|
Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre. I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet:  Et samlivsbrudd er ofte krevende, men kan det sammenlignes med en religiøs bruddprosess? "Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling. Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser. Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring etter bruddet, og at mange fortsetter å leve på siden av storsamfunnet i mange år etter bruddet. Hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet. Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringsmodeller. Kan utsagn fra mennesker som selv har gjennomgått slike brudd forklare hvorfor dette er så krevende? To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon: I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø" Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt.  En annen kvinne minnes hvordan alternativet til menigheten ble formidlet: "I en gammel notatbok fra et stevne hadde jeg skrevet "Husk at denne verden er et fly som er i ferd med å styrte". Når jeg senere bestemte meg for å ikke være med på møter, sa mine foreldre at de følte at jeg balanserte på kanten av et stup." Samlivsbrudd og brudd med trossamfunnet, hva er det viktigste forskjellene? En kvinne forklarer treffende:  Andre utdyper: Mange ektefeller som går fra hverandre klarer fortsatt å samarbeide greit i hverdagen, om barna og om det praktiske ellers. Noen er til og med gode venner - og blir gjerne venner med exens nye kjæreste eller ektefelle. Men når man forlater Jv blir man møtt med en mur av taushet og ignorans - man blir behandlet som en ikke-person om man tilfeldigvis møtes". Når man bryter med en ektefelle, er det kun én person. Noen ganger en person som man ikke engang trives å bo sammen med. Når man går ut av et trossamfunn, eller blir utstøtt, mister man "alle". Man mister det eneste livet man kjenner til, dersom man er oppvokst i menigheten. Det er umulig å finne en erstatning for tap av foreldre, søsken og venner man har kjent hele livet. Spesielt når man blir tvunget ut på grunn av en "liten feil". Dersom man skiller seg finner mange en bedre erstatning enn det man "mistet". Eksklusjon er på en måte følelsesmessig utpressing man blir fratatt alle kjærlighetsbånd og satt i en fysisk, psykisk og mental "glattcelle" og den eneste måten å slippe ut er å angre å komme tilbake. Eller å gå over i "verden" som man har lært snart skal bli ødelagt og brent opp. Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold.  Andre poengterer at hvis man i tillegg er vokst opp med menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak. Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne. Hilde Langvann, Hjelpekilden 1/10-2020
0 Comments
Siden vi startet opp Hjelpekilden har vi av og til fått henvendelser fra mennesker som kommer fra konservative kristne miljøer, og som lurer på om Hjelpekilden kan være noe for dem, eller om det bare er fra folk som kommer fra ”sekter”. Mange bagatelliserer sin egen bakgrunn og sier at:
Andre har gjort denne observasjonen:
For når du kommer fra et religiøst miljø som arrangerer store stevner som kjente politikere deltar på, da har miljøet på mange vis et godkjentstempel som gjør at man kan tvile på sine egne negative erfaringer. Miljøet er jo slettes ikke lukket, så hva er det jeg egentlig bryter ut av? Kanskje er det meg selv det er noe feil med? Og når du har lest kjente religiøse lederes respons på kritikk, som sier noe sånt som: ”Ingen av våre 400 medlemmer har klaget. Bare denne ene,” så er du kanskje i enda større grad overbevist om at det må være noe feil med deg selv. For en følelse av å være annerledes kan sikkert ofte tolkes som at man har en feil eller mangel ved seg selv. Men er det slik?  Ensomhet er et svært dårlig utgangspunkt hvis man skal gå gjennom en bruddprosess, og i tillegg sliter med negative tanker om seg selv, livet og fremtiden. Felles for henvendelsene til oss er ønsket om å snakke med noen som forstår. Som en kvinne skrev:
Noen vil kalle det religiøse miljøet de tilhørte for lukket, andre vil kalle det radikalt eller ytterliggående, andre igjen vil mene at de kom fra et strengt konservativt kristent miljø. For oss er det ikke så nøye hva du kommer fra, men at du har opplevd bruddprosessen som vanskelig, og trenger noen å snakke med i en overgangsfase. For vi mennesker er forskjellige. Det som den ene opplever som et berikende og trygt miljø, kan andre oppleve som begrensende for seg selv. Mens noen synes det er uproblematisk å bryte med et miljø, kan andre føle at de trenger hjelp og støtte i en periode der de skal bygge en ny identitet utenfor miljøet. For vi er først og fremst opptatt av mennesket, ikke trossamfunnet. Vi er opptatt av deg som står her, og som oppfatter din situasjon etter å ha brutt med miljøet litt som å stå på en øde øy.  Nå mangler du kanskje nettverk og venner, og du skal orientere deg i en verden du ikke kjenner, samtidig som har mistet ditt ståsted i tilværelsen, fremtidshåp og kanskje også selve meningen med livet. Du skal bygge opp et selvbilde og en identitet på ny, samtidig som du kanskje sliter med angst for å skuffet både din gud og din familie. Kanskje bærer du også med deg angst for dommedag eller helvete. Med en slik situasjon så kan veien til storsamfunnet fra den øde øya du befinner deg på virke umulig.  Det er her vi kommer inn. Hjelpekilden ønsker å være en bro som gjør overgangen fra trossamfunnet til storsamfunnet enklere.  Uavhengig av hvilket trossamfunn du kommer fra. Denne broa består av mange frivillige som gjerne vil bruke av sin tid og sine erfaringer til å være en støtte for andre. Gjennom samtalegrupper, vakttelefon, chat, nettfora og som kontaktperson på tomannshånd. Ønsker du noen å snakke med? Ta kontakt med Hjelpekilden via vårt kontaktskjema: Hilde Langvann, 6/7-2017 Hjelpekilden Norge |
SkribentBloggen skrives av Hilde Langvann, daglig leder i Hjelpekilden Norge. Følg Hilde på FB. 
Kategorier
All
Arkiv
January 2021
|