Min vei ut av BCC

Dette er en svært personlig historie som forteller om en sårbar og vond tid av mitt liv. Jeg håper at du som leser kan lese med respekt, og forståelse for at det er nødvendig for meg å dele dette. Jeg mener at ingen mennesker skal måtte gå igjennom det samme som meg i fremtiden uten at de vet at det finnes noen som vet hva de går igjennom, som kan relatere seg til det samme, og som vet hvor uendelig vondt det gjør.
 
Jeg understreker sterkt at denne historien er min historie. Det er min opplevelse, og jeg er veldig klar over at mange har hatt en mye lettere, annerledes, og til og med fin, opplevelse av å gå ut av Bcc, enn det jeg har hatt.

Jeg må tilbake til barndom og tidlig ungdom for å forklare. Jeg har alltid vært analytisk av natur. Spørrende. Flere ting med menigheten var vanskelig å forstå for meg. Først var det møtene, jeg synes de var dørgende kjedelig. Jeg likte de ikke. Da var jeg bare 11 år. Så kom vekkelsen og det var ikke tid eller rom for å stille spørsmål, nå var det bare å velge side. Jeg valgte som min far. Jeg så utrolig opp til min far. Det han gjorde, det «visste» jeg var riktig. Jeg var opptatt av å velge riktig. Jeg visste at pappa var stolt av meg, og jeg ville gjøre han glad. Dette er tanker jeg kan huske at jeg hadde.
 
I ungdomsårene var det veldig viktig for meg å passe inn. Jeg ville gjøre det som var rett, og jeg kan huske at jeg var opptatt av hva andre mente om meg. Jeg følte meg aldri god nok. Jeg var aldri helhjertet nok, jeg ba ikke nok, jeg var ikke ren nok, ikke ydmyk nok, osv. Det var et hav av utilstrekkelighet.
 

Jeg trodde mye av tiden at jeg var spesielt uren, at det var spesielt lite håp for meg. Siden jeg hadde så mye tanker som jeg ikke hørte noen andre i min omgangskrets prate om.
Da leste jeg mer. Jeg leste mye i bibelen og skriftene. Jeg leste alt jeg kom over som kunne døyve denne følelsen av ikke å være god nok. Da jeg ble 16 begynte jeg å søke etter informasjon på internett. Jeg leste med stor interesse og undring om andre menigheter og hva de forkynte. Dette fascinerte meg på en skremmende måte men også med stor nysgjerrighet. Det var på godt og vondt.
 
Jeg synes det var ufattelig rart at så utrolig mange kunne mene så mye bastant annerledes enn det min menighet gjorde. Hundrevis, flere tusenvis der ute, hadde en ærlig genuin personlig tro. I begynnelsen var jeg bare forundret. Etter hvert begynte også en gnagende tvil å melde seg. Hvorfor hadde Gud utvalgt akkurat meg? Hvorfor var ikke de andre som hadde et oppriktig, ærlig ønske om å bli frelst også utvalgt for evigheten?
 
Sånne tanker skulle jeg ikke ha, det visste jeg godt. Mer skyldfølelse. Jeg kunne ikke prate med noen. Det var tydeligvis ingen som gikk med sånne tvilstanker som meg. Av og til pratet jeg med mamma. Hun lyttet til meg. Helt til hun ble forvirret av alle spørsmålene mine, da påpekte hun alltid at jeg ikke måtte få noe dårlig ånd inn i mitt sinn. Jeg skulle få høre den flere ganger. Senere.
 
Når seminaret var på mitt hjemsted med Harald Kronstad (på den tiden en av menighetens medarbeidere som jobbet med forebygging av bl. a overgrep m.m), begynte tvilen for alvor å ta tak. Han snakket om selvstendighet. Identitet. Hvorfor tenker vi som vi gjør? Hva har formet oss til å bli den vi er? Bare fordi noen har fortalt meg en ting 200 ganger, betyr det da automatisk at det er sant? Dette var et av flere tema på seminaret. Jeg slukte informasjonen. Etter dette ble min personlige tro aldri den samme. Et frø av tvil var for alvor sådd, og jeg begynte seriøst å tenke gjennom ting. Nå begynte jeg også å låne bøker fra biblioteket om andre religioner, gjerne om de som lignet mest på mitt eget trossamfunn. En verden av kunnskap åpnet seg. Det ble ikke lett å holde tvilstankene på avstand. Det gikk opp og ned.

Jeg opplevde etter hvert flere ting i menigheten på mitt hjemsted som jeg synes var horribelt. Jeg så maktovergrep fra personer med ansvar, de som var ledende. Dette opplevde jeg også selv. Jeg begynte å legge merke til budskapet. Det var oss mot verden, verden mot menigheten. Eliteforkynnelse kan man også kalle det. Jeg begynte å fundere på om det alltid hadde vært sånn.. Eller var det bare jeg som var begynt å se ting på en ny måte?

Det var flere ting. Homofili for eksempel. Jeg klarte ikke tro at man ikke er født homofil. Mennesker som tar sitt eget liv i fortvilelse over sine følelser, fulle i skam og skyldfølelse for noe de ikke kan noe for. Og menigheten min forkynte at dette var en synd. Påførte de stakkars menneskene enda mer fortvilelse. Det gikk ikke opp i hodet mitt. Jeg tok dette opp med mine venninner en sjelden gang. Ekstreme reaksjoner møtte meg. Dette var mennesker Gud hatet. De var fordømt. De drev med det verste av de verste synder og her satt jeg og forsvarte dem?
 
En annen ting som skurret for meg helt fra jeg var veldig ung, var det jeg mener var et absurd, usunt skille mellom gutter og jenter. Man skulle ikke sitte i samme sofa som sitt søskenbarn, man skulle ha tre stoler mellom på møter, osv. Jeg mente veldig tidlig, allerede som 12-13 åring, at det måtte være direkte skadelig å vokse opp sånn. I dag vet jeg at dette stemmer.
 
Tilbake til meg. Sommeren 2003, visste jeg med sikkerhet at menigheten ikke var riktig for meg, det var for mye tvil, for mye som skurret. Bare å sitte å høre noen tale kunne gjøre meg sint. Det meste av det som ble talt trodde jeg ikke på. Jeg er en person som må gjøre det jeg gjør helhjertet, ellers vil jeg ikke gjøre det i det hele tatt.. Jeg tok et oppgjør med meg selv høsten samme år, og fra det så gikk det veldig fort til jeg var på et stadium der jeg egentlig befant meg på utsiden av menigheten. Jeg trodde ikke lenger på det budskapet menigheten forkynte.
 
Like før jul 2003 prøver jeg å fortelle min søster hvordan det står til. På det tidspunktet kunne jeg ikke lenger kalle meg med i menigheten trosmessig sett. Jeg fortalte min søster at jeg slet med troen, «det er verre enn du skjønner» husker jeg at jeg sa. Jeg så at det ikke gikk inn. Hun fattet ikke hva det dreide seg om, det var ikke i hennes fantasi. Og jeg klarte ikke si det som det var. Skillet mellom sånn hun så meg, sånn alle så meg, og sånn jeg egentlig var, var blitt for stort. Det var ikke noen pen måte det kunne gjøres på.
 
Dette at jeg aldri i forkant klarte å formidle hvordan ting var, tror jeg er en viktig årsak til hvorfor mitt brudd med menigheten ble så utrolig vondt som det ble.

​Like etter jul 2003, sender jeg en mail til min søster og foreller alt.
 
12.01.04. ( -Datoen som endret alt. Den dag i dag omtaler jeg fortsatt mitt liv som før og etter denne datoen.)
 
Jeg visste det skulle bli tøft, vondt og forferdelig. Men ingen i hele verden kunne forberedt meg på det som kom. Av hensyn til de involverte i min historie vil jeg ikke gå inn på detaljer som kan såre noen. Derfor hopper jeg over en del av det som var av det vondeste for meg.

​Fortsatt den dag i dag, 17 år senere, kan jeg ikke skrive eller prate om dagene og ukene som fulgte uten å gråte.  Jeg unner ikke min verste fiende å gå igjennom noe sånt. Tekstmeldingene haglet når telefonen min var påslått. Natt og dag. Hvordan kunne jeg?? Hvordan våget jeg?? Hadde jeg ikke noen tro igjen?? For noe tull, man kan velge å tro! Jeg var en fallen stjerne, på vei til evig fortapelse. Bibelvers strømmet på, forbønns-meldinger i hopetall. Det var bedre om jeg var dø fikk jeg høre. Da var jeg i det minste i himmelen.

Følelsesmessig i denne perioden var jeg totalt nummen. Jeg var iskald innvending. Det var som å holde pusten å vente på at alt det vonde skulle gå over. Som om jeg, eller noen, hadde trykket på knappen «freeze» og livet var satt på vent.
 
Hver morgen i mange, lange, vonde måneder våknet jeg og håpte at det bare var en vond drøm. Uvirkeligheten var grusom. Jeg felte ikke en tåre i denne tiden. Dette var alt for, alt for vondt til at jeg kunne ta det innover meg i sin fulle gru. «Jeg synes du tar lett på dette her», fikk jeg høre. Ingen, ikke et eneste menneske i min omgangskrets, skjønte hvilken lidelse jeg sto i, og hvordan livet mitt aldri skulle bli det samme.
 
Jeg hadde kjempet med min tro i flere år. Jeg hadde til slutt vært ærlig med meg selv, og siden alle andre, om hvordan det var. Og nå var alle imot meg. Sånn opplevde jeg det. Reaksjonen min kom 6 måneder senere. Jeg ble dypt deprimert. Jeg hadde mistet hele min familie, hele min omgangskrets. Ingen så meg med samme øyne. Ting skulle aldri bli som før igjen. Alle så meg som syndig og uren. Venner og familie som før så opp til meg, ba nå for meg og min fortapte sjel. Skammen var uutholdelig. Skyldfølelsen enorm. Jeg hadde sviktet mine søsken, skuffet mine foreldre, forlatt mine venner. Jeg sto tilbake uten noe.
 
En annen ting som også var uutholdelig å forholde seg til, og som jeg ikke skjønte helt hva var før mye senere, var det at jeg visste ikke hvem jeg var uten menigheten. Hvem var jeg egentlig? Hva var viktig for meg? Hva var mine egne holdninger og meninger? Hva var mine verdier? Før hadde det handlet om menigheten. Menigheten var meg. Nå måtte jeg mene noe selv. Min identitet var truet. Jeg opplevde min tilværelse som å være i fritt fall. Livet mitt raste sammen rundt meg.

 I dag vet jeg at dette er vanlige reaksjonsmønstre når man bryter med trossamfunn som er lukket på denne måten. Og menigheten på den tiden var, etter min personlige mening, definitivt lukket.
Jeg vet også at mange mennesker som har gjort det samme som meg, fra enten samme trossamfunn, eller lignende trossamfunn, har opplevd sterke selvmordstanker i perioden etter et brudd.
 
Tomheten, depresjonen jeg kjente på, skulle jo komme, det var jeg blitt fortalt mange ganger etter at jeg gikk ut. Årsaken skulle være at jeg hadde forlatt Gud og sluppet inn satan. I dag vet jeg at det var selve bruddet som gjorde at jeg hadde disse vonde følelsene. Det jeg opplevde i tiden etter bruddet var en psykisk reaksjon på selve bruddet, ikke at Gud tok avstand til meg.
 
Dette er det så viktig at de som forlater får vite om. Det er ikke sånn som du er blitt fortalt, at du blir deprimert, eller føler en enorm tomhet, fordi du har forlatt Gud eller han har forlatt deg. Det er ikke sånn at du er dømt til et ulykkelig liv uten menigheten. Tomheten og tristheten kommer fordi du har mistet noe som var en del av deg selv. Og dess større og mer inngripende troen har vært i ditt liv, dess større blir denne tomheten. Du føler tomhet fordi du mister familie, venner, fellesskap, felles mål og retning med livet. Og ikke minst føler du tomhet fordi du har mistet en stor del av din identitet. Du har mistet en del av den du var.
 
Jeg klandret meg selv mye. Jeg følte en enorm utmattelse i det voldsomme jeg sto i. Jeg var ikke forberedt meg på et liv utenfor menigheten. Ingen hadde sagt at det var ok å velge det som føltes rett for meg. Ingen hadde noen gang sagt at jeg hadde en grunnleggende rett til å velge hva jeg ville tro fra den dagen jeg kom til jorden og at denne retten er nedskrevet i Norges lover. Tvert imot. Menigheten er det eneste rette, var det jeg hadde lært. Du blir ulykkelig uten menigheten. Uten menigheten går det deg fryktelig galt. Ikke bare deg men hele slekten din. Bare vent til det skjer barna dine noe, sa de til meg. Da kommer du tilbake.
​
Angsten når jeg senere gikk gravid med barna mine var enorm. Tenk om Gud skulle straffe meg ved å skade barna mine? Sånne uttalelser skulle jeg ønske ingen mennesker i hele verden fikk høre. Dette er trusler. Trusler om straff om man ikke velger riktig. Dette er overgrep. Man prøver å skremme mennesker til Gud.
 
Å true noen til å tro er et psykisk overgrep. Hvordan kan man si at menigheten var frivillig, når det ble truet og advart om at det går deg fryktelig galt om du forlater?? I dag tror og håper jeg at denne forkynnelsen er tonet ned i menigheten, men for meg er det liten tvil om at den menigheten jeg vokste opp i var sekterisk på dette området. Det var mye forkynnelse om at de (verden) tar feil og vi har rett, sort/hvitt tankegang, lite rom for spørsmål, ikke kritiser lederne, osv. Det er klart at mine søsken, familie og venner hadde ikke følt sorg i den grad de gjorde, om ikke den verden jeg gikk ut i var så svartmalt som den var for oss alle.
 
En verden som er malt nøytral er ikke skummel. Menigheten skal være en hjelp til et godt liv, den skal ikke være noens ALT. Da er det varseltrekant. Gud kan være ditt alt. Gud kan være overalt. Gud er også tilstede utenfor menigheten. Når du tror på denne måten så er det jo ingen sorg at noen forlater. For det kan gå mennesker svært godt uten menigheten. Det finnes ti tusenvis, kanskje millioner av ærlige, oppriktige, sannhetssøkende, gode, lykkelige, ydmyke mennesker utenfor menigheten.

Den tanken om at å gå ut av menigheten er en vei til fortapelse er sekterisk. Det er en blindvei. Budskapet er godt nok i seg selv, man trenger ikke skremme med at verden er så svart. Man skal ALDRI true eller skremme noen til å tro.

Min familie og omgangskrets opplevde min utgang av menigheten så fatal, så sorgfull, og så utrolig skremmende, nettopp fordi noen hadde malt verden der ute så skremmende og livsfarlig at vi alle trodde jeg kunne falle dø om, om jeg gikk ut dit.

Det er sannheten. Og det er menigheten som må bære det ansvaret, ikke meg, og ikke de som tok avstand fra meg.

Personer som har fått malt et «fiendebildet« av verden utenfor trossamfunnet som liten har MYE større psykiske utfordringer etter et brudd, enn de som ikke har det. Det er min påstand. Og det er litt å tenke på. Det er altså ikke sånn som jeg var opplært til å tenke, at noen sliter etter et brudd fordi de har forlatt Gud, eller fordi Gud straffer, eller fordi de lever i synd. Først og fremst sliter disse menneskene psykisk fordi de ikke får fred i sine tanker for det trusselbilde som sitter fast i deres bevissthet eller underbevissthet og som de ikke klarer å kvitte seg med.
 
Er du en av disse som har forlatt et trossamfunn og du finner deg ikke til rette i verden utenfor på grunn av det skremmebildet noen har malt for deg fra du var liten? Kanskje du også drives tilbake til trossamfunnet ditt gang på gang på grunn av frykten som henger fast i din underbevissthet? Frykten for Guds vrede, frykten for fortapelsen. Du greier ikke tro mer enn kort stund om gangen, og kanskje du også er dypt fanget i psykiske følger eller sliter med rusproblemer? Til deg vil jeg bare si en ting. Det finnes ingen Gud du skal stå til regnskap for som ikke godkjenner det faktum at du har gjort så godt du har kunnet. Klarer du ikke tro, så klarer du ikke tro. Det finnes millioner av mennesker i denne verden som ikke klarer å tro og det går veldig bra med de fleste. Du går ikke fortapt, du er ikke fordømt til et ulykkelig liv. Du har alle muligheter foran deg. Det går an å bli lykkelig uten menigheten, det har jeg selv erfart.
​

Skuffelse handler om en forventning som ble brutt. Aldri forvent at dine barn skal velge menigheten. Vis barna dine at menigheten kan være en hjelp til å leve et godt liv, la menigheten være nok i seg selv, ikke mal et fiendebilde av verden der ute. Ditt barn kan en dag ha et inderlig ønske om å få velge selv. Da må det få en sjans til å etablere et godt liv på utsiden. Å true noen fører ingen til Gud.
 
Til slutt vil jeg understreke at jeg overhodet ikke bærer nag mot foreldre, søsken eller venner. Jeg mener at i den grad det har forekommet usunn og trakasserende oppførsel fra de involverte så mener jeg at disse personene er offer for det samme systemet jeg nå har tatt avstand fra og derfor i stor grad er det uforskyldte handlinger.


"Karianne"