Category: Ekskludering

Unyansert om ekskludering

14/6/2018

I den siste uken har det i avisene Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad vært mye fokus på Jehovas vitners praksis med internjustis. Et leserinnlegg i den forbindelse rettet 12. juni kritikk mot avisens reportasjer, ikke på tematikken interjustis, men avisens omtale av trossamfunnets praksis med ekskludering.

I leserinnlegget står det følgende om praksisen:

Eksklusjon er et virkemiddel som eksisterer i det norske samfunn. Eksklusjon fra politiske partier er allerede prøvd juridisk, og retten har vært svært tilbakeholden med å overprøve indre anliggender.

I leserinnlegget står det følgende om årsaken til at mange vender tilbake til trossamfunnet:

Redaktøren er overrasket over at «mennesker som har opplevd … overgrep og rettsløshet, ønsker seg tilbake til menigheten». Tja – kan det være at disse menneskene egentlig ikke oppfattet sin tid i menigheten som rettsløs og undertrykkende? Kan det være at de etter hvert ikke fant seg så godt til rette der ute i det sekulariserte storsamfunnet, hvor Bibelen og Gud betraktes som utdaterte anakronismer (slik avisens redaktør gir uttrykk for) og hvor det pedagogiske pensum fra grunnskolen av definerer menneskerasen som en dyreart hvis fremgang beror på at de sterke overlever på bekostning av de svake. Kan det være at de faktisk ønsker seg tilbake til et miljø som fremdeles erkjenner grunnleggende etiske normer, som f.eks. at utroskap er et feiltrinn, og at sex utenom ekteskap er ugunstig, blant annet fordi det lett fører til uønskede svangerskap og traumer i forbindelse med abort-problematikken.
Kanskje de rett og slett var lykkeligere den gang de var i menigheten og levde etter de prinsipper de innerst inne alltid har trodd på.

Holdningene som presenteres i leserinnlegget er godt kjente for våre frivillige som selv har bakgrunn fra Jehovas vitner. Dette var holdninger de selv hadde når de var aktive i miljøet, og holdninger de ble møtt med når de valgte å forlate miljøet.

Dette er Hjelpekildens oppfølgende leserinnlegg i avisen 14. juni:

Et leserinnlegget i FVN 12. Juni ”Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen” rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres:

Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv.

Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på eksludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse."

Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulære samfunnet, de savner ”Sannheten”, og det å leve i et miljø med moral og nærhet til Gud.

Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse.

Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Særlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. ”Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor”, fortalte en.

Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i nær framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag være en viktig drivkraft til at mange vender tilbake.

Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i ”verden” skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de ”verdslige” menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. ”Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,” fortalte en.

På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. ”May” skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: ”Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.” Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument.

Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillitt er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjære. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes.

Hilde Langvann
Hjelpekilden Norge, 14/6-18

Lenker:
Fvn 9/6-18 Jeg reagerer med avsky
Fvn 9/6-18 Maktmisbruk i Guds navn
Fvn 12/6-18 Jehovas vitner - hva er egentlig anklagen?
Fvn 14/6-18 Unyansert om ekskludering

Aftenbladet 7/6-18 Medlemmers grove lovbrudd og sexliv håndteres i egne domsutvalg
Aftenbladet 11/6-18: Dette må stoppes, Jehovas Vitner
Aftenbladet 13/6-18: Det Jehovas vitner gjør er langt utover rimelighetens grenser

1 Comment

Skam og ære - også i kristne miljøer

13/6/2017

0 Comments

Ikke alle kristne miljøer i Norge er som søndagsskolen du og jeg gikk på som barn, noen miljøer innebærer både skamkultur, streng sosial kontroll, risikoen for sosial utstøtelse og at noen føler seg tvunget til å leve et dobbeltliv

I Aftenpostens serie om ”Skam og Ære”, har vi blant annet lest historien om ”Maria”, som opplever foreldrenes kontroll som et fengsel. Det er lett å tro at æreskultur og negativ sosial kontroll er forbeholdt ikke-vestlige innvandrede miljøer i Norge. Men de samme mekanismene finnes også i en rekke kristne miljøer i Norge.

Felles for miljøene som beskrives er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistiske verdier. Her er hensynet til gruppen er viktigere enn hensynet til individet. Slike kulturer kalles ofte skamkulturer eller æreskulturer. Skam er nært forbundet med ære. Gjør man som enkeltperson noe positivt, vil det gi hele gruppen ære. Gjør man som enkeltperson noe negativt, vil det påføre hele gruppen skam – tap av anseelse. Æren ligger i det ytre, hvordan ting tar seg ut for omgivelsene.

Våre brukere forteller at skam var en viktig mekanisme i menigheten for å sørge for at ungdommene gikk den riktige vei og ikke minst valgte en partner innenfor menigheten. Redselen for skam var årsaken til at mange forble i menigheten i lang tid til tross for at de ikke lenger hadde noen tro, og skam var konsekvensen familien kunne føle når et medlem valgte å snu ryggen til troen. Foreldrenes skam gikk på at de ikke hadde gitt god nok oppdragelse av barnet som hadde valgt å bryte med miljøet.

”Ruth” skriver:
"Min prosess med å forlate menigheten var lang, med mye "skjult" trussel underveis. Som at min far, som var og er eldste, kom til å få begrensninger for sitt verv. At jeg var et dårlig forbilde for min lillesøster, at jeg kom til å miste alle og bli det mest ensomme menneske i hele verden. Ja og ikke minst, og verst av alt - jeg er nå en dødsdømt!"

Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende.

En kvinne som av og til ringer Hjelpekilden er rundt 30 år, men foreldrene sjekker stadig hennes telefon og pc for å ha oversikt over hvem hun har kontakt med. Hun lengter så inderlig etter å være elsket, og hun har funnet kjærligheten utenfor menigheten. Hun kan aldri gifte seg med ham, og hun kan aldri fortelle foreldrene om ham. Hun må lyve når hun skal treffe ham og alltid ha med i tankene at hun kan bli observert av menighetens medlemmer hvis hun treffer han på offentlige steder. Den daglige overvåkingen hun opplever formidler hun selv som en normalsituasjon, for hun har aldri opplevd noe annet. En etnisk norsk kvinne på 30 år.

I noen kristne miljøer så er det klare konsekvenser av å bryte trossamfunnets moralnormer, og ekskludering fra trossamfunnet er et av dem. Med opphør av medlemskapet forsvinner ofte det sosiale nettverket. I noen miljøer betyr det også at familien må bryte alle bånd med deg. Vissheten om denne konsekvensen av regelbrudd gjør at enkelte velger å leve et dobbeltliv.

Likevel, noen klarer å bryte til tross for dette trusselbildet. Konsekvensene har for de fleste vært store, men med tiden er alle enige om at det har vært verdt det. Som en av våre brukere uttrykker det:

"Egentlig har jeg alltid levd et dobbeltliv, helt til jeg gikk ut og fikk kjenne hvor fantastisk det er å være hel og fri. Det er godt å slippe å føle at man har noe å skjule, at man alltid må passe på hva man sier og godt å endelig være den man er på alle måter hvor som helst og når som helst. Følelsen av at det du tenker, mener og tror er helt riktig - for meg. Alltid."

Står du selv overfor et slikt valg? Da skal du vite at du trenger ikke å gå gjennom dette alene. Vi har en liste med over 140 personer som kan stille som kontaktpersoner, personer som selv har gått gjennom det samme, og som kan lytte og gi gode råd gjennom hele prosessen.

Hilde Langvann, 13. juni 2017
Hjelpekilden Norge

Hjelpekildens kontaktskjema

Les de relaterte sakene i Aftenposten:
Marias historie
Hva er sosial kontroll
Skolens rolle
En mors historie

0 Comments

Murveggen rundt oss

22/5/2017

0 Comments

"Jeg finner det lettest å ha overfladiske relasjoner.
For da risikerer jeg ikke å bli avvist igjen."
(Deltager på samtalegruppe hos Hjelpekilden)

Flere steder i landet driver Hjelpekilden samtalegrupper for mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, noe vi har fått til takket være støtte fra Extrastiftelsen. Deltagerne bestemmer selv hvilke tema de ønsker tas opp, og et tema som en av Oslo-gruppene nylig tok opp var tillitsproblemer etter bruddet.

Først: Hva er tillitt? Vi fant en definisjon på nettstedet "Dagens Perspektiv", som sikkert er ment i bedriftsøkonomisk sammenheng. Likevel, legg merke til hva som står om sårbarhet her:

Å ha tillit til noen betyr å stole på noen. Beslutningen om å stole på noen består av tre faktorer: dine personlige egenskaper som gjør deg mer eller mindre disponert for å stole på andre, din vurdering av tillitsverdigheten til den andre personen og din vurdering av situasjonen mht hvilken usikkerhet og sårbarhet den representerer for deg. Kort oppsummert betyr tillit i hvilken grad man er komfortabel med hvordan en annen person eller organisasjon antas å opptre i en situasjon der du selv kan bli påført et tap. Hvis en situasjon ikke oppleves å representere en sårbarhet, så er heller ikke tillit viktig for de som er i situasjonen.

I denne definisjonen er det altså en sammenheng mellom sårbarhet og tillit.

Hvorfor er tillit en utfordring for mange religiøse utbrytere? Er det noe i utbryterens erfaring som gjør de mer sårbare enn andre?

Når man har opplevd å bli eksludert
Det å ha opplevd å bli ekskludert fra et religiøst miljø gjør noe med tilliten til andre mennesker. Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker:

Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade:

"Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse."

"Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering."

Les mer om undersøkelsen her.

En av våre deltagere på en samtalegruppe hadde selv opplevd å bli ekskludert. Hun så selv at hun etter ekskluderingen hadde valgt å ha overfladiske relasjoner, for å unngå smerten det er å bli avvist i framtiden.

I masteroppgave fra 2014, ”Troen som ble en byrde”, har Brith Dybing intervjuet 10 personer som har brutt ut fra ulike religiøse miljøer, for å se nærmere på hvilken hjelp mennesker i denne gruppen trenger etter bruddet. Hun fant også at flere hadde problemer med tillit, og så at det for mange hang sammen med det å miste venner og familie i bruddprosessen:

”Noe av det som ble veldig tydelig i intervjuene var hvor mange som hadde problemer med relasjoner og tillit.

Cecilie fortalte at det er først de 3-4 siste årene hun har begynt å stole på folk igjen. Hun er helt klar på at problemene med tillit hang sammen med erfaringene fra menigheten. Inger fortalte at hun bygger så mange murer mellom seg og andre fordi hun er livredd for å bli såret.

Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit. Det var også vanskelig å stole på andre for de som hadde opplevd at venner forsvant. Enda verre var det å bli avskåret fra egen familie. Det ligger nærmest i kortene at dette igjen gir grobunn for noen av de andre problemene som er rapportert, som for eksempel ensomhet og depresjon.” (Dybing, s. 65)

Når man har opplevd dobbeltmoral
"Det å ha opplevd mye dobbeltmoral skapte mye mistillit", fant Dybing i sin undersøkelse. Forskning om hvorfor man velger å forlate et religiøst miljø, har fremhevet opplevelsen av dobbeltmoral som en av flere grunner. Flere hadde opplevd at det ikke var samsvar mellom liv og lære i miljøet de tilhørte. Kanskje opplevde man at miljøet hengte seg opp i bagateller som gjaldt ytre forhold, og at mennesker ble behandlet dårlig, og derfor glemte de store temaene som kjærlighet, generøsitet, omsorg og åpenhet.

En av våre brukere uttalte:

"Opplevde innenfor JV at murene var oppe lenge før jeg gikk ut, dette fordi at den kjærligheten de snakker om de har mellom hverandre er veldig falsk. Mye baksnakking og sladder."

Når man ikke har opplevd at kjærlighet og vennskap var ekte, så er det forståelig at man blir skeptisk til å innlede vennskapforhold i fremtiden.

Når man alltid har blitt advart mot omverdenen
Noen har vokst opp med en ”oss og dem”-holdning til omverdenen, der mennesker utenfor det religiøse miljøet har vært sett på som farlige, umoralske og generelt dårlig omgang. Man ble kanskje advart mot å knytte vennskapsbånd i ”verden”, og isteden ha mest mulig samvær med menighetens medlemmer. Mange ble også advart mot å oppsøke profesjonelle hjelpetilbud i verden utenfor det religiøse miljøet.

Tidligere var venner noe man fikk automatisk som følge av at man tilhørte samme trossamfunn. Flyttet man til et nytt sted fikk man med det samme et nytt sett venner. Man trengte ikke å jobbe for å få venner, gi av seg selv på noe vis, alt man trengte var å dele samme tro.

Når man så bryter med det religiøse miljøet og mister nettverket man hadde, kan det være vanskelig å etablere et nytt nettverk, når man alltid har blitt advart mot mennesker utenfor menigheten. Det som går igjen hos flere utbrytere, er at de forteller at de ble overrasket over å finne at mennesker i ”verden” faktisk kunne være gode mennesker. Det ligger mye tid og mye skepsis i forkant av en slik oppdagelse.

Dybing skriver også om dette i sin avhandling:

”Også når det gjaldt det å etablere nye nettverk og å oppsøke hjelp ble den dype mistilliten et problem.

Mange var lært opp til å være kritisk til alt utenfor menigheten, noe som gjorde det vanskelig for dem å stole på en hvilken som helst hjelpeinstans. Som for eksempel Anne som ikke turde å snakke med lærere når de så at hun hadde det vanskelig. Berit hadde ikke oppsøkt hjelp i det hele tatt, både fordi hun var redd hun ikke skulle finne noen ved første forsøk, og fordi hun ikke var sikker på at hun selv ville greie å snakke med noen. Johanne syntes også det hadde vært vanskelig å oppsøke hjelp, nettopp fordi hun hadde lært at verden utenfor er en ond makt ”eller en påvirkningskraft som du ikke skal ha noe med å gjøre, for den er farlig.”

Når man har opplevd å bli manipulert
En av våre brukere viste til den skepsis mange føler etter å ha vært utsatt for manipulasjon og tankekontroll i lengre tid. Hun skrev:

I en sekt har man gitt fra seg evnen til å tenke selv, man har lagt livet i hendene til noe utenfor seg selv, så når man oppdager at man har blitt holdt for narr, er det like mye fordi man stolte så på noen andre.. og tenker det blir vanskelig å stole på andre igjen.. men der i ligger svaret, begynn å stol på deg selv, lytt til ditt eget indre moralske kompass, kjenn etter på magefølelsen, ta tilbake makten over ditt eget liv.

Opplevelse av manipulasjon, tankekontroll og frihetsberøvelse kan være traumatiserende for mange. I første omgang må man lære seg å stå på egne ben, stole på eget hode, noe som kan være vanskelig nok. I denne prosessen kan man kanskje være redde for å bli utsatt for manipulasjon igjen, og kan utvikle en sterk skepsis til andre mennesker for å beskytte seg selv.

Å rive ned murveggen
Så hvordan overkommer man sin skepsis, hvordan lærer man seg å ha tillitt til mennesker igjen?

Vi stilte spørsmålet på våre gruppe på FB, og fikk blant annet disse svarene:

Ta tiden til hjelp. Av og til må en bare ta sjansen, livet kommer ikke med garantier.

Jeg tror at å ta tiden til hjelp er viktig, men samtidig må en regne med å få seg en på "trynet" underveis. Viktig å reise seg raskt òg ikke la frykten ta overhånd. En lærer teknikker underveis.

Tror ingenting kommer av seg selv. Har erfart at jeg selv trekker meg unna- selv om jeg lengter etter kontakt med andre mennesker. Jeg straffer meg selv til ensomhet, slik jeg gjorde i jv-livet..... Har måttet arbeide mye med meg selv for å bryte gamle mønster.

Du må nesten bare satse, selv om det er vanskelig. Noen få skikelig gode venner er bedre enn en haug med overfladiske brødre og søstre.

Mitt forhold til "ufrelste" mennesker er mye bedre enn til kristne. De er liksom ikke ute etter å arrestere meningene mine hele tiden. Så heldigvis er ikke hekken kjempehøy rundt hele livet mitt.

Jeg har gode og nære venner nå, så det er mulig om en bare velger å våge å stole på noen. Jeg er nok mer skeptisk til religiøse mennesker enn til andre, tenker at deres eventuelle vennlighet har en agenda.

For noen er det å bruke tiden til hjelp viktig. For noen er det viktig å utfordre seg selv. Uansett er nok egen følelse av autonomi og trygge relasjoner rundt seg viktig.

Jeg tror man først og fremt må jobbe med å ha tillit til seg selv, slik at man blir tryggere i egne valg, og på lengre sikt ikke trenger å være så opptatt av å ha tillit til andre, det kommer av seg selv.

Det er naturlig og forståelig at vi bygger en mur rundt oss for å beskytte oss selv, men dette er ikke noe godt liv i lengden. Mennesker er sosiale dyr, vi trenger å ha mennesker rundt oss, og vi har behov for å være en del av et fellesskap.

Å fjerne muren vil på sikt gagne oss mer enn den beskytter oss. Men ting tar tid, og vi må tørre å gi av seg selv, våge å være sårbare, våge å bli glad i mennesker vi vet vi kan miste. For hvis vi ikke våger å bli glad i andre mennesker, våge å slippe folk inn på oss og la de bety noe for oss, så er sjansen også større for miste dem.

Vi avslutter med noen kloke ord fra en av våre medlemmer:

En liten refleksjon. Hele samfunnet er basert på tillit, nesten all menneskelig interaksjon er basert på tillit. Og vi er en del av denne tilliten enten vi vil eller ikke. Tenk den tillit småbarnsforeldre må ha når de sender smårollinger alene til skolen. De må kanskje krysse en vei, et lite barn er både utsatt og sårbart. Men foreldrene har tillit. Tillit til at du og jeg ser etter ungene deres og tar nødvendig hensyn. Den samme tillit har vi når vi begir oss ut i trafikken, vi har en grunnleggende tillit til at de andre ikke vil oss noe vondt, at andre overholder høyreregel, at de stopper ved gangfeltet. Vi kan finne flere slike områder hvor denne samfunns/mellommenneskelige tilliten er tilstede - og det helt uten at vi tenker på det. Folk som opplever en skepsis til verden utenfor menigheten etter at den samme menigheten har utstøtt dem - kan ved å innse at de alikevel i det daglige utfører eller opplever elementer av tillit - både til og fra de andre - innse at de kanskje egentlig ikke er så skeptiske til verdenen der utenfor menigheten alikevel. De deltar selv uansett i den internaliserte tilliten vi mennesker har til hverandre.

Hilde Langvann, 22/05-2017
Hjelpekilden Norge

Lenker:
Ekskludering skader
Troen som ble en byrde

0 Comments

Unyansert om ekskludering

Skam og ære - også i kristne miljøer

Murveggen rundt oss

Beskyldes for hykleri

Skamkultur, sosial kontroll og dobbeltliv

Ekskludering skader

Med familien som gissel

Skribent

Kategorier

Arkiv