A loving provision?

Livet etterpå - å passe inn

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen ser vi nærmere på tiden etter bruddet, og tilpasningen til storsamfunnet.
Et gjennomgående tema i informantenes opplevelser av å tilpasse seg livet utenfor høykontrollgruppen var en oppfatning av å være annerledes enn alle andre, ikke å passe inn og ikke vite hvordan man navigerer i verden.
 
«Jeg flyttet til byen - jeg tok hjem 350 pund i måneden og betalte 200 pund i måneden i husleie. Jeg var blakk, hadde ingen venner, kjente ingen ... Jeg husker at jeg bare satt i firmabilen min på kanten av veien og tenkte, hva er poenget? Hvorfor holder jeg meg i live? Dette er fryktelig, jeg ikke kjenner noen, og jeg forstår ikke hvordan verden fungerer. '[Michael]

I dette sitatet beskriver Michael sine første opplevelser etter at han flyttet fra familiehjemmet og startet på nytt i sitt nye liv i byen. Med økonomiske problemer og isolasjon slet han med å finne mening i en verden som han oppfattet som underlig. Michael reflekterer over grunnene til å holde seg i live.

Christina beskriver sin kamp for å få venner og omgås andre mennesker, som hun oppfattet som veldig annerledes enn seg selv:
 
‘Du er så annerledes enn noen på resten av planeten, vet du, du har ikke mye til felles med andre mennesker. Du synes ikke det er lett å få venner fordi du ikke har noe å snakke om. Du har ikke vokst opp med de vanlige tingene, hatt bursdager, jul, sånt. Du vet. Verdiene dine er forskjellige, din tro er forskjellige. Så du menger deg ikke veldig med folk. '[Christina]

Ordet ‘planet’ beskriver en følelse av å bli overveldet, være en person i en verden full av fremmede. Christina beskriver hva hun mener er ting som hjelper mennesker å binde seg: lignende ting å snakke om, ‘vokse opp med de vanlige tingene’, ha lignende verdier. Det er disse fellestrekkene blant resten av planeten hun opplever å være den vellykkede ingrediensen for å kunne få venner. Det er interessant at hun ikke bruker ‘jeg’ i hele dette utdraget og viser til en mer generell populasjon. Det ser ut til å være et forsøk på å beskrive hva hun oppfatter andre tidligere Jehovas vitner må føle. Det er en følelse av solidaritet og tilknytning i måten hun omtaler opplevelsen som "du", fordi hun kanskje føler seg mindre alene ved å henvise til det bredere fellesskapet til tidligere Jehovas vitner.

Urzsula beskriver hvordan hennes opplevelse av å være et Jehovas vitne-barn, som ikke passet inn med andre Jehovas vitner, påvirket hennes forhold til verden utenfor:
 
‘Jeg var redd i årevis, jeg slet med å føle meg som en del av noe, en del av et hvilket som helst samfunn, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg har aldri følt meg en del av JV, jeg har aldri hatt noen JV-venner. Jeg har alltid følt meg som en outsider. Det påvirker meg fremdeles. Jeg synes det er ganske vanskelig å; Jeg vet ikke, føler meg som en del av samfunnet, se gode ting i verden. Jeg tror ikke at verden er et bra sted. '[Urszula]
 
Dette sitatet avslører en annen årsak til utenforskap, en mangel på kunnskap om hvordan man skal være i verden utenfor menigheten. Urszula beskriver denne mangelen på kunnskap ved å sammenligne med livet sitt som et JV-barn, hvor hun ikke følte at hun passet inn heller. Hun vet ikke hvor hun hører hjemme, hun føler at hun ikke tilhørte JVs verden, men hun føler heller ikke at hun tilhører det verden utenfor. Det er en følelse av å være fanget i midten. Urszula leter etter et sted hvor hun passer inn, når hun beskriver utfordringene hun møter. Den siste delen er veldig gripende, da hun beskriver verden som et dårlig sted. Som vi har sett tidligere, er dette hva JV- barn blir oppdratt til å tro. Jehovas vitner er oppvokst i frykt for omverdenen, en verden som de anser for å være bebodd av onde mennesker, som lever under satanisk styre. Dette ser ut til å være en frykt Urszula ikke har vært i stand til å bli kvitt.
 
Isabel beskriver også sin opplevelse av å ikke passe inn og føle seg annerledes enn andre mennesker:
 
‘Jeg føler det som om du er der, men du passer ikke inn. Som at du er forskjellig fra de andre mødrene på skolen. Jeg vil alltid tro at jeg er litt annerledes. Du er fremdeles annerledes i tankene dine, kanskje du deltar i alle tingene, baker kaker og gjør alt du trenger å gjøre for å bli sett på som sosialt akseptabel, men i tankene dine er du fremdeles annerledes. '[Isabel ]

Isabel beskriver hvordan hun føler seg annerledes, men hvordan forskjellen er usynlig. Mens hun på utsiden er der, til stede i øyeblikket, føler hun seg ikke som alle andre. Hun utdyper videre denne usynligheten, når hun refererer til dette skillet som bare eksisterende i hodet. Hun forklarer hvordan hun gjør ting, som alle andre, ordinære ting som mor gjør for barna sine på skolen som å bake kaker, men til tross for atferdsinnsatsen er hun fremdeles ikke på samme nivå som alle andre. I dette utdraget uttrykker hun et behov i å oppføre seg som andre, som å bli sett på en måte som samsvarer med samfunnsreglene. Dette behovet ser ut til å stamme fra en ekstern kilde (‘du må gjøre’). Ved å legge inn ekstra krefter i hverdagslige oppgaver, kan hun klare å nå et nivå der hun blir akseptert av samfunnet og ser ut til å passe inn på utsiden, mens fortsatt føler seg adskilt fra de andre på et emosjonelt nivå.

To deltakere, Philip og Michael, husker hvordan de forsøkte å bygge opp et liv i verden utenfor, som naive unge menn:
 
‘Det var en veldig interessant tid. Jeg møtte mange eklektiske mennesker, men jeg var virkelig naiv. Jeg ble ranet konstant. Jeg hadde blitt oppdratt i en gruppe, selv om det var mange løgner der, så sto sannhet høyt, og det var ventet at du skulle fortelle sannheten hele tiden. I familien min var vi alle ganske ærlige overfor hverandre, og også sammen med andre familier, i vår klikk, som vi kalte det, var det ærlighet. Så når jeg gikk ut i den store farlige verdenen, jeg var så naiv. Og for så å gå inn i narkotikaverdenen, du kan tenke deg til hvor naiv jeg var. '[Philip]
 
‘De oppfordrer ikke til kritisk tenking i det hele tatt! Og ... Jeg er ... (tar et langt hørbart sukk). Jeg er så fæl til å bare akseptere ting... Selv nå, hvis noen forteller meg at noe er tilfelle, tror jeg på dem. Jeg ville aldri stoppe og tenke kritisk på det. Så du ender opp med å være litt mer godtroende enn den gjennomsnittlige personen. '[Michael]

Filips liv som Jehovas vitne står i skarp kontrast til omverdenen, som han beskriver som en ‘stor farlig verden’, fylt med uærlighet. Det er en følelse av å etterlate en verden som fremmet ærlighet og integritet. Hans manglende eksponering for andre omstendigheter gjorde at han var uforberedt på å komme inn i en verden der ikke alles interesser var i hans favør. En bratt læringskurve lå foran den uskyldige unge mannen han var da han forlot hjemmet. Å komme inn i narkotikaverdenen i et forsøk på å takle traumene han opplevde, bli avskåret fra familien og hjemmet sitt, åpnet ham for nye uheldige opplevelser (‘Jeg ble ranet konstant’). Michael forklarer hvordan motstanden til kritisk tenkning i Jehovas vitner fortsatt påvirker hvordan han vurderer andre mennesker i dag. Det er en fornemmelse av fare i Michaels uttalelse om å være mer godtroende enn andre mennesker, om potensiell utnyttelse fra andre. 

Som i tidligere sitater er det et gjennomgående tema å ikke vite hvordan man skal være eller oppføre seg. Selv om Michael er klar over sin egen naivitet eller troverdighet, virker han ikke i stand til å endre den (‘Jeg ville aldri stoppet opp for å tenke kritisk på det’).
 
Christina deler en lignende opplevelse:
 
‘Du har ikke kritiske tenkeevner når du vokser opp som tenåring og som barn. Du utvikler ikke den delen av hjernen fordi du bare blir fortalt hva du skal tro. '[Christina]
 
Den oppfordringen Jehovas vitners barn og tenåringer opplever om å følge ordre og handle i samsvar med gruppens normer, betydde for noen informanter at de ikke var i stand til å reflektere kritisk og var for tillitsfulle når de forlot denne høykontrollgruppen, noe som gjorde dem sårbare for å bli utnyttet av andre.



Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»