på dugnad, bare en sjelden gang når jeg var i godt lune klarte jeg å delta.

Opp gjennom 2000-tallet hadde "Davids søyle" - innsamlingen kommet godt i gang, og det ble en stor konkurranse mellom lokalmenighetene om hvem som kunne levere inn mest penger til Brunstadfestene. Dermed var det igjen igang med mer dugnad. På grunn av stadige dugnader og andre arrangementer i regi av Smiths venner, ble det lite tid til å pleie vennskap, så jeg ble stadig mer ensom. Samtidig giftet mange av mine venner seg, fikk familie og dermed egne liv å pleie.

Jeg slet med å finne kraftkilden til Gud som skulle gjøre at jeg fikk kraft til å seire når jeg ble fristet i hverdagen. Jeg ba ofte til Gud om hjelp og kraft i mine forhold uten at det skjedde eller at jeg merket noen ting. Til slutt var jeg bare på møtene for å spille (jazze) på menighetsmelodiene, noe jeg likte og liker fremdeles veldig godt. Den eneste kontakten jeg hadde med menigheten var via diverse idrettaktiviteter, noe som også gradvis tok slutt.

Til slutt tok jeg mot til meg og sendte en e-post til en person jeg følte jeg hadde tillit til og forklarte situasjonen. Fikk svar tilbake at hvis det var noe, så bare ring. Jeg hadde vel egentlig forventet at personen i det minste kunne bedt meg på besøk eller truffet meg face to face og pratet ut om det. Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over for min del. Jeg kuttet ut alle aktiviteter, møter og arrangement. Meldte meg ut av registrene til SV i fjor høst (2012).

Etter å IKKE ha vært på noe slags møter på rundt 2 år så har jeg ihverfall mistet troen på at det fins en gud som gir oss kraft til å seire slik som SV mener det fungerer. Det er godt mulig at det kanskje finnes en gud uti universet et sted, men jeg tenker at det får heller tiden vise, vi finner det fort nok ut den dagen vi dør.

Nå flere år etter at jeg sluttet å gå på møtene er det kun en tidligere SV-kamerat som en sjelden gang tar kontakt, ellers består min nære vennekrets av søsken, tre-fire x-Sv'ere samt et par "verdslige".

Per i dag har jeg vel aldri hatt det så fint og bra som nå. Ingen som preker og gnåler, ingen som hele tiden skal få meg til å få dårlig samvittighet eller som til stadighet messer om å stille opp på dugnad for det ene eller det andre.

Jeg har også en del gode minner fra SV som jeg kommer til å huske lenge, men tiden forandrer seg og SV har forandret seg mye siden 70-tallet da jeg ble født og  frem til nå. Smiths venner er fremdeles i forandring og utvikling, men om det er til det bedre, det tviler jeg sterkt på.




R.

---