I en manns verden

24/1/2014

"Har du tilfredsstilt han oralt?" spurte den eldste av de tre mennene meg, mens han flyttet seg litt i stolen. De andre så granskende på meg, vurderte meg, slik de hadde gjort i en time eller to, jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet skolerett foran dem.

Jeg var sliten nå. Det hadde ikke holdt at jeg hadde lagt kortene på bordet og fortalt at jeg var gravid, de ville vite absolutt alle detaljer rundt hendelsen som hadde ført til at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Jeg var 19 år og ventet på min dom fra menn jeg ikke kjente.

Dette ble starten på slutten for mitt forhold til Jesu Kristi Kirke av Siste dagers hellige. Gradvis ble jeg bevisst hvordan mitt liv ble styrt av menn, og hvor liten verdi jeg hadde som kvinne. Jeg spurte meg selv hvordan man som kvinne kan overleve i ett så mannsdominert trossamfunn som mormonerkirken er.

For som kvinne er man forventet å adlyde og være underdanig en lang rekke med menn:

Din mann
Ditt lokale styre som består av tre utvalgte menn
Dine hjemmelærere, som besøker deg minst en gang i måneden
De tre mennene i det regionale styret
70 apostler
Kirkens patriark
Assistenter til de 12 apostlene
Kvorumet av de 12 apostler
Det første presidentskap (tre menn)

Selv om du som kvinne er med i kvinneorganisasjonen, Hjelpeforeningen, er den fortsatt underlagt menn.

Som nytt medlem av Jesu kristi Kirke av Siste dagers hellige er du allerede introdusert til kirken via unge menn, som avtjener sin toårige misjon. Du treffer sjeldnere kvinnelige misjonærer. Du blir fortalt at kvinnens oppgave ikke er å forkynne og dra på misjon, men å gifte seg, få barn og adlyde mannen sin.

Jeg visste ikke om dette da jeg som 17-åring ble medlem.

Lite visste jeg da at holdningen til kvinner skulle bli en av faktorene som gjorde at jeg gikk ut noen år senere med en knekt personlighet. For JEG var jo ikke bra nok. Og hvordan kunne jeg bli bra nok, med et sett med regler ikke den beste av oss kunne overholde?

La meg liste opp noen av de regler og påbud man må forholde seg til som kvinne:

Være respektfull, høflig, ydmyk og takknemlig til dine overordnede menn
Ikke være, eller ønske å være, håpe å være uavhengig fra dine mannlige autoriteter, heller ikke i tankene
Møte på alle møter, selvsagt ledet av menn.
Adlyde alle direktiver gitt av det mannlige hierarkiet
Delta på verdighetsintervjuer, ledet av menn som også har seksuelle spørsmål til deg
Skaffe deg din patriarkalske velsignelse, som vanligvis vil fortelle deg at du kommer til å bli en mor i Zion om du er trofast, kysk og lydig
Gjøre slektsforskning, med fokus på den mannlige delen av familien din
Gifte deg med en mormonermann i et mormonertempel
Akseptere rådgivning fra din mann, ikke bare som hans mening i saken men som åpenbaring fra Gud.
Innse og akseptere at din mann er essensiell for å komme inn i den høyeste mormonerhimmelen.
Føde barn, jo flere jo bedre
Oppdra alle barna dine i denne troen
Godta at mannen i det neste liv KAN gifte seg med mange flere kvinner og at du da vil måtte dele etterlivet med alle de
Godta at som kvinne får en ikke gifte seg med flere menn i det neste liv.
Ta i mot kall og oppgaver i kirken
Betale tiende, og andre finansielle bidrag til kirken
Oppdra barna til å bli misjonærer for å omvende flere til dette mannsdominerte systemet

For meg, som kvinne i dag er det helt uhørt å skulle underlegge meg en MANN kun fordi han er MANN. Hva gjør det ikke med selvfølelsen til å kvinne å vite, at om ikke du finner deg en mann, kommer du ikke inn i himmelen? Å vite med sikkerhet at du i evigheten kan risikere å dele mannen din med flere kvinner. Du er som mormonerkvinne, redusert til en fødemaskin, en bruksgjenstand, en underdanig. Hele livet ditt er basert på hvordan du forholder deg til mennene rundt deg.

Mitt virkelige møte med mormonerledere skjedde da jeg som 19 åring ble gravid utenfor ekteskapet. Jeg måtte inn på "teppet" og forklare meg. Spørsmål om det hadde skjedd mer enn en gang, om jeg hadde tilfredstillt han oralt, om vi hadde gjort noe "uvanlig" som anal-sex. Detaljer, pinlige detaljer som jeg ikke ville dele med noen andre enn han jeg hadde hatt sex med. Og kanskje viktigst av alt om jeg angret. Der satt jeg 19 år gammel og skjønte fortsatt ikke helt at det skulle være så fryktelig galt at jeg som kvinne hadde lyster og behov. Mens tre voksne menn gravde i seksuallivet mitt. Surrealistisk og nedverdigende.

Jeg følte meg som Batseba, horen, fristerinnen. Nederst på rangsstigen. Nå skulle jeg nå gå med skammens røde kappe i først de neste 8 månendene iform av en stadig voksende mage. Jeg kunne ikke, og ville ikke ta abort. Jeg ble oppfordret av medlemmer til å gifte meg med barnefaren, adoptere bort barnet. Jeg valgte å ikke gjøre noen av delene. Jeg bar min "skam" med en indre stolthet. For meg var det jo faktisk en glede å skulle få lov å bli mor. Det neste året fikk jeg ikke delta i nattverden, holde bønn eller ha oppgaver i kirken. Men ble oppfordret til å delta på alle møter.

Hvor var nestekjærligheten fra de høye herrer i denne prosessen? Det viktigste var å dømme meg. Fortelle meg hvilken grusom synd jeg hadde begått. Jeg som kvinne hadde begått den ultimate synd, jeg hadde ødelagt min dydighet, min kyskhet, min verdighet. Det viktigste en ugift kvinne kunne ha. Jeg hadde gitt det bort og krenket meg selv og min gud.

Om jeg hadde hatt et forhold til det jeg trodde var min himmelske far før dette forsvant det mens jeg var gravid.

Jeg fikk ikke svar på bønnene.

Jeg fant ikke ro i skriften.

Alt dette ble forklart med at det ver MEG det var noe galt med, min tro var ikke sterk nok. Jeg hadde syndet, og jeg måtte betale prisen. Jeg kunne ikke forvente å få de samme velsignelsene og gledene som andre verdige medlemmer.

Jeg brukte mye tid i etterkant av svangerskapet til å gjøre opp for meg. Jeg ville vise at jeg var flink nok, god nok, verdig nok. Jeg innfant meg med at mennene var en høyere "rase" enn meg. Det var de som tok avgjørelsene. Jeg prøvde å finne meg en mann i mormonerkirken, slik at jeg også kunne være verdig nok, godtatt. Det gikk så langt at jeg forlovet meg og ønsket mer enn noe annet å gifte meg med denne mannen i tempelet.

Da hadde jeg min billett til himmelen.

Da var jeg godtatt.

Men jeg giftet meg ikke med han, isteden valgte jeg å forlate kirken.

Aldri har jeg følt meg så alene som den kvelden jeg bestemte meg for å aldri gå i kirken igjen. Helt alene i regnet, stod jeg der, tente min første sigarett på mange år og tenkte at nå er jeg faktisk alene i verden.

Etter jeg gikk ut fra mormonerkirken, havnet jeg i et destruktivt forhold, et forhold som varte i 7 år. Fordi jeg hadde lært fra mormonerkirken at jeg skulle være min mann underdanig. At vi IKKE var likestillte partnere. Min jobb var å være hjemme med barna, holde hjemmet i orden, og holde HAN lykkelig. De siste årene mistet jeg enda mer av meg selv. Jeg mistet mange år i arbeidslivet. Jeg mistet enda mer av livsgnisten som allerede forsvant som medlem av mormonerkirken.

Jeg var 29 år da jeg endelig fant meg selv igjen, og innså hvordan livet mitt hadde vært. Hele mitt voksne liv var jeg blitt kontrollert av menn. Om det var sektledere eller en samboer, hadde ikke så mye å si. Jeg var blitt en kvinne jeg aldri hadde forestillt meg at jeg skulle bli, da jeg gikk inn i mormonerkirken i slutten av tenårene. Personligheten min var borte. Jeg hadde gått på kompromiss med alt jeg visste egentlig bodde i meg, styrke, livsglede, likeverd.

Hvorfor ble det slik?

Jeg tror at svaret ligger i et enormt ønske om å finne tilhørighet, å passe inn og å være en del av noe. Det var det jeg fant da jeg ble introdusert for mormonerkirken i ung alder. Et sted å høre til. Lite visste jeg da at det skulle bli ødeleggende for meg som kvinne. Og det bringer meg tilbake til alle disse mennene du som mormonerkvinne er forventet å adlyde. Hvor blir da egenverdet av?

Jeg fant det igjen, mange år etter, etter lang kamp.

Dette er min historie, min sannhet.

Jeg er glad for å ha kommet meg ut. Og livet utenfor var, er og fortsetter å være bedre. Tross opp og nedturer, kan jeg være meg.

Og viktigst av alt, jeg er god nok.

Marit.

6 Comments

Eline Strand-Amundsen

26/7/2015 06:50:28 am

Hei Marit
Først av alt så vil jeg bare si at det var veldig vondt å lese om din erfaring med kirken som jeg er medlem av. Jeg har ikke lyst til å kommentere så mye av din personlige historie, fordi det er du som har eierskapet og det er din sannhet. Men du presentere fakta og utsagn om kirken som jeg mener er feil, mistolket eller sterkt overdrevet. Det er det jeg ønsker å kommentere.

Du sier: «For som kvinne er man forventet å adlyde og være underdanig en lang rekke med menn.»
Så ramser du opp mange embeter og lederstillinger i kirken. Det er noe feil i din beskrivelse av dette, det skal være slik:
- Biskop med to rådgivere, leder for menighet
- Stavspresident, med to rådgivere, leder for en region
- Områdepresidentskap med to rådgivere, ansvar for ulike deler av verden.
- De syttis quorum
- 12 apostler
- Profet med to apostler som rådgivere. De blir sammen omtalt «Det første presidentskap»

Kirkens patriarker er spredt rundt i de enkelte land der kirken er organisert. En patriark gir personlige velsignelser til voksne medlemmer av kirken.
Hjemmelærer. To og to menn (og kvinner, kalt besøkende lærerinne) fra menigheten treffes en gang i måneden for å besøke familier i menigheten som de har fått ansvaret for å våke over
(Jeg skjønner ikke hvorfor du har nevnt hjemmelærer og patriark, da dette ikke er noen lederstillinger)

Å ha prestedømme er nødvendig for å besette de overnevnte embeter/lederstillinger. Hos mormonene er det bare menn som kan ha prestedømme. Er jeg som kvinne forventet å være underdanig nevnte lederne? Nei. Er min mann forventet å være underdanig?Nei. I enhver organisasjon som man frivillig har meldt seg inn i, er det ønskelig å støtte lederskapet. Fordi man har tro på de og arbeidet som drives. Fordi man vil være en del av å bygge opp organisasjonen. Slik er det også i kirken. Man vurderer lederes råd alvorlig. Så følges oppskriften som står i skriften, viktigheten å: «tenke det ut i vårt eget sinn». Det motsatte av blind lydighet.

Du sier: «Selv om du som kvinne er med i kvinneorganisasjonen, Hjelpeforeningen, er den fortsatt underlagt menn.»
Hjelpeforeningens leder er en kvinne med to kvinnelige rådgivere. Det er et lederskap for menigheten, regionen og for hjelpeforeningen globalt. Er de underlagt menn? Alle organisasjonene i kirken samarbeider og rådfører seg med hverandre. Biskopen/Stavspresidenten/profeten har «det siste ordet» og det er fordi han har en lederstilling. Men en god leder holder råd og det er slik kirken drives.

Du sier: «Som nytt medlem av Jesu kristi Kirke av Siste dagers hellige er du allerede introdusert til kirken via unge menn, som avtjener sin toårige misjon. Du treffer sjeldnere kvinnelige misjonærer.»
Dette bildet har endret seg svært siden 2012, da alderen for kvinnelige misjonærer ble senket. Det er en skikkelig «boom» nå! 

Du sier:«Du blir fortalt at kvinnens oppgave ikke er å forkynne og dra på misjon, men å gifte seg, få barn og adlyde mannen sin.»

En av pliktene/forventningene en mann med prestedømme har, er å dra på misjon. (Det er helt frivillig og det skjer ingen ting hvis man dropper.) Siden kvinner ikke har prestedømme, har de ikke den samme forpliktelsen. Men kvinner og alle medlemmer uansett alder blir oppfordret til å dele evangeliet ved passende anledninger. Enten på kirkens møter eller privat.
Familie og ekteskap er viktig for mormonene. Det må to til for å gifte seg og få barn, derav ikke kvinnens oppgave alene. Men ordet oppgave er jo helt feil, det er jo en stor og fantastisk glede! En kvinnes oppgave er ikke å adlyde sin mann? Nei!

Du sier:«Hvordan kunne jeg bli bra nok, med et sett med regler ikke den beste av oss kunne overholde? La meg liste opp noen av de regler og påbud man må forholde seg til som kvinne»
Jeg skal ikke gå inn på det enkelte punkt her, det er så mange. Det er riktig at verdighetsintervju er en samtale med biskopen og at man som medlem betaler tiende. De andre punktene er feil, mistolket eller overdrevet.

Du sier: «For meg, som kvinne i dag er det helt uhørt å skulle underlegge meg en MANN kun fordi han er MANN.»
Enig. Jeg ville aldri vært medlem av kirken dersom dette var praksis.

Du sier:"Hva gjør det ikke med selvfølelsen til å kvinne å vite, at om ikke du finner deg en mann, kommer du ikke inn i himmelen?"
Evigheten kan innebære en fortse

Eline Strand-Amundsen

26/7/2015 06:54:59 am

Ser ikke ut til at hele svaret mitt kom med. Her er resten:
Du sier:"Hva gjør det ikke med selvfølelsen til å kvinne å vite, at om ikke du finner deg en mann, kommer du ikke inn i himmelen?"
Evigheten kan innebære en fortsettelse av familieenheten. En forutsetning for det er at mannen og kvinnen blir viet for tid og all evighet i et av mormonenes hellige templer, hvor også barna blir knyttet til dem. I denne betydningen av frelsesbegrepet vil ikke kvinnen bli frelst uten en mann, og en mann vil ikke bli frelst uten en kvinne. En person som av ulike grunner ikke har kunnet inngå ekteskap eller fått barn på jorden, vil få den muligheten etter dette livet hvis vedkommende ønsker det. (Imidlertid vil det være forskjellige nivåer av frelse hvor alle kategorier mennesker vil finne sin plass og evige lykke.)

Du sier: «Du er som mormonerkvinne, redusert til en fødemaskin, en bruksgjenstand, en underdanig. Hele livet ditt er basert på hvordan du forholder deg til mennene rundt deg.»
Jeg foreslår at du tar en titt på bloggen min, www.mormonkvinner.org. Kvinnene der er nok ikke representativt for dette synet.

Du sier: «Jeg hadde lært fra mormonerkirken at jeg skulle være min mann underdanig. At vi IKKE var likestillte partnere. Min jobb var å være hjemme med barna, holde hjemmet i orden, og holde HAN lykkelig."
Disse polemiserte påstandene stemmer ikke.

Kirken ledes av menn, det stemmer. Det kan man være uenig i og kritisk til. Det er enkelt ting jeg selv er uenig i. Men det er et samarbeid mellom kvinner og menn i kirken. Det er respekt og det er likeverd. Du oppfatter at kirkens syn på kvinner er undertrykkende. At kirken mener kvinner er redusert til en fødemaskin og skal være underdanig og adlyde sin mann. Den oppfattelsen deler ikke jeg. Her er en artikkel om kvinne og mann i mormonkirken.
http://mormonkvinner.com/2015/04/14/kvinne-mann-i-jesu-kristi-kirke-av-siste-dagers-hellige/

Jeg er glad for at du har det bedre nå.
Vennlig hilsen,
Eline Strand-Amundsen

Eline Strand-Amundsen

26/7/2015 07:18:59 am

Gikk litt fort i svingene, adressen på hjemmesiden er: www.mormonkvinner.com ( ikke.org) :)

Gry Elisabeth Olsen Lund link

30/7/2015 08:49:38 pm

Partiark er mer enn han som har som kall å gi ut partiarkalske velsignelser. I mormonsk lære er mannen familiens partiark og overhode skal presidere over familien. Denne presideringen understrekes ved at vielsen i templet stort sett går ut på at kona lover å følge sin ektemanns råd. Det eneste ekteskapsrådet man får i denne organisasjonen uansett hva som skjer er å følge sin ektemanns råd. Og hjelpeforeningens fremste formål er å støtte prestedømmet. Jeg synes Marits betraktninger er skarpt observert, og stiller meg svært kritisk til hva denne organisasjonen gjør med menn og kvinner som blir inndoktrinert av den fra barnsben av. Selv håper jeg å bli rehabilitert etterhvert.

Eline Strand-Amundsen

11/9/2015 07:18:33 am

Hallo Gry, så gøy at det var du som svarte da! :)

Du sier: «Partiark er mer enn han som har som kall å gi ut partiarkalske velsignelse» . Jeg trodde Marit refererte til embetet/oppgaven «Patriark» så derav min forklaring. Det er kun to i Norge som har dette embetet.

Du sier: «I mormonsk lære er mannen familiens partiark og overhode skal presidere over familien.»
Her holder du frem kun den ene siden «av saken» og gir da et feilaktig bilde av «mormonsk lære». Jeg kan gjøre det samme ved å bruke disse to sitatene som eksempler:
1. Familie erklæringen: «…. fedre skal presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet..»
2. President Faust: «…Every father is to his family a patriarch..»
Jeg hadde ikke vært medlem av en kirke som satte punktum her. Hva står i neste setning?
1. Familie erklæringen: «....fedre og mødre er forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partner…»
2. President Faust: «….and every mother a matriarch as co-equals in their distinctive parental roles”
Skal du kritisere « den mormonske lære» mener jeg det er rimelig at du presenterer hele bildet. Som da er likeverd, samarbeid, enhet.

Du sier: «Denne presideringen understrekes ved at vielsen i templet stort sett går ut på at kona lover å følge sin ektemanns råd.» Dette er feil. Jeg har akkurat lest teksten. Jeg skjønner hva du sikter til men det har ikke noe med vielsen å gjøre.

Du sier: Det eneste ekteskapsrådet man får i denne organisasjonen uansett hva som skjer er å følge sin ektemanns råd.» Hvilken kilde bruker du for å begrunne denne påstanden? Jeg spør fordi jeg aldri har hørt dette bli sagt før. Hverken gjennom min tid som leder i kirken, på menighetsråd, av venninner med ekteskapsproblemer eller av nær familie som har vært/er biskop.

Du sier: «Og hjelpeforeningens fremste formål er å støtte prestedømmet.» Dette er feil.
Formål: « …organisere, undervise og inspirere Hans døtre til å forberede seg til det evige livs velsignelser.»
Motto: « Nestekjærlighet svikter aldri»
Kilde: Håndboka, samt tale av Julie Beck som er leder for Hjelpeforeningen på verdens basis.

Jeg vet du har hatt vanskelige år Gry og du bruker selv ord som "rehabilitering". Jeg har ikke problemer med kritikk av kirken, "den mormonske lære. Jeg har selv tidvis kritiske tanker. Det som irriterer meg, og som gjør at jeg gidder å engasjere meg her, er når det blir kritikk mot noe som "ikke er. " Kvinner har ikke prestedømme, kritiser gjerne for det er jo fakta. Jenter deler ikke ut natverden sammen med guttene, kritiser gjerne for det er fakta. Men at kvinner skal være underdanig sin mann, følge sin ektemanns råd uansett, ikke være en likeverdig partner osv er tankespinn uten rot i kirkens lære. Å fremsette det som noe annet synes jeg ikke er ok

Hilsen Eline

Eliina

15/10/2023 11:38:53 am

Det aller viktigeste i menneskenes liv er å bygge opp sin egen styrke, inne i dag selv, din indre styrke. Dette får du ikke til med å gå i kirken og be og be. Da overbelaster du Gud med å tro at Gud ordner opp bare jeg går i kirken og ramser opp bønn. Det er jo mening at vi skal delta aktivt for et bedre samfunn rundt oss, vi må delta, det er vårt felles ansvar som mennesker sammen med Gud. Vi må være bevisst vårt samfunn, hva som rører seg der og hjelpe til overalt der vi kan.
Dette er en rettighet og også et samfunnsansvar.

I en manns verden

Leave a Reply.

stemmer fra en annen virkelighet

Kategorier