Jehovas vitner: Kunngjøring av ekskludering

I masteravhandlingen «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises,» ser Julia Gutgsell nærmere på de langsiktige konsekvensene for de som har opplevd ekskludering fra trossamfunnet Jehovas Vitner. 

Før selve drøftingen ser Gutgsell nærmere prosessen rundt ekskludering:
KUNNGJØRING I MENIGHETEN
​
Etter at et dømmende utvalg har nådd avgjørelsen om å ekskludere et medlem, avgir en av de eldste i menigheten en formell kunngjøring på neste møte for å gjøre aktive vitner oppmerksom på de disiplinære tiltak som er iverksatt. Dette er en måte å informere aktive medlemmer om å slutte å omgås den disiplinerte personen. 
 
Tre av informantene i denne masteravhandlingen var til stede på møtet da deres disiplinære handlinger ble kunngjort for menigheten. Et av dem, Philip, kunne ikke selv avgjøre om han ønsket å delta på kunngjøringen, fordi foreldrene tok beslutningen for ham siden han var så ung. De to andre informantene som deltok på møtet, deltok på det i et forsøk på å demonstrere at de ønsket å bli gjenopptatt
 
Philip forteller om sin erfaring:
 
«Vanligvis forsvant de alle sammen, noen ble ekskludert, og de dro bare, og du så dem aldri mer, men det var annerledes med meg, jeg var for ung. Så jeg kunne ikke forlate. Fordi jeg var så liten, og jeg ikke fikk lov til å forlate hjemmet før jeg var 16 år, sa [min stefar], «du er fremdeles under mitt tak, så du må fremdeles gå til Rikets Sal». Så selv om det ble kunngjort, var jeg der. De satte meg i salen, og da gikk en av de eldste opp og gjorde kunngjøringen ‘[Philip] er nå utstøtt [begrepet har historisk endret seg i betydning]. Vær vennlig å anse han som dette. 'De satt meg ikke engang bak.' [Philip]
 
Dette sitatet illustrerer den maktesløse situasjonen Philip var i. Som mindreårig var han ikke i stand til å forlate og måtte følge foreldrene sine instruksjoner om å gå til møtene. Den siste delen fremhever hans følelse av eksponering og synlighet som han satt i fremste rad som han kanskje hadde klart å unnslippe, hvis han satt bakerst. Vektleggingen av 'de', fremhever igjen hans maktesløshet med å ikke kunne velge sin egen plass, men formidler også en følelse av sinne og harme overfor foreldrene, som tok denne avgjørelsen for ham og som han beskriver ikke hadde opptrådt i hans beste interesse.
 
Isabel, som gikk frivillig til kunngjøringen sin, forteller om opplevelsen av møtet:
 
‘Jeg gikk den kvelden det ble kunngjort at jeg ble utstøtt, noe jeg ikke tror at mange andre ville gjort. Så jeg gikk dit, noe som var ganske tøft, [pause] fordi du går inn og er venn med alle, og går bort derifra mens du tenker at alt er over. ”[Isabel]
 
For henne markerte kunngjøringen en endelighet, slutten på vennskap med mennesker som hun hadde kjent hele livet. Det var en følelse av bli forlatt ettersom det er vennene hennes som "avslutter" dette forholdet. Isabels uttalelse understreker hennes tapte følelse av tilhørighet (William & Zardo, 2015).
 
Christina forteller om å gå frivillig på kunngjøringen og fortsette å gå på møter generelt:
 
‘Jeg fortsatte å gå til møtene. Jeg var faktisk der den kvelden da kunngjøringen ble gitt, på egen hånd, fordi mamma ikke gikk. '[Christina]
 
Christina fremhever at hun dro til møtet selv, uten støtte fra moren. Ordet ‘faktisk’ tilfører et element av overraskelse, som om at hun kom til kunngjøringen ikke var noe som vanligvis ville skje. Det faktum at Christina spesielt omtaler fraværet av moren, som en støttende skikkelse i livet hennes, antyder en forventning fra moren eller en forståelse av hennes behov for å ha en støtteperson til stede for å hjelpe henne med å møte dette vanskelige møtet.
 
Ovennevnte uttalelser fremhever det truede behovet for kontroll og tilhørighet som informantene opplevde etter å bli utstøtt. Til tross for at de visste at folk ikke lenger ville ha noe med dem å gjøre, gikk Isabel og Christina til kunngjøringen. Begge informantene nevnte spesifikt andres reaksjon på ekskluderingen deres, noe som antyder at behovet for tilhørighet ble truet. Som beskrevet tidligere, er det mer sannsynlig at individer hvis følelse av tilhørighet er blitt truet, reagerer på en prososial måte, og prøver å reparere forholdet sitt og bli inkludert i gruppen (Gomez, Morales, Hart, Vazquez & Swann, 2011, s. 1575). Ekskludering er ikke en permanent tilstand, og enkeltpersoner kan bevise seg å være 'genuint angrende' og gjøre en innsats for å bli gjenopptatt.

Kilde: Gutgsell Julia, «A loving provision? How former Jehovah´s Witnesses experience shunning practises»
​