Min historie som klient i Addictologi-akademiet

Min vei inn i ADAK

Min mann ble etterhvert godt etablert inne i miljøet i Akademiet med daglig oppfølging av sin veileder. Han deltok i en ukentlig prosessgruppe, brukte mye tid på selvstudie i pågående utdanning, og deltok på møter flere ganger i uken. I tillegg deltok han i helgekurs som ”Krimkurs», «Voksen Barn kurs» og «Gestaltkurs».

Mitt inntrykk som utenforstående da var at dette var et miljø der han opplevde å bli sett, fikk mulighet til å utvikle seg, fikk nye venner i tillegg til en veldig sterk tiltro til at de hadde, og at han nå også hadde funnet sannheten om mekanismene som styrer våre liv. Han var grenseløst takknemlig til lederen for at han fikk lov til å være med i miljøet rundt ADAK.

Jeg opplevde det som at han hadde blitt «frelst» og fått en ny «familie», men også at han ble mer og mer kritisk til hva jeg og andre i vår familie gjorde, og at vi som familie var veldig syke, at vi som familie hadde en «familiedysfunksjon» som gikk i arv/sykluser gjennom mange generasjoner og at det var hans oppgave med hjelp fra ADAK å bryte denne syklusen og «frelse» familien fra sykdommen.

Samme høst stilte han som ultimatum at jeg måtte begynne i terapi hos ADAK. Selv om jeg begynte i terapi var han stadig kritisk til det jeg gjorde og alt jeg gjorde ble veid opp mot om det var «friskt» eller «sykt», som eksempel kunne jeg bli kritisert for å besøke venninner når jeg heller burde jobbe med oppgavene vi hadde i ADAK, og det var uansvarlig av meg og bare gå tur med dem fordi jeg burde gå tur med andre i tilfriskning i ADAK osv.
​
Når vår sønn eller andre skulle komme innom, eller når vi ble spurt om vi ville komme en tur til noen, var det fast rutine at han ringte sin veileder og ba om råd i forhold til hva og hvordan han skulle takle det, og så instruerte han meg i forhold til hva og hvordan, ofte at vi da skulle ha et mål med kontakten og at jeg også måtte ta ansvar for at vi oppnådde målet. Eksempel at vi må ta opp med familiemedlemmene og snakke om «familiedysfunksjonen». Dette utviklet seg så langt at ingen lenger ønsket at vi kom eller ønsket å besøke oss. Vår sønn forsøkte lenge å opprettholde kontakt for barnebarnas skyld, men han stilte etter hvert krav tilbake om at han ikke ville høre mer om ADAK og «familiedysfunksjonen» og at han ville gå igjen om det skjedde. Min mann ble da veldig provosert over at han skulle bestemme hva han kunne snakke om og ikke, og satte allikevel i gang med å snakke om familiesykdommen, at han trengte hjelp og at Akademiet ville hjelpe, hvorpå vår sønn avsluttet besøket.
​

Mine tre første terapitimer hos ADAK

I de første tre terapitimene mine i ADAK var jeg alene med to terapeuter i terapirommet, Bjørn (terapeut) og Anne-Mette (som er Alices veileder). I ettertid ser jeg at disse timene hadde et viktig mål, å få meg til å knekke sammen:

Terapitime 1: Bjørn tegnet en enkel skisse av prekestolen på en stor veggtavle, på kanten av stupet tegnet han så to figurer og så to streker fra disse i en bue ned i avgrunnen. Så tegnet han en figur inne på platået, og en sti bestående av steiner mellom figuren på platået og figuren på kanten av stupet. Så beskrev han at figuren på kanten av stupet var min «rusavhengige» sønn, at det var jeg som stod inne på platået og at det var jeg som hadde hjulpet han med å legge ut steinene som han hadde brukt å gå på for å komme frem til stupet som han nå skulle hoppe fra. Så henvendte han seg direkte til meg og spurte hvorfor jeg stod inne på platået? - var det ikke naturlig at jeg også stod på kanten og hoppet sammen med ham, for jeg hadde jo hjulpet ham helt dit?

Jeg følte at det ble ganske voldsomt, men jeg stengte av følelsene, og sa at jeg ikke klarte å akseptere «denne situasjonen» som reel og virkelig, noe den heller ikke var, men jeg ble allikevel påvirket for jeg hadde forstått at jeg også ved å hjelpe noen ganger hadde bidratt til uansvarlighet.
 
Terapitime 2: ble en kopi av den første med samme utfall, og jeg hørte kommentarer som at jeg ikke hadde empati, ikke evnet å ta inn over meg alvoret og den livstruende virkeligheten min sønn befant seg i på grunn av meg.

Terapitime 3: Nå ble jeg plassert i stolen i terapirommet med dempet belysning og den samme tegningen på veggtavla, med beskjed om at det var dukket opp noe, så de skulle komme så snart de var klare. Jeg vil tro at jeg da ble sittende i ca. 20 minutter og se på veggtavlen, tankene ble mer og mer sentrert rundt at jeg hadde feilet og at det var min skyld, til slutt knakk jeg sammen og strigråt. Jeg merker at det gjør vondt fremdeles og jeg klarer ikke å tenke tilbake på denne situasjonen uten å grine.

Når jeg så brøt sammen kom de inn og ga meg anerkjennelse og ros for at jeg nå forstod og tok inn over meg, at det jeg hadde holdt på med i livet hadde blitt helt feil, og at det hadde fått veldig alvorlige konsekvenser.

Jeg betalte rundt 35 000 kr for terapi de 9 månedene jeg var klient.
​

Ikke lenger stole på seg selv - en strategi?

Jeg vet ikke hva min mann eller andre opplever når de ble tatt inn som medlemmer/klienter, men jeg hadde jo merket at han hadde sluttet å stole på seg selv, og han tok ingen egne avgjørelser lenger uten å ringe sin veileder først. Han ringte minst en gang daglig og flere ganger daglig om det skjedde noe. Samtidig var han svært kritisk til at jeg ikke ringte min veileder like ofte.

Jeg lurer på om andre som er eller har vært i ADAK har opplevd tilsvarende «inntakssamtaler» og om det er mange som har erfaring med at de som medlemmer/klienter ikke lenger skulle kunne stole på seg selv, men følge ADAK program og veilederens råd?
​
Jeg lurer også på om de som er klienter i ADAK i dag lever i det mønstret, at de enten er veileder, blir veiledet, og ikke stoler på seg selv, men følger programmet og anbefalingene de får osv? 
​

Innsamling av sensitiv informasjon - en strategi?

Jeg ble også stadig minnet på at selv om jeg nå hadde begynt på veien til «tilfriskning», så var jeg langt fra frisk, kanskje bare 10% frisk, og om jeg ønsket å være i tilfriskning måtte jeg involvere meg i ADAK kurs og grupper, sosiale nettverk, gå på møter sammen med dem, gå ut å spise med dem, gå turer med dem og så videre. Om jeg oppsøkte min «syke familie eller andre syke venner» måtte jeg regne med å falle tilbake i sykdommen igjen og bruke enda mere tid for å bli frisk.

Eksempel på veiledning: Når jeg ble bedt i min sønns bursdag fikk jeg servert følgende historie, tenk deg at du er en alkoholiker som akkurat har sluttet å drikke, så tar du deg en tur på byen og besøker gamle kjente på din stambar, hvordan tror du det går? Jeg fikk beskjed om at jeg ikke var frisk nok, og at jeg bare ville skade min familie enda mer, som jeg tidligere hadde gjort, om jeg gikk i bursdagen.

Veien videre for meg ble å delta på et «krimkurs» for å bli kjent med min egen «kriminelle legning», lage min egen «krimkurve», i korthet beskrive mitt kriminelle liv. Mange sterke historier fra deltakere ble servert, og en merkelig form for anerkjennelse og respekt kom når deltakere var såkalt «åpne og ærlige» og fortalte om kriminelle handlinger som ville ha medført mange års fengsel, og som opplagt har skadet andre mennesker alvorlig.

I ettertid har jeg tenkt på noe min mann sa, at de som var veiledere ukentlig rapporterte hvordan det gikk med de som ble veiledet, hvilke problemer de slet med osv., for at dette skulle kunne brukes av Lederen og lederne i prosessgruppene når de kom dit, og så tenker jeg på likheten med en dokumentar jeg nylig så om scientologene der de brukte en form for «løgndetektor» og at de samlet på sensitiv informasjon om sine medlemmer som de så brukte mot dem om de ville ut av sekten. Jeg har skriftlig bedt ADAK om at alle opplysninger de måtte sitte på om meg skal slettes, og fått skriftlig svar tilbake om at de hverken lagrer eller har noen form for informasjon om noen av sine klienter. Her tenker jeg at de er like troverdig som når de i Dagsrevyen den 22. januar 2015 bedyrer at ADAK aldri har sagt til noen klienter at de ikke kan ha kontakt med familiene sine. Kanskje har de ikke direkte nektet noen heller, bare vært ekstremt tydelige på konsekvensene, hvor sykt det er og at det ikke er forenelig med å være i tilfriskning.

Så tenker jeg at det for ADAK burde være viktig å verne om klientenes anonymitet, men jeg opplever at ledere og min mann ikke bare bruker ting jeg har sagt i fortrolighet og som hører til i det private rom, men de kommer også med løgner for å true meg til taushet.
​

Ut av akademiet

Etterhvert hadde jeg og min mann så godt som ingen normal kontakt med resten av familien. Vi markerte julen alene, vi feiret nyttårsaften med ADAK, jeg var på «juletrefest» med ADAK, vi markerte påske alene, vi møtte uanmeldt opp og tok kontakt med vår sønn og barnebarn i barnetoget på 17. mai der min mann satte i gang og snakke om «familiesykdommen» og det syke han så i påhør av ganske mange tilfeldige mennesker og det ble en ganske amper stemning. Etterpå fikk jeg kjeft for at jeg ikke hadde støttet han når det stod på, og så reiste vi til Oslo for å «feire» 17. mai med «venner i ADAK». 

Min opplevelse av denne tiden er jo min, og den er preget av at jeg allerede hadde en biologisk familie som jeg var glad i og ønsket å være en del av, og det ble vanskeligere og vanskeligere å tro på at de var en «syk familie». Jeg tenker at mange som finner seg til rette i ADAK og blir der, enten ikke har noen familie å høre til i eller de har akseptert at «familien de hadde er syke» og valgt å kutte kontakten. Min mann tilhører i tilfelle her den siste kategorien, han har en stor familie, den er ikke perfekt, men absolutt til å leve med, og verken mer eller mindre ekstrem enn andre familier. Jeg opplever at han og kanskje flere andre også i ADAK som har en familie utenfor ADAK vil komme inn i en kanskje «livslang fase» som er «selvforsterkende», jo mer familien prøver å få dem ut av ADAK jo mer «syke er de» og omvendt.

Når jeg valgte å gå ut av ADAK for et par år siden truet han med at jeg ville gå til grunne og han ga meg ansvaret for at vår familie også ville gå til grunne om jeg gjorde det. Jeg opplevde at han ikke bare truet med dette, han var også overbevist om at det ville skje.

Slik jeg ser det har ADAK i bearbeidingen av min mann overbevist han om at familien hans er syk og vil gå til grunne og at det bare er ADAK og etter hvert han, som vil kunne redde dem. Det er et stort ansvar de har lagt på hans skuldre. Han viser hvor alvorlig han tar dette med sin desperasjon når jeg og andre i familien ikke vil høre på han, og han blir oppriktig såret og lei seg når vi isteden blir kritiske til den hjelpen han får i ADAK. 

Årene som er gått siden han spådde meg og familien ned i avgrunnen har vi, med unntak av min mann, som nå er blitt min eks-mann, som familie kommet ganske bra ut av det, og heldigvis har det ikke skjedd noen katastrofer, men det kan ingen forutsi eller kontrollere, og ingen skal behøve å leve med troen på at de kan se inn i fremtiden og endre den, hvilket liv er det?
 

Lederens ansvar

Det forundrer meg dessverre ikke for jeg opplevde aldri at noen motsa Lederen, eller ytret seg på en måte som kunne oppfattes som at de var uenig med ham i noe. Han hadde en autoritet og status som gjorde at uansett hva han sa eller gjorde så var alle enige om at det var lærerikt og nyttig og at det var akkurat det de trengte.

Et eksempel på dette er et kurs jeg deltok på sammen med ca. 15 andre. Lederen startet kurset med å bruke hele formiddagen på kjefte på en deltaker som hadde irritert ham, og så konkluderte han med at den personen nå hadde ødelagt for alle andre som hadde betalt for å være på kurset og som nå ikke ville få det «utbyttet» av kurset de hadde forventet. Og det er jo ganske åpenbart at ingen klager, for hvem vil være neste mann ut til å få kjeft i 3 timer og så skylda for å ødelegge for de andre. Dette er jo en ekstrem form for hersketeknikk, og som det er vanskelig å tro at noen i dag bruker og kan komme unna med å bruke.

Jeg har innsett at jeg ikke får gjort så mye med det som har vært eller det som kommer, men ved å ta vare på dagen har jeg de siste årene fått være en del av min familie med tusenvis av store og små opplevelser og noen utfordringer.

Den ultimate lykken for meg i dag er når et eller flere av mine barnebarn er på besøk, og vi sitter i sofaen med en bok, og de spontant utbryter «nå koser vi oss farmor!» Det er faktisk opplevelser jeg unner at barnebarna skal få oppleve med sin farfar også, selv om vi er ferdige med hverandre. 

I min tro på at både jeg, han og familien vår skulle få det bra sammen, har det vist seg at vi ikke fikk noen hjelp i ADAK, og jeg innser at jeg ble forsøkt manipulert til å følge et program som egentlig hadde et stikk motsatt mål, nemlig sikre ADAK klienter og inntekter, og for å hindre frafall får klientene stadig oppgaver der de sliter med å lykkes, som å konfrontere sin biologiske familie på en slik måte at relasjonene brytes og forblir brutt videre.

Heller ingen tvil hos meg om at lederen er en sektleder og guru som profiterer økonomisk og følelsesmessig på sine tilhengere, ved å sette dem opp mot sin biologiske familie og samfunnet for så ta seg betalt for å hjelpe dem med problemene de får med familien, det offentlige, arbeidsplassen osv.

Min opplevelse av at det ikke fantes noen vei ut av ADAK ser jeg at flere også har delt om på nettet.
Kanskje er det så banalt som at du ikke blir frisk før du har mot nok til å stå opp overfor Lederen og komme deg ut av ADAK? Det er i alle fall noe av det friskeste jeg har gjort i mitt liv.




​Marit