Minstesøstern var såvidt blitt tenåring. Det var årevis siden jeg hadde forlatt menigheten. Jeg hadde ikke noe veldig konfliktfylt forhold til familien. Bodde ikke i samme by, så dem ikke direkte hyppig. På tross av elefantene som tilstadighet vandret ut og inn av rommene og hvor skjørt vi alle visste det hele var, betød de uendeligheter for meg. Men ingen hadde egentlig spurt meg. Før henne. Blåglitrende halvvoksenøyne, innrammet i blondt, velfrisert og lykketrollaktig hår betrakter en over bordet. De spør hvorfor. Så spør de igjen. De sier de ikke forstår. Intensiteten i spørsmålene og emosjonene som strømmer under dem er uskjulbare. Du vil det beste. Og mener du kjenner veien dit. Du mener mye om veien dit. Det frustrerer deg at jeg ikke går den med deg. Jeg kjenner hjertepumpen aktiviserer seg og vet jeg må trå varsomt. Forsøker å leve i din verden. Konsentrerer meg om å si nok, men ikke alt. Ser på oss med øynene som ikke er mine. Som forteller meg at dette er stort, en av sjansene som ikke må forspilles, øyeblikk jeg må leve i. Trekke livskraft fra. Vi er ikke enige om hva nok er. Med gjenstridige spadetak og et beundringsverdig, grensende til dumdristig mot; fortsetter du å grave. Uvørent feier du forsvarsfraser og kompleksitet av veien. Du vil forstå. Og det er jeg som må gi deg ordene til å gjøre det. Du jobber deg gjennom motsetningsspekteret, forkaster og utdyper. Gjentar og reflekterer. Eksemplifiserer. Hvordan kan man forkaste uprøvdhet? Hvordan kan man være så forkantsikker? Hvordan kan hjerteønskene til vesenet DU ikke være mer avgjørende for meg? De spiller en rolle. En betydelig én. Men mine selvfølgeligheter er ikke dine. Din verden er ikke min. Ikke nå. Likevel vet jeg at vi møtes der ute. Fordi du rekker ut hendene. Og fordi du finner mine. Jeg slipper deg aldri. R
0 Comments
Leave a Reply. |
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|