A loving provision?

Livet etterpå - frykt

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

I denne delen ser vi nærmere på tiden etter bruddet, og tilpasningen til storsamfunnet.
Jehovas vitners barn har lært å frykte omverdenen, å fremme gruppesamhold og redusere risikoen for at medlemmene forlater gruppen. Medlemmene har lært at alle som ikke er medlem av Jehovas vitner, er onde personer som lever under satanisk styre. Jehovas vitner har også lært å se etter mulige tegn på Harmageddon, en kamp som i følge Vakttårnets Bibel og Traktselskap vil gjøre slutt på regjeringer styrt av menneskeheten og skape et gudommelig styre. I denne kampen blir alle som motsetter seg Jehova (‘vantro’) drept, og til og med Jehovas vitner selv er ikke garantert å overleve. Disse mulige tegnene på dommedag inkluderer jordskjelv, ugunstige værforhold, brann, sykdommer og kriger. Jehovas vitner tror at hvis de overlever Harmageddon, vil de fortsette å leve i et paradis på jorden. Medlemmer som døde før Harmageddon vil få oppstandelse. Derfor blir Jehovas vitners barn utsatt for et spesifikt sett med læresetninger om livets og dødens natur.
 
Isabel forteller hvordan hun opplevde å være forberedt på Hrmageddon som barn:

‘Du lever i det hver dag, og hver gang det er tordenvær lurer du på om dette er starten på Harmageddon. Fordi de holder det ferkst hvert møte, og sier ting som: Harmageddon kommer, midt på natten, det kommer til å bli plutselig, og det skal gå veldig raskt. '[Isabel]
 
‘Jeg hadde en genuin bekymring for at folk skulle dø. Og jeg kunne være på et offentlig sted og deretter få panikk, se meg rundt og tenke at om Harmageddon kom i morgen, da ville alle disse menneskene dø, vet du, og så ville jeg se for meg bildene av det jeg hadde sett i bladene der folk lå og var drept. '[Isabel] 
 
Isabel forteller hvordan hun ble slått av en følelse av hastverk når hun  forberedte seg på Harmageddon (‘det kommer til å gå veldig raskt’). Hun kjenner på et samvittighetsnag ved å vite at folk rundt henne ville dø, samtidig som hun ser for seg beskrivende illustrasjoner som ble brukt for å lære opp menighetens medlemmer gjennom deres publikasjoner.
 
Informantene forteller hvordan denne frykten fulgte mens de forsøkte å bygge opp sitt nye liv:
 
‘De første årene hadde jeg fremdeles den gamle Harmageddon-panikken. Tom Robinson hadde en sang på midten av åttitallet kalt "War Baby", og det er en linje i den der han sier, "vennene mine snakker og spøker og ler om Harmageddon, men som et mareritt, venter det fremdeles der på slutten av hver eneste dag". Og det var slik det var, vet du. [...] Det [frykten] tok omtrent fem år før den begynte å forsvinne, og omtrent 10 år før den forsvant helt. '[Michael]

Michael beskriver hvordan han kjenner seg igjen i en sang som omtaler Harmageddon. Det er en forestilling om en konstant, overhengende trussel om at noe forferdelig skal skje. Frykten for Harmageddon ser ut til å ha blitt forsterket i Michaels sinn særlig etter å ha blitt ekskludert og hans sjanser for å overleve Harmageddon falt til null. Michael plages av frykten å møte døden:

‘Det rev meg fra hverandre. Bare [pause], akkurat nå, du vet at Gud kommer til å drepe deg. Som et vitnebarn tror du det er en stor sjanse for at Gud dreper deg fordi du vet at du ikke er perfekt nok. Men når du er ekskludert, vet du at Gud vil drepe deg, og det er det, livet ditt er over, og du gråter deg selv i søvn. '[Michael]

Tiden da Michael ble ekskludert ga næring til frykten for Harmageddon og han følte døden som uungåelig:
 
‘Det var da AIDS nettopp ble oppdaget. Og jeg var overbevist om at jeg skulle få AIDS fordi Gud ville drepe meg. '[Michael]

Imidlertid var ikke all frykt overnaturlig eller sykdomsrelatert. Her beskriver Michael hvordan den skildringen av storsamfunnet han hadde vokst opp med påvirket hans oppfatning av og interaksjon med ikke-Jehovas vitner (‘de verdslige’):

‘Det tok sannsynligvis omtrent fra seks måneder til et år, før jeg nærmet meg verdslige, fordi de var disse onde menneskene som syndet. Og du ville ikke bli assosiert med dem. Selv om du nå var en verdslig selv, var du fremdeles bedre, for i det minste var du en gang et vitne [ler]. Den arrogansen var skremmende, ja, og du begynner sakte å innse at vitner og verdslige alle bare er mennesker, og for det meste er de faktisk hyggeligere mennesker enn vitner. '[Michael]

Philip hadde en annen opplevelse av frykt. Han var redd for usikkerheten som ventet ham i en verden han ikke var vant til:

‘Jeg antar at selv om jeg aldri har vært en redd person, var det litt frykt der inne hvis jeg er ærlig. Frykt for det ukjente. Fordi alt var ukjent og frykten for det ukjente er den største frykten du kan ha. Når du har fått kunnskapen, forsvinner du frykten. '[Philip]

Igjen observerer vi temaet mangel på kunnskap, og konsekvensen denne mangelen på kunnskap hadde på informantenes opplevelser i omverdenen. Filips differensiering av det han lærte som Jehovas vitne og hvilke erfaringer han gjorde seg. En barriere som han ikke kunne gå over, og som kontrollerte hans eksponering og opplevelser. 
 
Filips fortelling er likevel preget av positivitet, når han forteller om muligheten til å bli kvitt frykt gjennom å ta til seg ny kunnskap. Det er også et element av autonomi og myndiggjøring ved aktivt å kunne redusere eller eliminere denne frykten.
 
Det ser ut til at medlemmer som identifiserte og trodde på den religiøse karakteren av gruppen, ble mer påvirket av den overtroiske frykten enn medlemmer som uttalte at de ikke trodde på det religiøse aspektet. Det kan hende at ikke-identifiseringen med det religiøse aspektet forhindret denne frykten fra å manifestere seg, og dermed, etter at disse medlemmene hadde forlatt gjenopplevde de heller ikke frykten.

Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»