Informasjon om: Brunstad Christian Church (også kjent som "Smiths venner") Info om andre trossamfunn
Smiths venner - historie

Grunnleggeren regnes for å være Johan Oscar Smith (1871–1943). 17 år gammel begynte han i marinen, hvor han arbeidet i 40 år. 26 år gammel kom han fram til det som dannet grunnlaget for Smiths venners doktrine i dag.
Menigheten var innledningsvis kun en vennekrets som samlet seg rundt trosbevegelsen. En av de første av «vennene» var Theodor Ellefsen. Senere kom flere med, blant annet Smiths bror Aksel Smith, som var tannlege, og som Johan Oscar brevvekslet med så lenge Aksel levde. Disse brevene, samt brev han sendte til Elias Aslaksen i løpet av sitt liv, er samlet i et bokverk Johan Oscar Smiths etterlatte brev. Smith seilte i en årrekke i Marinen, noe som ga ham mulighet til å skaffe seg venner langs hele kysten, fra Oslofjorden til Mehamn og Vardø.
En annen viktig person var Elias Aslaksen (1888–1976), som også hadde sin bakgrunn i Marinen, og som møtte Smith i 1908. Aslaksen hadde stor betydning for menighetens utbredelse. Elias Aslaksen var vennenes leder etter Smiths død i 1943 og frem til sin død i 1976.
Pga Smith og Aslaksens virke i Marinen, spredte menigheten i begynnelsen langs kysten av Norge. Langsomt vokste det opp forsamlinger flere steder langs kysten, og etterhvert også i Oslo og flere steder langs innlandet. Rundt 1950 var det ca 1000 medlemmer i Norge og Danmark.
Før 1991 var det vanlig å praktisere Gudsfrykt med nøysomhet, noe som førte til at medlemmene ikke skulle ha fjernsyn, radio, og andre luksusvarer, i tillegg til at kvinnene ikke skulle bruke kosmetikk. Det ytre vitnesbyrd var viktig, noe som vistes blant annet ved at kvinnene var kledd i lange skjørt og hadde langt hår samlet i en flette. Store barneflokker var også vanlig.
Som følge av en lederstrid internt i trossamfunnet, brøt ut forsommeren 1991 det som av Brunstad Christian Church blir betegnet som en av de større vekkelsene i bevegelsens historie, der bl.a. Kåre J. Smith var sentral. Vekkelsens hovedbudskap var å komme inn i en personlig kristendom med fokus på et indre åndsliv, i stedet for å lene seg på ytre skikker og former. Vekkelsen ble av mange oppfattet som voldsom, og flere tok avstand fra den uvante formen den tok med felles bønn, tungetale og kraftige vitnesbyrd. Kåre J. Smith sammenliknet i sin selvbiografi vekkelsen med en «åndelig fødestue» og så det som sin tjeneste «å arbeide bevisst for å føre menigheten og den enkelte dypere inn i helliggjørelse». Kombinert med kritikken mot ham var det i denne tiden ca. 450 personer som forlot menigheten.
Med vekkelsen på 90-tallet ble det løsnet på mange av kravene til ytre levesett. Mens medlemmene tidligere ble kjennetegnet ved sine store barnefamilie og ved at kvinnene hadde langt hår og gikk i lange skjørt, ble dette fra nå av gradvis endret, og er ikke lenger et kjennetegn i dag.
Samtidig med vekkelsen på 90-tallet og konfliktene i kjølvannet av denne, oppsto det en utbrytergruppe som kalles for "Spiren".
Menigheten var innledningsvis kun en vennekrets som samlet seg rundt trosbevegelsen. En av de første av «vennene» var Theodor Ellefsen. Senere kom flere med, blant annet Smiths bror Aksel Smith, som var tannlege, og som Johan Oscar brevvekslet med så lenge Aksel levde. Disse brevene, samt brev han sendte til Elias Aslaksen i løpet av sitt liv, er samlet i et bokverk Johan Oscar Smiths etterlatte brev. Smith seilte i en årrekke i Marinen, noe som ga ham mulighet til å skaffe seg venner langs hele kysten, fra Oslofjorden til Mehamn og Vardø.
En annen viktig person var Elias Aslaksen (1888–1976), som også hadde sin bakgrunn i Marinen, og som møtte Smith i 1908. Aslaksen hadde stor betydning for menighetens utbredelse. Elias Aslaksen var vennenes leder etter Smiths død i 1943 og frem til sin død i 1976.
Pga Smith og Aslaksens virke i Marinen, spredte menigheten i begynnelsen langs kysten av Norge. Langsomt vokste det opp forsamlinger flere steder langs kysten, og etterhvert også i Oslo og flere steder langs innlandet. Rundt 1950 var det ca 1000 medlemmer i Norge og Danmark.
Før 1991 var det vanlig å praktisere Gudsfrykt med nøysomhet, noe som førte til at medlemmene ikke skulle ha fjernsyn, radio, og andre luksusvarer, i tillegg til at kvinnene ikke skulle bruke kosmetikk. Det ytre vitnesbyrd var viktig, noe som vistes blant annet ved at kvinnene var kledd i lange skjørt og hadde langt hår samlet i en flette. Store barneflokker var også vanlig.
Som følge av en lederstrid internt i trossamfunnet, brøt ut forsommeren 1991 det som av Brunstad Christian Church blir betegnet som en av de større vekkelsene i bevegelsens historie, der bl.a. Kåre J. Smith var sentral. Vekkelsens hovedbudskap var å komme inn i en personlig kristendom med fokus på et indre åndsliv, i stedet for å lene seg på ytre skikker og former. Vekkelsen ble av mange oppfattet som voldsom, og flere tok avstand fra den uvante formen den tok med felles bønn, tungetale og kraftige vitnesbyrd. Kåre J. Smith sammenliknet i sin selvbiografi vekkelsen med en «åndelig fødestue» og så det som sin tjeneste «å arbeide bevisst for å føre menigheten og den enkelte dypere inn i helliggjørelse». Kombinert med kritikken mot ham var det i denne tiden ca. 450 personer som forlot menigheten.
Med vekkelsen på 90-tallet ble det løsnet på mange av kravene til ytre levesett. Mens medlemmene tidligere ble kjennetegnet ved sine store barnefamilie og ved at kvinnene hadde langt hår og gikk i lange skjørt, ble dette fra nå av gradvis endret, og er ikke lenger et kjennetegn i dag.
Samtidig med vekkelsen på 90-tallet og konfliktene i kjølvannet av denne, oppsto det en utbrytergruppe som kalles for "Spiren".
Mer informasjon om Smiths venner: |
|