Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss

Min vei ut av BCC

9/11/2020

10 Comments

 
Dette er en svært personlig historie som forteller om en sårbar og vond tid av mitt liv. Jeg håper at du som leser kan lese med respekt, og forståelse for at det er nødvendig for meg å dele dette. Jeg mener at ingen mennesker skal måtte gå igjennom det samme som meg i fremtiden uten at de vet at det finnes noen som vet hva de går igjennom, som kan relatere seg til det samme, og som vet hvor uendelig vondt det gjør.
 
Jeg understreker sterkt at denne historien er min historie. Det er min opplevelse, og jeg er veldig klar over at mange har hatt en mye lettere, annerledes, og til og med fin, opplevelse av å gå ut av Bcc, enn det jeg har hatt.

Jeg må tilbake til barndom og tidlig ungdom for å forklare. Jeg har alltid vært analytisk av natur. Spørrende. Flere ting med menigheten var vanskelig å forstå for meg. Først var det møtene, jeg synes de var dørgende kjedelig. Jeg likte de ikke. Da var jeg bare 11 år. Så kom vekkelsen og det var ikke tid eller rom for å stille spørsmål, nå var det bare å velge side. Jeg valgte som min far. Jeg så utrolig opp til min far. Det han gjorde, det «visste» jeg var riktig. Jeg var opptatt av å velge riktig. Jeg visste at pappa var stolt av meg, og jeg ville gjøre han glad. Dette er tanker jeg kan huske at jeg hadde.
 
I ungdomsårene var det veldig viktig for meg å passe inn. Jeg ville gjøre det som var rett, og jeg kan huske at jeg var opptatt av hva andre mente om meg. Jeg følte meg aldri god nok. Jeg var aldri helhjertet nok, jeg ba ikke nok, jeg var ikke ren nok, ikke ydmyk nok, osv. Det var et hav av utilstrekkelighet.
 
Jeg trodde mye av tiden at jeg var spesielt uren, at det var spesielt lite håp for meg. Siden jeg hadde så mye tanker som jeg ikke hørte noen andre i min omgangskrets prate om.
Da leste jeg mer. Jeg leste mye i bibelen og skriftene. Jeg leste alt jeg kom over som kunne døyve denne følelsen av ikke å være god nok. Da jeg ble 16 begynte jeg å søke etter informasjon på internett. Jeg leste med stor interesse og undring om andre menigheter og hva de forkynte. Dette fascinerte meg på en skremmende måte men også med stor nysgjerrighet. Det var på godt og vondt.
 
Jeg synes det var ufattelig rart at så utrolig mange kunne mene så mye bastant annerledes enn det min menighet gjorde. Hundrevis, flere tusenvis der ute, hadde en ærlig genuin personlig tro. I begynnelsen var jeg bare forundret. Etter hvert begynte også en gnagende tvil å melde seg. Hvorfor hadde Gud utvalgt akkurat meg? Hvorfor var ikke de andre som hadde et oppriktig, ærlig ønske om å bli frelst også utvalgt for evigheten?
 
Sånne tanker skulle jeg ikke ha, det visste jeg godt. Mer skyldfølelse. Jeg kunne ikke prate med noen. Det var tydeligvis ingen som gikk med sånne tvilstanker som meg. Av og til pratet jeg med mamma. Hun lyttet til meg. Helt til hun ble forvirret av alle spørsmålene mine, da påpekte hun alltid at jeg ikke måtte få noe dårlig ånd inn i mitt sinn. Jeg skulle få høre den flere ganger. Senere.
 
Når seminaret var på mitt hjemsted med Harald Kronstad (på den tiden en av menighetens medarbeidere som jobbet med forebygging av bl. a overgrep m.m), begynte tvilen for alvor å ta tak. Han snakket om selvstendighet. Identitet. Hvorfor tenker vi som vi gjør? Hva har formet oss til å bli den vi er? Bare fordi noen har fortalt meg en ting 200 ganger, betyr det da automatisk at det er sant? Dette var et av flere tema på seminaret. Jeg slukte informasjonen. Etter dette ble min personlige tro aldri den samme. Et frø av tvil var for alvor sådd, og jeg begynte seriøst å tenke gjennom ting. Nå begynte jeg også å låne bøker fra biblioteket om andre religioner, gjerne om de som lignet mest på mitt eget trossamfunn. En verden av kunnskap åpnet seg. Det ble ikke lett å holde tvilstankene på avstand. Det gikk opp og ned.

Jeg opplevde etter hvert flere ting i menigheten på mitt hjemsted som jeg synes var horribelt. Jeg så maktovergrep fra personer med ansvar, de som var ledende. Dette opplevde jeg også selv. Jeg begynte å legge merke til budskapet. Det var oss mot verden, verden mot menigheten. Eliteforkynnelse kan man også kalle det. Jeg begynte å fundere på om det alltid hadde vært sånn.. Eller var det bare jeg som var begynt å se ting på en ny måte?

Det var flere ting. Homofili for eksempel. Jeg klarte ikke tro at man ikke er født homofil. Mennesker som tar sitt eget liv i fortvilelse over sine følelser, fulle i skam og skyldfølelse for noe de ikke kan noe for. Og menigheten min forkynte at dette var en synd. Påførte de stakkars menneskene enda mer fortvilelse. Det gikk ikke opp i hodet mitt. Jeg tok dette opp med mine venninner en sjelden gang. Ekstreme reaksjoner møtte meg. Dette var mennesker Gud hatet. De var fordømt. De drev med det verste av de verste synder og her satt jeg og forsvarte dem?
 
En annen ting som skurret for meg helt fra jeg var veldig ung, var det jeg mener var et absurd, usunt skille mellom gutter og jenter. Man skulle ikke sitte i samme sofa som sitt søskenbarn, man skulle ha tre stoler mellom på møter, osv. Jeg mente veldig tidlig, allerede som 12-13 åring, at det måtte være direkte skadelig å vokse opp sånn. I dag vet jeg at dette stemmer.
 
Tilbake til meg. Sommeren 2003, visste jeg med sikkerhet at menigheten ikke var riktig for meg, det var for mye tvil, for mye som skurret. Bare å sitte å høre noen tale kunne gjøre meg sint. Det meste av det som ble talt trodde jeg ikke på. Jeg er en person som må gjøre det jeg gjør helhjertet, ellers vil jeg ikke gjøre det i det hele tatt.. Jeg tok et oppgjør med meg selv høsten samme år, og fra det så gikk det veldig fort til jeg var på et stadium der jeg egentlig befant meg på utsiden av menigheten. Jeg trodde ikke lenger på det budskapet menigheten forkynte.
 
Like før jul 2003 prøver jeg å fortelle min søster hvordan det står til. På det tidspunktet kunne jeg ikke lenger kalle meg med i menigheten trosmessig sett. Jeg fortalte min søster at jeg slet med troen, «det er verre enn du skjønner» husker jeg at jeg sa. Jeg så at det ikke gikk inn. Hun fattet ikke hva det dreide seg om, det var ikke i hennes fantasi. Og jeg klarte ikke si det som det var. Skillet mellom sånn hun så meg, sånn alle så meg, og sånn jeg egentlig var, var blitt for stort. Det var ikke noen pen måte det kunne gjøres på.
 
Dette at jeg aldri i forkant klarte å formidle hvordan ting var, tror jeg er en viktig årsak til hvorfor mitt brudd med menigheten ble så utrolig vondt som det ble.

​Like etter jul 2003, sender jeg en mail til min søster og foreller alt.
 
12.01.04. ( -Datoen som endret alt. Den dag i dag omtaler jeg fortsatt mitt liv som før og etter denne datoen.)
 
Jeg visste det skulle bli tøft, vondt og forferdelig. Men ingen i hele verden kunne forberedt meg på det som kom. Av hensyn til de involverte i min historie vil jeg ikke gå inn på detaljer som kan såre noen. Derfor hopper jeg over en del av det som var av det vondeste for meg.

​Fortsatt den dag i dag, 17 år senere, kan jeg ikke skrive eller prate om dagene og ukene som fulgte uten å gråte.  Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe sånt. Tekstmeldingene haglet når telefonen min var påslått. Natt og dag. Hvordan kunne jeg?? Hvordan våget jeg?? Hadde jeg ikke noen tro igjen?? For noe tull, man kan velge å tro! Jeg var en fallen stjerne, på vei til evig fortapelse. Bibelvers strømmet på, forbønns-meldinger i hopetall. Det var bedre om jeg var dø fikk jeg høre. Da var jeg i det minste i himmelen.
Følelsesmessig i denne perioden var jeg totalt nummen. Jeg var iskald innvending. Det var som å holde pusten å vente på at alt det vonde skulle gå over. Som om jeg, eller noen, hadde trykket på knappen «freeze» og livet var satt på vent.
 
Hver morgen i mange, lange, vonde måneder våknet jeg og håpte at det bare var en vond drøm. Uvirkeligheten var grusom. Jeg felte ikke en tåre i denne tiden. Dette var alt for, alt for vondt til at jeg kunne ta det innover meg i sin fulle gru. «Jeg synes du tar lett på dette her», fikk jeg høre. Ingen, ikke et eneste menneske i min omgangskrets, skjønte hvilken lidelse jeg sto i, og hvordan livet mitt aldri skulle bli det samme.
 
Jeg hadde kjempet med min tro i flere år. Jeg hadde til slutt vært ærlig med meg selv, og siden alle andre, om hvordan det var. Og nå var alle imot meg. Sånn opplevde jeg det. Reaksjonen min kom 6 måneder senere. Jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde mistet hele min familie, hele min omgangskrets. Ingen så meg med samme øyne. Ting skulle aldri bli som før igjen. Alle så meg som syndig og uren. Venner og familie som før så opp til meg, ba nå for meg og min fortapte sjel. Skammen var uutholdelig. Skyldfølelsen enorm. Jeg hadde sviktet mine søsken, skuffet mine foreldre, forlatt mine venner. Jeg sto tilbake uten noe.
 
En annen ting som også var uutholdelig å forholde seg til, og som jeg ikke skjønte helt hva var før mye senere, var det at jeg visste ikke hvem jeg var uten menigheten. Hvem var jeg egentlig? Hva var viktig for meg? Hva var mine egne holdninger og meninger? Hva var mine verdier? Før hadde det handlet om menigheten. Menigheten var meg. Nå måtte jeg mene noe selv. Min identitet var truet. Jeg opplevde min tilværelse som å være i fritt fall. Livet mitt raste sammen rundt meg.

 I dag vet jeg at dette er vanlige reaksjonsmønstre når man bryter med trossamfunn som er lukket på denne måten. Og menigheten på den tiden var, etter min personlige mening, definitivt lukket.
Jeg vet også at mange mennesker som har gjort det samme som meg, fra enten samme trossamfunn, eller lignende trossamfunn, har opplevd sterke selvmordstanker i perioden etter et brudd.
 
Tomheten, depresjonen jeg kjente på, skulle jo komme, det var jeg blitt fortalt mange ganger etter at jeg gikk ut. Årsaken skulle være at jeg hadde forlatt Gud og sluppet inn satan. I dag vet jeg at det var selve bruddet som gjorde at jeg hadde disse vonde følelsene. Det jeg opplevde i tiden etter bruddet var en psykisk reaksjon på selve bruddet, ikke at Gud tok avstand til meg.
 
Dette er det så viktig at de som forlater får vite om. Det er ikke sånn som du er blitt fortalt, at du blir deprimert, eller føler en enorm tomhet, fordi du har forlatt Gud eller han har forlatt deg. Det er ikke sånn at du er dømt til et ulykkelig liv uten menigheten. Tomheten og tristheten kommer fordi du har mistet noe som var en del av deg selv. Og dess større og mer inngripende troen har vært i ditt liv, dess større blir denne tomheten. Du føler tomhet fordi du mister familie, venner, fellesskap, felles mål og retning med livet. Og ikke minst føler du tomhet fordi du har mistet en stor del av din identitet. Du har mistet en del av den du var.
 
Jeg klandret meg selv mye. Jeg følte en enorm utmattelse i det voldsomme jeg sto i. Jeg var ikke forberedt meg på et liv utenfor menigheten. Ingen hadde sagt at det var ok å velge det som føltes rett for meg. Ingen hadde noen gang sagt at jeg hadde en grunnleggende rett til å velge hva jeg ville tro fra den dagen jeg kom til jorden og at denne retten er nedskrevet i Norges lover. Tvert imot. Menigheten er det eneste rette, var det jeg hadde lært. Du blir ulykkelig uten menigheten. Uten menigheten går det deg fryktelig galt. Ikke bare deg men hele slekten din. Bare vent til det skjer barna dine noe, sa de til meg. Da kommer du tilbake.
​
Angsten når jeg senere gikk gravid med barna mine var enorm. Tenk om Gud skulle straffe meg ved å skade barna mine? Sånne uttalelser skulle jeg ønske ingen mennesker i hele verden fikk høre. Dette er trusler. Trusler om straff om man ikke velger riktig. Dette er overgrep. Man prøver å skremme mennesker til Gud.
 
Å true noen til å tro er et psykisk overgrep. Hvordan kan man si at menigheten var frivillig, når det ble truet og advart om at det går deg fryktelig galt om du forlater?? I dag tror og håper jeg at denne forkynnelsen er tonet ned i menigheten, men for meg er det liten tvil om at den menigheten jeg vokste opp i var sekterisk på dette området. Det var mye forkynnelse om at de (verden) tar feil og vi har rett, sort/hvitt tankegang, lite rom for spørsmål, ikke kritiser lederne, osv. Det er klart at mine søsken, familie og venner hadde ikke følt sorg i den grad de gjorde, om ikke den verden jeg gikk ut i var så svartmalt som den var for oss alle.
 
En verden som er malt nøytral er ikke skummel. Menigheten skal være en hjelp til et godt liv, den skal ikke være noens ALT. Da er det varseltrekant. Gud kan være ditt alt. Gud kan være overalt. Gud er også tilstede utenfor menigheten. Når du tror på denne måten så er det jo ingen sorg at noen forlater. For det kan gå mennesker svært godt uten menigheten. Det finnes ti tusenvis, kanskje millioner av ærlige, oppriktige, sannhetssøkende, gode, lykkelige, ydmyke mennesker utenfor menigheten.
Den tanken om at å gå ut av menigheten er en vei til fortapelse er sekterisk. Det er en blindvei. Budskapet er godt nok i seg selv, man trenger ikke skremme med at verden er så svart. Man skal ALDRI true eller skremme noen til å tro.

Min familie og omgangskrets opplevde min utgang av menigheten så fatal, så sorgfull, og så utrolig skremmende, nettopp fordi noen hadde malt verden der ute så skremmende og livsfarlig at vi alle trodde jeg kunne falle dø om, om jeg gikk ut dit.

Det er sannheten. Og det er menigheten som må bære det ansvaret, ikke meg, og ikke de som tok avstand fra meg.

Personer som har fått malt et «fiendebildet« av verden utenfor trossamfunnet som liten har MYE større psykiske utfordringer etter et brudd, enn de som ikke har det. Det er min påstand. Og det er litt å tenke på. Det er altså ikke sånn som jeg var opplært til å tenke, at noen sliter etter et brudd fordi de har forlatt Gud, eller fordi Gud straffer, eller fordi de lever i synd. Først og fremst sliter disse menneskene psykisk fordi de ikke får fred i sine tanker for det trusselbilde som sitter fast i deres bevissthet eller underbevissthet og som de ikke klarer å kvitte seg med.
 
Er du en av disse som har forlatt et trossamfunn og du finner deg ikke til rette i verden utenfor på grunn av det skremmebildet noen har malt for deg fra du var liten? Kanskje du også drives tilbake til trossamfunnet ditt gang på gang på grunn av frykten som henger fast i din underbevissthet? Frykten for Guds vrede, frykten for fortapelsen. Du greier ikke tro mer enn kort stund om gangen, og kanskje du også er dypt fanget i psykiske følger eller sliter med rusproblemer? Til deg vil jeg bare si en ting. Det finnes ingen Gud du skal stå til regnskap for som ikke godkjenner det faktum at du har gjort så godt du har kunnet. Klarer du ikke tro, så klarer du ikke tro. Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ikke klarer å tro og det går veldig bra med de fleste. Du går ikke fortapt, du er ikke fordømt til et ulykkelig liv. Du har alle muligheter foran deg. Det går an å bli lykkelig uten menigheten, det har jeg selv erfart.
​

Skuffelse handler om en forventning som ble brutt. Aldri forvent at dine barn skal velge menigheten. Vis barna dine at menigheten kan være en hjelp til å leve et godt liv, la menigheten være nok i seg selv, ikke mal et fiendebilde av verden der ute. Ditt barn kan en dag ha et inderlig ønske om å få velge selv. Da må det få en sjans til å etablere et godt liv på utsiden. Å true noen fører ingen til Gud.
 
Til slutt vil jeg understreke at jeg overhodet ikke bærer nag mot foreldre, søsken eller venner. Jeg mener at i den grad det har forekommet usunn og trakasserende oppførsel fra de involverte så mener jeg at disse personene er offer for det samme systemet jeg nå har tatt avstand fra og derfor i stor grad er det uforskyldte handlinger.


"Karianne"

10 Comments
Therese
9/11/2020 07:53:34 am

Åh, dette kjente jeg meg igjen i!! Er som å lese om min egen opplevelse, bare at jeg i tillegg blei kjæreste med ei annen jente😉 Som deg ble jeg etter et halvt til et år deprimert og klarte ikke fungere hverken på jobb eller skole. Jeg utviklet også angst for at grusomme ting skulle skje med meg hver gang jeg gikk ut døra. Det igjen førte til grusomme mareritt som varte i årevis. Men jeg vil også si at det er mulig å være veldig lykkelig uten menigheten, selv som lesbisk! Jeg har til og med fått to nydelige barn😍

Reply
Kirsten
9/11/2020 10:20:06 am

Takk for at du deler din historie. Sterkt modig. Mye kjenner eg meg igjen i. Var 24 år med 4 små barn da eg forlot menigheten. Tap av venner og når det gikk opp for meg at valget mitt gjorde at eg mistet alt forstod eg ikke før det var godt en tid. Men det går Ann å finne nye venner og finne seg selv . Min erfaring er at det tar tid.

Reply
Regine
9/11/2020 10:57:16 am

Jeg kan ikke annet enn å takke for at du satte ord på dette. Jeg trengte å lese dette! Jeg skal lese artikkelen en gang til. Den var medisin for sjela.

Reply
Frida
9/11/2020 03:58:04 pm

Takk for at du deler din historie! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Forlot menigheten for 10år siden og sto helt alene uten sosialt nettverk og identitet. Tomt og ensomt. Men samtidig en enorm følelse av frihet. Har ikke sett tilbake siden

Reply
Philipp & Ruth Zürcher link
9/11/2020 11:36:23 pm

Takk for det du skrev! Interessant å lese!

Vi har forlat menigheten i 2012/13. Ingen av våre 12 barn er i menigheten lenger. Troen dem har er forskjellig men vi har det bar med alle og elsker hverandre.

Ruth og meg priser og takker Gud at han så og si reiv oss ut av menigheten og at vi fikk øynene opp for hvem Gud og Jesus virkelig er. Vi fikk en ny bibel og gleder oss over ett inderlig samfunn med dem i verdagslivet. Det er ingen menesker lenger som står mellom Gud/Jesus og oss. Vi er blitt eldre men veldig lykkelige over hvordan Gud har ført oss.

Vi har mistet kontakt til hundrevis av venner i BCC verden rundt. Det er på en måte vondt men vi håper på at dem kunne oppleve det samme som oss.

Reply
Oddmund Ro
11/11/2020 06:30:22 am

Takk «Karianne»🌹🌹
For en sterk og trist historie. I dag faller det tårer. Du er stein tøff, ikke enkelt å gå ut av usunne destruktive miljøer, men for en FRIHET !!
ønsker deg alt godt videre,
HUSK: Du er IKKE alene 🌹

Reply
Dag Filip
11/11/2020 11:44:02 pm

Karianne.
Du skriver godt og beskriver det meget ærlig og forståelig. Kjenner meg igjen i dette - med en forskjell; Du ble overbevist om at SV eller BCC som dere inge bruker; hadde så mye galt i seg - ved å lese og studere andre trossamfunn og annen litteratur. ( synes din beskrivelse av dette er flott ) At det medførte kvaler er jo også forståelig - det var jo nettop det vi var opplært til ikke å gjøre. Vi kunne midte troen om vi lot oss påvirke av andre, annen litteratur eller tok høyere utdannelse. Så forstår den ekstra belastning dette ble fir deg på din vei ut av SV.
For meg og min kone var veien ut av SV litt annerledes.
Vi hadde vår Tro til Gud, og da det de kalker for vekkelse startet ca 1990, synes vi at evangeliet endret seg og vi stilte noen spørsmål til flere av de ledende brødrene. Svarene vi fikk undret oss og det ble mange bønner til Gud i denne tiden - virkelig rop om hjelp til Ham - fra oss. Og vi kjempet heldigvis vær vår kamp - kona og jeg, selv om vi også snakket mye sammen om dette. Vi reiste på møter, stevne på Brunstad og lyttet og var vitne til et budskap som ikke lenger var forenelig med vår Tro. Etter hvert ble vi så overbevist om at Troen ville ha oss ut av SV. Og vi valgte da å forlate dem med alle våre - den gang 12 barn / etterhvert ble det 14 barn. Vi har siden ikke angret et eneste minutt på det valget - og livet har gitt oss masse godt siden.
( Kunne skrive mye mer pm dette - men filkk for meg at jeg ville meddele deg denne forskjellen - om den mulig kan være til litt hjelp i at du valgte rett og fikk en ekstra Nåde til å se og få noe mer ut av livet) Og de som er med oss - er flere enn de som er med dem! Ref 2.Kongebok 6.17
Lykke til videre og takk for at du delte!

Reply
Nina
13/11/2020 03:19:02 am

Kjære «Karianne»
Du skriver svært godt. Det kunne vært meg du skrev om! Jeg forlot menigheten omtrent på samme tid som du. Jeg kom til et punkt i livet der jeg måtte slippe alt, og så se hva jeg satt igjen med. Og det var ikke menigheten. Det var som å hoppe ut i et stort svart hull. Jeg mistet vennner og nettverk. Jeg har det veldig bra i livet mitt nå, men kjenner likevel på mange sterke følelser og tanker. Det er godt å vite at jeg ikke er alene om opplevelsen av å gå ut! Det var vanskelig, men verdt det! Rart at ikke flere gjør det...?

Reply
Niel
19/11/2020 10:24:25 pm

Jeg gikk ut av det som het Smits Venner og rømte hjemmefra i 1998 til barnevernet.

Etter å ha stått i sorgen på egne ben i 20 år, fant jeg hjelpekilden på facebook. Endelig så jeg likesinnede og kunne føle samhørighet et sted.

Isoleringen etter et brudd kan være ekstrem. Man finner verken felleskap i det nye samfunnet man har blitt en del av eller det miljøet man har forlatt. Man blir kritisk til alt og stoler ikke på noen. Det er få som forstår sorgen av å miste familien og nettverket sitt, når de er i live og vet at du finnes der ute.

Likevel kan jeg i dag, med hånden på hjertet si det var verdt det.

Etter å ha vært knelangt egen sorg og skyld i to tiår har jeg endelig gravd meg ut av smerten og konsekvensene. Jeg har endelig bygget meg et liv jeg er glad i.

Å stå frem selv vil jeg aldri klart. Men det trengs. Så mange ganger jeg har tenkt at jeg er feig som ikke har stått frem. Men smerten or redselen er for stor til å grave i.

Jeg tenker så ofte på alle barna i BCC. Dere er håpet. At norsk stat tillater slike miljøer, hvor lovbrudd på lovbrudd florerer rundt menneskeverd, barnelov og ytringsfrihet er absurd.

Til alle der ute som står frem i media nå: Tusen takk. Dere er heltene mine.

Reply
Trine
22/2/2021 12:53:28 pm

Veldig vondt og lese. Men mildt. Utrolig nok.

Jeg hadde og flere barn når jeg plutselig var på "utsiden".

Det blir veldig lett og få en slags splittet personlighet.

Man får konstant høre det verste om seg selv. Enda den dag idag. Regelrett oppdiktninger.

Det er ikke blitt bedre i 2020 hvertfall.

Men mye verre. Nå får medlemmer opplysning om å krige tilbake mot NRK ect. Så det er ingen som egentlig tør og skrive noe offentlig. Spesielt ikke dem som vet mye.

Leste om ei som hadde fire barn (også henne), som ble voldtatt i 9 år. Hun ble satt på gata. Regelrett. Eller lederen skrev at de som hadde misbrukt henne i barndommen måtte sørge for bolig. Hvordan psykologi er det?

Personlig så er det enda en vond klump i magen når myndigheter forteller sine erfaringer.

En psykiater hjalp flere kvinner som slet med vold og andre ting i ekteskapet.

Gjentagende var at dem kom med ektemannen til samtaler etterhvert, og tiet og lot han overstyre samtalen og "dempe", bekymringene andre måtte ha av hennes uttalelser.

Det verste er at flere blir redde for konsekvensene smiths venner kan gi dem. Mange offentlige "hjelpere", har utrykt dette. De sliter også da flere er i offentlige stillinger som misbrukes.

Hørte en samtale på en blogg der politiet forteller om deres ansatte som Kripos måtte inn for og bevise løy. En leder av Aktiviteter for barn i smiths venner. Grusomt og høre hvordan hun og barna ble behandlet.

Finner ikke bloggen nå. Men, det må finnes en dag der alle våres år med frykt, kan vendes om til og se tryggheten "ulvene"*sitat smiths venner* ,som er ute der i den vonde fæle verden. Som regelrett skal spise deg levende. Flere som gikk ut trodde dette var reelt. Har de sagt isåfall.

Mitt håp er at jeg kan forstå at det ikke er farlig. "JEG ER GOD NOK SOM JEG ER, DET VAR IKKE MIN SKYLD!".

Skulle gjerne vurdert samtale grupper for slike som desperat trenger en søyle av trygghet når de mister alt. På en dag så er de blitt selveste bilde på djevelen. På ett døgn forvandles alle menneskene og går imot deg. Det tar tid og fikse. Og svært sjeldent lar det seg helbrede helt og holdent.

Reply



Leave a Reply.

    stemmer fra en annen virkelighet

    Mennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller.
    Vil du også la din stemme bli hørt? Send inn din historie til info(at)hjelpekilden.no

    RSS Feed

    Kategorier

    All
    Addictologiakademiet
    BCC
    Brev Til Mor Og Far
    Den Forente Familie
    Dikt
    Forholdet Til Storsamfunnet
    Guds Menighet
    Jehovas Vitner
    Jesus Revolution
    Karismatiske Trossamfunn
    Mariasøstrene
    Mestre Bruddprosessen
    Mormonerkirken
    Oppvekst
    Pårørende
    Psykiske Etterreaksjoner
    Seksuelle Overgrep
    Skeive Utbrytere
    Smiths Venner
    Veien Inn
    Veien Ut
    Veien Videre

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Voldsrapport
      • Trang tro?
      • Hva skal vi se etter?
      • Unge ekskluderte
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Kontaktperson
      • Chat
      • Mentorfamilie
    • Prosjekter >
      • Prosjekt TID
      • Voldsrapport
      • Den usynlige kontrollen
      • Frifall kunstutstilling
      • Podkast: Utbryterne
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Om oss >
      • Om Hjelpekilden
      • Styret
      • Lokalavdelinger
      • Logo
      • Fargepalett
    • Historikk >
      • Årlige rapporter
      • Historikk
    • Mål og vedtekter >
      • Visjon og hovedmål
      • Vedtekter
      • Etiske retningslinjer
    • Medlemskap
    • Nyhetsbrev
    • Samfunnsnytte
  • Støtt oss