”Ifølge Bibelen er seksuelle overgrep en alvorlig synd, noe avskyelig.”
Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer". Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:
”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling.
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.
Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge
(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)
Dette uttaler en representant for Jehovas Vitner i reportasjen ”Den Eldste” i Fædrelandsvennen 12. april i år, som en kommentar til hvordan trossamfunnet håndterer overgrepssaker internt.
Uten å være klar over dette, så uttrykker medlemmet her selve kjernen i utfordringen rundt seksuelle overgrep i lukkede trossamfunn, synet på et seksuelt overgrep som en religiøs synd framfor en juridisk straffbar handling.
Dette ble tydelig også i Tysfjordsaken, der talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge, Odd Fagerjord, uttalte i VG-reportasjen 11. juni 2016 om sin rolle: "Hvis han erkjenner at han har syndet mot Gud og mennesket, og ber om tilgivelse, tilsies syndens forlatelse".
Denne problematikken ble belyst i en masteravhandling fra 2012, "Når ord mangler. Om seksuelle overgrep i luthersk-læstadianske miljøer". Ellen Norbakken viste her hvordan miljøet ikke skilte seksualitet fra seksuelle overgrep som en årsak til at mange overgrepssaker ikke ble juridisk straffeforfulgt.
Forsamlingslederne brukte ord som fristelse, begjær, synd, fortapelse og lyster når de blant annet ble spurt om holdninger til seksuelle overgrep og forebygging av overgrep. I forbindelse med seksuelle overgrep blir det å ikke ha et språk som gir rom for å spørre om dette er lovlig eller kriminelt, svært vanskelig, konkluderte forskeren.
Felles for mange lukkede religiøse miljøer som har vært knyttet til overgrepssaker, er at den bibelske synden har vært i fokus, ikke den kriminelle hendelsen. Ved behandling av all synd, også seksuelle overgrep, skal synderen (overgriper) be om tilgivelse. Som en av forstanderne i Norbakkens oppgave uttalte:
”Det finnes tilgivelse for alt, også for seksuelle overgrep”
Det at en slik intern ordning med opprydding står sentralt i forsamlingene setter et stort press på den utsatte til å tilgi. Dette kan også forklares av den hierarkiske strukturen i menigheten, med holdninger om lydighet til de som er eldre eller som har makt, kombinert med at tilgivelsen er en sterkt religiøs handling.
Seksuelle overgrep er mer enn en bibelsk synd, det er en juridisk straffbar handling. Skal man håndtere overgrepssaker krever det kompetanse, blant annet kunnskapen om gjentagelsesfaren. Når en sak avsluttes i menigheten med prinsippene anger og tilgivelse, vurderes ikke behovet for avverging av nye overgrep.
En lovvendring som fører til at man er pliktig å melde fra om også avsluttede straffbare forhold vil være viktig for forebygging av overgrep. Hvis i tillegg alle religiøse miljøer utarbeider en egen strategiplan mot vold og overgrep, og årlig sender inn til myndighetene en redegjørelse for hvordan de jobber med problematikken, vil det religiøse miljøet reflektere rundt utfordringene og forhåpentligvis åpne for kompetanse om seksuelle overgrep utenfra.
Skal vi bidra til å beskytte barna, må vi hjelpe det lukkede å åpne seg opp, i hvert fall litt.
Hilde Langvann, 19/4-18
Hjelpekilden Norge
(Dette er et innlegg som ble publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 18. april 2018)
