- Noen snubler ut, andre faller ut, og noen kastes ut. ("Troen som ble en byrde", B. Dybing 2014) I Hjelpekilden har vi med jevne mellomrom gjort interne undersøkelser for å høre hva som førte til at noen brøt med trossamfunnet, men hva sier egentlig forskning om dette? Sosiolog Pål Repstad gjorde så tidlig som i 1984 en undersøkelse om hva som førte til at aktivt religiøse etter hvert ble passive. Han fant at mange kom i konflikt med trossamfunnets asketiske livsstilkrav i tenårene, og en gradvis utvikling førte ofte til brudd. Når medlemmet brøt trossamfunnet moralnormer for første gang, ble det ofte sett på som en engangshendelser, de angret, ba om tilgivelse og lovet at det ikke skulle gjenta seg. Likevel, for mange ville bruddet gjenta seg, og ble en del av livstilsmønsteret for vedkommende. Dette gjorde det etter hvert vanskelig å tilhøre menigheten, de fordømte egen livsstil uten å makte å endre den, noe som førte til at de i praksis levde et dobbeltliv. Noen valgte å endre miljø, fra et kristentkonservativt til et liberalt religiøst miljø. Andre igjen fant at egen livsstil var uforenelig med normene i det kristne miljøet, og trakk seg derfor helt ut.
Når det gjelder tvil til læresetninger, så var dette oppgitt som årsak mer for de over 20 år. Og da handlet det som regel om tvil til overleverte forestillinger om helvete og fortapelse. I Repstads undersøkelse så det ut til at personlige livserfaringer hadde større betydning for den religiøse utviklingen enn teoretiske studier. I 1993 kom Fosheim og Aarne med undersøkelsen ”Stener for brød. En kartleggende studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter i Norge og Sverige”. Informantene hadde bakgrunn fra karismatiske trossamfunn, og her viste de at bruddene hadde kommet som følge av en tanke og følselsemessig prosess. I bruddprosessen hadde informantene følt at noe er galt og de hadde opplevd sevbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet.
Streib deler de som har gått ut av de ulike religiøse miljøene inn i fire forskjellige typer: 1. Pursuit of autonomy: De som er vokst opp i religiøst miljø, og som blir stadig mer kritisk til miljøet. De hadde en kritisk holdning til verdisystemet i menigheten, og reagerte på at liv og lære ikke hang sammen. 2. Debarred from Paradise: Mennesker med positive erfaringer fra den religiøse gruppen, sterk tro på gud og opplevde livet i miljøet som meningsfullt og trygt. Gikk ut etter lengre perioder med tvil og følelsesmessig ubehag, og mange trengte her terapeutisk hjelp i ettertid 3. Finding a New Frame of Referance: Personer som gikk fra en religiøs tilhørighet til en annen. Har til felles at de søker etter sterkere veiledning og struktur i et religiøst liv. 4. Life Long Quests – Late revisions: Personer som en eller flere ganger har forlatt en religiøs gruppe til fordel for en annen, da de opplevde at behov og forventninger ikke ble møtt, men som fortsatt er søkende.
I masteroppgaven "Troen som ble en byrde" (2014) intervjuer Brith Dybing mennesker som har forlatt ulike trossamfunn, og undersøker årsakene til bruddet målt opp mot punktene nevnt ovenfor. Hun finner at intervjuobjektenes årsaker til brudd samsvarer med mange av punktene; strenge leveregler (livstilspietisme), liv og lære hang ikke sammen (miljøkritikk), og de fikk ikke teologien til å henge sammen (trosproblemer). Hun fant ikke at noen hadde opplevd tap av religiøse opplevelser som årsak, men derimot gjaldt det for flere følelsen av at noe var galt som følge av negative opplevelser (følelsesmessig ubehag). Når det gjelder Streibs inndeling av ulike typer som bryter med trossamfunnet, fant hun at de fleste av intervjuobjektene passet i den første gruppen; "pursiut of anatomy". Det som kjennetegnet denne gruppen var at de hade vokst opp i en religiøs sammenheng som de var blitt stadig mer kritisk til, spesielt på grunn av verdisystemet i menigheten og at liv og lære ikke hang sammen. Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 17/7-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge
0 Comments
Fram til den store Helvetesdebatten på 50-tallet var det få som hadde sett på om religiøs praksis eller religiøse dogmer kunne være skadelig for mennesker. Når svovelpredikant Ole Hallesby skremte halve Norges befolkning med Helvete via sin legendariske radiotale i 1953, svarte biskop Kristian Schjelderup: Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen, anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. På samme måte burde prestene slå ned på legpredikanter som skaper angst, fortvilelse og søvnløse nettr hos tallrike svake sjeler.
Når det var uråd å nå deg, få svar på bønner eller i det minste få følelsen av å bli hørt, var det min skyld. Dette var selve bakholdsangrepet i forholdet til deg. På overflaten satt det igjen en følelse av å ikke strekke til, og det kunne jeg jo kanskje ha tålt. Den virkelig knugende teologiske dimensjonen var det å være fortapt. Kan kirken selv være nevroseskapende? I 1987 skrev den danske teologen Kurt Kristensen om begrepet "Ekklesiogene nevroser" i boken Menighedsliv og forkyndelse - en tyngende byrde? Enkelte former for forkynnelse hevder han å ha en nevroseskapende effekt, særlig ved ubalansert forkynnelse. Om ekklesiogene nevroser forklarer han: Ensrettende menighetsmiljø og en personlighetsmæssigt ensidig predikant kan have neurosefremmende virkning på menighedens medlemmer. I boken Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver (1998) forteller Stifoss-Hanssen og Kallenberg om hvordan deltagelse også i lukkede trossamfunn kan ha en positiv effekt på helsen. Men i drøftelsen av hva som kan ha en negativ effekt på psykisk helse, viser boken til religiøs praksis og miljøer som stimulerer til en rigid tro som ikke tåler spørsmål.
Overraskende mange sjelesorgsamtaler handler om opplevelser av krenkelse og mangel på forståelse og evne til å sette mennesker fri i de kristne miljøene den enkelte kommer fra. I 2009 ble det pubisert en større undersøkelse om helse i Norge, "Helse på norsk - god helse slik folk ser det" (Fugelli og Ingstad). I undersøkelsen ble det også sett på den helsemessige effekten av religion, og selv om de fleste i undersøkelsen anså religion som positivt for menneskelig helse, ble det også nevnt aspekter som kan føre til dårlig psykisk helse. Negative faktorer var påføring av synd, skyld, frykt, tvang og overvåkning. En av de intervjuede kunne fortelle om konsekvensene av en ubalansert forkynnelse, ikke ulikt Hallesbys andakt for mange år siden: Jeg har hatt de veldig ekstremt kristne i klassen min, som har skremt meg veldig. Dommedag og dette her. Veldig sånn: "Du må bli kristen - hvis ikke så dør du, og dommedag kommer før 1999" liksom. Man tror liksom de kristne er snille, men når de driver med sånn skremsel, så er de ikke snille lenger. I "Mors bok" av Margaret Skjelbred (2009) får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i en haugiansk familie i Vestfold, med strenge leveregler og sterk forkynnelse om synd og fortapelse.
Som en oppsummering kan vi si at faglitteratur har nevnt følgende punkter som en pekepinn på usunn tro:
Kilde: Brith Dybing "Troen som ble en byrde" (2014) Hilde Langvann, 15/7-2014 Les også: Helvetesdebatten før og nå Sunn eller usunn? Det var tøft å begynne på en vanlig videregående skole hvor jeg ikke kjente noen, og jeg måtte lære alle de sosiale kodene jeg hadde gått glipp av. Debatten om å starte en muslimsk ungdomsskole i Oslo har engasjert mange, og storttingsrepresentant Hadia Tajik mener i følge en reportasje i Vårt Land at til forskjell fra kristne privatskoler så kan elever i muslimske privatskoler risikere å falle utenfor samfunnet. En annen fortalte: Det var som at jeg kom fra et annet land. Et brudd med et lukket trossamfunn kan beskrives som en multitapssituasjon. Den det gjelder mister store deler av sitt sosiale nettverk, sin status som "Guds utvalgte", sitt ståsted i tilværelsen og forhåpninger knyttet til fremtiden. (Fossheim og Aarnes, "Stener for Brød" 1993, s 115). Vi kan derfor trygt bruke begrepet "krise" om det man gjennomgår etter et brudd.
Hvordan kan man best mulig komme seg gjennom denne krisen? Vi ser nærmere på den svenske psykologen Johan Cullbergs kriseteori for å se om vi kan få gode råd. I følge teorien går mennesker gjennom ulike faser i krisen: 1. Sjokkfasen Du har brått mistet status som en av Guds utvalgte, du har mistet selve meningen med livet og tilhørighet til det du trodde var Sannheten, sammen med et stort nettverk av venner og familie. Kanskje har du blitt utstøtt, eller du så det som nødvendig å trekke deg. Uansett så er overgangen så stor at det ikke er usannsynlig at du for en kort tid kan være i en sjokktilstand. Det hele føles kanskje uvirkelig, og du klarer ikke helt å ta inn over deg det som har skjedd. En sjokkfase kan vare fra noen timer til noen døgn, og man reagerer ulikt; med apati, initiativløshet, endret tidsoppfatning, uvirkelighetsfølelse, overaktivitet, fortvilelse eller gråt. Man kan også reagere fysisk med f.eks. kvalme, svette eller frysninger. Det er viktig å forsøke å unngå å være alene i denne fasen, men ha noen å snakke med. Rådet til de som møter mennesker i denne sjokkfasen er også at det viktig å være der, lytte og gi trygghet, og at man ikke lar mennesker i sjokk være alene. 2. Reaksjonsfasen Sjokket vil etterhvert slippe taket, og nå blir det naturlig å slippe til reaksjonen på det du har opplevd. Vår psyke er utrustet med en innebygd forsvarsmekanisme som beskytter oss mot å møte alt det vanskelige på en gang, så gradvis vil du ta inn over deg det du har gått gjennom. Det er naturlig å føle på det tapet du har opplevd, sorg eller forvirring over endret identitet og status, sinne over tapt liv og tapte muligheter, tomhet overfor endrede framtidsutsikter og tap av mening med livet, vakling mellom bebreidelse og glede over å ha tatt valget på den ene siden og selvbebreidelse og tvil om man har tatt rett valg på den andre siden. I denne fasen kan man reagere med søvnforstyrrelser, nedsatt apetitt, kroppslige reaksjoner, nedstemthet og ulike former for angst. Man kan også reagere med utagerende adferd, humørendringer, bebreiding, selvforakt og skyldfølelse. Gradvis begynner man nå å bearbeide det man har opplevd. Ofte kan folk i denne fasen mene at de ikke trenger hjelp, men det er likevel viktig at du har mennesker rundt deg, og at de er til støtte for deg. Omgivelsene bør holde ut berg og dalbanen av følelsesmessige svingninger du kan gå gjennom, og akseptere at du kanskje vil gjenta det du har opplevd om og om igjen til det kjedsommelige. Det er viktig å reagere på det viset du selv finner naturlig, med f.eks sinne eller depresjon, men det er like viktig å ikke bli i denne fasen, for du må videre. 3. Bearbeidingsfasen Det du har gått gjennom, både bruddet og det som førte til bruddet, og etter hvert også opplevelser du har hatt i trossamfunnet, er noe som må bearbeides. Dette er en fase det er svært viktig å ikke hoppe over, og det er nærmest en forutsetning for å komme seg videre at du snakker med noen om det du har opplevd for å kunne bearbeide dette. Å sette ord på opplevelser, tanker og følelser er svært viktig. Bruk en psykolog, en teraupeut, mennesker som har gått gjennom det samme eller gode venner. Det verste du kan gjøre er å være alene, det er vanskelig å se forandringer og muligheter hvis man ikke snakker med andre. Jo raskere du kan komme i gang med bearbeidingen, jo bedre er det for deg. I Hjelpekilden kjenner vi til mange mennesker som har brukt 20-30 år før de har kommet til denne fasen. Å snakke om et tema som er sårt er vanskelig, men å gjemme det bak en fasade, bak alkohol, medisiner eller jobb, løser ikke problemet, de fleste erfarer at de før eller senere vil være i en situasjon der de må ta tak i det de har opplevd for at ikke livet skal låse seg helt. Hvis du for eksempel stadig tenker at du har såret Gud, at du er overlatt til en farlig verden og kan bli besatt av demoner som følge av at du ikke lenger har del i den Hellige Ånd, eller at du snart kommer til å møte en tragisk sjebne i en dommedag, så er viktig å avteologisere denne delen av troen. Her kan det være fint å snakke med en prest eller diakon som har erfaring med å snakke med mennesker som har gått ut fra usunne religiøse miljøer. Og hvis du for eksempel er engstelig for å havne i nye grupper fordi du er redd for å bli manipulert, eller du stadig er i konflikt med autoriteter fordi de minner deg om ledelsen i menigheten, så er dette tegn på at du trenger å bearbeide dine opplevelser. Det kan også være greit å være bevisst at man skal gjennom en del mentale endringsprosesser i denne fasen. Du skal gå fra å ha et svart-hvitt verdensbilde til en nyansert verdensforståelse. Du skal gå fra å være en sitatmaskin for en organisasjon til en som tenker selv og formulerer meninger fra eget hode og ikke fra andres. Du skal gå fra å være et gruppemedlem til individ, og dermed sette deg selv først, kanskje for første gang i ditt liv. Og du skal gå fra å se på deg selv som et syndig eller et "ufullkomment" menneske til et helt menneske, og tillate deg det som tidligere var forbudt, det å være et 100% menneske, å leve, å lengte, føle, elske, tenke og nyte, og det helt uten angst. Dette er ikke gjort over natten, dette er noe som kan ta tid. Men det kan hjelpe å være bevisst disse endringsprosessene. 4. Nyorienteringsfasen Å bearbeide kan ta alt fra noen måneder eller flere år, men når du har bearbeidet ferdig starter en ny fase av ditt liv, der du har du akseptert det du har opplevd og din situasjon. Denne fasen har ingen avslutning, men leder fram til at du skal ta nye avgjørelser i ulike aspekter av livet ditt. Du er ikke lenger et offer, men en ressursfull person som er i stand til å leve videre med det som har skjedd uten å la det hindre din fortsatte utvikling. Du har nå utviklet en egen identitet, er godt integrert i samfunnet utenfor trossamfunnet, uten et anstrengt forhold til ditt selvbilde, til livssyn eller andre mennesker. Nå har du kanskje også gjenopptatt kontakter og knytte nye kontakter, gjennom nye miljøer, arbeid, skole og fritid. Du har med andre ord etablert et nytt liv utenfor trossamfunnet, uten at det du har opplevd hemmer deg lenger. Klapp på skuldren til deg! Å reagere etter en krise er normale menneskelige raksjoner. For de som er i en krise så er omgivelsenes støtte viktigst. Ubearbeidede kriser kan lede til at du er utsatt i kommende krisesituasjoner og krevende hendelser i ditt liv. En person kan fastne i noen av fasene, og aldri komme til nyorienteringsfasen, noe som er en stor risiko for helse, velbefinnende og produktivitet. Det er viktig å påpeke at dette kun er en teori, og ikke en regel om at alle avhoppere skal gjennom disse fasene. Fasene kan også gå over i hverandre, man kan pendle fram og tilbake, og tiden det tar kan variere veldig. Men for deg som står midt oppi det, så kan det være greit å ha denne teorien i bakhodet, om ikke annet kan du kanskje se et mønster i det kaoset du opplever, og viktigst av alt; se at du kan legge alt bak deg - når du har bearbeidet ferdig. Hilde Langvann, 2/5-2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Krisens olika faser - Johan Cullberg Fra gruppemedlem til individ Vanlige etterreaksjoner hos religiøse avhoppere Stener for Brød - studie av avhoppere fra fremgangsteologiske menigheter Lenker: Hjelpekildens fadderordning Støttegruppe på nett I noen trossamfunn er det aldri noen reell trosfrihet for barn. Som følge av indoktrinering ser ikke barna noe annet valg enn å følge foreldrenes religion, noe mange senere i livet føler som et stort overgrep mot egen frihet. Men for noen barn gir denne manglende friheten seg utslag på en annen måte enn ved dåp, et invaderende inngrep på egen kropp: omskjæring. I den pågående debatten om en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge, blir det blant annet hevdet at dette vil innebære et brudd på foreldrenes religionsfrihet. Men først, hva er den historiske bakgrunnen for kjønnslemlestelse? I førkristen tid sto erotikken sentralt både i religionen og kunsten i flere kulturer, som europeisk, indisk og kinesisk kultur. Omskjæring var ukjent, kjønnsorganene var verdifulle og skulle dyrkes og ikke lemlestes. Sett ut fra en psykologisk forståelse er reproduksjon og erotikken to adskilte områder; reproduksjon handler om evnen til forplantning, mens erotikken handler om evnen til begjær og nytelse. Ved syndefallet ble begjæret og nytelsen gjort til synd, mens nytelsen og begjæret i andre kulturer var en del av det guddommelige. I en kultur som har gjort begjæret og nytelsen til en synd, vil reproduksjonen være i fokus, den må kontrolleres. Reproduksjon kan kontrolleres på ulike måter, ved streng kontroll av kvinnen og ved at mannen samtidig lever kysk, eller ved at kvinnen ble omskjært, samtidig som menn kan leve ut sin seksualitet. Noen kulturer la størst vekt på å regulere kvinnens seksualitet. Omskjæring av kvinner regnes for å stamme fra faraoisk kultur, etter forestillingen om kvinnen som fristerinnen og mannen som erobreren. Ved å fjerne klitoris mistet kvinnen evnene til å friste mannen, og ved å syes igjen ble mannen hindret å ha samleie med henne. Semittisk kultur, som skapte jødedommen, kristendommen og islam, var en sterkt manndominert kultur og hadde i motsetning til samtidige kulturer et negativt syn på lyst og erotikk, og et fokus på reproduksjon. Omskjæringen var i denne kulturen et tegn på pakten mellom folket og Gud. I den tidlige jødedommen inngikk Abraham, som levde mellom 2000 og 1550 f. Kr, en pakt med Gud og lovet at alle menn skulle omskjæres slik at de kunne bli identifisert som Israels folk. I sin opprinnelige form ble kun den ytterste av forhuden fjernet, men på 500-tallet innførte rabbiene en ny metode for å fjerne hele forhuden, slik at det ble vanskeligere for jødiske menn å restaurere forhuden. Ved diaspora, spredningen av jødene rundt omkring i verden, har det vært viktig å opprettholde og styrke sin identitet, og omskjæringen, ritualet som knyttet dem til Abrahams ætt har derfor vært viktig å holde fast ved. Selv om det vises til kultur og religion, så har hele tiden den seksuelle begrunnelsen til mannlig omskjæring vært klar. For omkring tusen år siden sa den jødiske vismannen Moses Maimonides (1135 - 1204) at effekten av omskjæring av gutter var: "å begrense samleie, og å svekke reproduksjonsorganet så mye som mulig, og således gjøre mennesket moderat ...for det er ingen tvil om at omskjæring svekker den seksuelle opphisselsen, og av og til minsker den naturlige gleden, organet blir nødvendigvis svekket når det ble...fratatt sitt deksel fra første stund. Våre vise menn har tydelig uttalt at det er vanskelig for en kvinne som har hatt sex med en uomskåret [mann], å gi slipp på ham" (Gå til kilde) Det viktigste er ikke hvorvidt trossamfunnet du tilhører eller har tilhørt blir klassifisert som en sekt, et lukket eller isolert trossamfunn, men om det er sunt eller usunt for deg.
For deg som er medlem av en menighet er de viktig at du spør deg selv: Blir jeg sett og tatt imot som den jeg er? Er det rom for å tenke kritisk rundt det som formidles, eller blir kritiske spørmål ansett som en trussel mot fellesskapet? Er det sunt for meg? Hva som er sunt eller usunt kan være subjektivt for den enkelte, men det finnes likevel en liten sjekkliste man kan følge for å få en viss pekepinn. Usunne trossamfunn: - er en religiøs minoritet som mener de har den eneste rette sannheten. - har et sort/ hvitt verdensbilde der gruppen er utvalgt og alt utenfor er ondt og må bekjempes. - tillater ikke spørsmål ved ideologien, tvil er et onde som må bekjempes. - har lite rom for avvikende meninger og adferd, det er et sterkt konformitetspress. - holder skjult deler av læren og åpenbarer den litt etter litt etterhvert som du anses moden nok. - har klare reaksjoner ved utmeldinger, og regler for hvordan medlemmer skal forholde seg til medlemmer som har valgt å forlate menigheten. Sunne trossamfunn: - har ingen hemmeligheter som skal skjules, du vet hva du går inn i på forhånd - aksepterer ikke manipulasjon og kontroll av medlemmene - har ingen pastor/ leder/ ledergruppe som anses som et "overmenneske" eller nærmere Gud enn andre. - har ikke svar på alt, det er lov å tvile og oppleve at livet er vanskelig. - ser ikke på verden utenfor som en trussel - anser familien som viktig, uansett om de er medlem av trossamfunnet eller ei - sier ikke at det er en sammenheng mellom dine økonomiske bidrag til menigheten og din lykke eller forhold til Gud. Hilde Langvann, 22/4-2014 Kilde: Guds Brente Barn - Bymisjonen Lederskap 02/2006, artikkel "Hva skiller sunne grupper fra usunne?" I debatten rundt homofiles rettigheter i kirken, kan man i kommentarfeltet i de mest konservative kristne avisene se at det er en lang vei å gå før man i de trangeste religiøse miljøene vil utvikle et mer humant og mindre fordømmende syn på homoseksualitet. I debatten skyter man bibelvers mot hverandre, og der den ene siden viser til kjærlighetsbudet og at vi alle er skapt i Guds bilde, hevder den andre siden at homofili er unaturlig og at Gud er motstander av homofili.
Men stemmer dette? Argumentet om at homofili er unaturlig blir vanskelig å støtte da det har eksistert i alle kulturer til alle tider, og siden det også eksisterer i dyreriket. Forskere har funnet at hos 1500 arter foretrekker noen dyr alltid eller ofte sex med partner av samme kjønn. Og historisk kritisk lesning av bibeltekstene gir ikke entydige svar på hvordan kirken skal forholde seg til homoseksualiteten. Den negative holdningen til homoseksualitet i det nye testamentet stammer fra brev den kristne misjonæren apostelen Paulus skrev til de første kristne menighetene. I denne sammenhengen er det verdt å nevne at vi vet at Paulus hadde et syn på kvinnen som vi i dag tar avstand fra, det samme gjelder Paulus´ syn på slaveri. Tidligere fant man bibelsk belegg for at man kunne undertrykke mennesker med annen hudfarge, det gjør man ikke lenger. Det er en kjensgjerning at vår tolkning av Bibelen alltid er preget av den forståelsen vi til enhver tid har av menneskeverd og samkvem mennesker i mellom. Kan Paulus´ holdning til homofili forklares historisk? Når Kristendommen oppsto eksisterte den side om side med andre kulturer, blant annet gresk og romersk kultur som dyrket både fruktbarhet og erotikken. Både menn og kvinner hadde et frodig seksualliv der erotikken sto i høysetet, og biseksualiteten var utbredt mellom begge kjønn. En av mange skikker i antikkens Hellas og Romerrikke var pederasti, der voksne menn hadde seksuelle forhold til yngre gutter fra 12-års alderen og oppover, såkalt "gutteskjending". Disse homoseksuelle båndene skal ha blitt en stor utfordring for Paulus´ misjonsvirksomhet i Lilleasia. I hellenistisk kultur var kjærlighet mellom menn ansett som mer verdifullt enn kjærlighet mellom menn og kvinner, noe som hang sammen med synet på kvinner som uten egen verdi. Det hellinistiske synet kolliderte med det kristne budskapet om at begge kjønn var av samme verdi overfor Gud. Jødene kom fra en kultur som hadde et restriktivt syn på seksualitet i sterk kontrast til samtidige kulturer, der seksualiteten var forbeholdt mellom mann og kvinne i reproduksjonsøyemed.. Mange mener at Paulus tok avstand fra homoseksualitet mellom menn som en reaksjon på grekernes pederasti. Handlet tekstene om dette, så kan ikke bibelversene brukes mot gjensidige og likeverdige homofile parforhold i dag. En annen ting som er verdt å vite, er at homoseksuelle handlinger også var en del av kultusen i avgudstemplene, noe som gjorde det viktig for den tidens kristne å ta avstand til homoseksualitet. De fleste konservative trossamfunn som stiller seg negativ til homoseksualietet i dag, skiller ofte mellom homoseksualitet og homoseksuelle handlinger. De kan mene at det å være homofil i seg selv ikke er syndig, men at synden er knyttet til homoseksuelle handlinger. Det er interessant å se at dette synet er en arv fra Platon og filosofien om dualismen. Platon mente at livet var en kamp mellom legeme og sjel, og gjennom et slikt dualistisk menneskesyn kunne kristendommen syndiggjøre kroppen og dens lyster, i tråd med den kristne seksualforståelse som fortalte at seksualitet ikke knyttet til reproduksjon var synd. Kirkens historiske fokus på medlemmenes seksualitet er relatert til makt. Religiøs liberalisme har aldri gitt makt over medlemmene, bare ved kontroll over en persons seksualitet vil man kunne utvikle total kontroll over medlemmet. Seksualiteten er en av våre viktigste og sterkeste drivkrafter, og undertrykking av seksualitet skaper usunn utvikling av mennesket. For eksempel ser forskere overgrep i den katolske kirke i lys av et miljø som fordømmer homoseksualitet, og påpeker at hvis fremtidige overgrep skal reduseres, så må kirken i første omgang godta homoseksuelle handlinger mellom mennesker. Ideelt sett burde et kristent miljø være basert på ønske om et religiøst åndelig fellesskap. Ideelt sett burde ikke medlemmenes seksualitet ha betydning til forholdet til Gud eller menigheten. Men som holdningene i det konservative kristne miljøet viser, det er desverre en lang vei å gå, særlig når de mest innbitte motstanderne ikke er åpne for kunnskap som slike innlegg gir, og isteden tviholder på gamle utdaterte holdninger. Som det gamle sagnet om kirkens menn som nektet å se gjennom Galileos teleskop for å slik kunne holde på sitt verdensbilde om at jorden er flat. Det krever mot å endre mening. Hilde Langvann, 14.04.2014 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilder: Thore Langfeldt: Erotikk og fundamentalisme Om tolkning av Bibeltekster om homofili: http://www.kirken.no/larenemnd/laeren06/sider/kap3-6.html Om kirkens endrede syn i teologiske spørsmål, har dette relevans for spørsmålet om homofilt samliv? http://www.kirken.no/larenemnd/laeren06/sider/kap3-8.html Les også: Historiske endringer i holdning til homoseksualitet: "Menn som ligger med menn" - del 1 Sex & Sekten: Lyst Sex & Sekten: Overgrep Sex & Sekten: Onani I førkristen tid var menneskenes seksualitet uten betydning for deres forhold til gudene. Om man hadde sex med en av samme kjønn, om man hadde sex uten å være gift, om man onanerte eller hadde ulike partnere, så var dette likegyldig for menneskenes forhold til religionen.
Seksualiteten var i noen kulturer adskilt religionen, og i andre kulturer var nytelsen og begjæret ansett som en del av det guddommelige. Våre eldste skriftkulturer og mytologier viser at homoseksuelle handlinger og erotisk tiltrekning mellom personer av samme kjønn har vært kjent i årtusener. Evnen til å fullføre samleie med en mann var ikke sett på som noe unaturlig eller galt, men en naturlig del av samfunnskultur og viktige ritualer. Så hva skjedde? Sivilisasjonens vugge, Mesopotamia, var i flere tusen år preget av sumerne, som regnes som den første litterære kultur. Sivilisasjonen hadde sin høydepunkt rundt 3-2000 år før vår tidsregning. De dyrket erotikken og fruktbarheten, noe som gradvis tok slutt med den semittiske invasjonen i området rundt 2300 år før vår tidsregning. Semittene hadde med seg en mannsdominert kultur, noe som førte til en reduksjon både for kvinnens frihet og den seksuelle frihet. I semittisk kultur var seksualiteten forbeholdt mellom mann og kvinne, og da i reproduksjonsøyemed. Dette fikk konsekvenser for synet på homoseksualitet. Jødenes syn på seksualitet endres tydelig med det babylonske fangenskapet. For å hindre å bli assimilert i babylonsk kultur og for å styrke sin identitet, så utformet jødene sine religiøse teser med sterk vekt på reproduksjon, med strengere regler rundt det seksuelle enn tidligere, noe som sto i sterk kontrast til babylonernes dyrking av erotikken. Den semittiske kulturen skapte de tre store verdensreligionene; jødedommen, kristendommen og islam, hvorav to av dem også ble sterke statsreligioner. Synet på seksualitet og også homoseksualitet, påvirket derfor også innholdet i de jødiske skrifter, og senere også i det nye testamentet. Men uavhengig av hva som måtte stå i Bibelen, Talmud eller Koranen, så er det forvalterne av religionen som bestemmer kursen. Den kristne seksualforståelsen utviklet seg over tid, med påvirkning fra ulike filosofer og retninger. Fram til 1100-tallet var det få som brydde seg om homoseksulle handlinger, men særlig fra det 13. århundre utviklet det seg en økt intoleranse med innflytelsen fra Thomas Aquinas. Han mente at all seksualitet som ikke var knyttet til reproduksjon, var unaturlig og syndig. Dermed ble både masturbasjon og homoseksualitet bannlyst. I middelalderen dukket det derfor opp mange kristne tekster som fordømte homofile og lesbiske, og det var nå man første gang omtalte homofili som unaturlig, og både anal og oral sex kunne medføre dødsstraff. Først på midten av 1800-tallet blir begrepet homoseksualitet som legning etablert. Med framveksten av sexologien på slutten av 1800-tallet så ble det herskende synet på homofili utfordret, og med gjennombruddet for kristen humanisme internasjonalt på 1960-tallet, har kirken etterhvert tilpasset seg humanismens endrede holdninger til seksualitet. Fra å være fordømmende overfor homofili, har kirken gradvis begynt å akseptere homofilt samliv og ekteskap. Men som kirkemøtet 2014 i Kristiansand og holdningene fra det konservativ-kristne Norge viser, så er det fremdeles en lang vei å gå. Kilder: Thore Langfeldt: "Erotikk og fundamentalisme" p3.no: "Når ble det galt å være homo?" Hilde Langvann - 12.04.14 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Å forlate et lukket trossamfunn er ingen enkel prosess, og kan i mange sammenhenger sammenlignes med å bryte et ekteskap. Vi spurte våre medlemmer inne på støttegruppen vår på FB hvilke råd de ville gi en person som vurderte å forlate trossamfunnet sitt. Vi fikk over 50 svar. Ut fra alle svarene utkrystalliserte det seg syv viktige punkter: 1. Søk råd hos mennesker som har gått gjennom det samme: Jeg ville nok bedt vedkommende om å søke opp en organisasjon, som Hjelpekilden, og for å se om han/henne kunne finne noe støtte eller hjelp i prosessen. 2. Bygg deg opp et nettverk utenfor trossamfunnet Viktig også å skaffe seg venner utenfor. Medlemskap i ulike foreninger kan være en start. 3. Vær mentalt forberedt på konsekvensene For det første må du huske på at et slikt brudd har konsekvenser. Forbered deg mentalt på å bli alene. Når du er klar til å møte alle konsekvensene, så gå ut. 4. Stol på magefølelsen Å ikke tvile på sitt valg. Livet ble uansett ulevelig der. 5. Bli sikrere på ditt valg gjennom økt kunnskap. Bygg opp en ny og mer solid virkelighetsoppfatning ved å lære vitenskap. 6. Unngå å bli bitter Og å bære med seg at bitterhet er de aller største bremsen for fremgang. Derfor er det lurt å ha mennesker rundt en som vil hjelpe en fremover istedenfor å se tilbake og bli sittende fast i en dårlig sirkel! 7. Ikke la deg skremme av advarsler mot å forlate I mange lukkede trossamfunn er forkynnelsen at man blir "Bånn ulykkelig" dersom man forlater menigheten, og at man da lever i fordervelse. For noen sitter denne propagandaen fra oppveksten så sterkt at det blir en selvoppfyllende profeti. Denne propagandaen er det største bedraget i de fleste lukkede trossamfunn. Man finner selvsagt mye elendighet i storsamfunnet, men alle de samme problemer som grov umoral, overgrep, ulykkelige ekteskap og skilsmisser er også gjeldene innad i sekter/lukkede trossamfunn( dessverre). Noen oppmuntrende ord tilslutt: Jeg tror at sann lykke er å føle at man blir elsket for den man er, helt uavhengig av religion og åndelig ståsted. Hilde Langvann, 24/3-2014 Takknemlig organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge Les også: Den siste døren Noen ganger leser vi rystende skildringer i media om seksuelle overgrep mot barn i religiøse miljøer. Det kan være katolske prester som forgriper seg på altergutter i kirkene, eller en forstander eller annen tillitsperson i en menighet som forbrutt seg mot en av menighetens barn. For oss som jobber med mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er spesielt historiene fra trossamfunnet Guds Menighet i Lofoten noe av det som gjør mest inntrykk. Guds Menighet er en lite trossamfunn med rundt 430 medlemmer, men likevel er overgrepshistoriene mange. Her er noe av hva tidligere medlemmer har fortalt oss: Jeg er en av de få i min generasjon som ikke er blitt utsatt for overgrep Antall overgripere og ofre virker unormalt høye for et trossamfunn som er såpass lite, og det er også betenkelig at historien til menigheten viser at selv grunnleggeren ble tiltalt for seksuelt misbruk på slutten av 1800-tallet. En av de mange overgrepsofrene sier noe interessant i et intervju med Lofotposten i 1995: Jeg tror de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for i barndommen min var en måte for faren min å avreagere sitt strenge levesett på. En annen av våre medlemmer fortalte at hun ukentlig ble seksuelt misbrukt fra hun var 7 til hun ble 15, i forbindelse med et av Jehovas vitners ukentlige møter. Istedenfor å dømme sin overgriper hadde hun denne reflekteringen: Den seksuelle drivkraften er kraftig og hadde den bare vært det i møte med mennesker - hadde den vært sunn. Men i sekter, er den skambelagt, det er ikke satt navn på. Å bli nektet å onanere, nektet å kysse i lidenskap, nekte å ta på hverandre, når man lengter, når man ikke vet hva man lengter etter, når man ikke vet hva kreftene er, da utforsker man, for å ikke bli gal. Jeg mener ikke at det er riktig, men poenget mitt var at i lukket sekt der strukturen dreier seg om kontroll og synd og skam- vil det høste mennesker av denne sorten! Begge disse overgrepsofrene fra lukkede trossamfunn har gjort en intressant observasjon. Kan det være en sammenheng mellom et restriktivt forhold til seksualitet og seksuelle overgrep? På FNs 15. AIDS-konferanse i Bangkok i 2004, provoserte USAs president George W Bush 20.000 eksperter og politikere ved å hevde at seksuell avholdenhet var viktigere i kampen mot AIDS enn kondomer. Dette er helt i tråd med USAs konservative seksualpolitikk. Enkelte stater har stadig lover som forbyr oral og anal sex og enkelte samleiestillinger, de har vært tilbakeholdende med seksualundervisning i skolene samt prevensjonsveiledning, og har strenge regler for nakenhet. Mens barn i Norge gjerne løper nakne på stranden på sommerstid, er dette helt uaktuelt i USA, der selv 1 år gamle jenter må bruke en overdel i lignende settinger. Selv kjente skulpturer og freskomalerier har måttet gjennomgå sensur, som for eksempel en statue av ung mann som har fått et kledelig belte over sine kjønnsorganer i den utstilte versjonen og noe også denne og denne saken illustrerer. I vestlig sammenheng regnes USA som det mest seksuelt undertrykkende landet i verden. Samtidig topper USA statistikk for seksuelle overgrep. Dette er et viktig paradoks. Hvorfor er det slik?
Overgrepsskandalene i den katolske kirke har vært mange, og sexologene ser dette i sammenheng med forholdet til den negative holdningen til homofili i trossamfunnet. I et miljø som fordømmer homoseksualitet har stadig flere ulykkelig skjulte homofile prester blitt avslørt etter å ha hatt sex med unge gutter. For disse prestene vil sex med voksne bli en truende bekreftelse på deres homofili, mens sex med unge gutter har i deres øyne blitt sett på som en slags ufarlig guttelek. Flere forskere påpeker derfor at kirken selv må ta ansvar for de homofile prestene og deres seksuelle tragedier og de mange ofre i dette kjølvannet. Skal fremtidige overgrep reduseres, så må kirken i første omgang godta homoseksuelle handlinger mellom mennesker, kreves det. Trossamfunn som blir konfrontert med seksuelle overgrep i deres menighet, svarer alle at de tar sterkt avstand fra seksuelle overgrep, på lik linje med Guds Menighets talsmann i denne artikkelen. Noen trossamfunn viser til og med til at de har artikler i sine publikasjoner som tar opp problematikken og som viser hvilken holdning de har til denne problematikken. Men at man tar avstand fra overgrep er irrelevant i denne sammenhengen. Et trossamfunn som knytter skam til onani og lyst, som fordømmer homoseksualitet eller sex utenfor ekteskapet, lager et miljø som gir grobunn for seksuelle overgrep. Sexologien viser at seksuell undertrykkelse i barndommen er en viktig faktor i det å utvikle seksuell overgrepsadferd, dette kommer tydelig fram i psykoterapien av slike mennesker. Skal et trossamfunn redusere fremtidige overgrep så er det ikke nok å ha en negativ holdning til overgrep, man må skape et miljø som ikke undertrykker seksualiteten. Hvis dette skal la seg gjøre må trossamfunnene løsrive seg fra de fundamentalistiske sidene ved religionen. Men religiøs liberalisme har aldri gitt makt over medlemmene, bare ved kontroll over en persons seksualitet vil man kunne utvikle total kontroll over medlemmet. Hvis frivillighet og ønske om religiøst åndelig fellesskap danner grunnlaget for den religiøse bevegelsen, og der medlemmens seksualitet ikke har betydning for forholdet til Gud eller menigheten, vil man være i rett retning. Er dette i det hele tatt mulig? Hilde Langvann, 19/3-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Kilde: Erotikk og fundamentalisme, Thore Langfeldt Les også: Sex & sekten: Onani Sex & sekten: Lyst Avhoppere forteller: Mors Sol og fars Fryd Når Tønsbergs Blad retter søkelyset mot Brunstad Christian Church i en rekke kritiske artikler, oppfordres vi av en representant for BCC å kneble kritikeren. ”Brenn avisen”, oppfordrer Bernt Aksel Larsen. Et viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn, er at menigheten legger begrensninger på medlemmenes mulighet for fri meningsdannelse, og de har restriksjoner på informasjonsutveksling mellom menigheten og samfunnet utenfor. Noen trossamfunn oppfordrer medlemmene sine til å forholde seg kun til Bibelen og egentrykkede publikasjoner, og noen gjør som BCC, indirekte veileder sine medlemmer til å ikke lese avisen. Et annet viktig fellestrekk ved lukkede trossamfunn er holdningen til kritikk. Å kritisere trossamfunnet vil bli møtt med negative sanksjoner. Kommer kritikken innenfra, betyr det at den som kritiserer er åndelig svak, trenger veiledning eller i verste fall er blitt en ”motstander” og dermed kan utgjøre en fare for de øvrige i menigheten. Kommer kritikken utenfra, er kritikerne motstandere av trossamfunnet, og driver forfølgelse av den sanne Guds menighet. Mens enkelte trossamfunn har lært sine medlemmer og forstandere å tie når kritikken kommer, for slik å ikke hive ved på bålet, gir Brunstad Christian Churchs nulltoleranse overfor kritikk kilde til langvarige debatter med motsvar som bærer preg av frontalangrep på den som kritiserer, gjennom å veksle mellom å innta en offerrolle eller ved å diskreditere kritikeren. I sosiale medier er også medlemmene aktive med å sensurere tidligere medlemmer som bidrar i debatten, noe innboksen på FB til flere av våre medlemmer vitner om. Selv personer som har forlatt menigheten vil lenge se på kritikk av BCC som et absolutt tabu. Som dette tidligere medlemmet forklarer: ”Å snakke mot brødrene er noe av det verste du kan gjøre, for de er innsatt av Gud.” Dette er helt i tråd med fundamentalismens vesen. Religiøs fundamentalisme hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter som de rettroende må bekjempe. Kritikk er å anse som illojalitet, og absolutt lojalitet til ledelsen er en egenskap som blir indoktrinert i medlemmene fra tidlig alder. Synet på menighetens ledere blir illustrert av uttalelser som dette: "Gode menighetshjem har alltid bilder av de eldste på veggene. Jeg ble opplært til å sette disse veldig høyt! Nest etter Gud tenker jeg at jeg så på de." Med denne opphøyingen av ledelsen er det kanskje forståelig at pressens tilnærming til saker vedrørende menigheten ikke faller i god jord. Ledelsen er ikke vant til å møte kritikk, medlemmene er bare vant til å utvise uforbeholden respekt overfor ledelsen, noe som uunnågelig vil resultere i en kollisjon i møtet med et av demokratiets viktigste instistusjoner, den frie pressen.
Å ønske å kneble kritikeren er anti-demokratisk og vekker uheldige assosiasjoner, som hos denne historikeren. I alle totalitære regimer gjennom historien har ytringsfriheten blitt regulert og innskrenket, og særlig for mennesker som er vokst opp i et demokratisk system vil varsellampene blinke når en organisasjon i Norge ønsker å kneble kritikk. Interessant nok vil ikke møtet med kritikk utenfra endre holdningen til kritikk internt i trossamfunnet, hos det enkelte medlemmet. Hos de fleste fundamentalistiske trossamfunn forventes forfølgelse av de sanne kristne, i henhold til profetier i Bibelen. Kritikk via media ansees som forfølgelse, og bekrefter dermed at man tilhører den sanne tro. Kritikk utenfra bidrar slik til å styrke troen, fremmer fellesskapet, og øker slik avstanden mellom menigheten og verden utenfor. Lukkede trossamfunn representerer derfor en utfordring i demokratiske samfunn. I møtet mellom samfunnene oppstår det tydelige kulturkonflikter, som debatten i Tønsbergs Blad viser. Kritikk utenfra bidrar også til å øke avstanden mellom trossamfunnet og storsamfunnet, noe som utfordrer den fremtidige integreringen i storsamfunnet hvis et medlem ønsker å forlate. En annen utfordring for integreringen er medlemmenes manglende demokratiske opplæring. Demokratiske prinsipper andre tar for gitt, som forholdet til kritikk, må i mange tilfeller læres. Hilde Langvann, 26/2-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Blant våre medlemmer er det mange barndomshistorier som gjør inntrykk. I noen tilfeller fortelles det om fysiske avstraffelser for å ikke ha sittet rolige på menighetens møter, eller for å ha handlet i strid med menighetens regler. I svært mange tilfeller fortelles det at foreldre har brukt truende fortellinger om demoner, dommedag eller Helvete for å styre barnas adferd. Og de aller fleste kan fortelle at de tidlig lærte å holde avstand til verden utenfor trossamfunnet, til ungene i gata og klassekameratene på skolen, da disse var ”verdslige”, og fordi verden utenfor var farlig. Pedagoger vil nok enes om at dette kan være uheldige måter å oppdra barn på. Så hva skyldes disse ukonvensjonelle metodene i barneoppdragelsen? Kan religion legitimere uheldige måter å oppdra barn? Eller er det andre faktorer knyttet til religiøsiteten som forklarer? Basert på en rekke barndomsskildringer vi har fått fra mennesker som har forlatt lukkede trossamfunn, så er det særlig tre forklaringsmodeller som utkrystalliserer seg: Den ene gjelder trossamfunnet verdensforståelse, den andre gjelder særskilte gruppemekanismer i trossamfunnet og den tredje gjelder lydighet til veilledende religiøse autoriteter. Trossamfunnets verdensforståelse Mange lukkede trossamfunn har et endetidsperspektiv, som betyr at vi lever rett før Dommedag, der rettroende og ikke-troende skal dømmes av Gud. Når de i tillegg anser sin religion som den eneste sanne, så blir endetidsperspektivet reellt, og religionen handler ikke lenger om tro, men om liv og død. Hvis du oppriktig tror at ditt barn vil komme til lide en alvorlig sjebne i nær framtid hvis det ikke er godkjent av Gud, er det ikke da naturlig at du som forelder vil gjøre det som trengs for at ditt barn skal bli godkjent av Gud? Vil ikke dette forklare at noen foreldre tyr til trusler, vold og isolering for å sikre barnets framtid? Som en av våre medlemmer forklarte: Jeg tror ikke mine foreldre så for seg at jeg skulle bli voksen før Harmageddon kom. Jeg har ofte lurt på om de ville gjort det de gjorde hvis de hadde visst at jeg kunne konfrontere dem med det i voksen alder. (Jens, 41 år) Med en verdensforståelse som innbærer troen på en avgjørende Dommedag, og der religionen anses som Sannhet, er dommedag reellt, noe som kan forklare at foreldrene vil gjøre hva de kan for å sikre seg at barna overlever. Behovet for anerkjennelse - gruppemekanismer Menigheten har et indre liv med gruppemekanismer som kan oppstå uavhengig av religion. En sosial gruppe kjennetegnes av at den har sosiale relasjoner som innebærer utveksling av verdier mellom medlemmene, samt at det eksisterer en vi-følelse mellom individene. Verdiene som utveksles kan være for eksempel verdsetting som godkjenning, kjærlighet og respekt. Innenfor gruppen er det også vanlig at det oppstår gruppenormer, et sett med uskrevne, innforståtte normer og regler. Disse normene representerer det som er tillatt og det som er forbudt eller tabu for gruppemedlemmene. Dette kan forklare hvorfor den religiøse familien streber etter anseelse og respekt i menigheten. Fra hva våre medlemmer forteller fra sin oppvekst, så kan det virke som at gruppenormene viser at å ha barn som har korrekt adferd og riktig forventet åndelig utvikling gir respekt hos de andre medlemmene, og en motsatt utvikling vil føre til mindre anseelse for familien. Barnas åndelige framgang og adferd ser ut til å reflektere foreldrenes åndelighet, og barna har derfor potensiale til å gi foreldrene det vi kan kalle høy åndelig kapital. Vi klarte jo aldri å sitte stille på møtene. To timer, i den dressen, vi skulle skrive "Jesus" i ei skrivebok hver gang vi hørte navnet bli nevnt fra talerstolen. Men jeg særlig klarte ikke å være rolig, og da var det jo alltid ut på B-salen da, og få bank. Sånn var det også hvis vi gikk for mange ganger på do i løpet av møtet. "Bare vent til vi kommer hjem," sa mor til oss, og da satt vi stille resten av møtet, men visste at det ble bank når vi kom hjem uansett. (Erik, 38 år) Fortellingene viser at å miste åndelig kapital som følge av barnas manglende åndelige utvikling kan virke som en stor stressfaktor for den religiøse familien. Mange som har vokst opp i lukkede trossamfunn mener at det ble så viktig for foreldrene å få barna rekruttert inn i trossamfunnet at de glemte foreldrerollen i denne prosessen. Foreldrenes rolle ble først og fremst å være misjonærer, eller en part som indoktrinerer, noe som førte til at barna ikke lærte om valgfrihet eller fikk redskaper til å utvikle seg til å bli selvstendig tenkende individer. Vi ser her at det kan oppstå spesielle gruppemekanismer i noe som kan minne om en æreskultur, der angsten for tap av åndelig kapital kan gjøre at foreldrene setter til side foreldrerollen til fordel for indoktrinering av barnet. Lydighet til religiøse autoriteter Den tredje forklaringsmodellen viser til foreldrenes egne forklaringer. Æ satte min ære i å være flinkest i alt, all veiledningen vi fikk fra Litteraturen fulgte æ fra punkt og prikke, også det som gjaldt barneoppdragelse. Æ vet jo i dag at æ gjorde galt, og må betale for det når det gjelder forholdet til datter mi. Men der og da trodde æ at æ gjorde det som var riktig. (Ada, 55 år) Noen av kjennetegn på lukkede trossamfunn er lydighet til ledelsen. Trossamfunnet er gjerne ledet av en leder eller en ledergruppe som har gitt seg selv en slags form for gudestatus. Å si i mot ledelsen blir ansett som å si imot Gud eller som et tegn på svak tro. Når ledelsen da har gitt veiledning til barneoppdragelse, enten via egne publikasjoner eller direkte fra talerstolen, har dette blitt forstått som veiledning fra Gud. Når foreldrene anser sitt trossamfunns doktriner som sannhet blir det trolig at veiledning fra trossamfunnet vedrørende barneoppdragelse også blir sett på som riktig, da det kommer direkte fra Gud. Vi ser her at foreldre i noen tilfeller kan ha valgt uortodokse metoder for barneoppdragelse pga sin lydighet til autoritetene, og dermed handlet i god tro, for hva de trodde var barnets beste. Ut fra denne drøftingen så er det ikke trolig at religion i seg selv kan brukes til å legitimere oppdragelsesmetodene. Men det kan se ut til at de dels skyldes at foreldrene handler i god tro basert på deres spesielle verdensforståelse, dels skyldes egeninteresse som følge av angst for tapt anseelse, og dels som følge av deres lojalitet til veiledende autoriteter. Dette gjør ikke slike oppdragelsesmetoder legitime i etisk eller barnerettslig forstand. Slik oppdragelse skader, og skaper egne utfordringer i forhold til etterreaksjoner og traumer for barn som er vokst opp med troen på demoner, dommedag og en farlig verden utenfor trossamfunnet. Hilde Langvann 26/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge "Jeg visste hva jeg gikk til da jeg bestemte meg for og bli en del av den menigheten og også hva det innebar hvis jeg valgte og bryte." Dette er argumenter som ofte går igjen når noen ønsker å forsvare enkelte trossamfunns praksis med å ekskludere personer fra menigheten. Man vet hva som er konsekvensen av å bryte reglene, og det er naturlig at det finnes konsekvenser for regelbrudd. Konsekvens og straff kan være så mangt. Ekskludering er en av mange former for konsekvens, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. Forskning viser at denne form for konsekvens kan gi langvarige skader på mennesker. Det amerikanske psykologitidsskriftet Current Directions in Psychological Sciences, publiserte i 2011 resultater fra forskning på ekskludering ved Universitetet i Purdue. 5000 mennesker hadde deltatt i denne studien, og professor Kipling D Williams konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade. "Å være ekskludert eller utstøtt er en usynlig form for mobbing som ikke etterlater blåmerker, derfor har vi ofte undervurdert konsekvensen av ekskludering." Den delen av hjernen som oppfatter smerte, erfarer også sosial skade, forteller Williams videre. Selve ekskluderingen foregår i tre stadier: 1. Selve handlingen der man blir ekskludert 2. Mestring av å være ekskludert 3. Resignasjon Forskningen viste at selve handlingen der man blir ekskludert, selv om denne varer bare i få minutter, har langvarig skadelig effekt på de som ble ekskludert. Her viste studiene lik reaksjon for alle som deltok i undersøkelsen, til tross for ulike personlighetstyper. Willams forklarer: "Å være ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse." Annen fase av ekskluderingen handler om mestring. Her derimot viste undersøkelsen stor variasjon i måten man taklet handlingen å bli utstøtt. For noen ville smerten forsvinne straks de hadde brukt tid på å vurdere betydningen av å tilhøre gruppen som hadde ekskludert dem, eller de hadde hatt mulighet til å snakke med en venn om sine utfordringer. Andre av de ekskluderte jobbet hardt for å bli godtatt, for å bli reinkludert i gruppen. Ved å etterligne, etterkomme, adlyde ordre, samarbeide eller uttrykke tiltrekning i sin adferd, forsøkte en del å øke sine muligheter for å kunne bli inkludert tilbake til gruppen. Andre så liten håp for å kunne bli reinkludert i framtiden, og av disse valgte noen å reagere med provoserende oppførsel og aggresjon. De som hadde jobbet for å bli reinkludert ville også etter en viss tid slutte å bry seg om å bli likt. En del i denne guppen begynte i steden å jobbe for å bli lagt merke til. Tredje fase er resignasjon. Langvarig ekskludering viste seg for de fleste å gjøre mestring vanskelig, og etterhvert ville deltagerne i prosjektet velge å gi opp. En del var i denne fasen mindre hjelpsomme og mer aggressive mot andre personer generelt. Men hvorfor benyttes ekskludering? Williams forteller: For det første; Ekskludering er virkningsfullt. For det andre; Du kan komme unna med det. Hvis du straffer noen fysisk eller verbalt, kan den som straffer selv bli straffet for sine handlinger. Men det er vanskelig å straffe noen for å ignorere andre. (News Medical, 28/6-2005) I dag er det å bli utsatt for ekskludering langt mer alvorlig enn hva det var tidligere. Dette skyldes fravær av storfamilien og sterke nettverk som man kan falle tilbake på når man blir utsatt for ekskludering. Williams påpeker derfor at effekten av ekskludering er et alvorlig helseproblem. Følelser som sinne, sorg og langvarig ekskludering kan føre til fremmedgjøring, depresjon, hjelpesløshet og en følelse av uverdghet. Tidligere ville mennesker som ble utsatt for ekskludering søke støtte gjennom andre relasjoner. Men siden mennesker blir stadig fjernere fra storfamilien og er avhengig av færre nære relasjoner, mangler de støtten for å kunne takle å bli ekskludert. (News Medical, 28/6-2005) Hjelpekilden kan ikke erstatte den familie du har mistet etter å ha blitt ekskludert, men for mange har vårt nettverk vært en livbøye i den første vanskelige tiden. Vi har sosiale treff, vi har støttegrupper, vi har nettverk der folk finner hverandre og etablerer nye vennskap. En av våre medlemmer uttalte nylig etter å ha deltatt på vårt julebord i desember, at det sosiale samholdet han hadde savnet etter å ha forlatt menigheten, fant han igjen i Hjelpekilden. Slike uttalelser viser at vi virker som vi skal gjøre. Ta kontakt via vårt kontaktskjema for mer informasjon om hva vi kan tilby, vi har taushetsplikt og svarer raskt.
Hilde Langvann, 21/1-2014 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Kilder Universitetet i Pardue Sciencedaily News medical Hva vi mennesker velger å tro på, er noe som oftest går i arv. Foreldrene spiller den viktigste rollen i å påvirke barnas religiøse holdninger, og foreldre som har en fundamentalistisk tro er de som oftest bruker flest ressurser på å få sine barn til å adoptere sin egen tro gjennom indoktrinering og sterk sosial kontroll. I følge forskere er en effektiv indoktrinering nærmest irreversibel. Likevel, noen mennesker vil til tross for effektiv indoktrinering velge å ikke adoptere sine foreldres tro, eller de velger å forlate troen, ofte i ungdomsalderen. Som en løvetann bryter de seg gjennom asfalten, selv om alt tilsier at det ikke burde være mulig. Så hvordan er dette mulig? Alle barn, oppvokst i et religiøst hjem eller ikke, vil i begynnelsen av tenårene begynne å reflektere over spørsmål som meningen med livet, hva skjer når vi dør og andre religiøse spørsmål. Et barn som har blitt grundig indoktrinert vil i denne reflekterende alderen som regel lete etter kilder som bekrefter dets religiøse overbevisning. Slik unngår de at religiøse spørsmål utvikler seg til tvil og dermed mistillit til foreldrenes religion. Religiøse spørsmål som blir tilfredsstillende svart vil fjerne tvil, og personen vil forbli religiøs. Den grundige indoktrineringen vil altså beskytte barnet fra å miste sin tro når de religiøse spørsmålene vekkes. Likevel, i noen tilfeller hjelper ikke opplæringen. Noen forlater foreldrenes religion og blir det som på fagspråket heter apostater. I en amerikansk undersøkelse av apostater, kom det fram at de i tenårene begynte å stille spørsmålstegn ved Bibelens gyldighet, konflikt mellom vitenskapelige og religiøse forklaringer, samt eksistensen av Gud og religionens holdning til homofili. Majoriteten følte skyld overfor å ha disse tankene, overfor foreldre, overfor menigheten og overfor Gud. Halvparten valgte å løse problemene på egenhånd, ved å oppsøke kunnskap og engasjere seg i kritiske diskusjoner med venner. Apostatene som hadde søkt hjelp for sin tvil hos en religiøs autoritet eller foreldrene, hadde erfart at svarene de fikk ikke var tilfredsstillende nok. I autoritært oppbygde trossamfunn er det vanligere å passivt bli diktert hva en skal tenke. Barn og unge som derfor innleder diskusjoner i leten etter sannheten, viser derfor en høyere grad av aktiv mestring. Bare en fjerdedel av apostatene kunne fortelle at det var kritisk tankegang som hadde ført til deres skepsis. Halvparten av apostatene i undersøkelsen fortalte at tvilen kom før kritisk tankegang, det var religionen som hadde gjort dem skeptiske. De fant det umulig å tro at deres religiøse overbevisninger var sanne, og vendte ryggen til foreldrenes religion fordi de mente at de ikke hadde annet valg. Deres integritet gjorde at de måtte være tro mot seg selv Vi ser her at det var en streben etter sannhet og personenes integritet som førte til at de valgte å forlate foreldrenes religion. Men hvor kom disse verdiene fra? Undersøkelsen viste at ironisk nok var det egenskaper ved den religiøse opplæringen som hadde skapt de samme verdiene som hadde vært utslagsgivende for at apostatene hadde valgt å forlate trossamfunnet. Når man lærer at ens religion er den eneste sanne, at man må følge dens dogmer, lærer man ikke da å hedre overbevisninger fordi de var sanne, og dermed lære seg å verdsette sannhet? Når man lærer å unngå synd og å være tvers igjennom god, fordi Gud er allvitende, vil ikke dette fremme egenskapen integritet? Med andre ord kan vi si at foreldrene, med en vellykket religiøs opplæring, la grobunn for religionens fall når religionen senere viste seg å ikke leve opp til de samme verdiene som religionen fremmet. I tilllegg, siden foreldrene insisterte på at religionen var Sannhet, gjorde man religionen mer sårbar. For når man først fant en feil med religionen, så rystet hele trossystemet, og man ble skeptisk til hele religionen.
Men hvordan klarte de å bryte med sine religiøse overbevisninger?
Undersøkelsen mente at intelligens er årsaken. Som gruppe var apostatene særdeles intelligente. Dogmene overlevde ikke deres kritiske analyse, de fant dem ulogiske og usanne. Funnet støtter en allerede eksisterende forskning som viser at intelligens samvarierer negativt med religiøsitet. Som gruppe var de undersøkte apostatene også meget flinke på skolen, og kan tenkes å ha fått gode tilbakemeldinger fra lærere for å vise selvstendig tankegang, og for slik ha funnet de rette svarene. En slik ros vil føre til en økt tillit til egen evne til å finne riktige svar og konklusjoner. Vi ser at indoktrinering til tross, noen barn har høy motstandskraft og vil snu ryggen til foreldrenes religion etter at de har kommet i den reflekterende og filosoferende alderen. Årsaken til at noen velger å forlate er mange, men denne undersøkelsen viste at for majoriteten skjer det et samspill mellom barnas spesielle egenskaper og det religiøse miljøet de tilhørte. De hadde en høy intelligens og høy tillit til egen intellektuell kompetanse. Samtidig hadde deres religiøse opplæring ført til at de verdsatte sannhet og integritet i særlig grad. Dette samlet førte til at de valgte å forkaste foreldrenes tro, og ble apostater. Hilde Langvann, 12/12-2013 Organisasjonssekretær, Hjelpekilden Norge Kilde: Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Les også: Fundamentalisme og indoktrinering Når vi får barn er det en naturlig konsekvens at vi som foreldre ønsker at våre barn skal arve våre livsanskulser, vår ideologi. Noen foreldre utviser sterk beherskelse i dette ønsket, og mener at ingen foreldre skal påtvinge sine barn deres ideologi. De mener at barnet må selv få gjøre opp en egen mening om hvilken ideologi det ønsker å følge, etter å ha fått presentert ulike synspunkter. Andre igjen vil gå til ytterligheter for å sikre at deres barn arver deres ideologi. Religiøse fundamentalister hevder at deres tro er den eneste sanne, og at troen blir motarbeidet av onde krefter, krefter de rettroende må motkjempe. Som gruppe så legger religiøse fundamentalister stor vekt på religion i oppdragelsen av sine barn. Overbevisningen er viktig for dem, og derfor også viktig å overføre til sine barn. Trusselbildet av at eksterne krefter ønsker å motarbeide de rettroende gjør at det blir spesielt viktig for foreldrene å beskytte barna mot ytre påvirkning både ved isolasjon fra omverdenen (sosial kontroll) og ved grundig opplæring i troen slik at de blir i trossamfunnet. Hvilken metode er det mest sannsynlig at religiøse fundamentalister bruker for å lære opp sine barn i troen? Undervisning innebærer et fokus på hvordan man tror, framfor hva man tror. Her skal man ikke nå fram til riktige svar alene, man skal finne riktige svar av riktige grunner, man skal veie argumenter for og i mot opp mot hverandre, før man finner det rette svaret. I undervisningssammenhenger ligger det derfor en rasjonell prosess: en begrunnende, dokumenterende og argumenterende kommunikasjon som er rasjonell både i sender og mottagerledd.
Indoktrinering blir ofte brukt i samme setning som hjernevask og propaganda. Før vi går videre og forklarer hva indoktrinering betyr, en kort begrepsavklaring: Hjernevask innebærer at man systematisk bruker en rekke påvirkningsteknikker (utmattelse, isolasjon etc) der personens verdensforståelse og meninger brytes ned, for så å bli erstattet med nye. Barn blir ikke født med en verdensforståelse, de er blanke ark som skal formes, dermed er det ikke aktuelt å bruke ”hjernevask”-metoder når barn skal formes. Når vi driver propaganda bruker vi en rekke fargerike symboler for å overbevise et menneske om hvilke meninger og forståelser som er ønskede eller uønskede. Propaganda mangler imidlertid argumentering og bevis for standpunktet som fremheves. Mens undervisning handler mindre om hva du skal mene, men hvordan man skal komme fram til de rette svarene, så handler indoktrinering om hva man skal mene. Ved indoktrinering blir barn påtvinget en ideologi gjennom en ensidig påvirkning og fravær av motargumenter. Dette kan skje gjennom diskusjon, men da vil argumentasjonen styres mot diskusjonens mål; det ønskede livssynet eller ideologien. Oftest holdes uønskede motargumenter borte fra diskusjonen, men noen ganger kan noen velges ut og presenteres slik at de fungerer trosstyrkende. I motsetningen til undervisningen, der bevisene avgjør meningen, er hensikten med indoktrinering at meningene skal beholdes selv når man blir møtt med motbevis. I opplæringen av barnet vil den som indoktrinerer gi belønning for rett respons, og straff for gal respons, for slik å trene barnet til å gi en spesiell type respons. Derfor vil det underviste barnet og det indoktrinerte barnet være forskjellig i måten de fastholder sine meninger på. Det underviste barnet fastholder sin mening som følge av å ha undersøkt og nøye argumentert for og i mot. Det indoktrinerte barnet derimot beholder sin mening uten undersøkelse av argumenter for og i mot. Indoktrinering innebærer dermed en større begrensning av barnets tankemessige frihet. En effektiv indoktrinering krever en sterkere sosial kontroll av barna, da de må forhindres å møte alternative virkelighetsforståelser i for stor grad. Andre virkelighetsforståelser kan i indoktrineringsprosessen, dvs i barndommen, være en trussel mot arbeidet med å få barnet til å adoptere ens ideologi, og dermed være en fare for at barnet faller fra den sanne tro, noe som i fundamentalismens verdensforståelse vil føre til fortapelse for barnet. Noen har muligheten til å sende barna til skoler og barnehager som deler deres tro eller ideologi, andre følger opp barnet gjennom sterk sosial kontroll ved å bestemme hvilke venner de skal ha, dvs fortrinnsvis barn med samme tro og ved å holde de unna fritidsaktiviteter og andre aktiviteter som kan føre til økt samhandling med barn av ikke-troende. Indoktrinering er også særlig effektiv når man snakker om barn. Som art har menneskene overlevd ved å viderebringe erfaringer fra generasjon til generasjon. Det har derfor vært en overlevelsesmessig fordel for barns hjerner å ha en tommelfingerregel som sier: Tro på alt foreldre, etablerte autoriteter og stammen forteller deg uten å settes spørsmålstegn ved validiteten av det de formidler og eller deres autoritet. En konsekvens av denne tommelfingerregelen er at barn er sårbare for indoktrinering, og dette er en sårbarhet som indoktrinatoren bevisst utnytter. Når indoktrineringen er gjennomført og har lyktes, vil barnet ha en spesiell overbevisning som nå påvirker hvordan barnet forholder seg til omverdenen. Den som er indoktrinert kjennetegnes av:
Til tross for indoktrining, så velger likevel noen å bryte med foreldrenes religion, de blir apostater. Hvordan dette er mulig og hva som kjennetegner disse apostatene, vil vi snakke mer om i neste blogginnlegg. Hilde Langvann, 26/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge Kilde: Liland, Mats (2007) "Indoktrinering og Apostasi", Høyskolen i Lillehammer. Les også: Artikkel: Usunn sosial kontroll Inne på vår støttegruppe har vi en tråd som heter ”Hvordan blir man kvitt angsten for å brenne i et helvete”. En annen tråd heter ”Hvordan blir man kvitt Harmageddon-angst” Helvete er forestillingen om et sted eller en tilstand med smertefull lidelse, som følge av onde gjerninger eller synder. Harmageddon er den kristne forestillingen over Guds dom over verden, der det skal skilles mellom de som er godkjent og de som ikke er godkjent av Gud. Dommedag er forestillingen om den dagen da Kristus kommer tilbake i endetiden for å dømme mellom de gode og onde. I noen forestillinger av dommedag blir de onde ført til Helvete, mens i andre forestillinger blir de onde ført til tilintetgjørelse. Summa summarum: Det handler om at mennesker blir straffet av Gud for å gjøre gale handlinger. Det er ikke så lenge siden barn lærte om et brennende Helvete, dommedag og en straffende, overvåkene og dømmende Gud, både i regi av skole, kirke og hjem. Men etter andre verdenskrig ble demokrati og menneskerettigheter stadig mer anerkjent, og gradvis gjorde humanistiske idealer seg gjeldende i kristendommen. Det ble tatt et oppgjør med Helveteslæren som anses som skadelig for menneskesinnet, og det ble utviklet et mer positivt Gudsbilde med mindre vekt på straff og mer vekt på kjærlighet. Humanistiske idealer har ikke nådd fram til lukkede trossamfunn, som holder på både et negativt gudsbilde i tillegg til å ha et endetidsfokus eller en forestilling om et brennende Helvete. Derfor er det ikke uvanlig at vi hører historier som dette: Hver gang det blir kraftig uvær, storm, torden og lyn, da knyter det seg i magen og redselen for Harmageddon melder seg. (….) Jeg blir liksom så lei meg når jeg innser at det fremdeles har tak på meg. Om Helvetesangst kan disse to fortelle følgende: Det er nå gått en 7-8 år tror jeg siden jeg dro fra menigheten og jeg er fremdeles livredd for døden. Og desverre så er jeg store deler av tiden sikker på at jeg er dømt til evig fortapelse i helvete hvor jeg vil bli pint i all evighet. Diskusjonene viste at mange av de som hadde blitt med i trossamfunnet i voksen alder, ikke hadde slitt nevneverdig med dommedagsangst etter at de hadde forlatt trossamfunnet. For de som hadde vokst opp i trossamfunnet, hadde prosessen med å bli kvitt dommedagsangsten tatt lengre tid. Mange kunne fortelle at trusslen om dommedag ble flittig brukt i barneoppdragelsen for å få barna til å ha ønsket adferd: Jeg husker at trusselen om å ikke bli med i opprykkelsen eller havne i helvete og ikke i himmelen lå som en klam hånd rundt hele barndommen min. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at den virkelighetsforståelsen man lærer som barn og da spesielt det trusselbildet man gjentatte ganger må forholde seg, ikke forsvinner samtidig som man forlater trossamfunnet. Selv om du har fjernet deg fra menighetens tankesett, så har hjernen en viss treghet. Av de vel 70.000 tankene du tenker hver dag, så er 90% av dem de samme som du tenkte i går. Å endre virkelighetsoppfatning tar tid, for mange tar det mange år. Så hvordan kan man bli kvitt angst for å brenne i Helvete, angst for å dø i Harmageddon eller angst for prøvelser i endetiden? Dette er brukernes egne råd til hverandre: Dette er skremselspropaganda som brukes til å holde oss nede. Og det brukes til å holde på medlemmer som ellers ville forlate JV. Så kan man jo spørre seg da: Hvis det finnes en gud, vil han da bruke skremsel og hersketeknikker for å få folk til å tro på ham? Det tror jeg ikke. Angst og verdensbilder som er tatovert inn i sinnet tar sin tid å få vekk. Mange erfarer at kunnskap hjelper. Kunnskap gir nøkkelen til å frigjøre seg fra forestillingen om et brennende Helvete eller en endetid der en hevnende gud skal dømme menneskene til liv død eller evig pine. Flere har søkt det som er tabubelagt hos trossamfunnene; "verdslig visdom" og "kritisk litteratur", og ser at kunnskap har endret alt. Men kunnskap i seg selv kan ikke fjerne angst. Mange kan vite at forestillingene er overtro, og at redselen er ubegrunnet, men likevel forsvinner ikke angsten. Det blir som i et tilbakevendende mareritt der man blir jaget av et monster, og der det aldri ser ut til å synke inn at monsteret ikke er virkelig. I noen tilfeller har skrekkbildene blitt et traume, og da kan traumebehandling hos profesjonelle terapeuter være nødvendig. Denne spesielle angsten for dommedag er en egen lidelse med benevnelsen "Armageddonfobi" (Armageddonphobia). Fobien er ikke en offentlig godkjent benevnelse, men er ihverfall svært beskrivende for lidelsen, og noe mange av våre brukere kan nikke gjenkjennende til. En slik kraftig angst for dommedag kan bearbeides ved regionale kompetansesenter for angstlidelser gjennom terapi. En slik type traumebehandling kan man også få ved både Modum Bad og hos en rekke psykologer, både private og gjennom distrikspsykiatriske sentra. En vanlig behandlingsmetode er kognitiv adferdsterapi, som har som mål å erstatte det negative tankemønsteret med et positivt tankemønster. Uansett hvilken metode man velger, så er det viktig å bli kvitt dommedagsangsten. For som denne brukeren sier: Hvis du hele livet fokuserer på verdens undergang, da glemmer du å sette pris på det livet du har. Hilde Langvann, 23/11-2013 Organisasjonssekretær Hjelpekilden Norge I avisen Dagen kunne vi mandag 30/9-2013 lese en reportasje om personer som har valgt å forlate lukkede trossamfunn. På spørsmål fra avisen til Brunstad Christian Church om hvordan menigheten advarer sine medlemmer mot å forlate trossamfunnet, sier talsmann Harald Kronstad: "Ved å vende seg bort fra Guds bud, vil ikke velsignelsen fra Gud komme over et menneske." Han refererer videre fra et skriftsted i Bibelen (Jeremia 17:5) "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren." En av brukerne i vår støttegruppe på nett er en ung jente i en begynnende bruddprosess med sitt trossamfunn. Hun ønsker å forlate, men sliter med dårlig samvittighet både overfor familie og trossamfunnet. Uttalelsen fra Kronstad traff henne midt i magen: Jeg er så redd for at "Gud skal vende seg fra meg" som han sier. Det manglet ikke på trøstende ord fra de andre, for alle kunne kjenne seg igjen de følelsene hun hadde. Jeg trodde også når jeg gikk ut at jeg ville bli straffet. Men det har ikke hendt noe enda. Det er ikke sånn det funker. Kreft og død rammer blindt. Også de kristne. Jeg trodde selv at det var tilbaketrekningen av Den Hellige Ånd, når jeg hadde pannikkanfall, i hele sju år, før jeg forstod at det ikke var Den Hellige Ånd som var forsvunnet, men underbevisstheten som sendte til overflaten ting jeg hadde behov for å bearbeide etter et utrolig krevende liv innenfor sektens klamme grep. Det kan ta tid, men de fleste kommer seg videre, ikke minst takket være gode råd fra andre mennesker som har gått gjennom samme prosess, som sitatene under illustrerer: Jeg forlot mormonerkirken, men jeg har ikke forlatt Gud, eller kraften eller Qi eller hva jeg nå skal kalle det store som jeg tror er i alt og er alt.... Dette er mye større enn en enkelt kirke, og det å prøve å definere, avgrense og patentere dette og gjøre det til et våpen i en maktkamp er for meg så blasfemisk at det røper sin irrelevans helt av seg selv. Du blir ikke forbannet eller forlatt. Du bare går ut av en slags klubb, som ikke eier Gud selv om de tror det. Det går fint!!!! Det at Kronstad faktisk sier dette rett ut her, gjør meg enda mer trygg og sikker på at jeg har valgt det rette for meg selv og mine barn. ALLE bør få vokse opp med FULL frihet til å velge å tro på det man vil, frihet til å undre seg over livet... frihet til gjøre seg opp en egen mening. Det har ikke du og jeg fått, og derfor er vi på hvert vårt sted i denne prosessen, der vi skal finne ut hvem vi er, og hva vi EGENTLIG ønsker. Når et trossamfunn hevder at du må tilhøre deres organisasjon for å bli godkjent av Gud, at de slik sett har monopol på Gud, og at det vil gå deg galt hvis du forlater, da er det et sikkert tegn på at du ikke tilhører et sunt trossamfunn. Vi fortjener alle et liv preget av glede, frivillighet og valgmuligheter, ikke et liv preget av tvang, lavt selvbilde og depresjoner. Ikke på noen områder i livet vil vi akseptere trusler, så hvorfor skal vi godta dette fra trossamfunnet? Ikke la deg bli truet til å tro. Hilde Langvann, 6/10-2013 Organisasjonssekretær for Hjelpekilden Norge |
Kategorier
All
Arkiv
October 2023
|