Bjørn Olav Nordahl - Nesten til stede
Jeg har lest en interessant bok skrevet av journalist Bjørn Olav Nordahl: «Nesten til stede», som jeg vil anbefale. Forfatteren er vokst opp i adventistsamfunnet i Drammen og har skrevet en roman om å vokse opp i sekten. Hovedpersonen Bjørnar har en mor som er meget aktiv og en far som ikke er med. For å få skikk på gutten sender moren ham som 15-åring til adventistenes internatskole hvor han tilbringer fire år. Bjørnar er egentlig bare opptatt av fotball, men etter hvert som han blir påvirket av sekstens ideologi og sin alltid dårlige samvittighet, ser vi hvordan han forandrer seg. Han starter med det velkjente dobbeltlivet. Det slår meg hvordan dette til forveksling ligner på Jehovas vitner. Særlig retorikken er forbløffende lik. Måten moren til Bjørnar bøyer ham inn under sekten, kjenner jeg bare så altfor godt igjen. Boken slutter med at Bjørnar tar et flengende oppgjør med sekten fra podiet på skolen der han går, siste skoledag. Jeg gjengir talen som boken slutter med, for jeg synes den beskriver så veldig godt hvordan det er å vokse opp i en lukket sekt og gå med en evig vond følelse i magen, og da jeg leste boken satt jeg med en følelse av at denne talen oppsummerer hele barndommen min.
«I hele mitt liv har jeg hatt dårlig samvittighet. Innimellom tenker jeg at jeg er blitt født med dårlig samvittighet, en kald, ekkel klump i magen som aldri forsvinner. Faktisk har nesten alt jeg har gjort, alt jeg har sagt, alt jeg har tenkt i hele mitt liv, vært prega av dårlig samvittighet. Jeg har ofte spurt meg selv: Hvor kommer denne dårlige samvittigheten fra? Først i det siste har jeg funnet det ut. Forklaringen er kultur. Den dårlige samvittigheten min er kulturbetinget. Den er blitt overført til meg fra en kultur og et system som ønsker å kue meg, gjøre meg underdanig, lydig og grei.
Kultur betyr at man dyrker noe. I mitt miljø, i min menighet, dyrker vi dårlig samvittighet. Har du ikke dårlig samvittighet i utgangspunktet, får du det sannsynligvis dersom du treffer en av oss fra dette miljøet.
Den dårlige samvittigheten kommer fra en haug med regler. Latterlige regler, djevelske regler. Det verste med disse reglene er at folk i mitt miljø påstår at de kommer fra Gud. Folk som presenterer reglene, representerer Vårherre sjøl. Da kan man ikke protestere, uansett hvor dumme reglene er. Når Gud har gitt beskjed, er det bare å adlyde. Hvis du ikke adlyder? Ja, da vet du hva som skjer, ikke sant? Ingen tør vel legge seg ut med den som har all makt i himmel og på jord og som straks skal komme igjen for å dømme levende og døde. Som faktisk er godt i gang med det man i min menighet kaller for Den undersøkende dom. Bare smak på ordet.
I mitt miljø har vi foredlet de mange reglene slik at de er blitt en ren kunstart. Reglene sniker seg inn på alle områder i livet ditt. Dermed fins det også dårlig samvittighet for alt. Det er en skremmende kultur og et ødeleggende miljø. De andre, de som ikke følger reglene våre, har naturlig nok ikke like dårlig samvittighet på samme måte som oss. Disse folkene har vi definert som fienden, som Guds fiender. Fiender må bekjempes.
Hva fører all denne dårlige samvittigheten vår til? Jo, den fører til at vi lever utspekulerte dobbeltliv. Fordi det er så viktig å følge alle reglene, later vi som om vi klarer det. Vi er flinke, lovlydige, rettferdige. På overflaten. Fasaden vår er pusset hard med fromme smil og tilsynelatende gode gjerninger. Men innvendig gråter vi. Fordi ingen av oss får det til. Ingen klarer å følge alle reglene. Ingen har det godt med seg sjøl. På mange måter kan man kalle slike kulturer jeg her snakker om, for totalitære. Det finnes mange eksempler på slike opp gjennom historien.
Slik går det altså når vi lar oss styre av autoriteter som påstår at de representerer sannheten. Når vi slutter å tenke sjøl. Da får vi usunne og farlige kulturer. Kulturer som ... som kan drepe.
Jeg hadde en gang en venn. Jeg vet ikke om jeg er verdig til å bli kalt denne guttens venn. Men han ville være min venn. Denne kameraten min hadde så mye dårlig samvittighet at han til slutt tok sitt eget liv, han hengte seg i lampefestet på rommet sitt her på skolen. Kanskje var det min skyld ...
Jeg så ikke denne vennen min da han trengte meg som mest. Jeg var opptatt av å være flink gutt, gjøre de riktige tingene, si de riktige ordene, tilfredsstille kravene fra alle i den sjuke kulturen min. Så jeg stilte ikke opp. Jeg tenkte bare på meg selv og mitt. Sånn er det med kulturer som forsøker å holde folk nede med dårlig samvittighet og følelsen av utilstrekkelighet. Du ender opp med en gjeng selvopptatte, egoistiske hyklere som bare tenker på å ta seg godt ut.
Selv på den dagen da kameraten min tok sitt eget liv, klarte jeg ikke å løfte blikket. Jeg var så døv og blind, så totalt handikappet, at jeg ikke fattet at det sto om liv og død. Kameraten min ropte om hjelp. Mens jeg sto her i aulaen og sang ’Jesus is the answer’.
Hvorfor blir vi sånn? Hvorfor aksepterer vi et system, en kultur, som styrer oss, som styrer meg, ved å gi meg dårlig samvittighet for alt og ingenting?
Kan kulturer ta liv? Svaret er innlysende. Kameraten min tok sitt eget liv. Men egentlig var det vi, egentlig var det jeg, som drepte ham.
Kanskje vi er døde, alle sammen. Inni oss.»
Og så slutten:
«Han gikk ikke tilbake til plassen sin. Bare fortsatte rett nedover midtgangen, forbi alle de måpende ansiktene, de bistre minene, de rennende øynene. Han fortsatte ut i gymsalen. Det eneste som hørtes var lyden av hans egne blankpussede sko mot parketten. Han kryssa midtstreken, gikk helt til enden, ut gjennom dobbeltdøra.
Passerte til slutt under det store, grønne skiltet som var merka 'Nødutgang'.»
NN
«I hele mitt liv har jeg hatt dårlig samvittighet. Innimellom tenker jeg at jeg er blitt født med dårlig samvittighet, en kald, ekkel klump i magen som aldri forsvinner. Faktisk har nesten alt jeg har gjort, alt jeg har sagt, alt jeg har tenkt i hele mitt liv, vært prega av dårlig samvittighet. Jeg har ofte spurt meg selv: Hvor kommer denne dårlige samvittigheten fra? Først i det siste har jeg funnet det ut. Forklaringen er kultur. Den dårlige samvittigheten min er kulturbetinget. Den er blitt overført til meg fra en kultur og et system som ønsker å kue meg, gjøre meg underdanig, lydig og grei.
Kultur betyr at man dyrker noe. I mitt miljø, i min menighet, dyrker vi dårlig samvittighet. Har du ikke dårlig samvittighet i utgangspunktet, får du det sannsynligvis dersom du treffer en av oss fra dette miljøet.
Den dårlige samvittigheten kommer fra en haug med regler. Latterlige regler, djevelske regler. Det verste med disse reglene er at folk i mitt miljø påstår at de kommer fra Gud. Folk som presenterer reglene, representerer Vårherre sjøl. Da kan man ikke protestere, uansett hvor dumme reglene er. Når Gud har gitt beskjed, er det bare å adlyde. Hvis du ikke adlyder? Ja, da vet du hva som skjer, ikke sant? Ingen tør vel legge seg ut med den som har all makt i himmel og på jord og som straks skal komme igjen for å dømme levende og døde. Som faktisk er godt i gang med det man i min menighet kaller for Den undersøkende dom. Bare smak på ordet.
I mitt miljø har vi foredlet de mange reglene slik at de er blitt en ren kunstart. Reglene sniker seg inn på alle områder i livet ditt. Dermed fins det også dårlig samvittighet for alt. Det er en skremmende kultur og et ødeleggende miljø. De andre, de som ikke følger reglene våre, har naturlig nok ikke like dårlig samvittighet på samme måte som oss. Disse folkene har vi definert som fienden, som Guds fiender. Fiender må bekjempes.
Hva fører all denne dårlige samvittigheten vår til? Jo, den fører til at vi lever utspekulerte dobbeltliv. Fordi det er så viktig å følge alle reglene, later vi som om vi klarer det. Vi er flinke, lovlydige, rettferdige. På overflaten. Fasaden vår er pusset hard med fromme smil og tilsynelatende gode gjerninger. Men innvendig gråter vi. Fordi ingen av oss får det til. Ingen klarer å følge alle reglene. Ingen har det godt med seg sjøl. På mange måter kan man kalle slike kulturer jeg her snakker om, for totalitære. Det finnes mange eksempler på slike opp gjennom historien.
Slik går det altså når vi lar oss styre av autoriteter som påstår at de representerer sannheten. Når vi slutter å tenke sjøl. Da får vi usunne og farlige kulturer. Kulturer som ... som kan drepe.
Jeg hadde en gang en venn. Jeg vet ikke om jeg er verdig til å bli kalt denne guttens venn. Men han ville være min venn. Denne kameraten min hadde så mye dårlig samvittighet at han til slutt tok sitt eget liv, han hengte seg i lampefestet på rommet sitt her på skolen. Kanskje var det min skyld ...
Jeg så ikke denne vennen min da han trengte meg som mest. Jeg var opptatt av å være flink gutt, gjøre de riktige tingene, si de riktige ordene, tilfredsstille kravene fra alle i den sjuke kulturen min. Så jeg stilte ikke opp. Jeg tenkte bare på meg selv og mitt. Sånn er det med kulturer som forsøker å holde folk nede med dårlig samvittighet og følelsen av utilstrekkelighet. Du ender opp med en gjeng selvopptatte, egoistiske hyklere som bare tenker på å ta seg godt ut.
Selv på den dagen da kameraten min tok sitt eget liv, klarte jeg ikke å løfte blikket. Jeg var så døv og blind, så totalt handikappet, at jeg ikke fattet at det sto om liv og død. Kameraten min ropte om hjelp. Mens jeg sto her i aulaen og sang ’Jesus is the answer’.
Hvorfor blir vi sånn? Hvorfor aksepterer vi et system, en kultur, som styrer oss, som styrer meg, ved å gi meg dårlig samvittighet for alt og ingenting?
Kan kulturer ta liv? Svaret er innlysende. Kameraten min tok sitt eget liv. Men egentlig var det vi, egentlig var det jeg, som drepte ham.
Kanskje vi er døde, alle sammen. Inni oss.»
Og så slutten:
«Han gikk ikke tilbake til plassen sin. Bare fortsatte rett nedover midtgangen, forbi alle de måpende ansiktene, de bistre minene, de rennende øynene. Han fortsatte ut i gymsalen. Det eneste som hørtes var lyden av hans egne blankpussede sko mot parketten. Han kryssa midtstreken, gikk helt til enden, ut gjennom dobbeltdøra.
Passerte til slutt under det store, grønne skiltet som var merka 'Nødutgang'.»
NN