Du kunne ha spurt meg

Heisann, det var alltid min intensjon å svare deg, for jeg mente det da jeg sa at jeg så på deg som en av mine nærmeste venner. Du er kanskje uenig med meg i det, og du ser kanskje på relasjonen som ødelagt nå, men det endrer ikke på hvordan jeg opplevde vennskapet vårt og all tilliten og respekten jeg hadde for deg.

Da jeg skrev meldingen i fjor så var det med vilje veldig kort. Jeg var redd for at hvis jeg tok med hvorfor jeg mistet troen så kunne du oppfatte det som et forsøk på å dra deg etter meg. Derfor lot jeg det heller stå åpent også kunne du stille spørsmål. Men om du ikke ville vite mer om tema så var det ok for meg, for som sagt min intensjon var kun at det var viktig for meg at du visste hvorfor. På møtet så ble det jo bare opplyst at jeg ikke er medlem lenger, det kan føre til at folk tror jeg bare har gjort noe dumt og kommer til å bli gjenopptatt om ikke altfor lenge. Jeg ville ikke at du skulle gå og "vente" på den måten, du fortjente bedre. Jeg ville heller ikke at du skulle tro at vennskapet mitt var verdiløst eller at det var en lett avgjørelse for meg, du fortjente bedre.

Men vet du hva? At du antar at jeg har vendt meg bort fra hjelpen jeg kunne fått? Du kunne ha spurt meg. Anklage meg for å ikke gitt Jehova en sjanse? Du kunne ha spurt meg. Påstå at jeg har valgt å la være å søke hjelp for å styrke troen min?Du kunne ha spurt meg. Jeg fortjener bedre.

Faktum er at man VELGER ikke hva man tror på. Prøv selv, kan du velge å slutte å tro? Hva med andre veien, kan du si til deg selv "fra og med i dag tror jeg på enhjørninger". Ikke? Det samme gjelder for meg. Jeg valgte ikke å slutte å tro, jeg prøvde desperat å redde den. 

Istedenfor å anta mine valg og hva som skjedde så kan jeg forklare det for deg. Men jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare mine grunner uten å samtidig si ting som enkelte kan påstå er "frafallen propaganda". 

Du stilte meg flere spørsmål: "Hva gjør jeg dagen jeg blir syk? Får kreft? Mister kjære i døden?" Selv om jeg er ateist så kan jeg fortsatt følge Jesu råd i Matteus 6:27 og ta det som det kommer. Bestefaren min døde i fjor, han var som kjent eldste i menigheten. Jeg snakket til han en siste gang, noen dager før han sovnet inn. Jeg deltok i begravelsen hans over Zoom, jeg synes måten han ble minnet på var fin, selv om jeg ikke deler troen, og selv om jeg savner han dypt så er jeg takknemlig for de gode minnene jeg har med han.

"Hva skal du leve for? For dine egne selviske ønsker og begjær?" Igjen, ateisme hindrer meg ikke i å gjøre gode gjerninger. Tvert imot så er tanken på at dette livet er alt jeg har, og jeg vet ikke om jeg kommer til å leve til jeg er 80 eller om jeg dør i en trafikkulykke i morgen, noe som motiverer meg til å bruke hver dag til å gjøre verden til et litt bedre sted, der jeg kan. Hvorfor kaste bort tiden på å være uvenner med noen, spesielt over småting, når du ikke vet hvor lenge du har dem i livet ditt? Livet er dyrebart, og gode venner man får underveis, er uvurderlige. Jeg finner mye glede i det små bildet ved å bruke så mye tid jeg kan på venner og familie, å ha andre å dele livet med gir livet mitt en hensikt i det daglige. 

Jeg har funnet hva jeg vil leve for og det er bra nok for meg. Også føler jeg at det er først nå jeg kan være genuint uselvisk. Hvordan det? Hvis jeg i dag gjør noe som kun gagner den andre, ja da var det jo faktisk uselvisk. Som JV så hadde jeg alltid det i bakhodet at alle mine handlinger ble konstant overvåket av Gud og var enten noe som blidgjorde eller skuffet han. Hvis man ikke har mulighet til å gjøre gode gjerninger som Gud er 100% nøytral til, hvordan kan man da si at det er uselvisk?
​
Mot slutten sa du "jeg kan personlig love deg at du ikke vil finne lykken der ute". Hvis du sikter til den type "lykke" som dere brukte et 3-dagers stevne på omdefinere til "noe du er, selv om du kanskje ikke føler det, når du er flink JV"? Ja nei, det har jeg ikke funnet "her ute". Men det jeg fant istedenfor det er ganske fantastisk likevel, og gjør at jeg stort sett er glad og føler jeg har det bra. Kall det "lykke", kall det "tilfredshet", det spiller ingen rolle for det trengs ikke 6 helger med videokurs for å oppdage at man har det, for følelsen er ikke til å unngå, og varer mye lenger enn "gleden" du føler av "å sette Rikets interesser på førsteplassen i livet".

​Jeg håper du også finner det en dag, for det fortjener du.

​T.
​