A loving provision?

Mestingsmekanismer

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen ser vi nærmere på tiden etter bruddet, og om ulike mestringsstrategier som ble brukt:

---

Informantene brukte en rekke nyttige og lite nyttige mestringsmekanismer for å håndtere den emosjonelle effekten av traumene deres. Mens det var utenfor rammen for denne analysen, er det verdt å nevne at flere deltakere ikke bare hadde blitt utsatt for traumet fra å bli avskåret av sine familier, men hadde vært offer for andre traumatiske hendelser, som fysisk eller seksuell vold begått innen trossamfunnet og holdt hemmelig av de eldste. Dermed måtte flere deltakere lære å håndtere ekskluderingen, uten et støttenettverk, uten utdanning eller jobbmuligheter, noen ganger hjemløse i tillegg til reaksjoner etter fysiske og / eller seksuelle overgrep. 
 
En vanlig utfordring hos informantene, spesielt rett etter å ha blitt ekskludert, var bruken av mestringsmekanismer for å unnslippe smertefulle følelser, som frykt, forvirring, lav selvtillit, posttraumatisk stress og undertrykkelse av minner fra det som hadde skjedd. Noen av mestringsmekanismene som ble brukt av deltakerne var destruktive og lite nyttige (f.eks. unngåelse, rusbruk), andre ble opplevd som ødeleggende på grunn av måten de ble benyttet (f.eks. Workaholism). 
 
Deltakerne brukte også sunne mestringsstrategier, for å bedre forstå hva de gikk gjennom, noe som fremmet lindring, gjennom rådgivning, støtte fra likepersonsarbeid og tilgivelse.
 
Her deler tre informanter hvordan de utviklet rusavhengighet for å blokkere smertefulle minner og for å føle seg bra i øyeblikket:
 
‘Jeg har aldri hatt noen interesse av å ta dop før. Selv når det var rundt meg tidligere, blant vennene mine, hadde jeg ingen interesse av å ta narkotika i det hele tatt. Men etter ekskluderingen forandret situasjonen seg. Jeg så ikke poeng i å si 'nei' til dop lenger, jeg lette etter alt som kunne få meg til å føle meg bedre. Jeg tror jeg tok dop i tre år. Før jeg forlot Jehovas vitner, pleide jeg å anse meg selv som en optimistisk person. Etter at jeg mistet familien min, sluttet livet å ha noen betydning for meg. Jeg oppførte meg ansvarsløs og tok til og med overdose noen ganger. Etter en episode med et slags mentalt sammenbrudd, bestemte jeg meg for å slutte å bruke dop, ta tak i livet mitt og reise til Storbritannia. '[Urszula]

Urszula forteller hvordan hennes holdning til narkotika endret seg etter at hun hadde blitt ekskludert og avskåret av familien. Hun forklarer hvordan hun brukte dop for å ‘føle seg bedre’. Vi ser et forsøk på forbli den personen hun var før (‘Jeg pleide å anse meg selv som en optimistisk person’), og bruk av narkotika ser ut til å være en måte for henne å gjenvinne sitt tidligere ‘optimistiske’ selv. Hennes opplevde mangel på mening i livet blir forsterket når hun beskriver hvordan ekskluderingen påvirket hennes oppførsel (‘Jeg oppførte seg ansvarsløs’) - uten noe å tape, tok hun risiko med sitt eget liv. Når Urszula beskriver hvordan hun snudde livet og tok beslutningen om å flytte til Storbritannia, er det en følelse av ny start, å legge igjen sitt gamle jeg og oppdage hvem hun kan være. Det er elementer av optimisme og styrke som Urszula beskriver når hun bestemmer seg for å slutte med dop. Å flytte til utlandet ser ut til å være en måte for Urszula å legge noe av smerten bak seg og distansere seg fra hennes erfaringer hjemmefra og sitt tidligere jeg.
 
Philip deler en lignende opplevelse:

‘Da jeg var 13 år, og det skjedde [utstøtelsen], vet jeg ikke hvordan jeg taklet det. Jeg var veldig aggressiv overfor stefaren min og prøvde virkelig å skape denne barrieren som ville hindre ham å komme nær  meg. Jeg skapte en fantasiverden i hodet mitt, som ga meg rom til å ha kommunikasjon og samtaler, et rom inni isolasjonen, for å takle det [pause]. Det hjalp meg å takle i øyeblikket fordi jeg slapp unna virkeligheten. Jeg erkjenner at når jeg mange år senere tok syre og ecstasy og MDMA og meth, så tok jeg dem for å gjøre det samme, for å skjerme meg fra en virkeligheten jeg ikke likte. '[Philip]

Philip beskriver hvordan mestringsmekanismene hans endret seg gjennom årene, ettersom han har blitt ekskludert to ganger. Som ung tenåring skapte han en barriere mellom seg selv og stefaren, som tvang ham til å delta på møtene i Rikets Sal. Det ser ut til at denne barrieren gjorde at han kunne finne et eget rom for seg selv. Som andre informanter beskrev tidligere, hadde Filips hverdag hjemme forandret seg, og han var ikke lenger i stand til å oppføre seg så bekymringsløs hjemme som han kunne før utstøtelsen. Da han levde under press ga hans ‘fantasiverden’ ham et rom som var hans alene, som ingen andre kunne få tilgang til og hvor han følte seg trygg. Da han ble ekskludert andre gang, begynte han å bruke narkotika, i et forsøk på å gjenvinne den tidligere opplevelsen av hans 'fantasiverden'. Rusmidler tilbød ham en flukt fra ‘virkeligheten’ han levde i. Rusmidler tillot ham å gjenskape fantasiverdenen han hadde skapt og rømt til tidligere.

Agnieszka utviklet flere destruktive mestringsmekanismer mens hun fremdeles var et Jehovas vitne, og kjempet mot det sosiale presset hun ble utsatt for i menigheten:
 
Jeg gikk tur med hunden min i vanvittig mange timer, jeg sov ikke så mye, sluttet å spise også, jeg var rundt 60 kilo og gikk ned til 47. Jeg drakk mye, bare for å døyve smerten. Jeg hadde panikkanfall til jeg ble helt paralysert. Jeg kollapset, og fordi alle påpekte at jeg ikke spiste begynte å binge, og gikk fra anoreksi til bulimi. [Agnieszka]
 
I likhet med andre informanter var hennes mestringsmekanismer en måte å blokkere følelsene hun opplevde i forhold til hvordan hun følte seg behandlet av menigheten. Dette sitatet viser effekten eksterne kommentarer hadde på hennes mestringsmekanismer, da hun gikk fra det ene ekstreme til det andre (anoreksi til bulimi). Agnieszka opprettholdt disse strategiene etter at hun ble ekskludert. Det var først etter at hun møtte sin nåværende ektemann at hun søkte hjelp hos en terapeut.

To informanter reagerte med å gå tilbake til menigheten etter å ha blitt ekskludert, for å bli gjenopptatt.
 
‘Det at jeg gikk inn igjen da jeg var 16, var bare fordi de lovbombet meg, bare på grunn av det. Jeg følte meg så glad for å bli ønsket velkommen tilbake. '[Philip]
 
«Første gangen hadde jeg tenkt at jeg skulle gå tilbake, at dette bare var en liten mellomperiode, og så ville jeg gå tilbake, og derfor holdt jeg meg så opptatt som mulig, for å bare blokkere alt.

For Isabel betydde håpet om å bli gjenopptatt ført til at hun kunne stenge av følelsen av å blitt avvist, ettersom hun oppfattet sin nåværende status som ekskludert som midlertidig. Midlertidigheten medførte også at hun ikke ble utsatt for usikkerheten som det å bygge seg et liv utenfor ville ha skapt. 
 
Filips har en lignende opplevelse. Etter at ekskluderingen av han hadde blitt opphevet pga doktrinemessige endringer, opplevde han kjærlighet og oppmerksomhet fra menigheten. Etter å ha vært ekskludert i to og et halvt år, ble han overveldet av den positive oppmerksomheten han fikk. Han var innstilt på å forbli et Jehovas vitne i et forsøk på å unngå å gjenoppleve følelsene forbundet utstøtelse.
 
To informanter taklet utstøtelsen med å kaste seg ut i jobb og studier:
 
‘Du er så vant til, på en tirsdag, torsdag, søndag og lørdag morgen, å være i felttjeneste eller på møte. Så du har all denne fritiden; du vet ikke hva du skal gjøre med. Så merkelig nok, IBM PC hadde akkurat kommet ut, så datamaskiner var veldig nytt. Så jeg kastet hodestups inn i et prosjekt for å lære alt som var å lære. Leste alt av bøker. På en måte var det en god ting. Det startet på en måte karrieren min. Men det jeg tenker mye på er "hva ville livet mitt vært hvis jeg hadde gått på universitetet?" Jeg har ikke et dårlig liv nå, men hvor mye bedre kunne det ha vært? '[Michael]
 
‘Til å begynne med gjorde det meg mer bestemt på å lykkes, å prøve å bevise at jeg ikke var denne uverdige, verdiløse personen. [...] Jeg ble en arbeidsnarkoman. Jeg tror at halvparten av det jeg gjorde var for å skape et liv for meg selv. I JV blir du fortalt at du er uverdig, ikke bra nok. De er her oppe, og du er der, og du er bare et utskudd. Ved å være vellykket, kan du være som "Jeg føler meg bra", men under det hele føler du deg ikke bra med deg selv. '[Isabel]

Michael beskriver hvordan han som et nylig ekskludert Jehovas vitne satt igjen med mye ledig tid, da han ikke lenger deltok på flere menighetens møter i uken. Perioden han var ekskludert påvirket hans  fremtidsutsikter, da dette var når datamaskiner nettopp hadde blitt utviklet. Når han reflekterer over dette er det både en følelse av optimisme og anger. Mens han setter pris på den positive innflytelsen hans vilje til å utvikle datakunnskaper har hatt på livet hans, deler han også anger over å ikke ha fortsatt med videreutdanning, noe han ble frarådet som barn på grunn av læresetning mot høyere utdanning.
 
I forhold til sysselsetting er det interessant å konstatere, fra forskningsresultatene, at flere informanter nå er selvstendig næringsdrivende. Selv om den nåværende studien bare kan antyde om årsakene til den høye andelen av selvstendig næringsdrivende, er det verdt å påpeke at deltakerne har rapportert at mange aktive Jehovas vitner er selvstendig næringsdrivende, da dette gir dem mer fleksibilitet til å bestemme sine egne arbeidstid og å gjøre rom for forkynnelsesarbeidet. Selvstendig næringsdrivende etter ekskludering kan dermed ganske enkelt være en fortsettelse av et eksisterende mønster. En annen mulighet kan imidlertid være at deltakerne sliter med å akseptere maktforholdet til arbeidsgivere og velger selvstendig næringsdrivende som et alternativ til en kontrakt med en arbeidsgiver.
 
Christina utviklet en defensiv mestringsmekanisme som hun aktivt søker å gjenskape i situasjoner som ligner den opprinnelige utstøtelses-situasjonen. Skjønt, i denne situasjonen er det hun som aktivt skaper situasjonen og som sådan beholder et kontrollnivå. Hun ser ut til å ville bevise for seg selv at hun gjennom sin erfaring med å bli ekskludert har lært å takle situasjonen og klarer seg på egen hånd. På en måte ser det ut til at hun har et visst behag ved å gjenskape situasjonen som førte til ekskludering, da hun føler at hun bedre kan takle denne måten. Det er elementer av sårbarhet og isolasjon i uttalelsen hennes når hun beskriver hvordan hun har lært å stole på seg selv for å overleve. Det er en frykt for hva som kan skje hvis hun ikke aktivt skaper disse situasjonene og mister kontrollen over forholdet. Som sådan tjener denne mestringsmekanismen til slutt som et middel til selvbeskyttelse.
 
‘Dette høres kanskje litt bisart ut, men i enkelte situasjoner… Jeg tror jeg skaper… Jeg skaper situasjoner for å folk til å vende seg mot meg, slik at de slutter å snakke med meg, og det gjør at jeg takler ting bedre. Jeg prøver ikke å reparere ting, jeg prøver ikke å reparere forhold til mennesker, hvis de går galt, jeg bare lar dem gå galt, hvis de vil hate meg, hvis de slutter å snakke med meg, så er det bare det , fordi jeg vet at jeg kan takle det, og det er det utstøtelse har lært meg. Det lærte meg å klare meg selv, og det er ikke sunt, det er ikke sunt i det hele tatt. Og hvis ting går galt, hvis jeg har gjort noe galt, så er jeg tilbake som en som er utstøtt, og forsøker ikke å ordne det, fordi jeg er fordømt. [ler nervøst]. '[Christina]
 
Fire informanter har søkt profesjonell terapi for å takle utfordringene etter ekskluderingen:

‘Jeg husker ikke hva som skjedde, det var ikke så voldsomt for to år siden, jeg bare taklet det ikke mer. Jeg fikk søvnproblemer, hadde mareritt og flashbacks. Etter hvert gikk jeg til litt i terapi, og jeg forstår det mer, prøver å forstå grunnen til at jeg gjør visse ting, og hva jeg prøver å oppnå med det. '[Isabel]

For Isabel var terapi et viktig skritt for å få en forståelse og bevissthet om hennes atferd og de motiverende faktorene bak dem. Det at hun ikke husker hva som startet nedgangen i hennes psykologiske velvære, tyder på at hun på den tiden ikke var klar over faktorer og triggere som påvirket hennes mentale helse. Som Isabel forklarer, er det viktig for henne å forstå seg selv og det hun opplever (‘å prøve å forstå grunnen’). Dette blir understreket når hun sier:
 
‘Den viktigste for meg var å forstå. Jeg tenker alltid at alt trenger å ha en mening og være forståelig. '[Isabel]

Å forstå sine opplevelser og å finne mening i den ser ut til å gi Isabel en viss klarhet i hvordan og hvorfor ting skjedde. Det kan være at det å få denne forståelsen og evnen til å gjøre seg kjent med opplevelsen hennes gjør at hun kan få litt kontroll over livet sitt, noe forutsigbarhet over fremtiden.
 
Urszula deler en lignende opplevelse, da hun også finner trøst i å forstå årsakene bak familiens behandling av henne. Det virker trøstende å vite at det er grunner og psykologiske motivatorer bak familiens oppførsel overfor henne. Da hun lærte om tvangskontroll og hvordan det påvirket familien hennes, kan hun kanskje ha sett foreldrene sine som ofre selv.
 
‘Jeg deltok i terapi, det var, en var privat terapi, og en var fra NHS [National Health Service], faktisk tre terapier. Og så leste jeg Steven Hassans bok om kulter, 'Combatting Mind Control', så det var, disse tingene hjalp meg til å forstå, forstå ting og forstå hvorfor familien min ustøter meg og alt dette. '[Urszula]

Et måte å forstå seg selv, å få klarhet over egne følelser og erkjennelser, er sentralt i Michaels opplevelse av terapi, som ligner på Agnieszka, som måtte lære seg å lytte til hennes indre sinnstilstand og å identifisere sine egne følelser :
 
‘Da jeg begynte i terapi, spurte de meg spørsmål, om hva jeg føler, og jeg følte ingenting, jeg kunne ikke engang vite om jeg følte noe eller ikke. Uansett hva jeg har blitt fortalt at jeg skal tro, så påvirket det fremdeles alle aspekter av livet mitt. Så jeg må gjøre om alt jeg er blitt fortalt i 25 år, jeg må omgjøre alt, jeg må resette hjernen min.' [Agnieszka]
 
I Agnieszkas beskrivelse av terapi er det et tredje element, et atferdsaspekt. Å omgjøre det hun hadde fått beskjed om å tro, eller å gjøre. Ordet omgjøre fremkaller en forestilling om å frigjøre eller resette hennes ‘hjerne’, å begynne med blanke ark. Interessant nok demonstrerer dette sitatet hvordan det å leve i voldelige forhold kan gjøre at folk er sårbare for å inngå lignende forhold igjen, ettersom atferden hennes og hennes trossystem ikke automatisk hadde endret seg. Som hennes erfaring antyder, krever det faktisk engasjement og innsats for å omgjøre, lære på nytt og tilpasse seg en ny kultur eller storsamfunnets regler.
 
Selv om informantene fikk hjelp fra profesjonelle terapeuter, var det en felles enighet rundt deltakernes opplevelser av terapi at de ikke er flinke nok eller har manglende kunnskap. Informantene erfarte at de måtte utdanne psykologen om den tankekontrollen de ble utsatt for, og måtte ofte oversette det interne språket for terapeuten:

‘Det må være mer profesjonell støtte, fordi noen av menneskene som melder seg inn i XJV-grupper på Facebook har fått reelle problemer, som du ikke er utstyrt til å takle. Du trenger riktig hjelp, en type hjelp som forstår tankekontroll. Det er definitivt behov for det. '[Isabel]

‘Det er et spesialisert felt; Jeg tror at i Storbritannia det bare er en som jeg vet om som spesialiserer seg i eks-vitner. '[Michael]
 
En annen måte som informantene fant terapeutisk, var gjennom å uttrykke seg selv kreativt. Tre informanter, Isabel, Christina og Philip, skrev om sine opplevelser, delte historien sin via blogginnlegg, og en deltaker skrev en bok om hennes opplevelse for å hjelpe andre til å forstå hva Jehovas vitner kan gjennomgå.
 
Philip klarte å legge alt bak seg på en kunstnerisk måte:
‘Jeg har en ex-JW tatovering. Når Jehovas vitner lar noen som har vært ekskludert komme tilbake, må de angre. Stort ord. Du må angre dine synder. Vel, [ler og viser tatovering på tvers av brystet] ‘Forever unrepentant’. Jeg merket meg at i det øyeblikket jeg hadde fått laget denne, så var grunnene til å få den laget plutselig bort. Handlingen med å få laget en tatovering forseglet det hele. '[Philip]
 
Christina forklarte hvordan det å bringe broren hennes, som hadde voldtatt henne da hun var tenåring, til retten var et vendepunkt i håndteringen av hennes tidligere liv som Jehovas vitne:
 
‘Jeg bestemte [...] at jeg trengte å få tatt tak i dette, det som hadde skjedd med meg da jeg var seksten. Jeg trengte å ta det for retten, rapportere det til politiet og virkelig få tatt tak i det. Så det var det jeg gjorde. Og det gikk til rettssak i 2010 og overgriperen min, min bror, fikk 11 års fengsel. Det var vendepunktet for meg, ja. '[Christina]

En annen viktig form for støtte til tidligere medlemmer er nettverk for personer i samme situasjon som er tilgjengelige både lokalt og online, og som tilbyr vennskap og støtte for bearbeide opplevelsene de har hatt. Her deler deltakerne sine erfaringer gjennom å møte andre tidligere medlemmer:
 
‘Det er [å få venner utenfor] veldig vanskelig. Det er en så stor ting som har påvirket livet mitt. Jeg følte at det var en ganske stor barriere for å få venner. Fordi de ikke ville forstå, ville de ikke forstå hva jeg har vært igjennom [...]. Personene på Facebook-siden har vært strålende; du trenger ikke en gang å forklare, de vet det bare. '[Christina]
 
Christina beskriver hvordan mangelen på forståelse i samfunnet har vært en hindring for henne i å skape vennskap. Å være en del av en online støttegruppe gjorde at hun følte seg knyttet til andre og at hun følte seg forstått av mennesker som har hatt lignende traumatiske opplevelser. Christina opplever en trøst ved ikke å måtte forklare seg og potensielt mentalt gjenoppleve opplevelsen.
 
Urszula deler en lignende opplevelse:
 
‘Jeg føler at jeg ikke er alene i utgangspunktet; det er andre mennesker som har gått gjennom slike ting. Det er slags; det hjelper meg å få avstand til mine egne problemer. '[Urszula]
 
Å møte andre mennesker som har levd gjennom lignende situasjoner gir håp i Urszula. I tidligere sitater så vi hvordan hun og andre følte at de ikke helt passet inn i storsamfunnet, eller til og med innenfor deres tidligere menighet mens de vokste opp. Når hun vet at andre har hatt en lignende opplevelse, fremkaller en følelse av å ankomme en plass der hun endelig kan passe inn. Når hun forstår at hennes opplevelse er universell, hjelper det henne å se sin egen historie fra et bredere perspektiv og få en følelsesmessig avstand.
 
Michael og Philip forklarer hvordan likemannsstøtte spilte en viktig rolle i bedring deres:
 
'Det var dette XJV-møtet, og jeg var sånn ' Å ok, jeg kommer', og plutselig er du i et rom med førti eksvitner på en pub og det er som, wow, dette er rart fordi du øyeblikkelig har så mye til felles. [...] Jeg oppsøkte ikke selskap av eks-vitner, som er noe jeg angrer på, utelukkende fordi det ville bidratt til en tidligere bedring. '[Michael]
 
"Når vi snakker med folk, og du er et XJV og snakker med noen som ikke er et XJV, så lærer du etterhvert at det er helt vokabular, og folk bare «hæ?» [...] Alle disse ordene som er unike for den sekta, og det er blitt en del av språket ditt. Så når du prøver å kommunisere med andre mennesker, blir det bare «hæ?»? Hva betyr det? Hva er en eldste, hva er dette, hva er det? Og så må du stadig forklare, så når du har andre mennesker, som har vært igjennom det samme og du ikke trenger å forklare, er det som å komme hjem og ta på tøflene. Det er en trøst. '[Philip]

Felleskapet som tidligere Jehovas vitner deler, ser ut til å være den viktigste bindende ingrediensen i vennskapene deres. Michael opplever denne universaliteten av opplevelser som forfriskende, håpefull og terapeutisk. Mennesker som opplever traumatiske hendelser og deretter sosialt isolerer seg, opplever en økt følelse av annerledeshet som blir ytterligere forsterket når de trekker seg tilbake og isolerer seg fra andre. Dermed fungerer det å møte andre i samme situasjon som en mulighet til å motvirke denne følelsen av annerledeshet og oppleve validering og aksept fra andre (Yalom, 2005, s. 6). Dette er spesielt viktig i forbindelse med ekskludering, da denne opplevelsen lett kan føre til at enkeltpersoner føler at de er uverdig kjærlighet og aksept. Philip opplever en trøst ved å bli forstått uten behov for ‘oversettelse’. Som vi har sett i tidligere sitater fra ulike informanter,  får ordet ‘hjem’ en annen betydning, ettersom mange deltakere hadde følt behovet for å forlate hjemmet sitt for å takle de traumatiske opplevelsene som fulgte etter ekskluderingen. Å møte andre jevnaldrende ser ut til å bli et nytt hjem, et sted hvor de kan være seg selv, der de hører hjemme eller passer inn og kan ‘ta tøflene sine på seg’.

Isabel forteller hvordan hun som administrator i en Facebook støttegruppe, aktivt støtter og gir håp til nylige ekskluderte Jehovas vitner:

'Jeg vil være der for folk som kommer ut, og jeg fortelle dem at det kan ta 3 år, 4 år, 5 år, og det er steintøft, men du vil etterhvert se tilbake på det og si at du er så glad for at du gikk gjennom dette [Isabel]

​Selv om nettverk med tidligere medlemmer av JV kan være en uvurderlig kilde for støtte, kan mennesker som administerer disse gruppene også oppleve en annen side av dette. Her deler Isabel og Philip, to admins av støttegrupper på nett, hvordan det å være en støtteperson kan være en overveldende og krevende oppgave:
 
‘Det ble dannet en liten XJV-gruppe som jeg hadde tenkt det ville være veldig bra å bli involvert i, det var interessant og hyggelig å møte andre som hadde gått gjennom lignende ting. Etter en stund innså jeg at dette bare gikk fra det ene ekstreme til det andre. De dannet på en måte egne tilhengere. Det er nesten som at du bytter ut noe med en annen ting. Så etter en stund forsto jeg at trengte å fjerne meg fra hele denne saken, fordi jeg ikke er en tidligere JV. Jeg er bare meg. '[Isabel]

‘Jeg ga for mye av min tid, og dette gikk utover mitt øvrige liv. Det ble en ubalanse siden dette var et lidenskapelig tema for meg. Da jeg var en yngre mann ville lidenskapen nesten koke over og jeg pakket inn i den. Denne gangen ville jeg ikke gi slipp på lidenskapen min, og derfor brukte jeg all min tid på dette. Jeg brukte 24 timer som XJV, ikke 24 timer som meg. '[Philip]
 
Isabel og Philip har gjort seg lignende erfaringer. Selv om de begge gjenopptok arbeidet som frivillig for andre XJV, måtte de vurdere omfanget av engasjement de var i stand til å tilby for å oppnå en sunn balanse. Begge beskriver hvordan deres deltakelse overskygget deres identitet. De ble fortært av en identitet som levde i opposisjon til deres tidligere identitet, fra et Jehovas vitne til et eks-Jehovas vitne. Ved å snu lidelsen og lidenskapen deres til å hjelpe andre, mistet de kontrollen over det ‘hele’ jeget og ble redusert til en ‘del’ av seg selv. Fortiden deres hadde innhentet dem på en ny måte. Måten Isabel beskriver tidligere Jehovas vitners ønske om å erstatte sitt forrige liv med noe nytt, fremkaller forestillinger om et behov for sikkerhet, en lengsel etter noe nytt å holde på. Tidligere medlemmer er kanskje engstelige og overveldet over de mange mulighetene og mulighetene denne friske starten fører med seg.
 
En annen mestringsmekanisme som var sentral for deltakernes opplevelser, var tilgivelse. Deltakerne deler sine opplevelser av tilgivelse:

‘Det er dette fantastiske ordtaket;‘ å holde på sinne er som å drikke gift og forvente at noen andre skal dø. ’Så jeg holder ikke på sinne. Jeg har gitt slipp. Dette er knyttet til den troen jeg har på at jeg selv valgte den barndommen jeg fikk, for at jeg gjennom den skal gi meg selv den lærdommen jeg trenger for å bli den personen jeg trengte å bli. Det er mulig dette er noe jeg sier til meg selv for å trøste meg selv, eller ikke, men det er ikke så viktig.'[Philip]

Philip har valgt å bruke tilgivelsen som en måte å takle sine erfaringer på, gjennom å skape et nytt narrativ om urettferdigheten han opplevde.
Han rasjonaliserer opplevelsen til at dette var noe han valgte for seg selv. Han mener at traumene han opplevde var nødvendige for å bli den personen han var ment å være. Det er en følelse av forhåndsbestemmelse, en beslutning som ble tatt før han ble født. Philip finner trøst i sin tolkning av hendelsene, og beskriver at denne måten å se det på kan tjene til å gi trøst. Han fortsetter med å konstatere at det ikke betyr noe for ham, om hans tro er sann eller ikke, alt som betyr noe for ham er at denne troen gir mening for ham. 

Uttalelsen gir inntrykk av en form for kontroll, når han forklarer at traumene hans var noe han selv valgte. Gjennom denne troen, så fratar han makten fra de som utstøtte han og gir gjennom dette seg selv den samme maktposisjonen, siden de menneskene som ekskluderte han bare fulgte det han hadde planlagt for seg selv hele tiden. Han skaper gjennom denne troen. Han skaper dermed en dypere mening av traumet han opplevde. Han gikk ikke gjennom traumer for å oppleve traumer, han gikk gjennom dem for noe som er større – det å bli hans sanne jeg. Dermed klarer han å gjøre sine erfaringer til noe positivt, da de gjorde det mulig for han til å bli sitt sanne jeg.
 
Deler av Philips aksept er påvirket av hans syn på menneskene som utstøtte han: 

‘Jeg har kommet til dette stadiet der jeg tilgir ham fullstendig. Jeg tilgir mamma helt. Jeg tilgir helt de eldste og alle de andre som deltok i alle overgrepene jeg gikk gjennom som barn, men også den fortsatte utstøtelsen og konsekvensene av den jeg opplevde som voksen. Jeg aksepterer det som en adferd de ble tvunget til å ha, noe de ble indoktrinert til å gjøre i en pengestyrt sekt, så hvordan kan jeg la være å se dem som ofre? '[Philip]

Hans empati for de som utstøtte han ser ut til å ha gitt han muligheten til å gi slipp på den smerten og sinnet rundt det han opplevde som barn, tenåring og voksen. Dette sitatet viser hvordan Philip opplevde både seg selv og de som utstøtte han som ofre. De tradisjonelle grensene mellom gjerningsmann og offer blir visket ut av hans tolkning av de som utstøtte han som ofre for en pengestyrt sekt. Gjerningspersonens eller overgriperens stilling blir endret, når man ser den i lys av institusjonell kontroll og makt. Å se familien hans som offer, som ble tvunget til å utstøte ham for å forbli medlemmer selv, snarere enn å se på de som gjerningsmenn, gjør det kanskje mulig for han å tilgi dem ved at han forstår atferden deres som utenfor deres kontroll. 
 
Amy Siskind (2001, s. 420) skriver om foreldre i høykontrollgrupper: ‘foreldre er ikke foreldre i samme forstand som ordinære foreldre er. Foreldrene bestemmer ikke hvor de eller barna deres skal bo, hva de skal spise, når de skal sove, eller når og hvor de skal gå på skole. I noen tilfeller [...] har foreldre innspill til noen av beslutningene, men samlet sett er det mye mindre sannsynlig at de utøver makt over sott eget liv eller de barna de har. 
 
Philips evne til å forstå foreldrenes beslutninger og adferd i denne sammenhengen, gir han mulighet til å endre fra sinne til tilgivelse.

Å forstå foreldrenes og i noen tilfeller besteforeldres historie og årsaker til å bli medlem av Jehovas vitner, eliminerte noe av sinnet og klandringen som deltakerne ellers kan ha opplevd:
 
‘Du kan ikke klandre folk som ikke eide datamaskiner for tre hundre år siden. Det er kunnskapen de ikke har. Så jeg vet når hun [mor], mistet mannen sin i en alder av 24, så var hun glad for at hun hadde en gruppe rundt seg, og de hjalp henne mye. Hun er helten min, og jeg har prøvd å forklare henne at jeg ikke klandrer noen. '[Agnieszka]

‘Jeg klandrer henne ikke, fordi jeg tror at ​​hele historien til dette [...] Hun ble oppdratt av faren sin fordi moren forlot henne da de var ganske små [...]’ [Isabel]
 
Som dette kapittelet illustrerer kan tidligere medlemmer av Jehovas vitner bruke en rekke mestringsstrategier for å takle det følelsesmessige traumet de opplevde i kjølvannet av å bli ekskludert og utfryst. Noen mestringsmekanismer hadde negative effekter på deltakernes mentale helse og ble ytterligere hindringer som deltakerne måtte overvinne og komme seg etter. Andre mestringsmekanismer var ikke i seg selv usunne, men forårsaket deltakernes problemer gjennom at de hadde overdreven tillit. Andre mestringsmekanismer, som profesjonell terapi og støtte fra likepersoner, tillot deltakerne å forstå seg selv og livshistoriene bedre. I tillegg bidro det å samhandle med andre som hadde gått gjennom det samme til å redusere isolasjonen og fremme tilknytning og håp. Det som alle historiene og mestringsmekanismene deres viser, er hvor vanskelig og utfordrende det var for de å takle sine opplevelser og tilpasse seg et nytt liv.

Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»

Tilbake