Kjære søster

Håper alt står bra til med deg og familien. Jeg er fortsatt litt lei meg etter samtalen vi hadde, og føler behov for å få klarhet i hva som fikk deg til å gå på meg så tøft som du gjorde og at du ikke lenger ønsker å ha kontakt med oss. Etter å ha gått grundig i meg selv kan jeg ikke se at jeg har verken sagt eller gjort noe som skulle såre deg. Hvorfor er du så sint? 

Jeg stiller meg også uforstående når du sier du tar oppgjøret 99% på vegne av mamma og pappa. Rett nok har jeg ved to anledninger det siste året stilt spørsmål om forretningsmessige ting i Smiths venner. Dette har jeg sett har virket ubehagelig for dem, men da har vi byttet tema og det har ikke vært ampert eller ondsinnet. Jeg har ikke hatt noen konfrontasjoner med noen i menigheten inklusive mamma og pappa siden jeg for seks år siden gikk i terapi for å bli kvitt alt det som har vært belastende og vondt for meg med med hensyn til oppveksten i Smiths venner. 

Alt jeg har gjort er å stille noen spørsmål om det forretningsmessige ved noen av de aktivitetene dere driver med. Disse spørsmålene er det brødre og søstre i din menighet som også stiller. I samtaler med mange medlemmer fremgår det tydlig misnøye med det pengefokus som har vært etter at Kåre tok over ledelsen. Samtidig er de selvsagt glad for mange av de trivselsskapende aktivitetene som skapes bl.a for barna, og ikke minst den “loviske” endringen som Kåre har stått for. Det at man har forskjellig syn på ting er jo positivt i alle forsamlinger, da kan man få nye innspill og dele erfaringer. 

Det at mange i menigheten er kritisk til pengebruken og fokuset på materielle ting tror jeg du har fått med deg, men det virker for meg som mine spørsmål i samme retning blir håndtert som et angrep. Jeg har aldri kritisert din tro, jeg har aldri prøvd å få deg eller dine øvrige søsken ut fra menigheten, og jeg har alltid vist respekt og hatt et oppriktig godt og nært forhold til deg. Jeg har alltid følt at min kjærlighet til alle mine søsken har vært gjensidig og sterk, og skulle ønske dere var rundt meg mye oftere. Det at du og din mann, som vi også har blitt veldig glad i, kom i jubileumet mitt er noe som gledet meg veldig, og ikke minst det å få være sammen med dere og de herlige barna deres i ferien på Kanariøyene. Jeg synes det hadde vært fantastisk om alle søskene med familier kunne vært sammen på feritur en annen gang.

Det at noen diskuterte Smiths venner med deg i mitt selskap kan ikke jeg lastes for, noen trodde kanskje du var gått ut av menighen siden du var med på festen og skålte og drakk som de fleste andre. 

Når det gjelder våre foreldre og kritikken din av min måte å håndtere dem på har jeg vanskelig for å forstå deg. Mamma lyser opp av glede hver gang hun ser meg, vi klemmer gjerne og tonen oss i mellom har ingen preg av noen motsetninger. Kun ekte og sann kjærlighet oss imellom! Jeg har etterhvert også fått et mer behagelig forhold også til min far. Selv om hans harde hånd har satt sine spor hos de fleste av oss, har jeg tilgitt alt og etterhvert skjønt at det er vranglære i Smiths venner som har ligget bak. 

Når vi på Lanzerote pratet om de ting vi har vært utsatt for, ba jeg deg pent om å ikke håndtere det som bitterhet eller angrep, men som en oppklarende samtale slik at du bedre kunne forstå hvorfor jeg hadde gått i terapi. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg hater urettferdighet. Du sa at veldig mange har hatt store lidelser pga. den håpløse måten ungdommer i sekten ble håndtert på da jeg var ung. Vel, jeg tok skade av det det og oppsøkte hjelp. 

Og i den sammenheng kan jeg vel si at det var ingen av dere som ga et støttende ord. Alt jeg fikk var kritikk for de jeg ikke klarte ”å legge ting bak meg”, og at jeg var slem mot pappa da han ble inkludert i terapien. Min intensjonsjon var å skape en fremtid der jeg og pappa kan omgås som andre. Jeg var tydlig på at jeg savnet nærhet og naturlig kjærlighet av min far, og at jeg savnet den varmen og kjærligheten som jeg føler er så god når jeg er sammen med mine egne barn. Var jeg en fæl person fordi jeg hadde tatt skade av det man idag ser var vranglære? Skal overgripere beskyttes, og ofre trykkes ned og tvinges til taushet? Skal mennesker som har opplevd overgrep på andre måter behandles på samme vis? 

Jeg vet at jeg opp gjennom årene har laget litt oppstandelse i heimen, og det har jeg vært oppriktig lei for, og selvsagt bedt om, og fått tilgivelse for. Men husker at det ikke har vært fordi jeg har ønsket noen noe vondt, men fordi jeg har blitt trykket ned og blitt behandlet med en “hard hånd”. 

Noen av de sakene som har vært mest “betent“ har menigheten idag heldigvis forandret syn på, dvs Vårherre har byttet mening, dere har fått nytt lys osv. Som feks. håndtering av samboere som ble nektet adgang i hjemmet, TV, musikk med trommer og bass, Donald Duck, forbudet mot å bade på samme strand som det annet kjønn, forbudet mot å delta i fritidsaktiviteter, forbudet mot venner utenfor trossamfunnet, forbudet mot klasseturer, forbudt med alkohol, forbudet mot skoledans…. Jeg hadde brukt kortere tid på å nevne det som ikke var forbudt. For meg var det opplevelsen av et fengsel! 

Her kunne jeg selvsagt hovert litt og sagt at nesten alle de tingene jeg har trampet i gulvet for og kritisert SV for, har jeg hatt rett i. Det er godt mulig at jeg også har rett i min kritiske holdning til det omverden ser på som menighetens “Babylon”, eller som media betegner det: Gullkalven. Mange av dine “brødre” i menigheten tar sterk avstand fra det pengemaset som de opplever, og de antyder at det kan være grunnen til at så mange sliter med dårlig psykisk helse. 

En jeg snakket med for litt siden sa han hadde problemer med å se Jesu fotspor og tilføyde følgende: Tror du Jesus hadde hatt den største hytten på Brunstad? Tror du Jesus hadde kjørt rundt i bil til 2 millioner? Tror du Jesus hadde benyttet dugnadsungdom til å bygge hytte til seg selv på Hafjell? Dugnad i egne selskaper? Og når det gjelder Hotell og restaurantdrift, tror du Jesus hadde drevet skjenkested og tilbudt ugifte overnatting etterpå? Hadde han med andre ord vært med på å tilrettelegge for “Hor og Fyll”? 

Har tenkt noen ganger for meg selv at det som var forbudt pga ”renhet i hjemmet”, verdslig musikk, TV, besøkende samboere, alkohol mm er det som har skapt de største fightene for mange. Nå er alt lov, og de bødrene som var såkalt “Nidkjær” og ble opphøyet i sin iver etter å holde hjemme rent, er de som sitter med mest skam idag. I min oppvekst opplevde jeg aldri varme og kjærlighet fra disse brødrene. Det var tydlig at troen og håpet var viktigere enn Kjærligheten for enkelte.

Størst av alt er kjærligheten, og mitt råd til deg er at du holder deg til det. Måten du håndterer oss som er “utenfor” på nå tar jeg svært tungt. Vi er det samfunnet kaller “Guds brente barn”. 

I vår familie har vi mer enn god grunn til å klamholde på hverandre etter at vi mistet lillesøster. Føler du behov for å være ”nidkjær” så finner du sikkert ting hos deg selv du kan kjempe med. Måten du behandler Marianne på er også virkelig vondt å være vitne til. Jeg har lest brevet du sendte til henne. Så hun må forandre sitt syn på negative opplevelse i Smiths venner for at du skal kunne ha kontakt med henne? Prøv med varme og omsorg istedet, hun er et fantastisk godt menneske. Dersom hun uttaler seg negativt om menigheten er det fordi hun oppriktig føler at det ikke er bra alt som skjer, eller har vært praktisert der. Hun har som de fleste andre utbrytere vært igjennom en tøff løsrivelsesprosess, så da kan jo dere vise litt forståelse og medfølelse istedet. Hun har tanker om oppveksten i menigheten som er vonde og det letter på trykket å få luftet noe av frustasjonen, dette må ikke du straffe henne for! Vis heller litt storsinn, det er tross alt du/dere som er avvikere fra ”normal normen” i samfunnet. 

Dere av søskene som fortsatt er med har også fortalt meg at dere ikke trivdes hjemme med den knallharde tolkningen av budskapet dere opplevde, og jeg vet det var tungt for deg en periode. Kanskje du ville hatt hatt utbytte av litt samtaleterapi du også, jeg unner deg virkelig å bli kvitt dine angstplager. Det har vært vondt for meg å se deg nedtrykket og ydmyket i mange sammenhenger. Det å aldri føle at man er bra nok er veldig usunt over så lang tid. Selv om det jeg opplever fra deg nå er ubehagelig, så har jeg alltid syntes at du er mer enn bra nok. 

For min del må jeg si at det beste valget jeg har gjort i mitt liv var å forlate menigheten, men hadde jeg sett og opplevd at man ble et bedre medmenneske, en bedre forelder eller et bedre søsken av å tilhøre menigheten, da hadde jeg selvsagt stormet inn der. Ikke misforstå, jeg har fortsatt noen venner i menigheten, og de er ganske lik de venner jeg har utenfor menigheten. Med alle gode og dårlige sider vi mennesker har, trives jeg med stort sett alle, og kan prate om det meste. 

Har tenkt litt på en ting til: Dersom det er sånn at dere har sterkt ønske om å få oss med, så er det rart for meg at jeg de femten siste år aldri er blitt forsøkt påvirket av noen av dere. Det eneste jeg har fått servert er detaljer om millionbeløper til ditt og datt, hva alle ting koster og hvor materiell luksus det er på alle menighetstedene deres. 

En siste liten ting: Den “harde hånd” du har vist Marianne vil såre mamma veldig. Legg vekk den stridsøksen, prøv å gi mer kjærlighet og forståelse. De jeg har pratet med tar sterk avstand, og slik jeg kjenner din mann blir jeg overrasket om han støtter deg her. Lytt til ditt hjerte, så ordner dette seg! Det kommer aldri noe godt ut av hardhet og kontaktbrudd i familier. Jeg håper du har det i tankene når det gjelder dine barn og din mann, da vil du få det godt og bli lykkelig du også. 

Jaja, nå er alt bra med hensyn til de traumer jeg hadde i forholdet til menigheten, og alle som har fordømt livet mitt og fortalt hvor galt og fælt alt skulle bli dersom jeg “ Gikk UT “ har kommet på skamme. Livet mitt er fullt av glede og kjærlighet og jeg stortrives med en virkelig fantastisk ektefelle, fantastiske barn og ungdommer og ikke minst søsken, svigersøsken, nevøer og nieser. Jeg tar avstand til din håndtering av dine søsken i dette tilfellet, men her er du alltid mer enn velkommen. 

Jeg er veldig glad i deg og dine. 


Med vennlig hilsen
Familiens sorte får