Hjelpekilden
  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Små sko, stor tro
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Trang tro?
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Chat
      • Kontaktperson
    • Prosjekter >
      • Podkast: Utbryterne
      • Fri form!
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Andre stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler >
      • Redd Barna
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Styret
    • Nyhetsbrev
    • Visjon og hovedmål
    • Vedtekter
    • Etiske retningslinjer
    • Samfunnsnytte
    • Historikk
  • Støtt oss

6/5/2020

Innspillsnotat: Ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner

0 Comments

Read Now
 
I desember 2019 ble frivillige organisasjoner invitert til et innspillsmøte hos Justisdepartementet i forbindelse med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. 

I omtalen på Regjeringens sider av den nye handlingsplanen står det:

"Nyere forskning og overgrepssakene i Tysfjord har synliggjort vold og overgrep også i samiske miljøer. Den nye handlingsplanen vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn."

Hjelpekilden mener at det blir feil å fokusere på samiske miljøer, men at det isteden må utvides fokus på religiøse miljøer preget av kollektivistisk kultur eller taushetskultur. Her følger vårt innspill til møtet, og vi håper disse perspektivene blir tatt med videre i arbeidet med en ny handlingsplan:

Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser samt informasjonsarbeid.

Vi ser på omtalen av den nye handlingsplanen at den vil inneholde en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Dette pga overgrepssakene i Tysfjord, som har synliggjort vold og overgrep i samiske miljøer, og da menes det kanskje det læstadianske miljøet.

Utfordringer knyttet til vold i det læstadianske miljøet er svært like utfordringer i lukkede religiøse miljøer i Norge. Fellesnevneren her er at vi snakker om miljøer preget av kollektivistisk kultur. I kollektivistisk kultur er individet underordnet gruppen, medlemmene har sterk lojalitet og lydighet til gruppen, og gruppen er preget av sterkt indre samhold og praksis med å ordne opp internt i miljøet.

Hjelpekilden mener derfor det vil være hensiktsmessig å utvide denne delen til å omhandle miljøer preget av kollektivistisk kultur eller lukkede trossamfunn.

Særlig kvinner som har brutt med disse miljøene og som har opplevd partnervold, opplyser at hjelpeapparatets manglende kunnskap om det miljøet de kommer fra, er et hinder for hjelp. Et økt fokus på mekanismer i kollektivistiske miljøer vil bidra til å forstå hvorfor voldsutsatte i disse miljøene sjeldent oppsøker hjelp utenfor miljøet, hvorfor de blir værende i voldelige relasjoner, og hvilken type hjelp som er «bra hjelp» for disse kvinnene. Et økt fokus på disse mekanismene kan også bidra til å skape et virkningsfullt forebyggende arbeid.

Utfordringen i disse miljøene ligger i forholdet de har til samfunnet utenfor det religiøse miljøet. Det kan være en uttalt skepsis til storsamfunnet, det kan være uttalte advarsler mot å delta for mye i storsamfunnet, eller så kan det sterke indre samholdet bidra til å skape en barriere mellom miljøet og storsamfunnet.

Dette igjen skaper en barriere for den voldsutsatte for å kunne oppsøke hjelp utenfor miljøet.

Konsekvensen kan være en tradisjon for å ordne opp internt, såkalt internjustis, når medlemmene opplever utfordringer. I volds og overgrepssammenheng er dette problematisk da det kan skape mulighet for gjentagende vold.

Voldsutsatte fra disse miljøene har fortalt at de ofte er blitt oppmuntret av menighetens ledere til å holde ut volden, søke trøst gjennom bønn, og ellers se på eget bidrag i situasjonen, og rådet til å gjøre endringer ved egen adferd.

Den interne løsningen er ofte at overgriper skal be om tilgivelse, og at offer skal ta imot tilgivelse. Saken regnes da som ute av verden, og det å oppsøke ekstern hjelp i etterkant kan i noen miljøer anses som å være ulydig mot Guds eller menighetens lover.

I de tilfellene der voldsutøver nekter for skyld og det ikke finnes vitner til volden, vil mannens forklaring veie tyngre enn kvinnens, pga mann og kvinne ikke er likestilte i disse miljøene. Dette er problematisk i forhold til beskyttelse av kvinnen.

Samfunnet trenger også vite hvilke konsekvenser det kan være for den voldsutsatte hvis de oppsøker ekstern hjelp. For eksempel at det kan bli ansett som illojalt da det kan skade trossamfunnets omdømme, og at den voldsutsatte derfor kan bli utsatt for mye press eller sanksjoner fra menigheten.

Noen voldsutsatte oppsøker likevel ekstern hjelp. For å møte de voldsutsatte på riktig måte er det viktig at man kjenner til hvilken kultur man kommer fra, og hvordan kulturen kan skape utfordringer i forhold til hjelp. Kompetanseheving i hjelpeapparatet er derfor viktig. Vi mener at det blir feil å peke på samisk kultur eller andre kulturer i Norge, men å heller se på kollektivistisk kultur.

I forhold til forebyggende arbeid mener vi det er mye som menighetene selv kan bidra med. Vi er kjent med at enkelte religiøse miljøer, der partnervold og oppdragervold historisk har vært utbredt, nå har laget en egen strategiplan mot vold i sin menighet. Dette er noe andre miljøer kan oppmuntres til eller kreves å utarbeide selv. Det kan også gjøres enkle endringer i årsmeldingen som alle trossamfunn som mottar støtte må sende inn den 10. april hvert år. Her stilles det i dag enkle spørsmål knyttet til aktiviteter, rutiner for inn og utmeldinger og økonomiske spørsmål. Det ligger her en mulighet i å stille spørsmål om menighetens forebyggende arbeid mot vold og overgrep, negativ sosial kontroll eller barns rettigheter, noe som kan framskape nye holdninger og økt forståelse for problematikken.

5/12-2019
Hilde Langvann
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Picture

Share

0 Comments

5/5/2020

Møte med statsråden

0 Comments

Read Now
 
Hjelpekilden ved Brith Dybing og Hilde Langvann hadde et møte med statsråd Ropstad mandag 4. mai 2020, der vi informerte kort om vårt arbeid og hvilke utfordringer vi som organisasjon står overfor, og hvilke utfordringer religiøse utbrytere har i møte med hjelpeapparatet. Her er punktliste fra møtet vi hadde:
Picture
Picture
Picture
Picture
Hilde Langvann og Brith Dybing, Hjelpekilden 4/5-2020
Picture

Share

0 Comments

25/4/2020

En kur mot negativ sosial kontroll?

1 Comment

Read Now
 
Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?

Dette var spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) til statsråd Kjell Ingolf Ropstad i forrige uke. 22. april tikket det inn et svar fra statsråden. I sitt svar valgte statsråden blant annet å vise til hvordan ny trossamfunnslov skal legge grunnlag for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn.

Ropstad skriver:
Picture

Statsråden fremhever: Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd.

Hjelpekilden kjenner ikke til at noe trossamfunn i Norge nekter medlemmer å melde seg ut. Men vi kjenner til at det er knyttet sanksjoner til utmelding. Å melde seg ut kan føre til sosial ekskludering, til fordømmelse og dermed ensomhet, skyld og depresjon. I andre tilfeller er utgangspunktet at noen ufrivillig er blitt utstøtt fra en menighet, men påfølgende konsekvenser av ulik art for den det gjelder. 

Å kunne melde seg ut er altså ikke noen relevant problemstilling for denne gruppen. Det er konsekvensene av å melde seg ut som er utfordringen. Å gå gjennom en multitapssituasjon, der man 
mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden kan sidestilles med en livskrise. Å stå alene i denne situasjonen gjør veien kort til depresjon og en psykisk uhelse, derfor er det viktig at det finnes et godt hjelpeapparat for denne gruppen.

Ropstad fortsetter:


Picture
Den nye trossamfunnsloven gir en viktig anerkjennelse av barns rettigheter gjennom sine krav til trossamfunn som mottar støtte. Vi mener at loven kan bli holdningsskapende på sikt, noe vi kan få merke i de kommende tiår. 

Men kan handlingsplaner og lovverk fjerne negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn? For å svare på dette, må vi først og fremst forstå mekanismene bak negativ sosial kontroll i disse miljøene, forklart her visuelt gjennom en powerpoint-presentasjon tidligere i år:
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture
Picture

For å oppsummere:
Lukkede trossamfunn har en skepsis til storsamfunnet, denne skepsisen fører til at trossamfunnet ønsker å beskytte medlemmene mot påvirkning fra storsamfunnet. Dette er motivasjonen bak negativ sosial kontroll.

Det finnes ikke en handlingsplan i verden som kan fjerne denne formen for kontroll i denne typen religiøse miljøer. For at det skulle vært mulig må man endre trossamfunnenes teologiske forståelse og verdensoppfatning. For at det skulle være mulig må  man kunne lykkes i å åpne det lukkede, slik at vi ikke lenger har et lukket trossamfunn. 

Det viktigste er å satse på informasjonsarbeid overfor ungdommer som vokser opp i slike miljøer, gi kunnskap om rettigheter og hjelpetilbud, og ikke minst satse på et hjelpeapparat som har god kompetanse på negativ sosial kontroll i også lukkede trossamfunn, slik at de i bedre grad kan møte mennesker som bryter med disse miljøene.

Et lukket religiøst miljø vil ikke slutte å utøve negativ sosial kontroll som følge av trusselen om å miste statsstøtte, men vi kan vente at unge som lærer om faren ved denne formen for kontroll gjennom holdningsskapende arbeid kan gjøre andre valg når de selv får en familie. I sum: loven er viktig, men den forandre ikke situasjonen til mennesker som vokser opp i disse miljøene her og nå.  Med andre ord: Lovverk og handlingsplaner er ikke nok. 

Så da gjentar vi spørsmålet fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal:


Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?
​
Picture
Les også: Rykk tilbake til start

Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
25/4-2020

Share

1 Comment

23/4/2020

Rykk tilbake til start

0 Comments

Read Now
 
14. april i år ble den nye trossamfunnsloven lagt fram for Stortinget. Vi har lagt merke til en av Kulturkomiteens merknader i Innstilling 208 L i kapittel 3.2:

Flertallet merket seg i høringen at det kan knyttes utfordringer til brudd med spesielt lukkede religiøse miljøer, og mener det er viktig å sikre ivaretagelsen av mennesker som bryter ut fra slike miljøer.

Hjelpekilden øyner her en endelig anerkjennelse fra det offentlige for arbeidet vi gjør, gjennom sikring av varig drift av virksomheten slik at vi kan fortsette å være en ressurs for mennesker i religiøse bruddprosesser.

Stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) fulgte opp dette ved å spørre statsråden følgende:

Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?

Svaret som kom 22. april var nedslående lesning, og kan leses i sin helhet her.

​Mens vi forventet å høre hvordan det offentlige vil svare på hvordan de planlegger å bidra til å sikre Hjelpekildens drift eller hvordan kompetansen om religiøse bruddprosesser i hjelpeapparatet skal økes i hjelpeapparatet, fikk vi isteden vite at tilbudet til religiøse utbrytere er bra nok.  Under er de siste to avsnittene i statsrådens svar:
​
Picture
Fungerer virkelig det profesjonelle hjelpeapparatet?
​
Vi har sett kopi av en rekke avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har kunnskap om tematikken, og der de isteden henviser til organisasjoner som Hjelpekilden. I sum anerkjennes ikke religiøse bruddprosesser som noe som fortjener behandling.

Når det offentlige hjelpeapparatet henviser videre til Hjelpekilden, så lener de seg i praksis mot en frivillig organisasjon uten driftsstøtte, og som årlig må vurdere mulighetene for fortsatt drift. 


Forskning har allerede understreket at det er et mangelfullt tilbud til denne gruppen. Hjelpeapparatet selv etterlyser kunnskap, og Hjelpekilden mottar stadig henvendelser fra BUPP, DPS, helsesøstre og RVTS om foredrag for å bidra til kompetanseheving.  Hjelpekilden har selv tatt initiativ for å skape et prosjekt som skal utvikle kunnskap om hvilken hjelp mennesker i religiøse bruddprosesser kan trenge, og å spre denne i behandlingsmiljøet. Hvis mennesker i denne gruppen blir møtt med kunnskap fra hjelpeapparatet, vil dette være rehabiliterende og forebygge alvorlige psykiske helsereaksjoner. Dette prosjektet ble avvist av RVTS-sentrene i foreberedelsesprosessen, da de mente denne tematikken var utenfor deres arbeidsområde. Statsrådens uttalelse om hvordan han tror mennesker i religiøse bruddprosesser vil bli møtt gjennom å henvise til kunnskapen som ligger hos DPS, BUP og RVTS gjenspeiler dessverre ikke virkeligheten. 
 
Hvis vi går 12-13 år tilbake så var dette en kunnskap som var høyst levende hos daværende BLD. Det var på denne tiden blitt en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og avhopperproblematikk. RVTS Vest fikk derfor i 2009 oppdrag fra Barne- og  likestillingsdepartementet med å  utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser.  Helse- og omsorgsdepartementet var oppdragsgiver i dette prosjektet. Arbeidet resulterte i en rapport i 2011, som inneholdt en rekke forslag til tiltak for å øke kompetansen. Dessverre mottok aldri RVTS Vest nytt oppdragsbrev fra myndighetene, og arbeidet ble derfor lagt på is. Så nå har vi rykket tilbake til start igjen.

Vi noterer oss at Ropstad gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Hjemdal anser Hjelpekildens arbeid som overflødig gjennom sitt fokus på lovverk, kommende handlingsplaner og et eksisterende hjelpeapparat. Dette står i stor kontrast til antall henvendelser hos Hjelpekilden, og antall arbeidstimer som nedlegges hos oss årlig. Dette står også i stor kontrast til holdningene i hjelpeapparatet. Hjelpekilden mottar ukentlig henvendelser fra det offentlige hjelpeapparatet, der det bes om gratis opplæring for offentlig ansatte for at de skal øke sin kompetanse og der det bes om rådgivning i spesifikke saker. Statsrådens svar vitner også om manglende forståelse for kompleksiteten i religiøse bruddprosesser, og hvilket hjelpebehov mennesker i denne gruppen i realiteten har.

Reaksjonene har ikke latt vente seg på blant våre medlemmer:

"Nå er jeg helt fra meg, jeg gråter og rister og føler at alt er forgjeves."

"Jeg fikk avslag av DPS da de mente at det ikke var noe de skulle hjelpe med..."

"Utrolig provoserende. Selv med henvisning fra fastlege stoppes det i inntakskontrollen på DPS fordi traumer ifm bruddprosess ikke anerkjennes som noe som fortjener hjelp av det offentlige."

"Veldig synd at det er slik. For mennesker som har mistet så og si hele nettverket sitt, så sier DPS at man skal bruke de rundt seg til å bearbeide bruddet med trossamfunnet. Ikke lett det hvis man ikke har noen til å hjelpe."

"I tillegg er det ganske frekt av det offentlige å avvise folk i livskriser ved å henvise til frivillige organisasjoner, samtidig som de avviser å støtte disse økonomisk."

​"Dette bekrefter at magefølelsen var riktig da jeg hadde det som værst og en stund lurte på om Fremmedlegionen kunne være noe (Man hadde jo ikke noe igjen likevel). Det å søke hjelp var ikke bare meningsløst, føltes det som, men også farlig, ettersom det ville fjernet ethvert håp om at det kanskje fantes et sikkerhetsnett der nede."

​
I en intern undersøkelse blant religiøse utbrytere fant vi at 70% i denne gruppen har hatt selvmordstanker etter bruddet, og at over 20% har forsøkt å ta sitt eget liv. 52% kjente til andre utbrytere som hadde tatt sitt eget liv etter bruddet. 57% har brukt medisiner for å mestre livet etterpå, som antidepressiva og sovemedisin. 42% har brukt rusmidler for å håndtere livet etter bruddet. 67% har i perioder slitt med å delta i arbeidslivet som følge av bruddet, og 24% har vært eller er arbeidsuføre av samme grunn. 

Den gjennomgående tilbakemeldingen fra religiøse utbrytere er at utenforskapet de vokste opp med i trossamfunnet, er noe som fortsetter også etter bruddet. Fra å ha vært i et trossamfunn som advarte dem mot å bli for integrert i storsamfunnet, står de nå i et storsamfunn de er fremmedgjort fra, et storsamfunn som ikke forstår dem og som dermed ikke kan gi dem hjelp. Veien blir da kort til bruk av skadelige mestringsstrategier. 

Når det hevdes at hjelpeapparatet er bra nok, er det ikke rart at vi blir motløse.
​

Hilde Langvann, 24/4-2020
Hjelpekilden Norge


​Skriftlig spørsmål til statsråd Ropstad
Innstilling 208 L (2019-2020)
Ny trossamfunnslov, saksgang


Picture

Share

0 Comments

30/12/2019

En rettferdig tros- og livssynspolitikk?

0 Comments

Read Now
 
En rettferdig tros og livssynspolitikk bør ikke bare innebære økonomisk støtte til trossamfunn, men også innebære at mennesker som bryter med et religiøst miljø blir ivaretatt. Det finnes i dag ingen offentlig støtte til dette arbeidet.
 
Det har i høst vært en omfattende debatt om statsstøtte til trossamfunnet Jehovas vitner, med bakgrunn i holdninger til kvinner, homofile og deltagelse i politiske valg. På mandag fikk vi vite at Fylkesmannen har konkludert med at Jehovas Vitner etter nåværende lovgivning, fortsatt har rett på statsstøtte. 
 
I Dagbladet Magasinet sist helg kunne vi lese om tidligere medlemmer av Jehovas vitner, og deres vei ut av trossamfunnet. Kristine fortalte at hun i en alder av 22 år nå står uten familie og venner og må lære seg å leve i storsamfunnet på nytt. Hun sliter med å orientere seg i en verden og blant mennesker hun er alltid blitt advart mot. Eirik forteller at han kjenner på behovet for profesjonell hjelp for å takle det å være utstøtt, og Filip har selv gått i terapi. Jan Frode forteller om hvor mye det har kostet å bryte, og var en tid innlagt på psykiatrisk avdeling.
 
I filmen Disco møter vi Mirjam, som har vokst opp i et karismatisk religiøst miljø. Hun lever i en verden der det å ikke tro ikke er en mulighet. Hennes liv vitner om de rettighetsbruddene ungdom i strenge religiøse miljøer opplever, og som Hjelpekilden, Redd Barna og Født Fri har adressert i prosjektet «Ditt liv, dine rettigheter» Som mange andre opplever hun at tvil og motgang blir forklart med påvirkning fra onde krefter. Hun blir som mange andre først og fremst sett på som gruppemedlem, ikke som et eget individ med selvstendige tanker og meninger. Hun opplever også et sterkt prestasjonspress i et miljø som sidestiller personlig suksess med ens relasjon til Gud. Alt dette strider mot en rekke punkter i barnekonvensjonen. Vi har rettigheter for en grunn, de skal beskytte oss mot fysiske og emosjonelle skader.
 
Vi vet ikke hvordan det gikk med Mirjam. Men hvis hun, i likhet med Kristine, Eirik, Filip og Jan Frode velger å bryte med miljøet som bryter hennes rettigheter, vil hun trenge hjelp. Hun kan, i likhet med de fleste andre utbryterne trenge hjelp til å bearbeide det hun har opplevd, og hjelp til å reorientere seg i en verden hun tidligere har blitt fremmedgjort for og advart mot. Kanskje vil hun også trenge profesjonell hjelp til etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg.

For de som bryter med slike miljøer er det uforståelig at det religiøse miljøet skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at Den norske kirke nærmest fullfinansieres, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn. Skal tros- og livssynspolitikken i Norge være rettferdig, må vi også sørge for en trygg exit-prosess for religiøse utbrytere.
 
Vi oppfordrer derfor det politiske miljø til å sikre at en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk også sikrer finansiering av Hjelpekildens arbeid.



Skrevet av:
Bente Sandvig, Human Etisk Forbund
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge
 
​

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 29-11-2019 

Picture

Share

0 Comments

12/12/2019

Høringsinnspill kulturkomiteen

0 Comments

Read Now
 
Hjelpekildens innspill på høring i Familie- og kulturkomiteen, 12. desember 2019, i forbindelse med Prop. 130 L (2018-2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven):

I den utvidede regjeringsplattformen fra januar i år ble det lagt til følgende punkt: 
«Regjeringen vil anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn».
 
Hjelpekilden ønsker å understreke at barns trosfrihet også innebærer retten til å ikke tro, og retten til å ikke være medlem av et trossamfunn.
 
Noen religiøse miljøer distanserer seg aktivt fra storsamfunnet, slik at man utvikler skepsis til samfunnet og ikke får muligheten til å bygge opp et nettverk utenfor miljøet. Når man bryter med et slikt miljø så blir dette svært synlig og skaper et handikap for den det gjelder. Brått står man uten nettverk, familie og venner, og må reorientere seg og integrere seg inn i et samfunn man alltid er blitt advart mot. Ensomhet blir derfor resultatet, og med ensomheten følger ofte andre psykiske etterreaksjoner.
 
Andre bryter med et miljø preget av en ubalansert forkynnelse, der hovedfokuset har vært fortapelse, Helvete, dommedag og troen på demoner som kan skade mennesker. Dette har vært spesielt utfordrende for barn, og mange kan slite med angst som følge av en slik lære, lenge etter at de har brutt med miljøet. 
 
Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som mottar mellom 400 og 500 henvendelser i året. Halvparten av henvendelsene til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv. De søker også å treffe andre i samme situasjoner for å bearbeide erfaringer og få hjelp til utfordringer etter bruddet. Tilbud gjennom likepersonsarbeid som samtalegrupper og mentorordning har for mange vært avgjørende. Hjelpekilden skaper også prosjekter som tar sikte på kompetanseheving i hjelpeapparatet, og prosjekter som har et særlig fokus på å hjelpe ungdommer i religiøse bruddprosesser for å forebygge utvikling av alvorlige psykiske etterreaksjoner.
 
For religiøse utbrytere er det uforståelig at et religiøst miljø som har bidratt til psykisk uhelse for noen og som har brutt barns rettigheter i andre tilfeller, skal motta økonomisk bistand fra det offentlige, når det samtidig ikke betales en krone til arbeidet for å ivareta mennesker som bryter med disse miljøene. Enten det innføres strengere krav for å motta støtte, eller offentlig finansiering fortsatt ses som en rimelig kompensasjon for at kirkeskatten, er det behov for å sikre hjelp til utbrytere fra strenge trossamfunn.
 
Skal vi ha en rettferdig tros og livssynspolitikk, så må det jobbes for å sikre en trygg exit-prosess og et godt liv etterpå for de som ikke lenger ønsker å tilhøre et trossamfunn. Dette må gjøres gjennom å støtte organisasjoner som ønsker å ivareta menneskene i religiøse bruddprosesser, og som er en pådriver for kompetanseheving og forskning på tematikken. 


Hilde Langvann, daglig leder Hjelpekilden Norge
12/12-2019


Share

0 Comments

14/10/2019

Høringsnotat til Helse- og omsorgskomiteen

0 Comments

Read Now
 
I forbindelse med Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019-2024) har Hjelpekilden sammen med andre organisasjoner deltatt på høringsmøte i Helse- og omsorgskomiteen 14. oktober 2019. Under følger innspillet fra Hjelpkilden: 


Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som gir støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi mottar i hovedsak henvendelser fra unge voksne.
 
Vi ønsker å benytte anledningen med den nye opptrappingsplanen til å sette søkelys på en gruppe unge som formidler til Hjelpekilden at de har følt seg forsømt av hjelpeapparatet. De har gjennom sine oppvekstsvilkår spesielle utfordringer som ofte kan legge grunnlag for psykisk uhelse, noe vi mener økt kompetanse kan forebygge.
 
Dette er en gruppe som er vokst opp i strenge religiøse miljøer, ofte isolert fra storsamfunnet og preget av negativ sosial kontroll. 
 
Halvparten av henvendelsene fra denne gruppen til Hjelpekilden dreier seg om hjelp til psykiske etterreaksjoner som angst, depresjon og sorg. De søker hjelp til å finne psykologer og et profesjonelt hjelpetilbud som har kunnskap om problematikken, og som de slipper å måtte lære opp selv.
 
Vi vet at det fra helsedepartementets side i perioden 2005-2011 har vært forståelse for at denne gruppen har særskilte utfordringer, og det var derfor planlagt å kartlegge eksisterende kunnskap, identifisere hjelpebehov og foreslå tiltak og videre forskning. Først gjennom en NKVTS-rapport i 2008, og senere gjennom en rapport fra RVTS Vest i 2011. Rapportene er bare kartleggende, og RVTS har ventet på oppdragsbrev fra departementet for å jobbe videre med kompetansehevingsarbeidet. Dialog vi har hatt med departementet og RVTS senere har vist at oppfølgingen av dette arbeidet kan ha blitt oversett. Vi synes derfor dette er fin anledning til å påminne om viktigheten av dette arbeidet. 
 
Hovedinntrykket av arbeidet med mennesker som har vokst opp i disse miljøene er at en unormalt høy andel personer blir arbeidsuføre som følge av manglende hjelp til å bearbeide traumer og psykiske utfordringer knyttet til en skremmende retorikk, ubalansert forkynnelse, fiendebilde av storsamfunnet, kontroll gjennom trusler, konformitetspress og lydighetskultur
 
Vi mener at det vil være av samfunnsøkonomisk interesse at det finnes et godt behandlingstilbud for unge som har bakgrunn fra trange religiøse miljøer. Dette kan forebygge utvikling av psykiske etterreaksjoner og arbeidsuførhet. Dette kan gi bedre livskvalitet til en gruppe som formidler at de opplever seg ikke sett av storsamfunnet, og forebygge selvmord.
 
Vi mener det er avgjørende for de unge som har vokst opp i slike religiøse fellesskap at de møter et profesjonelt hjelpeapparat som har god kompetanse på deres særlige utfordringer. Primært er det ønskelig med en offentlig initiert kompetanseheving og forskning. 
 
Sekundært kan en frivillig organisasjon bidra til å utvikle nødvendig kunnskap som kan spres i behandlingsmiljøet. Dette krever likevel et samarbeid med regionale ressurssentrene som ligger under departementene, og da er det viktig at et slikt samarbeid ikke blir avvist som følge av at det utenfor deres oppdrag. Det er med andre ord nødvendig med politisk vilje til å øke denne kompetansen hos hjelpeapparatet.

 

 
Hilde Langvann, 14/10-19
Hjelpekilden Norge

 

Picture

Share

0 Comments

5/10/2017

Hva er skadelig?

0 Comments

Read Now
 
I Regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov, så foreslås det at trossamfunn som organiserer eller oppmuntrer til oppvekstvilkår for barn som er klart skadelige, skal nektes tilskudd.
 
En presisering av hva man tenker om hva som kan være skadelig gjennom eksempler kan gi trossamfunn en viktig pekepinn på hva som kan kreves av dem.
 
Hjelpekilden har gjennom et snitt på 400 årlige henvendelser etter hvert fått god innsikt i hvordan det går med barn som har opplevd et skadelig oppvekstmiljø i religiøs sammenheng. Gjennom samtalegrupper tilbys unge voksne å bearbeide traumer fra sin barndom, og med basis i temaer som tas opp kan vi med sikkerthet fastslå hva som kan være skadelig for barn i enkelte trossamfunn.
 
Ekskludering av barn: Mange av våre brukere kan fortelle at deres medlemskap i ung alder ikke ble gjort av fri vilje,  men  som  følge  av  frykt  for  å  dø  gjennom  straff  fra  Gud.  Medlemskapet  innebærer  i  mange  tilfeller at man forplikter seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold til en religiøs organisasjon,  med alvorlige konsekvenser knyttet til uttreden. En av konsekvensene ved regelbrudd i enkelte religiøse  miljøer er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører  helt  eller  delvis  isolasjon  fra  familie  og  venner,  en  isolasjon  som  kan  tenkes  å  få  store  ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse.
 
En teologi som setter sammenheng mellom tro og sykdom: Enkelte religiøse miljøer anser fysiske og psykiske sykdommer som et tegn på at man ikke tror nok, at man har syndet eller har et dårlig forhold til Gud. Dette har gjort at ungdommer vi kjenner til har motsatt seg medisinsk behandling, i den tro på at kun forholdet til Gud kan gjøre dem friske igjen. For barn med kroniske lidelser har denne teologien vært svært belastende og ikke minst angstskapende. 
 
Endetidsperspektivet: Mange strengt religiøse miljøer har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv eller død. 
 Barndomsskildringene til oss forteller om foreldre som oppriktig har trodd at deres barn vil lide en alvorlig skjebne i nær framtid hvis de ikke er godkjent av Gud. Foreldre er blitt oppmuntret av menighetens ledelse å gjøre de nødvendige grep for å sikre at barnet blir godkjent av Gud, noe som kan innbefatte metoder som trusler, vold og isolasjon.
 
Negative gudsbilder: De fleste av våre brukere har bakgrunn fra religiøse miljøer som forholder seg til en streng og straffende Gud. Barndomshistoriene forteller at hvis de ikke trodde nok, gjorde nok eller hadde riktig adferd i henhold til trossamfunnets normer, ble det forkynt at de ville bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i en dommedag der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. En stor andel av våre brukere har hatt behov bearbeiding av traumer relatert til et negativt gudsbilde, og svært mange har også utviklet langvarig eller kortvarig arbeidsuførhet som følge av disse etterreaksjoner.
 
Vi forstår at det kan være utfordrende å endre på en teologi som vi mener er preget av en ubalansert forkynnelse, men barna trenger ikke nødvendigvis å bli utsatt for denne.
 
Trossamfunn som mottar statlig finansiering bør videre tilrettelegge for et sunt oppvekstmiljø for barn gjennom forebyggende tiltak og gjennom å forplikte seg til å følge Barnekonvensjonen.
 
Regjeringens forslag handler ikke om å forby det vi ikke liker med majoritetsbriller, og det er heller ikke et angrep på trosfriheten. Det handler om å ta vare på det viktigste vi har, barna. Så lenge det er etterspørsel etter samtalegrupper og profesjonell hjelp for mennesker som har brutt ut enkelte religiøse miljøer, så er det innlysende at noe har vært skadelig i disse religiøse miljøene.
 
Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge


Lenker:
Høringsnotat om ny tros- og livssynsslov 
​Reportasje i Vårt Land om lovforslaget
Picture

Share

0 Comments

28/6/2017

Avvergeplikten

0 Comments

Read Now
 
Picture
Straffelovens §196 omhandler avvergeplikten, som betyr at alle er forpliktet til å:
​

«avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått.”
Avvergeplikten gjelder også fagpersoner, og går foran taushetplikten.
 
Utfordringen ved avvergeplikten er blant annet:
- det kommer ikke klart fram hvordan man kan avverge
- det finnes ingen rettspraksis der bestemmelsen er anvendt
- i tilfeller der den straffbare handlingen allerede er begått, og den som kjenner til denne skal vurdere gjentakelsesfaren. 

I våre innspill i fjor høst til Barnevoldsutvalget, som siden 2015 har jobbet med en rapport om barn som er blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, har vi vist til utfordringene i enkelte religiøse miljøer, der vold og seksuelle overgrep håndteres internt, og sjeldent føres videre i rettsapparatet. Dermed er gjentagelsesfaren stor for disse barna. Vi har blant annet foreslått at avvergeplikten bør gjøres strengere, da den i dag er en sovende paragraf. Gjennom å gjøre plikten mer spesifikk samt undervise religiøse ledere om denne plikten, kan man bidra til å ansvarliggjøre religiøse ledere som blir gjort kjent med overgrep mot barn i sin menighet.

Mange andre organisasjoner har pekt på svakheten ved loven om Avvergeplikten i dag, og i NOU 2017:12, Barnevoldsutvalgets rapport ”Svikt og svik”, som ble lansert 22. juni i år, har utvalget viet Avvergeplikten et eget kapittel (s.144-145).
 
Utvalget foreslår at det bør utredes å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergeplikt for å bidra til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad.


Utvalget foreslår følgende tiltak for å nå dette målet:
- Det bør tydeliggjøres hvordan man skal handle for å avverge, gjennom både lovendring og retningslinjer.
Picture
- Innføre en egen bestemmelse om avvergeplikt for situasjoner som gjelder vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn.
- Det bør utredes om terskelen for avverge er for høy.
- Det bør vurderes å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold.
 
Klare retningslinjer for når og hvordan man anvender avvergeplikten er et godt tiltak, men i NOU 2017:12 er det ulike tjenestepersoner i den offentlige forvaltningen det siktes til, som barnevern og helsepersonell som er i kontakt med barn. Vi mener at også religiøse miljøer bør ha klare retningslinjer om avvergeplikten for at vi bedre skal kunne beskytte barn i lukkede eller ytterliggående religiøse miljøer i fremtiden. Mange av disse barna har lært en skepsis til hjelpeapparatet utenfor menigheten, og vil sjeldent betro seg til eksterne om et eventuelt overgrep.

Å innføre en plikt til å anmelde avsluttede straffbare forhold vil bety en klar forbedring av Avvergeplikten, og vil gjøre det lettere å kunne forebygge overgrep også i religiøse miljøer. I en del religiøse miljøer brukes det bibelske prinsipper som anger og tilgivelse i håndteringen av også kriminelle saker, noe som betyr at saken er ute av verden når den er ferdig behandlet i menigheten. Ergo vil gjentakelsesfaren ikke vurderes, og det vil derfor heller ikke være behov for å avverge noe som helst. Men hvis det finnes et lovverk som forteller at man har en plikt til å anmelde straffbare forhold som er avsluttet, vil menigheten være tvunget til å gå videre med saken, selv om overgriper har angret og bedt om tilgivelse fra offeret. I teorien. Det er mange problematiske sider ved dette, og det skal vi ta opp i et senere innlegg.




Hilde Langvann, 29/6-17
Hjelpekilden Norge

Kilder:
NOU 2017:12

Share

0 Comments

2/5/2016

Hjelpekildens skyggerapport til Forum for barnekonvensjonen

0 Comments

Read Now
 
Picture
Hvert femte år må den norske regjeringen, samt alle stater som har ratifisert barnekonvensjonen, rapportere på gjennomføringen av barnekonvensjonen til FNs barnekomité.

I oktober 2016 skal den norske regjeringen levere den femte rapporten til FNs barnekomité, og FFB skal for fjerde gang levere en supplerende rapport til Statens rapport. Forum for barnekonvensjonen har som målsetting å bidra til utveksling av informasjon og erfaringer om arbeid med barn, samt å være en kilde til inspirasjon for videre utvikling av forståelsen av barns rettigheter. Med å samle flest mulig organisasjoner og institusjoner som jobber med barn og unge og som er opptatt av deres rettigheter, har Forumet blitt en god arena for å sikre oppfølging av barnekonvensjonen, samt å avdekke hullene i lovverket og forskjellene mellom papir og praksis. De ulike medlemsorganisasjonene har ulik kunnskap om barns situasjon og ved å dele disse kunnskaper er det mulig å oppdage brudd på barns rettigheter og å sette det på regjeringens agenda.

I Hjelpekildens innspill har vi kommet med anmerkninger til følgende artikler i Barnekonvensjonen:
 
Art. 13: Ytrings og Opplysningsfrihet
Art. 14: Tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet
Art. 16: Vern om privatlivet
Art. 19: Forebygging av  misbruk
Art. 28: Retten til utdannelse
Art. 31: Retten til hvile og fritid

Kort oppsummert viser vi til hvilke brudd på barns rettigheter våre brukere har erfart i sin oppvekst, og hvordan myndighetene kan bidra til å forebygge slike brudd. Spesifikt etterlyses den lovede kompetansehevingen som ble en helsepolitisk målsetting i 2009, samt en plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, dialogarbeid med trossamfunn for å forebygge seksuelle overgrep, i tillegg til statlig støtte til et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter.

Under følger skyggerapporten i sin helhet:

ART. 13
YTRINGS OG OPPLYSNINGSFRIHET
Hjelpekilden Norges brukere har bakgrunn fra isolerte, radikale eller fundamentalistiske trossamfunn. Våre brukere kan fortelle at foreldrenes og menighetens ønske om å knytte barna til trossamfunnet har dels blitt gjort gjennom å holde barna isolert fra omverdenen, noe som igjen har ført til at barna ble ilagt restriksjoner både på kontakt ut, og sensur når det gjelder inntrykk og informasjon utenfra og inn. Sensuren kan begrense bruk av media som tv, radio, bøker, blader, aviser, film, generell databruk og sosiale medier. Mange av våre brukere har opplevd isolasjonen og lukketheten som nesten total, noe som har gjort spesielt overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet svært vanskelig, med de samme integreringsutfordringene som for mennesker som kommer til Norge fra en annen kultur. For barn som i tillegg har gått på menighetens private skole, så har denne isolasjonen føltes enda sterkere, og overgangen til storsamfunnet blitt likeledes vanskeligere.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

Vedrørende private religiøse skoler ble det gjennom NOU 2013:1 blant annet foreslått bedre tilsyn. Rapporten ble siden satt til side, og vi venter på at den nye regjeringen skal følge opp med egen plan for bedre oppfølging og tilsyn med religiøse privatskoler, for å sikre at barn har den ytrings og opplysningsfrihet de trenger.
 
 
ART. 14
TANKEFRIHET, SAMVITTIGHETSFRIHET OG RELIGIONSFRIHET
Våre brukerne kan fortelle at de hadde aldri noen reell trosfrihet når de vokste opp, siden målet fra foreldrene og menigheten var å knytte barna til trossamfunnet. Dette ble gjort gjennom et spekter av oppdragelsesmetoder, blant annet gjennom trusler om fortapelse og gjennom isolasjon fra omverdenen. En oppdragelse uten innspill utenfra, med ensidig indoktrinering i en tro, og der alternativet til å fortsette i menigheten er fortapelse, er ikke en oppdragelse med reell trosfrihet.
 
Redd Barna Norges har tidligere (”Til tross for tro” 2005) skrevet en rapport om de samme problemstillingene og pekt på at isolerte religiøse miljøer har store utfordringer i forhold til å sikre barns rett til tanke-, tros- og ytringsfrihet. Myndighetene har ikke fulgt opp dette med et lovverk som sikrer tilsyn med trossamfunn for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ikke blir brutt. Redd Barna har i likhet med andre forskere (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde” og NKVTS rapport 2008 ”Religiøse bruddprosesser”) foreslått et eget kompetansesenter som kan samarbeide med både myndigheter og trossamfunn for å følge opp disse problemstillingene, uten at dette er fulgt opp.


ART 16
VERN OM PRIVATLIVET
Våre brukere kan fortelle at livet i menigheten utfordret retten til et privatliv, og at menighetens behov for kontroll økte i takt med ungdommens behov for privatliv. Blant annet ble noe så privat som å utforske sin egen kropp eller seksualitet noe som måtte bekjennes til menighetens tilsynsmenn. Videre ble avvikende meninger om musikk, klær og utdanning oppfattet som opposisjon. Å ha hemmeligheter, få nye interesser eller ha venner utenfor menigheten ble sett på som en provokasjon.
 
For å kunne gi tilstrekkelig hjelp til unge i denne situasjonen kreves det særlig kompetanse om denne gruppen barn og unge i skolen og i helseapparatet.

ART 19
FOREBYGGING AV MISBRUK
1. Fysisk misbruk
Alarmerende mange kan fortelle om seksuelle misbruk i menigheten, og at overgrepene ble gitt muligheten til å fortsette som følge av at trossamfunnet har valgt å håndtere saken internt.
 
Høsten 2015 har vi fulgt med på en offentlig høring i Australia, der det ble avslørt at denne håndteringen av overgrep hadde ført til at i en 60-års periode ble over 1000 overgrepssaker i et trossamfunn aldri rapport inn til myndighetene.
 
En masteroppgave fra 2012 (Ellen Norbakken ” Når ord mangler”) så nærmere på en utbredt kultur for intern opprydding av slike saker istedenfor juridisk straffeforfølgelse i det Luthersk-Læstadianske miljøet. Kulturen forklares av høye forventninger om lojalitet og vilje til å ordne opp internt for å hindre tap av ære og omdømme utad, både for familie og forsamling. Fokuset på et seksuelt overgrep som synd framfor en straffbar handling, er en tilleggs faktor som forhindrer sakene å bli fulgt opp juridisk etter at partene er blitt forsonet i menigheten.
 
Funnene bekreftes gjennom egne erfaringer med våre brukere. Vi ser at trossamfunnenes verdensoppfatning, der verden er styrt av det onde og trossamfunnet er beskyttet av gud, har skapt en kultur for å ordne opp internt. Troen lager slik en barriere mellom medlemmene og storsamfunnet. Fokuset på den bibelske synden sammen med den sterke bibelske handlingen tilgivelse og forsoning er også en forhindrende faktor. Internjustis er også en konsekvens av en egen taushets- eller æreskultur som ofte oppstår i trossamfunn med kollektivistiske verdier, der fokuset på lydighet samt redselen for å bringe trossamfunnets navn i vanry fører til at både ledere, offerets familie eller offeret selv ønsker intern behandling av en overgrepssak.
 
Både Redd Barna, Hjelpekilden og en masteravhandling fra 2014 (Brith Dybing, ”Troen som ble en byrde”) har påpekt behovet for et kompetansesenter om isolerte trossamfunn. Med tverrfaglig kompetanse kan et slikt senter bistå politimyndighetene med kunnskap om overgrepsproblematikk i religiøse miljøer preget av taushetskultur. Trossamfunnene må tas i skole når det gjelder bruk av avvergingsplikten, og de må tvinges til åpenhet gjennom samarbeid og deres beredskapsplan og interne rutiner for behandling av overgrepssaker bør etterforskes.

I tillegg til å rapportere om seksuelle misbruk, har våre brukere også fortalt oss at de som barn har måtte gi detaljer om sin seksualitet i møter med menighetens tilsynsmenn. Dette er snakk om barn under 16 år, og bekjenning av regelbrudd som for eksempel onani, seksuelle følelser overfor noen av samme eller det annet kjønn, eller seksuelle handlinger, og de bekjennes til voksne personer som ikke er i familierelasjon til barna. Dette er et seksuelt overgrep i seg selv, og det er viktig å gå i dialog med trossamfunnene for å forklare hvor uheldig en slik praksis er for barnas utvikling, både seksuelt og helsemessig.
 
2. Psykisk misbruk
Svært mange av brukerne har opplevd ensidig påvirkning som har ført til en ensidig framfor differensiert utvikling, noe som er et psykiske overgrep i seg selv. Andre kan fortelle om eksplisitte disiplineringsmetoder, som ydmykelse og utestenging fra fellesskapet, mens andre igjen har blitt utsatt for pågående og uønsket eksponering gjennom lovsang, bønn og tungetale.
 
Som følge av å ha blitt utsatt for psykiske overgrep, har mange i ung voksen alder opplevd å utvikle psykiske utfordringer, noe som har stilt krav til det ordinære helseapparatets kompetanse til å imøtekomme denne gruppen. I 2009 ble det en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet, er det viktig at myndighetene følger opp arbeidet som stoppet opp i 2011.
 

ART 28
RETTEN TIL EN UTDANNELSE
Som følge av foreldrenes og trossamfunnets ønske om å knytte barna til trossamfunnet, så har svært mange av brukerne opplevd at retten til utdannelse ikke har vært reell for dem. Noen trossamfunn har hatt et endetidsperspektiv som har indikert at det er liten nytte i å ta en utdannelse når enden likevel er nær, og at ungdommene er bedre tjent med å bruke av sin tid til misjonsarbeid. Andre kan fortelle at som følge av at de alltid har blitt fortalt at det eneste som betyr noe er å gå i menigheten, å tjene Gud, så vil det ikke føle naturlig å velge utdannelse. Dette kan sees i sammenheng med kollektivistiske idealer i trossamfunnet, der individets ønsker skal undertrykkes til fordel for gruppens ønsker. For de som bryter med trossamfunnet som ung voksen er situasjonen ofte at de i tillegg til å føle seg fremmedgjort i storsamfunnet også mangler en utdannelse. Når man lenge har undertrykt egne ønsker er dermed muligheten til å ta seg en utdannelse også vanskelig for mange.

Det er viktig at skole og øvrig hjelpeapparat rundt barn har kunnskap om disse utfordringene og evne til å møte barna, stimulere til utdannelse og gi den støtte de trenger.
 
Enkelte av disse barna har i tillegg gått på en skole i trossamfunnets regi, trossamfunn som er diskriminerende mot utvalgte seksuelle, politiske og religiøse orienteringer, og som har en ikke-inkluderende agenda. Det er bekymringsverdig at barn får utdannelse i skoler med slike holdninger, og det etterlyses et bedre lovverk, økt tilsyn samt større bevissthet om konsekvenser for barn som går på slike skoler.
 
 
ART 31
RETTEN TIL HVILE OG FRITID
Som brukerne forteller er fellesnevneren hos disse trossamfunnene at foreldrene og menigheten har hatt et sterkt ønske om å knytte barna til trossamfunnet, noe som dels har skjedd gjennom å bygge sterke forskansninger mot verden rundt og høyt aktivitetsnivå i menigheten. Når mange av foreldrene har brukt store deler av fritiden i menigheten, som gjennom misjonering, organisering av drift eller pengeinnsamling, og barna blir tatt med på dette fra de er små, blir det lite tid tilbake til lek, fritidsaktiviteter og hvile. Uten at det finnes forskning på dette, synes vi det er alarmerende at så mange unge mennesker med denne bakgrunnen forteller om utbrenthet og varig eller langvarig arbeidsuførhet etter en oppvekst i et miljø der det var liten mulighet til hvile og fritid utenom trossamfunnets egne aktiviteter.

Det er viktig at det finnes et kompetansesenter som kan samarbeide både med myndigheter, trossamfunn og brukere for å gi god informasjon om barns rettigheter, også til hvile og fritid i lukkede religiøse miljøer, for på sikt å kunne forebygge utbrenthet og psykiske utfordringer.




Hilde Langvann, 2/5-16
Hjelpekilden Norge






Share

0 Comments

16/3/2016

Hvem har ansvaret?

1 Comment

Read Now
 
Trosfriheten er en bunnsolid rettighet i et demokrati som Norge, men hva når den går på bekostning av menneskerettighetene, eller har et verdigrunnlag på kollisjonskurs med storsamfunnets? Hva med de som er vokst opp i et slikt trossamfunn, og siden ønsker seg ut? Hvem har ansvaret for denne gruppen?
​
Picture
I boken ”Jesussoldaten” av Tonje Egedius og Anders Torp får vi får første gang en grundig innføring i hvordan Norge forholder seg til barn som ikke har det godt i religiøse miljøer storsamfunnet har lite innsyn i, illustrert gjennom et dypdykk i menigheten Seierskirken sett gjennom Anders Torps øyne.

I likhet med hva som skjedde med Anders Torp er det tydelig at barns rettigheter blir systematisk brutt i en rekke trossamfunn. Retten til trosfrihet, menings og ytringsfrihet. Retten til å velge venner selv, utfolde seg i lek, velge utdannelse og ikke minst retten til en differensiert utvikling, ikke ensrettet.
 
I radiodokumentaren "Ikke av verden", av Studentradioen i Bergen, blir det stilt gode spørsmål knyttet til det statlige ansvaret for barna i et trossamfunn som aktivt distanserer seg fra storsamfunnet. I en episode som handler om rehabilitering, siterer reporter Aisha Marie Heim en oppsiktsvekkende epost fra Helse og omsorgsdepartementet:
 
"Vi kjenner ikke til at Helse- og omsorgsdepartementet har gjort noe særskilt når det gjelder mennesker i bruddprosesser fra religiøse miljøer. Denne gruppen skal få helsehjelp på lik linje med alle andre ut fra de behovene de har. Enten gjennom sin fastlege eller ved å kontakte psykisk helse og rusteam eller andre tilgjengelige lavterskeltilbud i sin kommune. Helsedepartementet har ikke folk med særskilt kompetanse på dette området, og vi ønsker ikke å delta i radiointervju eller annet intervju i forhold til denne gruppen spesielt."
 
La oss spole tilbake til 2008. NKVTS, som er finansiert blant annet av Helse og omsorgsdepartementet og Barne og likestillingsdepartementet, fikk i oppdrag å kartlegge eksisterende kunnskap om religiøse grupper, identifisere hjelpebehovet for de som bryter med gruppene, samt foreslå tiltak og videre forskning. Dette arbeidet resulterte i en rapport i 2008: ”Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov”.
 
Denne rapporten avslørte blant annet at kompetansen om religiøse bruddprosesser i det ordinære hjelpeapparatet var mangelfull, og det ble anbefalt en rekke forslag for økning av denne kompetansen.
 
Det ble nå en helsepolitisk prioritering at det ordinære hjelpeapparatet skulle bli i bedre stand til å møte mennesker med traumatiske opplevelser knyttet til religiøse miljøer og exitproblematikk. RVTS Vest fikk oppdragsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet (via BLD) å utarbeide kompetansehevende tiltak og veiledningstilbud innen feltet religiøse bruddprosesser, noe som resulterte i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser; kompetansetiltak og veiledning" i 2011. Forslagene som kommer med rapporten er siden blitt stående, ingenting er gjort siden RVTS mangler oppdragsbrev fra Helse- og Omsorgsdepartementet. RVTS Vest skriver i korrespondanse med Hjelpekilden at de flere ganger har etterspurt evaluering fra Helse- og Omsorgsdepartementet og beslutning om å fortsette arbeidet med kompetansehevende tiltak, uten å få svar. Når Hjelpekilden sendte forespørsel til Helse- og Omsorgsdepartementet i 2012 fikk vi som svar at "vi skal drøfte dette videre". 
 
Med uttalelsen i eposten som Heim leser opp i radiodokumentaren vet vi at den drøftingen neppe kommer til å finne sted, iom at Helse- og Omsorgsdepartementet tydeligvis har glemt at de har finansiert en rapport om tematikken, der de fant at kompetansen ikke var tilstrekkelig. 
 
Vi vil minne om at hjelpeapparatets håndtering av mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser går hånd i hånd med myndighetenes prioritering av dette problemområdet. Når myndighetene tror at det ordinære hjelpeapparatet er i stand til å møte denne gruppen mennesker, så utviser de en kunnskapsløshet som gjør undertegnede rødmer på deres vegne. Jeg trenger ikke bare å vise til de tre selvmordene jeg kjenner til i fjor knyttet til mangel på adekvat hjelp, eller de ukentlige henvendelsene fra våre brukere med klager om å ikke bli forstått av lege, psykolog eller øvrig hjelpeapparat, men til gjennomgod forskning som er blitt gjort på området de siste 15 årene blant annet finansiert av myndighetene selv.
 
Leser ikke Helse- og Omsorgsdepartementet rapporter de selv har finansiert? 

Hjelpekilden er et privat initiativ etablert i 2012 bestående av mennesker som selv har gjennomgått religiøse bruddprosesser og som ikke har tid til å vente på at departementene skal evaluere sine rapporter. Vi har driftsinntekter på 20 000 i året og tar oss av rundt 30 henvendelser i måneden. Vi får tilbakemeldinger fra folk som sier at uten oss hadde de ikke vært i live i dag. Men det er ikke nok med mange godhjertete frivillige og en stk ansatt som bruker kjøkkenbordet sitt som arbeidsplass, vi trenger flere ansatte, vi trenger et senter der vi kan jobbe med informasjonsarbeid, prosjekter, samarbeid med myndigheter, der vi kan ha tilknyttet psykologer og andre profesjonelle som kan gi fullgod hjelp til mennesker i krise, og ikke minst jobbe med forebygging.

Tiden er overmoden.  


Hilde Langvann, 16/3-2016

Daglig leder, Hjelpekilden Norge

Share

1 Comment

9/3/2016

Revider loven om religionsfrihet nå!

0 Comments

Read Now
 
Picture
Rose Carlmark debuterte nylig med boken "Inuti mitt andetag" på svensk forlag, der hun forteller om sin tid i Jehovas vitner.

Hjelpekilden har fått tillatelse til å oversette og gjengi hennes sterke debattinnlegg som sto på trykk i DN.Åsikt 26. februar i år:

​Jeg var selv bare 14 år gammel når vi fikk besøk av Jehovas vitner i mine foreldres hjem. Jeg begynte i en av deres bibelgrupper, døpte meg og fikk føle byrden av det store krav det innebar å være et Jehovas vitne. 19 år gammel giftet jeg meg med en mann i menigheten og vi fikk barn sammen.

I min selvbiografiske roman ”Inuti mitt andedrag” forteller mine nå voksne barn om det helvete vi utsatte dem for med støtte i religionen. Vi manipulerte barna til å følge med oss på møtene (flere timer lange voksenmøter, der barna skulle sitte stille på en stol) og ut å banke på dører gjennom å si at om de ikke ville bli med ville de gjøre Jehova lei seg. Og hvem vil ha ansvaret for å gjøre selveste Gud lei seg?

I min bok forteller min datter om sine kvaler når klassekamerater fylte år og hun hver eneste gang var tvungen til å sitte ned mens de andre sto for å synge sang til bursdagsbarnet. Det var hun og den som fylte år som satt ned. I en klasse er det jo ofte at noen fyller år og in datter har fortalt om den angst hun følge overfor dette. Våre barn ble behandlet av alle i skolen som om de også var Jehovas vitner – selv om det egentlig var vi voksne som trodde fanatisk på selskapet Vakttårnets lære, og tvang dem til å gjøre som vi sa.
 
Barna fikk heller ikke være med på juleforberedelser eller noen andre tradisjoner. Å behøve å sitte i et annet rom når de andre i klassen gjorde slike ting var bare noe som vi og alle de andre voksne bestemte over hodet på barnet. De fikk heller ikke delta i aktiviteter etter skolen, som for eksempel lagsport eller omgås med klassekamerater som ikke var Jehovas vitner. Mye tid ble brukt til møteforberedelser og møter to kvelder i uken i tillegg til søndagerne foruten all tid ute i forkynnelsesvirksomheten, der barna ble slept med.
 
Det var svært vanskelig for barna å gjøre motstand dels pga at de er lojale mot sine foreldre, men også pga trusselen om straff, å bli drept i Harmageddon – Guds siste krig mot alle som ikke er Jehovas vitner.

Jeg og mine barn har forlatt Jehovas vitner. Men mange barn er fremdeles igjen i ulike menigheter rundt om i landet. Jehovas vitner tillates fortsatt å forby sine barn å ta del i aktiviteter i skolen, noe som skaper isolasjon av barna og gir livslange traumer for mange.

De voksne får, med loven om religionsfrihet bak ryggen, oppta sine barn i sin tro, med samme krav på adferd som kreves av voksne Jehovas vitner. Det er akkurat dette med ”individets” frihet til å utøve sin relgion som er altfor utydelig formulert i loven og som gjør at loven tolkes vilkårlig slik at også barn tillates å bli medlemmer i religiøse grupper. Nåværende lov om religionsfrihet må revideres slik at det tydelig kommer fram at voksne ikke har rett til å manipulere eller tvinge barn inn i samme religion som de selv tilhører. Dette savnes i den nåværende loven og om riksdagen skulle ta beslutning i dette spørsmålet, skulle det gi tyngde i alvoret i det hele. 

Samfunnet må handle for å ta ansvar når det gjelder å stoppe relgiøse grupper fra å rekruttere mindreårige, og her kreves det en tydeligere lovgivning.
 
Det virker som at samfunnet lukker øynene for de harde konsekvensene i form av ekskludering, splittede familier og psykiske lidelser som oftest er konsekvenser når barn og ungdommer ikke kan leve opp til de strenge kravene i trossamfunnet.

Barn under 18 år skal ikke tillates å delta i lukkede religiøse grupper der samfunnet ikke har innsyn, som for eksempel i Jehovas vitner. Ellers er samfunnet nøye med å beskytte barn fra å ta beslutninger de ikke anses modne til å ta, som giftemål, bilsetrifikat, politiske valg eller innkjøp av alkohol. Det samme må gjelde beslutninger om å bli med i religiøse ekstreme bevegelser.

Hva gjør myndighetene i dag for å øke innsynet i lukkede religiøse miljøer?

​Rose Carlmark

 


Rose Carlmark reiser her viktige spørsmål rundt et neglisjert tema også i Norge. Myndighetenes ønske om et livsynssåpent samfunn har skapt en misforstått toleranse som har gått på bekostning av barns rettigheter. Det finnes måter å reparere dette på, og veien går gjennom lovverket.


Oversatt av Hilde Langvann, 9/3-2016
​Hjelpekilden Norge


​
Les debattinnlegget på svensk her.
​Følg Rose Carlmark på Twitter


Share

0 Comments

6/1/2016

Nye regler for finansiering av trossamfunn

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

8/12/2015

En rapport som gir håp

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

4/12/2015

Mageplask for Helsedepartementet

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

3/12/2015

Ikke av verden

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

26/11/2015

Kollektivistisk kultur og alvorlige begrensninger i barn og unges frihet

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

13/5/2014

Er kristne privatskoler å foretrekke framfor muslimske?

55 Comments

Read Now
 

Read More

Share

55 Comments

30/1/2014

"Hvis jeg fikk bestemme…."

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

16/8/2013

Et forsømt område innen psykisk helsearbeid

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments

13/8/2013

Religiøs lavalder for usunne trossamfunn?

0 Comments

Read Now
 

Read More

Share

0 Comments
Details

    Skribent

    Bloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB.

    Picture

    Kategorier

    All
    Æreskultur
    Barns Rettigheter
    Ekskludering
    Hjelpetilbud
    Indoktrinering
    Integrering
    Juss
    Overgrep
    Politikk
    Privatskoler
    Psykisk Helse
    Seksualitet
    Skråblikk
    Sosial Kontroll
    Usunn Tro
    Veien Ut
    Veien Videre
    Vold I Nære Relasjoner

    Arkiv

    January 2021
    December 2020
    November 2020
    October 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019
    November 2018
    October 2018
    June 2018
    May 2018
    April 2018
    November 2017
    October 2017
    September 2017
    July 2017
    June 2017
    May 2017
    March 2017
    December 2016
    October 2016
    September 2016
    August 2016
    June 2016
    May 2016
    March 2016
    January 2016
    December 2015
    November 2015
    October 2015
    August 2015
    July 2015
    May 2015
    March 2015
    February 2015
    January 2015
    October 2014
    August 2014
    July 2014
    May 2014
    April 2014
    March 2014
    February 2014
    January 2014
    December 2013
    November 2013
    October 2013
    September 2013
    August 2013
    June 2013
    May 2013
    April 2013
    March 2013
    February 2013
    January 2013

  • Hjem
  • Vårt arbeid
    • Infomateriell >
      • Små sko, stor tro
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Trang tro?
    • Foredrag
    • Politisk arbeid
    • Hjelpetilbud >
      • Digitale samtalegrupper
      • Kafègruppe
      • Samtalegrupper i ditt distrikt
      • Foreldrenettverk
      • Chat
      • Kontaktperson
    • Prosjekter >
      • Podkast: Utbryterne
      • Fri form!
      • Ditt liv, dine rettigheter
      • Små sko, stor tro
      • Fra offer til ressurs
      • Etter den vanskelige troen
      • Rettighetsworkshop
  • Andre stemmer
  • Info
    • Info-sider om trossamfunn >
      • Brunstad Christian Church
      • Guds Menighet i Lofoten
      • Mormonerne
      • Jehovas vitner
    • Artikler
    • Faglig
    • Bokomtaler >
      • Redd Barna
  • Blogg
  • Om oss
    • Kontakt oss
    • Styret
    • Nyhetsbrev
    • Visjon og hovedmål
    • Vedtekter
    • Etiske retningslinjer
    • Samfunnsnytte
    • Historikk
  • Støtt oss