En mors valg

Jeg husker godt den kalde høstkvelden i -79. Jeg kom hjem fra et venninne besøk. I stua satt mamma sammen med en ung mann først i tjueårene, ulastelig påkledd, kortklippet med sirlig sideskille. På bordet lå en oppslått bibel og andre bøker. Jeg hilste pent, gikk på kjøkkenet og smurte meg ei brødskive og forsvant inn på rommet mitt.

Dagen etter fikk jeg vite at han var et Jehovas vitne og at han hadde begynt å studere bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med mamma. Det kom som et sjokk på meg ettersom hun inntil da hadde syntes religion var noe tøv og siden hun ikke trodde på gud. 

I dag kan jeg jo se at det nok i første rekke ikke handlet om religionen for henne. Snarere den varme omsorgen og personlige interessen og psykiske støtten hun fikk og som hun så desperat manglet i sitt liv. 


Mamma var i en veldig vanskelig livssituasjon både personlig, familiært og ekteskapelig og fullmoden for Jehovas vitner å plukke. De er veldig flinke til det.

I -81 ble hun så døpt etter å ha kjempet med å legge røyken fra seg i et par år. Jeg hadde ingenting til overs for hennes nye tro, og hadde mildt sagt et anstrengt forhold til henne. Min lillebror derimot gled stille og rolig inn i sekten sammen med henne og ble døpt noen år etter. Dette tross at han ikke bodde sammen med oss, men hos vår far i et av nabohusene. De ble skilt da vi var små. Mamma var jeg mere redd enn glad i. Hadde mistet respekten for henne etter en oppvekst med vredesutbrudd og umotiverte voldsepisoder. Pappa var en perifer skikkelse i mitt liv selv om han bodde så nært. Med hodet begravd i en avis eller en øl foran tv'n. Mamma ble gift på ny og den nye mann brakte 3 nye barn inn i livet vårt. Det ble ikke noe bedre av den grunn.

Jeg valgte å flytte til pappa da det ble for uutholdelig å bo sammen med en nyomvendt mamma i total ubalanse i et kaotisk familiesammensurium. Jeg var aldri hjemme. Alltid ute, sammen med venner, på fest og hva man ellers fikk tiden til å gå med i en liten bygd på 80-tallet.

Tiden gikk og savnet meldte seg etterhvert. Lengselen etter en trygg og stabil tilværelse. Et fast holdepunkt i tilværelsen, faste rammer, nøyaktig samme behov som drev mamma inn i sekten vil aldri oppleve 1990
Mamma og Jehovas vitner generelt hadde det lett på 80-tallet. Det var så mye utrygghet i verden. Kald krig og atomtrussel hang tungt over hodene. Forurensing, sur nedbør og skogsdøden, ustabil og utrygg oppvekst og vi hadde ikke internettet med all opplysning tilgjengelig med kontra info. Jeg leste bladene som hun så strategisk plasserte rundt i huset. Jeg syntes det jeg leste svarte på mange av de spørsmål jeg tumlet med. Jeg ble kjent med mange av de menneskene hun omgav seg med. Jeg ble invitert på besøk når det kom unge vitner hjem til henne. De virket glade, koselige og veldig imøtekommende og jeg følte meg godt tilpass i deres selskap. Jeg sa ja til et bibelstudie.

Studerte bibelen (aka Vakttårnets litteratur) med et par virkelig trivelige søstre i nesten et år. Etter noe tid gikk det opp for meg at jeg ble nødt til å velge, velge mellom verden og livet som et Jehovas vitne. Jeg hadde fremdeles mine verdslige venner, kjærester, fritidsjobb på diskotek, røkte litt til selskapsbruk og fikk plutselig veldig dårlig samvittighet for den livsstilen jeg førte. En livsstil jeg i dag kan se var en absolutt normal livsstil for et ungt menneske. Men det jeg lærte fortalte meg at det jeg hadde gang i var helt feil og ikke mulig for Jehova å godkjenne. Jeg var dødsens hvis jeg ikke skiftet kurs i livet.

Jeg var svak og valgte verden fremfor Jehova, jeg tok pause fra bibelstudiet og sluttet å komme til møtene fordi jeg ikke maktet å "sitte på gjerdet" som de kalte det. Kastet meg ut i verden igjen med alt som hører seg til. Mamma og lillebror ble veldig skuffet. Men i mitt bakhodet hadde Matteus kap. 24 med tegnene på endetiden slått seg ned, og ordene til den presiderende eldste i den lokale menigheten; "En ting skal du være klar over Cirkeline... 1990 det opplever vi aldri!" Et temmelig kraftfullt statement som satte spor i et ungt sinn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å abstrahere. Men etter et par år kunne jeg ikke mere. Jeg bad en lang bønn om kraft å styrke til å kappe alle bånd til verden, alle mine verdslige venner, kjærester, sex, fest og farger. Ble helt forelsket i "sannheten" og gikk inn for min nye livsstil 100% og nærmest knebad om å få lov til å gå fra dør til dør fortest mulig. Følte meg spesiell og priveligert Kom til alle møtene, ble døpt 1/2 år etter. Droppet tanken om høyere økonomisk utdannelse. Forkynnelsen skulle prioriteres her rett før Harmageddon.

​
Nytt liv
Den unge mannen i stua med sideskillet fikk øynene opp for meg nå når jeg tok troen alvorlig og vi ble gift. Jeg syntes jeg hadde vunnet hovedpremien i lotto. Han var så åndelig, steg i gradene i menigheten og kom fra en perfekt kristen familie med hjemmegående ydmyk og underordnet mamma som støttet fullt opp om eldstepappa som brukte all tiden på viktige teokratiske oppgaver. Sannheten om denne lykkelige familien viste seg å være en ganske annen, men den viten tilegnet jeg meg først senere. De bodde langt vekk og vi sås høyst et par ganger om året.

Det falt meg vanskelig å innta en underordnet rolle. Vi kom fra to vidt forskjellige verdener. Jeg kunne ikke leve opp til hans krav. Det skapte en voldsom konflikt i meg. Jeg ønsket så inderlig å leve opp til min rolle som kristen hustru og alle de andre kravene religionen stilte, følte virkelig at det var den eneste sanne tro og at det kun var mulighet for frelse ved å leve som et dedikert Jehovas vitne. Jeg bet tennene sammen, gjorde mitt beste og holdt ut....holdt ut og holdt ut.

Vi fikk to deilige jenter som brakte lys og glede inn i livet. De ble oppdratt på beste vis i troen. Jeg var sliten. Hadde ikke overskudd til å analysere hverken tilværelsen eller troen. Dårlig ekteskap, små barn, 3 ukentlige møter, lang transport frem og tilbake til møtene, fremmøter, felttjeneste, forhåndsstudering, familiestudie, personlig studie. Alt dette er virkelige smarte trekk fra det styrende råd. Det holder virkelig medlemmene så opptatt og så utmattet at det ikke er overskudd eller tid til å tenke en eneste selvstendig tanke.

Årene gikk, og når jeg tenker tilbake kan jeg se at det har ligget tvilstanker på lur som aldri fikk lov til å se dagens lys. Det var jo tegn på åndelig sykdom og svakhet og det ville jeg ikke ha på meg. Hvem var vel jeg at jeg kunne opphøye meg til å sette spørsmålstegn ved den veiledningen vi fikk fra Jehova (aka det styrende råd)? Dessuten hadde jeg jo ansvaret for å redde livet til jentene mine, de skulle jo med inn i paradiset.

Men alle disse menneskene som skulle dø på den bekostning iHarmageddon, hva med dem? Jeg visste jo innerst inne at verden var full av gode mennesker som ønsket sine medmennesker det aller beste og gjorde hva de kunne for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine medmennesker. Hvorfor var de mindre verdt i Jehovas øyne enn Jehovas vitner?

Min lille datter på 4 år gråt seg i søvn over illustrasjonen i bibelhistorieboken av en fortvilt mor som klamrer sin baby inntil seg, våt og kald, på en sten midt ute i vannet med Noas ark i bakgrunnen, vel vitende om at hun og baby og alle andre skal lide en forferdelig druknedød. Hvordan forklarer man sin 4-årige datter at en kjærlig gud stod bak dette? Men selv ikke slike alvorlig skurrende faktorer fikk meg til å våkne opp. Jeg var virkelig dypt indoktinert og hjernevasket, og dette ga jeg videre til mine barn. Et svik av dimensjoner.Oppvåkningen
Det ble for mye til sist. Jeg sank. Jeg tillot meg selv å falle. Ble sykemeldt, kom på antidepressiva, sov og sov og sov. Hadde levd et unaturlig og forskrudd liv alt for lenge. Bestemte meg for ikke å miste meg selv. Begynte å tørre å se noen ting i øynene, og det var ikke et skjønt syn. Tidligere tvil og spørsmål kom veltende frem og fikk lov til å ligge lenge nok på overflaten til at jeg fikk tatt stilling til det. Det kom et menneske inn i mitt liv utenfra som fikk hugget hull i den kult-berlinmur jeg i så mange år hadde kapslet mitt naturlige jeg inn i. Han fikk meg til å se tingene fra en annen synsvinkel og hjalp meg til å våkne opp av dvalen. Jeg vil være ham evig takknemlig for den hjelp jeg fikk til det.


Jeg kom sakte men sikkert tilbake til livet igjen og skrev brev til de eldste og meldte meg ut. Tenkte at det nok skulle gå, at jentene mine ikke kunne finne på å slå hånden av meg. Vel, der tok jeg grusomt feil. De var godt oppdratt, dedikert til troen begge to. Pappa var blitt eldste igjen og støttet opp om deres avstandstagen til meg. De ble rost av brødrene og søstrene for deres standhaftighet nå når mor hadde vendt dem ryggen. Alle mine forsøk på kontakt med den yngste ble 100% avvist. Ikke fordi hun ikke elsket meg, men fordi hun mente at det var det riktige, og at hun på den måten hjalp meg til å komme tilbake til troen. Hjerteskjærende.


Hva skulle jeg gjøre? I min nyoppvåknede og veldig ensomme tilstand begravde jeg meg i bøker, alt jeg kunne komme over for å forstå det bedrag jeg var blitt utsatt for. Leste om Jehovas vitners historie, religions oppståelse, bibelens oppståelse, arkeologi, kult vitenskap, tanke-kontroll teknikker, naturvitenskap osv osv. Jeg elsket den friheten jeg følte fra troens klamme grep. Men kunne ikke holde tanken ut om et liv uten kontakt til døtrene mine.


Bestemte meg derfor til å gå tilbake for å gjøre det lovlig for jentene mine å ha et forhold til meg, og med det formål å hjelpe dem til å tenke selvstendig og se sannheten omkring sekten forat de kunne ta et reelt valg på et informert grunnlag hvis de så ville velge å bli i sekten.
​Den usynlige
Hver eneste celle i min kropp strittet imot. Jeg gikk til Rikets sal til møtene, satte meg på bakerste rekke. Jeg var usynlig, ingen snakket til meg. Etter 8 måneder søkte jeg om gjenopptakelse. Ble innkalt til et møte med to eldste som overbrakte info om at de i enstemmig eldsteråd hadde besluttet at det var for tidlig for meg å bli gjenopptatt fordi jeg etter deres mening hadde vært så dum å tro at Jehova lot seg narre. At jeg bevisst hadde begått umoral for å kvitte meg med min ektefelle for å kunne gifte meg på nytt. At jeg hadde kun meg selv å takke. Det var jeg som hadde valgt å vende mine barn ryggen.

Jeg fikk ikke lov til å fortelle min versjon, jeg ble kuttet av. Min datter skulle gifte seg den neste måneden og jeg ville ikke bli invitert fordi jeg ikke var gjenopptatt.Jeg var lamslått. Fikk vite at det skulle minst gå et halvt år mere med møtedeltakelse før jeg kunne sende en ny skriftlig ansøkning om gjenopptakelse.

Et halvt år gikk, og jeg søkte igjen og ble gjenopptatt etter et møte med 3 eldste hvor jeg fortalte dem nøyaktig det jeg visste de ville høre, og la den ydmyke innstilling for dagen som jeg visste de ville se etter. Ble sendt ut på gangen to ganger hvor de skulle votere. Ble kaldt inn igjen og stilt utdypende spørsmål. Med store smil ble jeg fortalt at jeg kunne gjenopptas. Jeg takket og de priste Jehova for hans barmhjertighet.

Opplevelsen da det ble opplyst at jeg nå igjen var å betrakte som et Jehovas vitne var en surrealistisk opplevelse... Det var svært vanskelig for meg å opparbeide den store gjensynsgleden nå hvor mine "venner" som i 14 måneder hadde gått forbi meg på gata uten å hilse, ikke verdiget meg et blikk i rikets sal, nå stod i kø for å klemme meg og ønske meg velkommen tilbake og fortelle hvor mye de hadde savnet megEt liv i limbo
Jeg ble gjenforent med jentene mine. Skal ikke en gang gjøre et forsøk på å beskrive den følelsen. Eldste jenta hadde jeg hatt endel mail-kontakt med den siste tida før jeg ble gjenopptatt, og hun var lyttende til de argumenter og fakta jeg turde dele med henne. Hele tiden i frykt for å bli oppdaget som "undercover" frafallen. Den yngste har veldig vanskelig for å takle at jeg har kritiske tanker og at jeg nå ikke kommer til møtene eller deltar i forkynnelsen. Hun veksler mellom å ville meg for så å ta avstand. På det siste har hun vært imøtekommende og tar selv initiativ til kontakt, men jeg tør aldri håpe at det varer. Plutselig har de studert en artikkel til et møte hvor det blir risset opp hvor farlig det er å ha kontakt til dem som har kritiske tanker omkring Jehovas vitners lære, og så kan jeg merke kulden igjen. Men nå kan jeg ha kontakt med dem begge to og ha en dialog og dermed mulighet for å gi dem noen fakta om troen som de aldri vil f å fra det styrende råd. Men det er vanskelig.

Det er min situasjon i dag. Jeg er i navnet registrert som et Jehovas vitne, men ser frem til den dagen jeg kan skrive mitt definitive avskjedsbrev. Fordi er det noe jeg aldri blir igjen så er det Jehovas vitne. Men det skjer først når jeg er sikker på at mine døtre forstår at det ikke finnes en gud som nekter dem å ha kontakt til sin mor eller andre mennesker som finner ut av at de ikke ønsker å være tilsluttet det religiøse samfunnet mere. Og jeg er optimist. Jeg ser tegn på at det kan lykkes.

Men jeg lever mitt liv i limbo akkurat nå. Kikker meg over skulderen, kan ikke leve mitt liv som jeg vil i frykt for å bli oppdaget i noe som kan bidra til at jeg blir utstøtt igjen og dermed miste kontakten til jentene mine. Jeg var årsaken til at de ble dratt inn i sekten. Jeg ser det som min plikt å hjelpe dem ut av det igjen.

Jeg forbanner den kvelden i -79...

Cirkeline
​