Midians døtre. Og meg

Mens isrealittene vandret førti år i ørkenen på jakt etter det hellige land, møtte de mange utfordringer. En av dem var et møte med kvinnene fra den midianittiske stamme, som ble brukt i et taktisk spill av kongen av Moab for å korrumpere isrealittene fra innsiden. Ved å forføre de isrealittiske mennene, klarte kvinnene å få mange til å vende seg bort fra sin gud, og isteden tilbe Baal, en konkurrerende gud på den tiden. Gud befalte så at isrealittene skulle hevne seg for dette, tolv tusen rustet seg til krig, de plyndret Midians byer, brente de ned, drepte menn, guttebarn og alle kvinner som hadde hatt omgang med menn.  

Dette er historien om Midians døtre, og den er brukt som skrekk og advarsel av Jehovas Vitner for hva som kan skje hvis man har omgang med verdslige, dvs personer som ikke er av den sanne tro, men av verden. Vi husker at i Jehovas Vitners verden er det Satan som styrer jorden, enn så lenge, og det er for Satan svært effektivt å bruke verdslig omgang for å lure Jehovas Vitner bort fra den sanne tro.

Helt fra Jonny var syv år ble han advart mot de verdslige jentene. Han ble advart mot klassefester, for da kunne det oppstå umoral. Han fikk ikke reise på leirskole, for da kunne det oppstå umoral. Han kunne ikke være med på idretter, for det kunne også føre til umoral. I alle tenkelige settinger der en jente og en gutt var i samme rom, var sjansen særdeles stor for at umoral kunne forekomme. Vi snakker altså her om en gutt som lenge før han ble kjønnsmoden visste alt om synd. Mens han ennå egentlig var mest opptatt av tegneserier og tøffe biler, ble han gjort fullstendig klar over at jentene i verden var umoralske og svært farlige, siden de var uten hemninger og ville komme til å forføre han hvis de fikk han på tomannshånd. 

Alle advarsler til tross, tjue år gammel gjør han nettopp dette, han faller for en av Midians døtre, en kvinne i verden. Og det var meg. Jeg hadde kanskje ikke planlagt å få han til å falle fra sin tro eller å tilbe andre guder, religion var forsåvidt ikke helt mitt interessefelt, men slik Jehovas Vitner ser det var jeg da et redskap for Satan.

Rett før jeg reiste til Danmark for å studere, bestemte vi oss for å forlove oss, og gikk inn på en gullsmedforretning i Storgata og ba om de billigste tynneste ringene de hadde. Så reiste jeg til Århus for å lese litt sosiologi, uten å vite hvilket drama Jonny gikk igjennom den høsten.

Det var stadige innkallinger til møter med de eldste i menigheten, der de forsøkte å få ut informasjon om detaljer fra vårt forhold. Hadde vi ved noen tilfeller vært alene, hadde han sovet over hos meg? Forlovelsen ble han bedt om å bryte ved første anledning, for det han gjorde nå, å involvere seg med en kvinne av verden, det var galt. Dette var et forhold som kunne koste han livet, og de fortalte igjen den lærerike historien fra Bibelen om Midians døtre. 

Både familie og venner kom med de samme advarslene, de forsøkte å nekte han å besøke meg, og hver gang han kom hjem fra Danmark måtte han i et avhør med eldste der han måtte redegjøre for hvor han hadde sovet under besøket. Han kunne ikke holde besøkene hemmelig, disse ble informert de eldste av hans beste venn, som også hadde tipset hyppig de eldste om utviklingen i forholdet helt fra starten av. Denne typen "tipsing" er svært vanlig og ikke minst viktig, siden man slik bidrar til å holde menigheten ren, noe som er viktig for at den hellige ånd ikke skal trekke seg bort fra menigheten. 

Når han besøkte sin hjemby for første gang etter at vi hadde giftet oss, ble han umiddelbart tatt ut for avhør av menighetens eldste. Etter å igjen ha forsøkt å få vite hvorvidt det hadde forekommet umoral før ekteskapet ble inngått, ble han orientert om at han nå hadde gjort nøyaktig det de hadde advart han mot, og at han nå sto i risiko for å miste livet. Med det menes den stadig nær forestående krigen, der Gud skal drepe alle som ikke er rettroende, før han oppretter paradiset på jorden. Nå hadde Jonny gjort noe som Bibelen kom med mange advarsler mot. Det eneste som muligens ville kunne redde han nå, var hvis hans hustru ble et Jehovas Vitne. Bare slik kunne han unngå å falle fra selv. Jonny ville jo ikke dø, og bestemte seg for å følge deres råd, å forsøke å verve meg som et Jehovas Vitne.

Han kan ikke tilgi seg selv for dette. Jeg kan tilgi, men jeg kan dessverre ikke glemme. Han vet det nok, for det er nettopp derfor jeg i dag aldri fullt er enig med han når han forteller meg noe nytt, forsøker å overbevise meg om noe. Jeg vil så gjerne virke uberørt av den intense perioden med misjonering overfor meg, men selv om det er mange år siden, så klarer jeg ikke å glemme. Det er som at det er blitt inngravert i mittt sinn, denne skepsisen til ny kunnskap. Jeg må alltid sjekke det selv før jeg kan si meg enig, jeg er blitt programmert til å nekte meg selv å akseptere blindt det han forteller meg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg er kanskje litt skadet, sånn sett.

Selv om Jonny vet sannheten om "sannheten", selv om han vet at han aldri skal bli drept i noe nært forestående Harmageddon, selv om han vet at han ikke vil bli slaktet ned for å ha giftet seg med en kvinne av verden, som også viste seg å føre han vekk fra "sannheten", så kan han fortelle at han likevel stadig føler synd og skam. Han klarer heller ikke å glemme. Sinnet hans er fra barnsben blitt programmert til å vite hva som er synd, og selv om han vil videre, får han det ikke til. Han kan ikke noe for det. Han er svært skadet, også på denne måten.

Dette er sår vi bærer med oss videre. Vi vet at de er der, men vi snakker ikke så mye om dem. Vi lar de være og fortsetter så godt vi kan livet vi har valgt å leve sammen.


Marit