Human-Etisk forbund avd Moss arrangerte 28.09.17 en paneldebatt om barns religionsfrihet, "Barn og religionsfrihet, hvem bestemmer hva barn skal tro?". I panelet satt HEF, Hjelpekilden og representanter fra ulike trossamfunn. Her er innlegget som holdt fra Hjelpekilden:
| Jeg vil først og fremst takke HEF for intiativ til denne modige paneldebatten. Jeg sier modig, for i samfunnet for øvrig så virker det som at det er en viss berøringsangst når det gjelder religion og barn. Vår respekt for andres rett til å utøve den tro de måtte ønske, gjør at vi ofte glemmer barna. Når vi snakker om religionsfrihet, så er det som ofte foreldrenes frihet vi snakker om. Videre glemmer vi ofte at trosfrihet også handler om å kunne velge å ikke tro. Jeg jobber i en frivillig organisasjon som heter Hjelpekilden. Vi gir gjennom likemannsarbeid hjelp og støtte til mennesker som har brutt med et religiøst miljø som det var utfordrende å bryte med. Noen miljøer er lukka, andre dels lukka, andre er strenge, pietistiske, andre er ytterliggående. Felles for miljøene er ofte at troen ikke er noen man har, men noe man er, noe som styrer alle aspekter av livet, så mye at det noen ganger blir for trangt for å være menneske. For å si det kort så jobber vi med reperasjonsarbeid. Der barns rettigheter er blitt krenket i forhold til religion, der kommer vi inn og hjelper med å reparere. Unge mennesker som sliter med skamfølelse, redsel for helvete, å bli besatt av demoner, angst for å ha såret Gud ved å ikke være flink nok, som står uten nettverk etter å ha brutt med et strengt religiøst miljø. Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. Det hele handler om hvilken metode man bruker for å få barnet til arve ens livsanskuelser. Vi arrangerte i fjor en rettighetsworkshop sammen med ungdommer mellom 15 og 25 år, som hadde vokst opp i strenge religiøse miljøer. Samtlige kunne fortelle at de aldri hadde blitt fortalt at de hadde rett til å velge sin tro når de vokste opp. De kjente ikke til at de hadde religionsfrihet før de ble voksne. Flere fortalte også at første gangen de hadde hørt om barnekonvensjonen, var gjennom Hjelpekilden. Jeg tror at alle trossamfunn vil hevde at de respekterer barns religionsfrihet. Men er det reell trosfrihet? Når du som barn eller ungdom får høre følgende setning: ”Selvsagt har du rett til å bestemme om du vil overleve dommedag eller ei. Selvsagt skal ingen tvinge deg inn i evigheten eller inn i paradiset. Du har fri vilje!” Ingen av våre brukere har opplevd at de hadde noe valg når det gjaldt religion. De ble fra de var en neve stor forsøkt knytta til menigheten gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, som gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. For å forstå hvorfor, så må vi se nærmere på enkelte trossamfunns virkelighetsforståelse. Når et trossamfunn tror at bare innafor menigheta kan man oppleve sann lykke, trygghet, kjærlighet og Guds beskyttelse, mens utenfor menigheten hersker onde krefter, så er det naturlig at foreldre og menigheten ønsker å beskytte barna mot det de oppfatter som farlig, som kan lede til moralsk eller åndelig fortapelse, eller den sikre død i et ragnarokk. Vi snakker altså om et sort/ hvitt verdensbilde. I et slikt religiøst miljø vil foreldre og menighet fra barna er født ha som mål å knytte barna til miljøet. Når det for noen handler om liv eller død, så vil friheten til å velge selv religion være absurd. Noen religiøse miljøer har egne barnebøker, der det gjennom eksempler fra Bibelen vises hvordan det gikk mot de som var svake i troen og forlot den sanne tro. Slike eksempler brukes også flittig i undervisningen i menigheten. Ei jente kunne fortelle oss at allerede før hun begynte på skolen var hun for vettskremt til å kunne ha noen egen vilje, gjennom de historiene hun lærte om hvordan det gikk med de som var ulydig eller ikke faste i troen. Som barn og ungdom er det derfor vanskelig å oppleve at en har fri vilje. Særlig hvis hele familien er i menigheten. Fra barnsben av har de hørt massiv forkynnelse, ofte fra personer en har stor tillit til. I tillegg er barnet ofte isolert fra personer med annen tro, siden de fortrinnsvis omgås menighetens medlemmer og kanskje har fritidsaktiviteter og ungdomsklubb også innenfor menigheten. Da kan det å finne sin egen tro ta veldig lang tid… Det handler ikke om å hindre foreldre å fortelle sine barn om Gud. Det handler om å hindre foreldrene å skremme barn inn i troen, på bekostning av en rekke grunnleggende rettigheter barna har. Det handler om holdningsendringer gjennom økt fokus på skadene ved indoktrinering, og økt fokus på barns rettigheter. Det handler om et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns rettigheter ikke blir brutt. Avslutningsvis ønsker jeg på vegne av våre brukere å komme med en oppfordring til religiøse foreldre, uansett tro: I motsetning til indoktrinering, handler undervisning om hvordan man tror, ikke hva man tror. Undervisning handler ikke om å finne de rette svarene, men å finne dem av de riktige grunnene. Velger du undervisning som metode for ditt barn, viser du at du respekterer ditt barns rettigheter på en rekke plan, og du har lagt grunnlaget for en sunn barneoppdragelse. Hilde Langvann, 280917 Hjelpekilden Norge |
