Det blir bedre

En god dag. I hvert fall en bedre en.

Senest i går på ettermiddagen hadde jeg vondt i magen. Ikke sånn fysisk- men sånn livet gjør vondt, vondt imagen. Angst, kanskje? Jeg lå i senga, og prøvde å sove. Jeg tenkte for meg selv, der jeg lå, at jeg velger håpet. Jeg velger å klamre, klore, til og med bite meg fast i håpet. Jeg krøller meg rundt det, legger det på brystet og ruller meg til en ball rundt det. Jeg kjente på håpet, det var slettes ikke bare fremmed og langt borte. Jeg kunne ta på det, kjenne styrken i det, og se at det gir muligheter. Det ga meg tro- gir meg tro, på at livet ikke alltid vil gjøre vondt. Det vil ikke alltid være bare slitsomme bakker og uendelige kamper med depresjonen.

I dag. Jeg vet ikke hvorfor. En blanding av årsaker, kanskje. Kanskje ingen spesiell årsak. Men jeg kjenner håpet sterkere. Det er ikke sånn at dagene mine er helt svarte- eller helt hvite. De er ikke enten - eller. Men, noen timer, noen dager er såklart svartere og hvitere enn den andre. Noen- de fleste en veldig blanding. Og tanker som streifer meg den ene dagen, kan komme klarere tilbake den neste. Noe som kjennes og ser rotete ut den ene dagen, kan bli tydeligere en annen. Kanskje i dag er en sånn tydeligere dag. Jeg kjenner-og hvor kjenner jeg? I magen, i beinmargen? I hjertet, i hjernestammen? At jeg er sterkere. At svetten, tårene og blodet, har gjort meg sterkere. Jeg ser, at jeg er snillere med meg selv. Jeg er snillere med kroppen min- den får mer være i fred for nedverdigende ord. Jeg er mer omtenksom, mot følelsene og tankene mine. De er rotete, smertefulle- men også lærerike, en ressurs- de er jo meg. Og det er greit, at jeg er litt rotete. Jeg er faktisk ikke bare rotete- har det slått meg. Jeg ser også, at når jeg tør å vise meg- deriblant «adferd», når jeg tør å være så tullete som jeg har lyst, gjøre rare ting som jeg vil, så skremmer jeg ikke vekk alle menneskene rundt meg. Noen, så klart. Men det er ikke superkrise. Ikke i dag. Kanskje det blir krise i morgen. Jeg får ta det da.  Akkurat nå, nå vil jeg være i selvaksepten- og styrken som kommer av det. 

Tenk, det blir bedre.


K.