|
Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):
I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: «Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn». Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn. Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner. Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner. For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge 12/12-2019
0 Comments
Nær halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden fra mennesker som har brutt med et kontrollerende religiøst miljø, dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. |
 | Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å: «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.” |
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren.
I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.
| Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145). Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad. Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet: - Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer. |  |
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.
Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.
I en samværstvistsak omtalt i The Telegraph 11. Juni i år, har retten dømt at faren, som er et Jehovas vitne, ikke kan vise sin sønn trossamfunnets tegnefilmer eller ta med barnet til trossamfunnets arrangementer utover søndagsmøtene, siden dette kan føre til ”emosjonelle skader”.
 | Gutten hadde allerede sett tre av tegnefilmene, ”Vær lydig mot Jehova”, ”Følg med på møtene” og ”Én mann og én kvinne”. I filmen ”Vær lydig mot Jehova” lærer barnet om det syndige ved å ha et leketøy av en tegneseriefigur med magiske krefter, en leke barnet måtte kaste i søpla. |
Dommeren uttalte at i en familie der begge foreldrene er Jehovas vitner, vil en slik film gi mening for barnet. Men for et barn med en fot i mors verden og en større verden, der magiske figuerer eksisterer i bøker, tv, film og på internett, og med en fot i fars verden der disse figuerene er syndige, så vil denne tegnefilmen gi forvirrende signaler til barnet.
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
Moren hevdet at formålet med trossamfunnets tegnefilmer rettet mot barn, er å indoktrinere barn i Jehovas vitners tro gjennom metoder som frykt, manipulasjon og strenge grenser mellom akseptabel og ikke-akseptabel adferd.
I dette tilfellet bodde barnet hos sin mor, som ikke praktiserte noen religionsutøvelse. Faren, som hadde blitt et av Jehovas vitner et år før seperasjonen, hadde et ønske om at sønnen skulle ha del i farens tro. Moren hadde blitt bekymret for hvordan dette påvirket barnet negativt, og fortalte dommeren at barnet ved et tilfelle hadde fortalt henne at ”Gud er god, og du er ond”.
Pga barnets alder og hvor lett påvirkelig han er, mente dommeren at det er det stor fare for at han vil bli påvirket og risikere emosjonell skade som følge av ulike og forvirrende signaler fra de to verdenene han vokste opp i. I sum fant dommeren det derfor viktig å forby far å ta med sønnen til Jehovas vitners øvrige arrangementer utover søndagsmøtene.
Faren hadde videre akseptert å ikke ta med sin sønn på ”felttjenesten”, (misjonering fra dør til dør), lese Bibel-historier for ham, eller vise religiøs preget media, inkludert tegnefilmer.
Oversatt av
Hilde Langvann, 14/6-2017
Les originalsaken her
Se Jehovas vitners barnefilmer her
| En av de mange rettighetene barn har i henhold til Barnekonvensjonen, men som vi kanskje ikke tenker så ofte over, er barns rett til et privatliv. Mange av våre brukere har erfart at livet i menigheten har utfordret denne rettigheten, og har følt at menighetens behov for kontroll har økt i takt med ungdommenes behov for privatliv. Som eksempel så har det å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blitt oppfattet som en provokasjon. Det samme gjelder det å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten. |  |
Seksualitet er også noe som kommer under retten til privatliv, men svært mange som har vokst opp i lukkede eller dels lukkede miljøer har ikke opplevd at dette er noe som er blitt respektert. Tvert i mot har mange opplevd et overdrevent sexfokus fra menighetens side, gjennom avhør og kontroll av ungdommene.
Dette er et tema som svenske Erica Hindborg adresserte tidligere i høst i et innlegg i svenske DN.ÅSIKT. Hun har vokst opp i mormonerkirken, der det er tradisjon for såkalte ”verdighetsintervjuer” før barna kan gå inn i kirkens Tempel. Biskopen skal i den forbindelse undersøke om barna lever et liv i henhold til kyskhetsloven, og spør dem blant annet om de har tenkt, følt eller gjort noe umoralsk av seksuell art. Hvis barna forteller at de ikke oppfyller kravene til renhet, vil de bli utsatt for grundigere avhør av det som har skjedd for å få fram alle detaljer.
Barna går gjennom slike intervjuer minst to ganger i året fra de er 12 år gamle fram til de er voksne, og Erica Hindborg påpeker at denne praksisen krenker barns integritet. Og hun understreker: "Ingen voksne har noe med barnas seksualitet å gjøre".
Avhør av barn om seksualitet skjer ikke bare i mormonerkirken. Mange av våre brukere med bakgrunn fra ulike trossamfunn har opplevd å vært inne til det vi kan kalle for "sex-avhør" i menigheten. Der f.eks en 15-åring ikke bare skal fortelle hva eller med hvem, men hvordan, hvilke stillinger som ble brukt, om han eller hun likte det/ fikk orgasme, og om de gjorde det en gang til etterpå. En jente hadde som 14-åring fra en velmenende eldre tilsynsmann i menigheten fått spørsmål om hun hadde begynt å kjenne spesielle følelser "der nede". En annen ung gutt fikk direkte spørsmål om onani, og selv om han nektet for at han hadde dette "problemet", så gjentok tilsynsmannen spørsmålet om og om igjen.
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.
Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
Når alle seksuelle aktiviteter og følelser blir knyttet til synd fra tidlig alder, så skaper dette mer langsiktige virkninger enn å sørge for at barna følger trossamfunnets moralregler. For den kristne så forsvinner ikke nødvendigvis skamfølelsen når man blir lovformelig gift, og mange kan fortelle om et ødelagt seksualliv. Også for de som forlater troen oppleves skamfølelsen som nærmest innprentet i ryggraden, og derfor umulig å bli kvitt.
Som en av våre brukere med bakgrunn fra et annet trossamfunn uttalte:
 | ”Jeg har vært gift med min kone i over 20 år, men føler stadig skam over at jeg har lyst til å ligge med henne. For lysten var jo en prøvelse fra Djevelen, lærte vi” |
En av våre brukere skriver om ungdomslederens kontroll av ungdommene i menigheten. Hun erfarte at kontrollen foregikk både gjennom enkeltsamtaler mellom ungdomslederen og ungdommen, men også gjennom taler på møtene.
"De ville ha kontroll på om ungdommene onanerte, hvor mye de onanerte og hva de tenkte på når dem gjorde det. De ønsket også vite hvilken legning vi hadde. Hvis vi hadde en kjæreste ønsket de å vite hvor langt vi hadde gått.
Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige.
Fra scenen kunne de si at det er synd hvis man går lenger enn å kline på halsen før man var gift og at vi kvinner hadde et spesielt ansvar om å ikke utsette guttene for fristelser, vi måtte være sømmelige.
| Det som var så rart for meg som kom fra et ukristent hjem var at de i Troens Ord skulle ha mer kontroll enn f.eks mamma" |
En 16 år gammel jente opplevde at foreldrene anga henne til menighetens eldste for å ha hatt sex etter at de hadde funnet ut at hun brukte tampong, da de mente at bruk av tampong betydde at hun ikke lenger hadde jomfruhinnen intakt. Dette førte til et avhør hos menighetens eldste om hvorvidt hun hadde hatt sex eller ikke.
Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:
Andre kan fortelle om ekstrem kontroll i forbindelse med onani:
 | "I Bergen ble det satt opp kurs i anti-onani, vi lærte å helle kaldt vann på pikken. Vi måtte sove med hendene oppe på dynen. Ikke dusje mer en 1 minutt og vi skulle ikke legge oss i sengen før vi har så trøtte at vi sovnet etter 1 minutt." "Og ved flere møter ble folk som hadde problemer med urene tanker, pornografi og onani bedt frem til forbønn. Jeg var bare 16 år da, og kunne ikke skjønne at folk turde å gå frem for sånne ting. Alle kunne jo se hvem som gikk frem. Men de stakkarene ville vel heller frem å bli kvitt disse tankene, enn å leve i synd, og værste fall havne i helvete." |
En jente fra et annet trossamfunn opplevde å bli eskludert fra trossamfunnet for en periode som følge å ha vært alene med en gutt uten anstand, noe som var regelen i trossamfunnet. Ved å ha vært alene med gutten hadde hun satt seg selv i en situasjon som kunne ført til seksuell omgang.
La oss stoppe litt ved denne regelen om anstand. Som de fleste av oss har opplevd, så betyr ikke det at vi er alene med noen av det motsatte (eller samme) kjønn at dette nødvendigvis vil føre til noe seksuelt. Men når det kreves en tredjeperson tilstede ved møte mellom gutt og jente, så ser det ut til at enkelte av disse trossamfunnene tror sex alltid er en konsekvens. Snakker vi ikke her om et miljø som er uvanlig sexfokusert i motsetning til samfunnet forøvrig?
Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:
Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
Men bortsett fra enkeltpersoners personlige erfaringer fra trossamfunnet, hva sier trossamfunnets egne publikasjoner om emnet? Vi har funnet fram to eksempler:
Trossamfunnet "Guds Menighet" i Lofoten gir følgende veiledning i sin bok "Samlivsetikk"
 | Om Bibelen ikke sier så mye om onani, sier den i allefall noe om urene tanker. Slike er det som regel en del av når en onanerer. Etterhvert kan et etablert og uheldig tankemønster bli et plagsomt problem. Rainer: "Jeg tror dette også kan sammenlignes med andre stimuli (nikotin, alkohol, narkotika) som skaper avhengighet og gjør at mennesket mister kontrollen. Derfor bør en ikke engang begynne med det." (Samlivsetikk, s. 37) |
| I boken "Hør på den store lærer" (Watchtower, 2003), som er en bok som er rettet mot Jehovas vitners barn, kan vi lese følgende på side 59-60: Bibelen snakker om det mannlige kjønnsorgan, som kalles penis. (3. Mosebok 15: 1—3) De ytre kvinnelig kjønnsorganene kalles vulva. Jehova skapte disse delene av kroppen for at bare gifte mennesker skulle bruke dem på en spesiell måte. Demonene fryder seg når mennesker gjør noe som Jehova har forbudt. Demonene liker for eksempel at en gutt og en jente leker med hverandres kjønnsorganer. Vi vil ikke at demonene skal få noe å fryde seg over, vil vi vel? |  |
Det er tydelig at barn fra mange trossamfunn blir utsatt for sterk kontroll når det gjelder seksualitet, til tross for at dette er en alvorlig krenkelse av barns rettigheter. I tillegg til å være et rettighetsbrudd, så skaper dette også langsiktige skadevirkninger for mange. Når naturlig og sunn forvaltning av seksualitet blir forbundet med demoner, forbud og skam, så påfører man alvorlige skader på barn. Det er ikke for uten grunn at sexologisk rådgivning er noe av de profesjonelle tilbudene som etterspørres mest av våre brukere, eller at seksualitet og religion er et fast innlegg på våre seminarer. På våre samtalegrupper vier vi også alltid minst et møte for å snakke om disse utfordringene, og gjerne et til to møter for å snakke om skam og skyld.
Trossamfunnene som våre brukere har bakgrunn fra har en særlig innflytelse på barnas liv, noe som er et ansvar de bør være seg bevisst. I et oppfølgende intervju med Erica Hindborg kommer hun med et kraftig budskap til trossamfunnets ledere:
Lederne bør for å beskytte ungdommene best mulig, fortelle dem følgende:
|
Dette er gode råd til mormonerkirken og mange andre trossamfunn med lignende praksis. For la det være klart: Ingen trossamfunn har rett til å vite noe om et barns seksualitet. Barn har rett på et privatliv, og seksualitet er en del av dette. Avhør av barn vedrørende seksualitet, onani og "syndige tanker" er rett og slett uhørt.
Hvis vi ønsker det beste for våre barn, bør det heller formidles til dem at seksuelle følelser er naturlige og sunne, framfor å bidra til å skape et angstfylt forhold til seksualitet gjennom å knytte naturlige følelser til noe som er skittent og skammelig.
Det er skremmende at teologer setter foreldres trosfrihet foran barns rett til trosfrihet.
 | Det bør være forbudt for foreldre å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine, skrev Zahid Ali i Aftenposten 14 august, og skrev blant annet at det er svært usannsynlig at foreldre som mener de har den ”eneste rette troen” bare kommer til å opptre som veiledere for sine barn. For hvis man tror at Gud vil straffe de som ikke tror rett, da gjør man det man må for å redde sine barn. |
I et tilsvar mener teolog Espen Ottesen at Zahid Ali går i strupen på grunnleggende menneskerettigheter. Her menes foreldrenes trosfrihet og foreldrenes rett til å gi barna en religiøs oppdragelse.
Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
Men hvorfor er det slik at religionsfriheten alltid skal handle om foreldrenes frihet? Veier foreldrenes frihet tyngre enn barns?
| Redd Barnas rapport ”Til tross fro tro”(2005) viste også til dette vanskelige skjæringspunktet mellom barns selvstendige rett til trosfrihet og foreldrenes frihet til å bestemme over sine barn og deres rett og plikt til å veilede og sette grenser. Historier fra unge mennesker vokst opp i kristne lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer viste at disse miljøene har store utfordringer i forhold til det å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet, slik dette er nedfelt i FNs konvensjon for barnets rettigheter og norsk lov. |  |
Våre brukerne kan bekrefte dette, og kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen.
Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
Likevel, hver gang noen peker på denne problematikken, så fremheves ofte foreldrenes trosfrihet foran barnas rettigheter.
 | Religiøs indoktrinering er en form for ekstrem sosial kontroll, og regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan som har fokus blant annet på dette. Derfor handler det ikke om at barnevernet skal sitte på sengekanten når mor eller far ber aftenbønn for barnet, det handler om dialog med religiøse miljøer som oppmuntrer til indoktrinering. Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud, det handler om å hindre foreldre å skremme sine barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. |
Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro:
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.
Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge
Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna.
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
En løsning er, som mange har foreslått tidligere: et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene.
Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere, som hovedsakelig kommer fra kristne miljøer, å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro:
I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse.
Hilde Langvann, 17/8-2016
daglig leder Hjelpekilden Norge
Kilder:
Egge, M. (2005). Til tross for tro. Beretninger om å vokse opp i isolerte trossamfunn". Oslo: Redd Barna.
Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer.
Hvert femte år må den norske regjeringen, samt alle stater som har ratifisert barnekonvensjonen, rapportere på gjennomføringen av barnekonvensjonen til FNs barnekomité.
I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.
I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid
Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.
Under følger skyggerapporten i sin helhet:
ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.
ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.
I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.
Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.
Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.
Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge
I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.
I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid
Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.
Under følger skyggerapporten i sin helhet:
ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.
ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.
ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.
I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.
Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.
Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.
Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
 | I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne. I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet. |
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre".
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig.
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert?
Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Tiden er overmoden.
Hilde Langvann, 16/3-2016
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Etter prosjektet ”Go On” på begynnelsen av 2000-tallet, lagde Redd Barna rapporten ”Til tross for tro”, som så nærmere på hvilke rettighetsbrudd barn opplevde isolerte trossamfunn. I dette innlegget vil jeg gjengi viktige punkter fra rapporten.
Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:
Om definisjonen isolerte trossamfunn sa Redd Barna følgende:
 | At trossamfunnene er isolerte betyr ikke at de er ukjente. De kan være tydelig til stede i lokalsamfunnet og i noen tilfeller deltar enkelte ledere i deler av den offentlige debatt. Denne synligheten og deltagelsen kan gjøre det vanskelig å forstå at menighetene samtidig er isolert og lukket. En oppvekst innenfor en lukket og isolert menighet innebærer ofte en barne- og ungdomstid hvor mange av de rettighetene barn og unge har blir krenket. De opplever sterke begrensninger både knyttet til hvilken informasjon de får, og til hva de får lov til å gi uttrykk for. De fratas retten til å hevde egne meninger og har ikke samme valg som andre når det gjelder skole, venner og fritid. |
Retten til hvile og fritid
Med retten til hvile og fritid menes blant annet retten til delta i lek og fritidsaktiviteter tilpasset barnas alder, med det som det innebærer av fellesskap og aktivitet. Men dette er en rettighet som blir utfordret av foreldrenes ønske om å knytte barna til menigheten, noe som er en sentral fellesnevner hos isolerte trossamfunn. Dette skjer gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som fellesskap og aktivitet eller gjennom straff og frykt, skyldfølelse og fortapelse.
Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være.
Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten.
Samtidig bygger disse menighetene sterke forskansninger mot verden rundt. Det som foregår innenfor er det ikke nødvendigvis meningen skal deles med dem utenfor. Det etableres en forståelse av ”de” og ”vi”, og barna fortelles at den verdslige verden er et sted det ikke er godt å være.
Svært mange som har gått i offentlig skole kan fortelle om sterke restriksjoner knyttet til hvem de får være sammen med i friminutter og etter skoletid. Og mange forteller at deres tid og tanker er gjennom hele oppveksten blitt knyttet til aktiviteter i menigheten.
Rett til meningsdannelse
Barn har rett til å gi uttrykk for sine meninger, og at dets synspunkter blir lagt vekt på ut fra alder og modenhet. Men i noen menigheter er det restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren begrenser bruk av TV, radio, bøker, blader, aviser, film og data. Mange kan fortelle at de opplevde isolasjonen og lukketheten nesten total.
Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse.
Når barn og unge erobrer nye holdninger, meninger og kunnskaper prøver de dem ut i diskusjon og samtale med andre. Dette tillater ikke de isolerte trossamfunnene. ”Du får ikke en gang ha tanken din fri,” var et utsagn som gikk igjen hos flere. Resultatet blir et oppvekstklima uten mulig- het for vanlig meningsdannelse.
Retten til et privatliv
Barn har rett til et privatliv, ære og omdømme, også i forhold til sine foreldre. Men mange opplevde at livet i menigheten utfordret denne retten. En 10-årig jente kunne eksempelvis fortelle at da hun og en annen jente flettet håret til hverandre, ble de bedt om å slutte, da dette kunne skape følelser. Mange opplevde at menighetens behov for kontroll øker i takt med ungdommenes behov for privatliv: Å ha avvikende meninger om musikk, klær og utdanning blir oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten som provokasjon.
Retten til beskyttelse mot overgrep
Barnekonvensjonen har også bestemmelser som skal sikre barns rett til helse og behandling og beskytte dem mot overgrep. Med helse menes også psykisk helse. Ensidig påvirkning kan man anse som et psykisk overgrep i seg selv, men mange kan også fortelle om mer eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse, utestenging fra fellesskapet, tap av attraktive oppgaver blant annet. Andre igjen kan ha blitt utsatt for en pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang bønn og tungetale. Det mest graverende i denne forbindelse er når et barn er blitt utsatt for overgrep, og varsling av dette ikke er blitt hensyntatt, eller lagt lokk på.
Retten til en utdannelse
Retten til utdanning er en rett som står sterkt i Norge, og er en rett som innbefatter at utdanningen skal utvikle barnets personlighet og talenter. Men også dette er en rett som mange barn kan fortelle ble neglisjert på en måte det kan være vanskelig for utenforstående å forstå. Når du alltid er blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det først og fremst ikke føles naturlig for en ungdom å velge utdannelse. Andre kan også ha blitt fortalt at en eventuelt utdanning skal være kortvarig slik at den ikke går utover tjenesten for Gud.
Rett til tanke, samvittighets og religionsfrihet
En av våre mest grunnleggende rettigheter er trosfrihet. Men dette er en rettighet som blir sterkt utfordret når mange foreldre, menighetsleder og andre kan mene at religionsfrihet innebærer at foreldre har en nesten ubegrenset rett til å bestemme over sine barns religiøse oppdragelse.
De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser.
De problematiske er at de fleste som født inn i en menighet tenker at de skal være der for alltid. Ved tvil tenker de fleste at det er noe galt med dem selv, og tanken på å forlate menigheten er knyttet til fortapelse og isolasjon. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
Menigheten har for de fleste stått for frelse, trygghet og fellesskap. I en tid med tvil prøver de å finne tilbake til disse verdiene, og de søker derfor hjelp i menigheten. Men i stedet for å finne forståelse opplever mange at de autoritære strukturene ikke tåler å bli utfordret. Det tydeliggjøres i stedet at det ikke er rom for avvik, at menigheten mangler strategier for konfliktløsning og at det ikke finnes grunnlag for demokratiske avgjørelser.
Rett til ytrings- og opplysningsfrihet
Mange forteller at selv om de skulle ønske noen utenfra hadde sett hvordan de hadde det, så innser de at dette er et nærmest umulig krav, siden murene som er bygd rundt menigheten har skapt det like vanskelig for omverdenen å se inn, som for dem å se ut. Mange kan dessuten fortelle om en innarbeidet mistillit til omverdenen som i sin tur stenger for hjelp, hvis noen skulle ha forsøkt å nå inn med informasjon
Gjengitt av
Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge
Kilde:
"Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.
Gjengitt av
Hilde Langvann, 15/3-2016
Hjelpekilden Norge
Kilde:
"Til tross for tro" av Redd Barna, 2005.
 | Rose Carlmark debuterte nylig med boken "Inuti mitt andetag" på svensk forlag, der hun forteller om sin tid i Jehovas vitner. Hjelpekilden har fått tillatelse til å oversette og gjengi hennes sterke debattinnlegg som sto på trykk i DN.Åsikt 26. februar i år: |
Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen.
I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg?
I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa.
Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med.
Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner.
Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange.
De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele.
Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning.
Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet.
Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser.
Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer?
Rose Carlmark
Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.
Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
Hjelpekilden Norge
Les debattinnlegget på svensk her.
Følg Rose Carlmark på Twitter
Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
Hjelpekilden Norge
Les debattinnlegget på svensk her.
Følg Rose Carlmark på Twitter
Skribent
Bloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB.
Kategorier
All
Æreskultur
Barns Rettigheter
Ekskludering
Hjelpetilbud
Indoktrinering
Integrering
Juss
Overgrep
Politikk
Privatskoler
Psykisk Helse
Seksualitet
Skråblikk
Sosial Kontroll
Usunn Tro
Veien Ut
Veien Videre
Vold I Nære Relasjoner
Arkiv
January 2021
December 2020
November 2020
October 2020
May 2020
April 2020
March 2020
January 2020
December 2019
October 2019
November 2018
October 2018
June 2018
May 2018
April 2018
November 2017
October 2017
September 2017
July 2017
June 2017
May 2017
March 2017
December 2016
October 2016
September 2016
August 2016
June 2016
May 2016
March 2016
January 2016
December 2015
November 2015
October 2015
August 2015
July 2015
May 2015
March 2015
February 2015
January 2015
October 2014
August 2014
July 2014
May 2014
April 2014
March 2014
February 2014
January 2014
December 2013
November 2013
October 2013
September 2013
August 2013
June 2013
May 2013
April 2013
March 2013
February 2013
January 2013