A loving provision?

Tilpasning til verdslige tradisjoner

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen ser vi nærmere på tiden etter bruddet, og hvordan deltagerne tilpasset seg verdslige tradisjoner.
Et av aspektene ved Jehovas vitner som vanligvis er kjent for omverdenen er foruten avvisning av blodoverføring, at Jehovas vitner ikke feirer begivenheter som bursdager, jul, påske eller andre vestlige høytider og tradisjoner. I følge Jehovas vitner er disse tradisjonene 'verdslige' eller hedenske ritualer, som vil utgjøre en krenkelse mot Jehova. Ikke-deltakelsen i feiringen betyr at Jehovas vitner blir ekskludert fra disse tradisjonene som utgjør viktige hendelser for sosial binding i vestlig kultur. Spesielt for barn som vokser opp og går på skole, kan det skape et gap mellom det omkringliggende samfunnet og Jehovas vitner og bidra til følelser av 'annerledeshet', sosial isolasjon og ensomhet (Pietkiewicz, 2014, s. 10).

Her deler deltakerne sine opplevelser av å vokse opp uten disse feiringene:
 
'Jeg mener at den største forskjellen for barn av JV er at man ikke feirer jul eller bursdager. De tingene som folk går rundt og gleder seg til i løpet av året, er noe du må ta et standpunkt mot i veldig tidlig alder. De innpoder deg med årsakene, selv om årsakene ikke gir mening fra et logisk standpunkt. Det er som at skaper en bisarr form for stolthet i deg, det er som at du ser ned på andre mennesker fordi de deltar i det. '[Isabel]

Isabel forteller hvordan hun ikke bare opplevde en barndom uten disse tradisjonene, men hvordan hun følte at hun måtte aktivt og åpent være uenig med dem. Det er en følelse av tristhet og en følelse av å gå glipp av noe, når hun forklarer hvordan andre mennesker ville "se frem til" feiringen. Videre deler Isabel at årsakene hun ble gitt til hvorfor disse tradisjonene ikke skulle feires, ikke ga mening for henne. Kanskje opplever Isabel en forvirring om hvorfor hun som barn ikke fikk være med på noe andre syntes å være så begeistret for. Feiringer skaper naturlig nok et hierarki og differensiering mellom mennesker som feirer og mennesker som ikke feirer. Isabel forklarer at hun ved å ikke feire følte at hun projiserte en holdning om at hun sto over slike verdslige ting.

Agnieszka beskriver hvordan feiringer er noe Jehovas vitner mener at mennesker ikke er verdige. Det er en forestilling om at alle feiringer utelukkende skal være til ære for Jehova. Med denne tolkningen blir ønsket om å feire disse tradisjonene nesten noe egoistisk og storslått som om noen trodde at man var guddommelig.

'I JV får de bursdager til å handle om at du blir tilbedt, noe som betyr at Jehova blir sint på deg.' [Agnieszka]
 
Noen familier ville imidlertid velge vilkårlige dager for å feire tradisjoner som de ikke offisielt hadde lov til å delta i:
 
‘Vi fikk gaver fra familien vår, som ikke ville høre etter, men gavene ble gitt i brunt papir. Vi fikk gaver fra familien, fra mamma og stefar, de valgte en dag, noe mange foreldre fra JW gjør, de gir det et vilkårlig navn - vi kalte det ‘overraskelsesdag’. Det var veldig likt, og psykologisk fortalte vi oss selv at vi fikk det tidlig, men allikevel, 1. juledag, så du litt ut av vinduet og så på alle nabobarna. '[Philip]

Dette sitatet viser hvordan noen familier kanskje forsøkte å lindre noe av skuffelsen barna deres opplevde på feiringsdager. Ved å gi den et annet navn, kunne familiene late som de ikke deltok i ‘verdslige’ feiringer. Selv om Philip ser ut til å ha hatt glede av disse feiringene og funnet en måte for seg selv å rettferdiggjøre dem, ser det ut til at han, når den faktiske høytidsperioden kom, fortsatt var trist og utelatt. Det er en lengsel i måten han beskriver hvordan han så ut av vinduet, i håp om å kunne bli med i nabolagets barn som lekte og feiret utenfor.


Da deltakerne forlot Jehovas vitner, ble de utsatt for denne feiringen. Spesielt ble deltakere som giftet seg med partnere som aldri var Jehovas vitner, påvirket av den mangfoldige kulturelle oppveksten:


‘Jeg liker egentlig ikke julen [ler]. Det er for jentene. Jeg har aldri hatt  særlig glede av julen, annet enn når barna mine var små, og jeg deltok helhjertet da. Vel, jeg har alltid følt meg som en fremmed i et fremmed land. '[Philip]

Her beskriver Philip hvordan han feiret jul sammen med barna sine. Det er interessant hvordan han forklarer at han på den ene siden pleide å glede seg over det med døtrene sine, men på den andre siden følte det som en fremmed som gjorde det. Kanskje opplever han glede ved å vite at han gir barna sine barndommen han ikke hadde selv, ved å vite at døtrene hans ikke ville sitte ved vinduet, se utenfor og ønske å være de andre barna som han gjorde da han var barn. Kanskje er det til og med en sann følelse av glede ved å kunne fordype seg i denne forbudte feiringen. Kanskje er det den bevisste refleksjonen rundt det som får ham til å føle seg feilplassert, ettersom han husker alle disse barndomsårene uten disse feiringene.


Agnieszka illustrerer hvordan feiringer forårsaket friksjon mellom henne og mannen:


‘Vi hadde så mange ... diskusjoner og krangler om feiringer, bursdager. Jeg følte på en måte at dette igjen ble en greie der noen forteller meg hva jeg skulle gjøre, og hva jeg skulle tro og hvordan jeg skulle oppføre meg, at jeg ble veldig opprørt over det. Fordi jeg elsker ham, ville jeg at han skulle forstå at jeg bare ikke kan dele gleden rundt dette. Jeg har aldri hatt barndomsminner som du har, eller eventyrene, eller hva det måtte være. Jeg ble fortalt at dette er ondt. '[Agnieszka]

Agnieszka ser ut til å føle seg dratt mellom å ville gjøre mannen sin lykkelig og sine egne negative følelser overfor feiringer. Hun opplever at feiringene er en noe som blir pålagt henne. Mannen hennes velger noe for henne som hun ikke selv vil. Hun beskriver en følelse av fortvilelse, og prøver å forklare mannen sin hvordan hun aldri har opplevd de samme tingene som han har. I tillegg til at de rett og slett ikke fikk lov til å feire disse høytidene, påførte menigheten frykt for disse feiringene ‘dette er ondt’. For å inngå kompromiss med partneren sin, startet de sine egne juletradisjoner. Disse nye tradisjonene ser ut til å gjøre det mulig for henne å legge noe av frykten til side:

‘Vi begynte å ha våre egne tradisjoner, feks har vi alltid champagnefrokost i julen, og vi går med hunden om morgenen etter all champagnen, og så treffer vi familien, så jeg er glad for det. Det er en god følelse av at noen inngår kompromiss med deg. '[Agnieszka]


Christina, som fremdeles var et aktivt og praktiserende Jehovas vitne da hennes egne barn vokste opp, beskriver hvordan hun feiret bursdager og jul sammen med barna sine til tross for at hun lærte at det var forbudt:


‘Jeg har aldri presset noe på dem. Jeg har alltid kjøpt dem julegaver, vet du. Jeg ville ikke at de skulle ha det sånn jeg hadde da jeg var barn, at de fikk høre fra klassekameratene 'hva fikk du av mammaen din til jul i år?' og de ville ha måttet si ‘ingenting’. Som jeg måtte si. Jeg ville ikke at de skulle ha det sånn. Så jeg kjøpte julegaver til dem, definitivt. '[Christina]

Det er tristhet i måten Christina beskriver sin egen opplevelse som barn, da hun gikk bort til klassekameratene som diskuterte julegavene sine. Christina fremstår trist, skuffet og kanskje flau over svaret sitt "ingenting". Denne kulturelle forskjellen ser ut til å skape en differensiering og sosial isolasjon mellom Christina og hennes skolekamerater. Hennes følelsesmessige opplevelse av å ikke få gaver som barn betyr at hun, når hun selv ble mor, satte de emosjonelle behovene til barna over trossamfunnets læresettinger. Ordet ‘definitivt’ på slutten forsterker ønsket om å gjøre alt mulig, slik at barna hennes får passe inn og leve et liv slik andre barn som mulig.


Isabel deler hvordan det at hun ikke feiret bursdager som barn, førte til at hun ikke lærte de sosiale regelene for hvordan hun skulle oppføre seg på en bursdagsfest:


‘Folk vil si at jeg har bursdagsfest å dra til, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og når du er 25, og du aldri har vært på bursdagsfest før, da er det en stor ting. '[Isabel]

Dette sitatet illustrerer hvordan hendelser som blir oppfattet som hverdagslige av det vanlige samfunnet, kan være utfordrende for folk som forlater høykontrollgrupper der visse atferder var frarådet eller forbudt. Isabel ser ut til å føle seg engstelig og forvirret når hun uttaler at hun ikke vet hvordan hun skal oppføre seg. Kanskje er hun redd for at hun ikke ville passe inn, redd for at hennes manglende kunnskap om de sosiale kodene gjør at hun oppfører seg på feil måte på en bursdagsfest, og dermed flauer seg ut eller ikke lenger blir inkludert i andres sosiale krets.


Michael erfarte noe lignende i sin beskrivelse av hvordan han måtte lære seg å feire jul og bursdager:

‘Det er noen ting du aldri oppfatter som problemer. Det er som [pause] Jeg feirer fremdeles ikke bursdagen min på riktig måte, fordi jeg aldri har [pause] fordi du vokser opp og ikke feirer bursdager. Det er ikke det at jeg føler meg dårlig til å feire, det er bare at jeg ikke vet hvordan jeg skal feire. Jeg vet ikke hvordan jeg skal feire jul. Jeg har lært opp gjennom årene, men, du vet, jeg har ikke juletre, jeg har ikke julepynt ... Jeg spiser blodpølse - ganske jævlig bra! Du vet, jeg har meldt meg på som en organdonor, jeg [pauser] Det er en del ting man ikke gjør, som ikke-vitner ville tatt for gitt, antar jeg. "[Michael]

Michael ser ut til å oppfatte sin manglende kunnskap om hvordan man feirer jul og bursdager som et problem. Som han forklarer, har han gjennom årene lært hvordan han skal feire dem: gjenstandene som er involvert i feiringen (juletre, dekorasjoner), adferd osv. Det ser ut til at feiring for Michael er noe som må læres, kanskje til og med øves på. Michaels beskrivelse fremkaller en følelse av forvirring, når han forklarer at som oppvokst JV er det enkelte ting han ikke tenker på å gjøre. I den siste delen av dette sitatet (‘som ikke-vitner ville ta for gitt’), ser Michael ut til å sette pris på enkelte ting som han mener ikke-JV vil se på som vanlig. Det er en nysgjerrighet ved hans egen erfaringslæring, når han beskriver flere beslutninger han har tatt, for eksempel å spise blodpudding og registrere seg som organdonor. Det ser ut til at det å ikke ha vokst opp med disse tingene gjør verden mer spennende for ham.




Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»