"Har du tilfredsstilt han oralt?" spurte den eldste av de tre mennene meg, mens han flyttet seg litt i stolen. De andre så granskende på meg, vurderte meg, slik de hadde gjort i en time eller to, jeg ante ikke hvor lenge jeg hadde sittet skolerett foran dem. ![]() Jeg var sliten nå. Det hadde ikke holdt at jeg hadde lagt kortene på bordet og fortalt at jeg var gravid, de ville vite absolutt alle detaljer rundt hendelsen som hadde ført til at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Jeg var 19 år og ventet på min dom fra menn jeg ikke kjente. Dette ble starten på slutten for mitt forhold til Jesu Kristi Kirke av Siste dagers hellige. Gradvis ble jeg bevisst hvordan mitt liv ble styrt av menn, og hvor liten verdi jeg hadde som kvinne. Jeg spurte meg selv hvordan man som kvinne kan overleve i ett så mannsdominert trossamfunn som mormonerkirken er. For som kvinne er man forventet å adlyde og være underdanig en lang rekke med menn:
Selv om du som kvinne er med i kvinneorganisasjonen, Hjelpeforeningen, er den fortsatt underlagt menn. Som nytt medlem av Jesu kristi Kirke av Siste dagers hellige er du allerede introdusert til kirken via unge menn, som avtjener sin toårige misjon. Du treffer sjeldnere kvinnelige misjonærer. Du blir fortalt at kvinnens oppgave ikke er å forkynne og dra på misjon, men å gifte seg, få barn og adlyde mannen sin. Jeg visste ikke om dette da jeg som 17-åring ble medlem. Lite visste jeg da at holdningen til kvinner skulle bli en av faktorene som gjorde at jeg gikk ut noen år senere med en knekt personlighet. For JEG var jo ikke bra nok. Og hvordan kunne jeg bli bra nok, med et sett med regler ikke den beste av oss kunne overholde? La meg liste opp noen av de regler og påbud man må forholde seg til som kvinne: ![]()
For meg, som kvinne i dag er det helt uhørt å skulle underlegge meg en MANN kun fordi han er MANN. Hva gjør det ikke med selvfølelsen til å kvinne å vite, at om ikke du finner deg en mann, kommer du ikke inn i himmelen? Å vite med sikkerhet at du i evigheten kan risikere å dele mannen din med flere kvinner. Du er som mormonerkvinne, redusert til en fødemaskin, en bruksgjenstand, en underdanig. Hele livet ditt er basert på hvordan du forholder deg til mennene rundt deg. Mitt virkelige møte med mormonerledere skjedde da jeg som 19 åring ble gravid utenfor ekteskapet. Jeg måtte inn på "teppet" og forklare meg. Spørsmål om det hadde skjedd mer enn en gang, om jeg hadde tilfredstillt han oralt, om vi hadde gjort noe "uvanlig" som anal-sex. Detaljer, pinlige detaljer som jeg ikke ville dele med noen andre enn han jeg hadde hatt sex med. Og kanskje viktigst av alt om jeg angret. Der satt jeg 19 år gammel og skjønte fortsatt ikke helt at det skulle være så fryktelig galt at jeg som kvinne hadde lyster og behov. Mens tre voksne menn gravde i seksuallivet mitt. Surrealistisk og nedverdigende. Jeg følte meg som Batseba, horen, fristerinnen. Nederst på rangsstigen. Nå skulle jeg nå gå med skammens røde kappe i først de neste 8 månendene iform av en stadig voksende mage. Jeg kunne ikke, og ville ikke ta abort. Jeg ble oppfordret av medlemmer til å gifte meg med barnefaren, adoptere bort barnet. Jeg valgte å ikke gjøre noen av delene. Jeg bar min "skam" med en indre stolthet. For meg var det jo faktisk en glede å skulle få lov å bli mor. Det neste året fikk jeg ikke delta i nattverden, holde bønn eller ha oppgaver i kirken. Men ble oppfordret til å delta på alle møter. ![]() Hvor var nestekjærligheten fra de høye herrer i denne prosessen? Det viktigste var å dømme meg. Fortelle meg hvilken grusom synd jeg hadde begått. Jeg som kvinne hadde begått den ultimate synd, jeg hadde ødelagt min dydighet, min kyskhet, min verdighet. Det viktigste en ugift kvinne kunne ha. Jeg hadde gitt det bort og krenket meg selv og min gud. Om jeg hadde hatt et forhold til det jeg trodde var min himmelske far før dette forsvant det mens jeg var gravid. Jeg fikk ikke svar på bønnene. Jeg fant ikke ro i skriften. Alt dette ble forklart med at det ver MEG det var noe galt med, min tro var ikke sterk nok. Jeg hadde syndet, og jeg måtte betale prisen. Jeg kunne ikke forvente å få de samme velsignelsene og gledene som andre verdige medlemmer. Jeg brukte mye tid i etterkant av svangerskapet til å gjøre opp for meg. Jeg ville vise at jeg var flink nok, god nok, verdig nok. Jeg innfant meg med at mennene var en høyere "rase" enn meg. Det var de som tok avgjørelsene. Jeg prøvde å finne meg en mann i mormonerkirken, slik at jeg også kunne være verdig nok, godtatt. Det gikk så langt at jeg forlovet meg og ønsket mer enn noe annet å gifte meg med denne mannen i tempelet. Da hadde jeg min billett til himmelen. Da var jeg godtatt. Men jeg giftet meg ikke med han, isteden valgte jeg å forlate kirken. Aldri har jeg følt meg så alene som den kvelden jeg bestemte meg for å aldri gå i kirken igjen. Helt alene i regnet, stod jeg der, tente min første sigarett på mange år og tenkte at nå er jeg faktisk alene i verden. Etter jeg gikk ut fra mormonerkirken, havnet jeg i et destruktivt forhold, et forhold som varte i 7 år. Fordi jeg hadde lært fra mormonerkirken at jeg skulle være min mann underdanig. At vi IKKE var likestillte partnere. Min jobb var å være hjemme med barna, holde hjemmet i orden, og holde HAN lykkelig. De siste årene mistet jeg enda mer av meg selv. Jeg mistet mange år i arbeidslivet. Jeg mistet enda mer av livsgnisten som allerede forsvant som medlem av mormonerkirken. Jeg var 29 år da jeg endelig fant meg selv igjen, og innså hvordan livet mitt hadde vært. Hele mitt voksne liv var jeg blitt kontrollert av menn. Om det var sektledere eller en samboer, hadde ikke så mye å si. Jeg var blitt en kvinne jeg aldri hadde forestillt meg at jeg skulle bli, da jeg gikk inn i mormonerkirken i slutten av tenårene. Personligheten min var borte. Jeg hadde gått på kompromiss med alt jeg visste egentlig bodde i meg, styrke, livsglede, likeverd. Hvorfor ble det slik? Jeg tror at svaret ligger i et enormt ønske om å finne tilhørighet, å passe inn og å være en del av noe. Det var det jeg fant da jeg ble introdusert for mormonerkirken i ung alder. Et sted å høre til. Lite visste jeg da at det skulle bli ødeleggende for meg som kvinne. Og det bringer meg tilbake til alle disse mennene du som mormonerkvinne er forventet å adlyde. Hvor blir da egenverdet av? Jeg fant det igjen, mange år etter, etter lang kamp. Dette er min historie, min sannhet. Jeg er glad for å ha kommet meg ut. Og livet utenfor var, er og fortsetter å være bedre. Tross opp og nedturer, kan jeg være meg. Og viktigst av alt, jeg er god nok. Marit.
5 Comments
Eline Strand-Amundsen
26/7/2015 06:50:28 am
Hei Marit
Reply
Eline Strand-Amundsen
26/7/2015 06:54:59 am
Ser ikke ut til at hele svaret mitt kom med. Her er resten:
Reply
Eline Strand-Amundsen
26/7/2015 07:18:59 am
Gikk litt fort i svingene, adressen på hjemmesiden er: www.mormonkvinner.com ( ikke.org) :)
Reply
30/7/2015 08:49:38 pm
Partiark er mer enn han som har som kall å gi ut partiarkalske velsignelser. I mormonsk lære er mannen familiens partiark og overhode skal presidere over familien. Denne presideringen understrekes ved at vielsen i templet stort sett går ut på at kona lover å følge sin ektemanns råd. Det eneste ekteskapsrådet man får i denne organisasjonen uansett hva som skjer er å følge sin ektemanns råd. Og hjelpeforeningens fremste formål er å støtte prestedømmet. Jeg synes Marits betraktninger er skarpt observert, og stiller meg svært kritisk til hva denne organisasjonen gjør med menn og kvinner som blir inndoktrinert av den fra barnsben av. Selv håper jeg å bli rehabilitert etterhvert.
Reply
Eline Strand-Amundsen
11/9/2015 07:18:33 am
Hallo Gry, så gøy at det var du som svarte da! :)
Reply
Leave a Reply. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|