Døden i mitt liv

”Du skal vite en ting Bo”, sa han. ”Hadde du og jeg levd for 2000 år siden, i det gamle Israel, da ville du ha vært steinet. Og jeg skulle ha vært den som kastet den første steinen.”

Mannen som sa disse ordene var min morfar. Han hadde vært en del av mitt liv fra jeg ble født. Han var der når jeg tok mine første skritt , han var der når jeg lærte meg å sykle, han var der når jeg var en opprørsk usmakelig tenåring, når jeg giftet meg som en purung og ennå kvisete nittenåring og når jeg selv ble far og han ble stolt oldefar.

Jeg var så glad i min morfar, min flotte snille stødige morfar. Men han vil ikke ha mer med meg å gjøre, ingen av dem vil det.

Han ringte meg for noen år siden for å høre om jeg ville komme tilbake til «Sannheten», som han kalte det, og hadde egentlig tenkt å avslutte samtalen da jeg svarte nei, men han klarte likevel å fortelle meg dette etter at jeg hadde sagt hva jeg mente om hans sannhet. At han gjerne ville vært med å drepe meg, hvis vi hadde levd i det gamle Israel.

Så. Hvorfor vil morfar at jeg skal dø?

Han har forsåvidt rett, i gammel tid var det ingen kjære mor for de som nektet å vende om, for de som tilba feil gud, de vantro. I vår familie har vi alle tilbedt Jehova i generasjoner. Mine foreldre, mine besteforeldre og mine tanter og onkler, alle har de valgt å tilbe Jehova. Når jeg 23 år gammel valgte å snu ryggen til min families tro, snudde min familie ryggen til meg.

Da min morfar fikk nyheten om at jeg ikke ville være et Jehovas vitne lenger, ringte han meg en natt og sa jeg var syk. Min avgjørelse om å forlate den eneste sanne tro tilsa i hans logikk at jeg burde bli lagt inn på mentalinstitusjon og at jeg nok ville trenge medisinsk behandling resten av mitt liv. Samtidig var det nettopp denne uttalelsen som fortalte meg at jeg hadde tatt den riktige beslutningen.

Min hustru gjennom fem år ga meg et ultimatum. Hvis jeg valgte å forlate Sannheten, så ville hun velge å forlate meg. Hun kunne ikke leve sammen med en mann som ikke delte hennes tro, en mann som hadde valgt å bli en frafallen. Hun pakket mine ting i to kofferter, og så var det over. En gang elsket vi hverandre høyt. Men hun elsket sin gud og sekten høyere.

Jeg hadde en datter. En nydelig, søt, flink og fantastisk liten jente. Hun var fem år den kvelden da vi gråtende tok farvel, jeg sa det skulle ordne seg, men det gjorde ikke det. Moren var livredd for den skadelige påvirkning en frafallen ville ha på hennes datter, min tvil kunne påvirke henne til å selv forlate sannheten, derfor tok de henne fra meg for alltid. Siste gang jeg så henne var hun ni. Alt jeg har nå er fotografier. Jeg fikk vite at hun giftet seg nylig, og at hun selv har et barn. Jeg har sett bildene, hun er så nydelig. Et lite håp i meg sier at hun kanskje en dag vil trosse sektens grep om hennes liv og ta kontakt med meg.

Men enn så lenge vet jeg at hun ser på meg som død. Slik min ekskone gjør, som min familie og mine tidligere venner gjør. Jeg er død i deres øyne, det står så i skriften mener de, at det er slik man skal behandle de som ikke lenger deler deres tro.
Død.

Det ingen av de vet er at døden har vært en del av mitt liv siden jeg var fem år gammel. Helt siden den gangen menighetens forstander bror Jørgen voldtok meg på stuegulvet sitt mens barna hans var ute på skitur. Jeg døde hver gang gjennom alle de årene. Og etterpå, når det ikke skjedde, kom den alltid krypende, dødsangsten, angsten for at jeg skulle bli straffet i Harmageddon for usømmelig seksuell omgang.

For det står så i skriften, at det er galt å ha seksuell omgang med noen man ikke er gift med. Homoseksuelle handlinger er galt. De som gjør slike handlinger, de er syndere, og de som er syndere, de skal dø i Harmageddon. Jeg var en synder. Og jeg var svært redd for å dø i Harmageddon.

Jeg husker bildene i barnebøkene og i Paradisboka, redselen i øynene deres, ildkulene som falt mot jorden, og hestene som badet i blod. Jeg husker talene fra møtene, hvor de beskrev hvor grusom den dagen skulle bli, og min mors stadige advarsler. Hver eneste dag tenkte jeg på det, for den dagen da Gud skulle gripe inn og drepe alle som trodde feil eller som hadde handlet feil, den sa de skulle komme ganske snart. Kanskje i år, kanskje neste sommer, det var rett rundt hjørnet. Og alle gledet seg sånn. Men ikke jeg, for da skulle jeg dø.

Jeg var alltid redd. Redd for døden, redd for å være alene med bror Jørgen, redd for at ingen skulle tro meg hvis jeg fortalte. Og når jeg likevel hadde fortalt alt til min mor, fortsatte jeg å være redd. Når han tilslutt ble utstøtt fra menigheten følte jeg at jeg kanskje kunne puste igjen, men så ble han gjenopptatt i nabomenigheten, og frykten lammet meg igjen. Det er det jeg husker mest. Redselen for å treffe han igjen på stevnene, og redselen for å dø i Harmageddon.

All den faenskapen jeg fant på, det var ikke fordi jeg var slem. Når jeg fikk trøbbel med lærerne da jeg var ti, når jeg begynte å røyke når jeg var tolv, når jeg kom drita full på skolen når jeg var fjorten, når jeg stjal min fars bil og kjørte den til vrak når jeg var seksten, når jeg rømte hjemmefra, når jeg var i stadige slosskamper, alle de grå hårene jeg ga min mor. Jeg var ikke slem, jeg var bare redd.

For jeg kunne ikke stå stille.

Jeg stoppet ikke opp før jeg selv ble far og måtte stille meg selv en del ubehagelige spørsmål: Hvilken oppdragelse vil jeg gi min datter? Skal hun vokse opp i samme redsel som meg? Skal hun være redd for å ikke være flink nok, åndelig nok, bra nok til å overleve en nær forestående dommedag? Skal hun være redd en dømmende grusom gud som er villig til å drepe 99% av verdens befolkning? Skal hun vokse opp i et trossamfunn som beskytter pedofile?

Jeg måtte ut. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk mine kjære med meg, men slik ble det ikke. Jeg er død for dem.

Jeg visste at jeg ville betale en høy pris for å velge å forlate min families tro. At den skulle bli så høy som den ble hadde jeg nok ikke forestilt meg. Likevel, uansett hvor død de betrakter meg, så lever jeg. Jeg har ikke tenkt å leve resten av mitt liv i frykt, jeg har ikke tenkt å utsette å leve mitt liv til paradiset de mente skulle komme. Jeg har valgt å leve dette livet, jeg har valgt å virkeligleve.

Og viktigst av alt, jeg har funnet en annen mening med livet enn å tilbe Jehova og å vente på paradiset. Jeg skal bruke mine erfaringer til å hjelpe andre som ønsker å velge livet framfor å vente på døden.

«Du må tilgi din overgriper», sa min morfar. «Han er tilgitt av Jehova, derfor må du tilgi ham. Han er nå din bror og du skal være villig til å gå i døden for han.
Jeg tilgir faen ikke.



Bo

Skrevet av Hilde Langvann