Jeg sitter i klasserommet på barneskolen. Læreren står framme ved tavla og forklarer et eller annet, men jeg følger ikke med. Jeg tenker på det som jeg hørte på søndagsmøtet i Menigheten. Vi lever «i den siste tid», og Jesus kommer snart tilbake. Da skal vi som er med i Menigheten rykkes opp for å møte Jesus i skyene. Jeg ser opp i taket og lurer på om det blir hull i taket når jeg blir rykket opp. Og så ser jeg på vennene mine i klasserommet. Hva vil de tenke når de ser at pulten min står tom, og det er hull i taket? For de skal jo ikke rykkes opp. De er «i verden», de fleste av dem. Noen går i kirken eller i andre menigheter. De er i «den religiøse verden». De skal heller ikke rykkes opp når Jesus kommer tilbake. De skal bli igjen i «den store trengsel», når Gud skal straffe alle de ugudelige som lever på jorden. Det ringer ut, og jeg springer ut i skolegården og leker med de andre barna. De er fortsatt vennene mine, men det er blitt en avstand mellom meg og dem. For jeg har bestemt meg for at jeg vil være med i Menigheten og bli med i opprykkelsen. Og da kan jeg ikke ha nære venner utenom Menigheten. Men jeg har det fortsatt bra på skolen. Det er et godt klassemiljø, og klassekameratene mine lar meg være en del av flokken både i timene og i friminuttene. På fritiden er jeg fullt opptatt med møter og aktiviteter i Menigheten. Jeg får mange gode opplevelser og mange gode venner. Jeg opplever mennesker som virkelig bryr seg om hverandre, som hjelper hverandre og støtter hverandre i medgang og motgang. Og langsomt forstår jeg mer av symbolspråket i de bibelske fortellingene. Møter som før føltes uendelig lange, blir interessante når jeg begynner å forstå de språklige bildene som blir brukt i Bibelen. Det handler om å utvikle dyder og avstå fra laster i det personlige livet, og å utvikle sunne og velfungerende familier og fellesskap. Men en dag hører jeg en tale på et møte om Ananias og Saffira fra Apostlenes gjerninger. De lyver til Apostlene om en pengegave til menigheten, og de faller døde om fordi de har løyet. Jeg er en samvittighetsfull person, og har vært med i frivillig givertjeneste i menigheten i mange år. Så jeg føler meg ikke truffet av talen. Likevel, om natten drømmer jeg om mennesker som faller døde om rundt meg. Jeg snakker med mennesker som jeg kjenner. De sier at talen ikke er bokstavelig ment. Jeg må forstå ånden i det som blir talt. Det er bare ment som en oppfordring til å være gavmild og ærlig. Det er lenge siden jeg satt i klasserommet og tenkte på opprykkelsen. Det er mange år siden jeg valgte bort klassevenner for et aktivt liv i Menigheten. Hele mitt liv har jeg vært lojal.
I dag er Menigheten i en fase med omorganisering, og det er mye ny informasjon som jeg skal forholde meg til. Jeg må velge om jeg vil søke om medlemskap i den nye organisasjonen, og må velge om jeg skal skrive under på at jeg vil fortsette å være med i givertjenesten. Hvis jeg velger å bli med i den nye organisasjonen, vil jeg beholde et stort og godt nettverk med familie og venner som jeg har sterke bånd til. Og finne meg i at jeg av og til kan få mareritt etter å ha hørt på taler med mange kraftfulle språklige bilder. Alternativet er å ikke bli med videre. Da kan jeg disponere tiden min og pengene mine som jeg har lyst til. Men da vil jeg miste kontakten med familie og venner, helt eller delvis. Så sitter jeg da i tenkeboksen, og lurer på om det er bare meg som er usikker. Er det jeg som er overfølsom som overreagerer på forkynnerstilen, eller er det forkynnerstilen som er usunn og jeg som reagerer sunt? Sara
0 Comments
Leave a Reply. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|