Jeg vokste opp som Jehovas vitne, min mor ble med da jeg var ett år gammel. Min oppvekst var preget av en svært troende mor, som innprentet oss med at Harmageddon alltid var rett rundt hjørnet. Min far var ikke et vitne, og hadde heller ingen sympatier for Vakttårnets lære så han skulle selvfølgelig dø på dommens dag. Jeg ba hver kveld om at Jehova måtte spare han.
0 Comments
Det er en vakker høstdag. Jeg går gjennom parken og beundrer de vakre fargene på lønnetrærne. Jeg ser barna som leker i lekepapparatene lenger borte og mødrene som sitter på benkene rundt. Marie løper fra meg bort til de andre barna, hun virker trygg og glad. Med ett føler jeg meg så vanvittig lykkelig. Jeg har klart det! Jeg har kommet meg ut av sekten som holdt meg i sitt jerngrep i så mange år.
Mens isrealittene vandret førti år i ørkenen på jakt etter det hellige land, møtte de mange utfordringer. En av dem var et møte med kvinnene fra den midianittiske stamme, som ble brukt i et taktisk spill av kongen av Moab for å korrumpere isrealittene fra innsiden. Ved å forføre de isrealittiske mennene, klarte kvinnene å få mange til å vende seg bort fra sin gud, og isteden tilbe Baal, en konkurrerende gud på den tiden. Gud befalte så at isrealittene skulle hevne seg for dette, tolv tusen rustet seg til krig, de plyndret Midians byer, brente de ned, drepte menn, guttebarn og alle kvinner som hadde hatt omgang med menn.
Jeg var deg, for lenge siden... Som 19-åring, november 2007, ba jeg min siste bønn; «Om du er ekte, så får du vise det. Jeg er ferdig med dette.»
I mai år 2000 opplevde jeg noe av det mest dramatiske jeg tror et menneske kan oppleve, jeg opplevde at angsten i løpet av et par minutter, på dramatisk måte, tok fullstendig overhånd i livet mitt. Og dette på en slik måte at livet mitt plutselig stod i fare! Og slik fortsatte det i flere år. Jeg forsøkte å overleve fra minutt til minutt! Livet var plutselig blitt en eneste lang kamp for ikke å dø!!
- Og nå skal vi gjøre noe helt annet, sa frøken. - Kan dere være så snille å legge bort o-fag bøkene, dere skal få lekse til torsdag på slutten av timen. Men nå tenkte jeg å høre med dere hva dere ønsker å bli når dere blir stor. Hvilken jobb dere kunne tenke dere å ha. Jeg snudde hodet og så ut vinduet. Vannet lå speilblankt utenfor skolebygningen. I en vik på andre siden av vannet var det noen som badet. Jeg hørte vaktmesterens gressklipper. Om to år ville alt være borte. - Sykepleier, hørte jeg såvidt fra Eline, etterfulgt av latter fra klassen. - Så du skal hjelpe folk som er syke, sa frøken langt borte fra. - Det var snilt tenkt av deg. Og så nestemann.... - De vet ikke om det, tenkte jeg. - Brannmann, sa Steinar, på plassen bak. Alle lo igjen. Jeg hørte ikke mer. Ingen i klassen ville overleve. Kun jeg. Kanskje. De andre ville bli drept av Jesus, fordi de ikke trodde på Jehova. Jeg så for meg Jesus ridende på hest, med et sverd i hånden. Sverdet var rødt av alle han hadde drept. - Ja, da har vi 3 sykepleiere, 1 politimann og 3 brannmenn så langt, sa frøken. - Og du da, Andreas, hva har du tenkt å bli når du blir stor? Jeg våknet opp med et rykk. Prøvde febrilsk å si noe. Klarte ikke å få frem et ord. Frøken prøvde å hjelpe: - Kanskje du vil bli brannmann eller politi? Jeg klarte fremdeles ikke å si noe. I paradiset etter Harmageddon ville det verken være behov for brannmenn eller politimenn. Jehova ville sørge for at alle hadde det bra i paradiset. Ingen branner, ingen kriminalitet. Ingen trengte å dø. Jeg skulle leke med lammene og løvene. Men det var da ikke noe yrke! Jakob bak meg prøvde å hjelpe. Han hvisket: - Si noe da, si brannmann! Det er da ikke så farlig! - Dyrepasser, sa jeg høyt. Alle lo. - Å, så du skal jobbe i en dyrepark, sa frøken! - Eller kanskje bli veterinær. Så spennende! Ja, det er et fint yrke! Jeg rødmet. Hjertet banket i brystet. Hva i alle dager hadde jeg sagt? Heldigvis hadde jeg ikke sagt brannmann eller politi, for da hadde jeg spottet Jehova. Og da hadde kanskje jeg også blitt drept i Harmageddon. Men jeg skulle jo egentlig ikke jobbe som dyrepasser heller, løvene og lammene klarte helt fint å passe på seg selv. Jeg skulle bare leke med de. Sånn som på tegningene i Vakttårnet. Jeg skyndte meg å be stille: - Kjære Jehova, jeg er lei meg for at jeg kanskje sa noe som var feil, men det var så vanskelig å vite hva jeg skulle si. Jeg håper du fortsatt kan holde din hellige ånd over meg, slik at jeg kan holde meg åndelig våken, og motstå fristelsene Satan legger ut for å få meg bort fra Sannheten. Dette ber jeg om i Jesu Kristi navn, Amen. Jeg så meg raskt rundt. Ingen hadde sett at jeg hadde foldet hendene og lukket øynene. Kanskje ville det gå bra. Ø. Om du bare kunne holde om meg, trøste bort denne vonde tunge kalde steinen jeg bærer inne i mitt indre. Om du kunne tørket mine tårer, og nynnet meg til stillhet og deretter trygg søvn i dine armer.
|
stemmer fra en annen virkelighetMennesker med bakgrunn fra ulike trossamfunn forteller. Kategorier
All
|