Tanker etter en telefonsamtale

   

Det er rart å avslutte tjueårene og begynne på tredve. Kanskje det blir lettere å huske sin egen alder fra nå av. For ofte glemte jeg hvor gammel jeg var. Hvorfor er dette med alder så vanskelig?

Jeg forsto det når jeg hadde ringt og snakket med min lillebror forleden. Jeg jobber i en bank, og tenkte jeg skulle informere han om en god spareordning som vi har. Men mens vi samtalte forsto jeg sakte at min lillebror ikke planlegger å bli gammel i denne verden, så hvorfor skal han spare penger? Nå jobbet han bare to dager i uken og annen hver lørdag. Resten av tiden brukte han på menigheten og på misjonsarbeidet. Det er visst ikke så lenge igjen til dommedag nå, så han føler at han må gjøre riktige prioriteringer. Han har kvittet seg med båten også, for han har ikke tid til den lenger, han har blitt pioner og forkynner Guds Ord fra 100 til 150 timer i måneden. ”Jeg har ikke tid til noe annet”, mente han, det er møtene og forberedelsene til de, to bibelstudier holder han også, så når skal han få tid til den båten?

Mens han snakket husket jeg plutselig meg selv, 10 år gammel, der jeg tenkte på akkurat samme måte. Ingenting i verden var viktigere for meg enn Gud, og jeg skulle ikke bli voksen i denne verden. Verden skulle snart gå under og alle de grusomme fæle skumle menneskene som ikke vil tro på vår Gud skulle dø med den. Så skole og utdanning ble uviktig, det viktigste var å omgås andre Jehovas vitner.

Jeg følte meg alltid så utrygg når jeg ikke hadde andre vitner rundt meg. Verden utenfor var så skummel.

Farmor ventet i 70 år på verdens undergang. Og det var ingen krise når hun døde, døden hadde hun sett fram til helt siden hun som 20-åring hadde valge å bli et vitne for Jehova. For hun visste at når hun døde ville hun snart våkne opp igjen i den nye verden, paradiset hun hadde lest så mye om og sett illustrasjoner av i alle disse årene.

Men livet begynner ikke etter døden. Det er nå. Det er vondt å erkjenne at livet er nå, og at det blir med dette livet. Men det er godt å tenke selv, å være befridd fra gamle dogmer. Men jeg synes det er trist at min lillebror og mine foreldre stadig er i den boblen. De sløser bort livet på en løgn.

De har det sikkert godt med seg selv, tenker dere sikkert. Javisst. Lillebror har fått seg kjæreste nå, en søt liten Jv-jente med pene skjørt på bare 20 år, de kommer til å gifte seg i Rikets Sal i september. Jo mer etablert han blir og jo mer oppslukt i sekten han blir, jo mindre tenker han selv og jo større vil avstanden mellom oss bli.

Han forteller at de ikke skal ha barn, de skal vente til etter Harmageddon. Det er vondt å høre.

Han snakker ikke til meg som før. For jeg lever ikke lenger som dem, jeg tok en annen vei for mange år siden. I hans øyne skal jeg snart dø. Jeg kommer ikke til å overleve Harmageddon og kommer ikke til å leve sammen med dem i den nye verden. Så de har sørget på forhånd og begynt å venne seg til at de vil miste meg snart. Derfor denne kulden når han snakker med meg.

Jeg elsker livet. Han forakter det. Han ser ned på alt som gir meg mening, som en jobb og en karriere, hus og hjem, familieliv, ferier og reiser, venner og opplevelser. Han ser ned på alt som jeg har gjort siden jeg trakk meg ut, ting som har gitt meg glede og mening med livet, men som for han og mine foreldre er bortkastet tid og et bortkastet liv. Ingen av dem har støttet meg og rost meg for å nå mine mål, normale mål, normale ønsker og drømmer til et normalt menneske i denne verden. De forstår ikke at noen vil følge sine drømmer som meg. Alt de vil er å ofre all sin tid til tjenesten. Å leve skal de gjøre i den nye verden.

Noen ganger savner jeg å være i den boblen som de er i. Å se min mors stolthet over meg, oppleve kjærligheten fra henne, varmen og det å få en ekte god klem. Det er lenge siden nå. Jeg savner å le med lillebror slik vi brukte å gjøre når vi var mindre. Den tryggheten bare samværet med din familie kan gi, for de kjenner deg og de elsker deg uansett.

Alt det er borte nå. De sørger for at jeg blitt villedet av Satan og har valgt å vandre på den brede vei, akkurat som de alltid har advart mot fra talerstolen og i bladene. De sørger, de forakter, de holder avstand. Borte er varmen og samholdet.

De snakker ofte sammen om de andre i menigheten, om hvem som er ”fine”, og da mener de i hjertet. Om sunne, altoppofrende søstre som de har i menigheten. Jeg savner å høre at mamma forteller at jeg er fin og flink som de andre.

Mitt hjerte er og forblir fint og rent, men de ser ikke mitt hjerte.

Men jeg vet bedre. Jeg vet at på en øyeblikk så kan det storme som verst på den vakreste sommerdag. Regnet kan øse ned, lyn og torden kan få oss til å gå i hi inne under et teppe trygt og alene. Min far sa alltid at etter sol kommer det regn. Og det er sant. Dine nærmeste venner og familie snur brått ryggen til deg, og på et sekund så er du blitt helt alene i verden. Du er frosset ut, du er glemt, du er gjennomsiktig som luft. Bare fordi du gjorde et lite feiltrinn.

Min onkel var stadig utstøtt i løpet av sine vel femti år i Jehovas vitners organisasjon. Han var alkoholiker, men var aldri stygg, gjorde aldri noen vondt, men valgte flasken når han livet ble vanskelig. Han syndet ikke, alkoholismen var hans sykdom. Jeg kan huske at jeg satt i trappen som barn når han gråtende fortalte mine foreldre om møtet han hadde hatt med de eldste.

Jeg var ikke gammel, kanskje bare 11 år, men allerede da reagerte jeg sterkt på behandlingen de alle brått ga han. Alt i meg strittet imot, han var jo bare syk, hvorfor kunne de ikke hjelpe han isteden?

Senere fikk han kreft. Blodoverføring ville gi han et ekstra år i beste fall, og han tok i mot. Han ville så gjerne leve litt til. Og så døde han likevel, bare noen måneder senere. Utstøtt igjen, og alene.

Jeg kan huske hvordan de snakket om han, om hvor svak de mente at han hadde vært, og hvor typisk det hadde vært for han, som hadde vært svak for alkoholen hele livet. Bare jeg forsto han. Han hadde bare dette livet, han hadde syndet så mange ganger at ikke ville få noen oppstandelse likevel. Jeg håper han døde i troen på en tilgivende gud. En annen gud enn den vi lærte om.

I grunn føles det som en sensasjon å bli hele tredve år. Å ha blitt befridd, å kunne tenke fritt og å kunne styre sitt eget liv. Det har gått bra tross alt. Jeg har mistet mye på veien hit, jeg har mistet mine besteforeldre, min kjære tante, mine foreldre, og lillebror, som ikke er så liten lenger. Jeg kan huske at han satt på fanget mitt mens jeg leste for han. Og jeg kan huske at jeg brukte å leie han på vei til skolen når han gikk i første klasse og var redd for det meste.

Jeg har mistet mange, men jeg har funnet meg selv. Jeg har gått videre, og ser meg sjelden tilbake. Livet utenfor boblen er normalen, og det er ikke meg det er synd på, for jeg er endelig fri. Venner er den familien man velger selv, og de vennene jeg har nå vil aldri snu ryggen til meg eller fryse meg ut, de er for gode til det.

Jeg døpte meg aldri, derfor har det tross alt vært enklere for meg enn mange andre. Mine foreldre og lillebror har derfor ikke trengt å behandle meg som en utstøtt. De vil gjerne ha kontakt, men ting er annerledes. Det er denne avstanden som ikke var der tidligere, og det samholdet de har som jeg ikke er en del av lenger. Jeg synes det er vondt og vanskelig.

Den gang trodde de at det var et ungdomsopprør og at jeg snart ville komme tilbake. Jeg antar at de har forstått at det var mer enn et opprør, nå som jeg har fylt tretti år og i tillegg har samboer.

Jeg skal feire dagen min i morgen sammen med min kjære og mine gode venner. Min familie kommer ikke til å sende meg noen hilsning, men det gjør ikke så mye lenger. Når jeg var liten jente trodde jeg aldri at jeg kom til å bli voksen, for Harmageddon skulle komme lenge før den tid. Nå er jeg tredve, og jeg venter ikke lenger på døden, men lever livet.


Kjersti












​